Hermetikkindustrien, en spennende del av industriutviklingen på Smøla

Den første som drev nedlegging av ansjos fabrikkmessig i Norge, var Christian August Thorne, som begynte denne virksomheten i 1841 i Drammen. I 1864 flyttet han fabrikken til Moss.  Han framstilte også annen hermetikk, og det oppstod flere lignende fabrikker i området.

Det var imidlertid først etter at den hermetiske nedleggingen av fisk begynte på Vestlandet i 1870-80-årene at den norske fiskehermetikkindustrien ble utviklet til en stor industri, vesentlig på basis av røkte brislingsardiner i olivenolje. De ble først produsert ved Stavanger Preserving i 1879, og ble i løpet av forholdvis kort tid en verdensartikkel, noe som i høy grad skyldtes firmaet Chr. Bjelland & Co A/S. Pionerbedriften Stavanger Preserving Co ble etablert i 1873. I starten laget de hermetisk skipsproviant for seilskutene i Stavanger. Etter noen år med beskjeden eksport, ble det i 1881 solgt 13.000 esker bare til ett firma i Hamburg.

Med fabrikkeier Christian Bjelland som frontfigur fikk hele næringen i årene 1900-1910 et gjennombrudd. Oppsvinget kulminerte under første verdenskrig. Tyngdepunktet var Stavangerområdet, men det ble bygd hermetikkfabrikker langs hele kysten helt opp til Trøndelag.

Arbeidet ble utført med håndkraft til å begynne med. Ny teknikk ble løsningen. Den største tekniske utfordringen var en maskinell metode for hermetisk holdbar falsing av lokkene på esker. Problemet ble løst i 1907. Da lanserte C Middelthon maskinverksted i Stavanger Henrik Jørgen Reinerts nye falsemetode. Mekanisk falsing medførte at en øvet falser kunne false opp til 10.000 bokser på en titimers dag. Maskinen slo knockout på de manuelle maskinene. Med de nye falsemaskinene ble næringen industri, og norske sardiner en raskt voksende eksportartikkel.

For en merkevare som sardiner ble reklame og gjenkjennelse spesielt viktig. De flotte, fargelagte etikettene ble lagd av lokale trykkeri i Stavanger. Disse sto snart i teten for en ny litografisk industri.

Smøla

Smøla var tidlig ute med hermetisk nedlegging av produkter. Det var først og fremst krabbeprodukter som ble hermetisert i begynnelsen. Det startet ofte i det små, i trange brygger eller naust, men etter hvert ble nye lokaler tatt i bruk, mange små og større bedrifter ble etablert. Det måtte ha vært gode og framsynte gründere som turde satse på den nye produksjonen.  Her hadde en rikelig tilgang på førsteklasses råstoff. Ofte lå fabrikkene på små øyer utenfor selve hovedøya, Smøla. Et eksempel er Kattholmen ved Kyrhaug. På denne lille holmen ble to fabrikker etablert og ga arbeid til opptil 25 personer. Det var få steder langs Norskekysten en fant så mange fabrikker konsentrert på et så lite område som her ute.

Hva var det som gjorde at en fikk så mange fabrikker på så avgrenset område? I økonomisk teori snakker en om næringsklynger. Hermetikkutbyggingen som fant sted her, må være et eksempel på dette. Alfred Marshall peker i sin bok «Principles of Economics» fra 1920, på tre prinsipper for klyngedannelser:

- Felles marked for kompetent personell.

- Vare- og tjenesteleverandørers spesialiseringsmuligheter.

- Kunnskapsspredning, « If one man starts a new idea, it is taken up by others and combined with suggestions of their own; and thus it becomes the source of futher new ideas»

Jeg vil tro at det er særlig det siste punktet som hadde stor betydning på Smøla. Det var ofte naboer og kjenninger som startet opp. De lånte utstyr av hverandre, utvekslet ideer og erfaringer og lærte av hverandre. Det var et godt samarbeid mellom de aller fleste fabrikkeierne.

Fabrikkene kunne variere i størrelse fra en-mannsbedrifter til fabrikken på Nordvik med over 100 arbeidere. Det ble hermetisert alt fra gulrøtter og fårikål til krabbe og sardiner.

Hermetikkindustrien bidro til mange nye kvinnearbeidsplasser på Smøla.

Norge var en ung og ny nasjon. Landet skulle bygges og alle ressurser skulle tas i bruk.

Ressursene i havet var viktig. Videreforedling og utnytting av de ressursene en fant utenfor stuedøra fikk etterhvert stor betydning og ny teknologi gjorde det mulig å drive lønnsom virksomhet. Den menneskelige ressursen var også svært viktig. Her lå det et stort potensiale i alle kvinnene som ennå ikke var ute i organisert arbeid. Det at kvinnene kom med i arbeidslivet, bidro til stor verdiskaping i landet

Knut Arnøy, den første hermetikkgründeren på Smøla

Allerede i 1907 startet Knut Arnøy med nedlegging av krabbe. Han hadde vært i Bergen og fått opplæring i å hermetisere krabbeprodukter. Knut Arnøy var en foregangsmann i hermetikkindustrien på Nordmøre og kanskje den første som tok til med dette. K J Arnøy Preserving lå på Arnøya. Han startet som nevnt med krabbe, senere ble det lagt ned hummer, fiskekaker og fiskeboller. Av gamle papirer kan vi lese at Arnøy lærte opp flere av de andre som startet med hermetikkfabrikker på Smøla.

Knut Arnøy var født på Averøya, men kom til Arnøya som guttunge da foreldrene flyttet dit. Han produserte også regnklær, kofferter, harpeleiker og gitarer. Produksjonen var ikke ubetydelig med ca 4000 instrumenter og 3000 kofferter. I tillegg var det post, dampskipsanløp og telefonsentral på Arnøya.

Det var sønnen Jens som fortsatte bedriften. Etter 2. verdenskrig ble det bygd ny fabrikk på øya, men i 1953 var det slutt på all produksjon. I 1970 flyttet de siste fastboende fra Arnøya.

Fabrikken på Nordvik

Den største og mest betydningsfulle hermetikkfabrikken ble etablert på Nordvik.

Det startet i 1910, med Johan Dahl som begynte med hermetisering av krabbe på Nordvika.

I 1914 ble ei ny brygge bygd og et nytt familieselskap etablert. Johan og sønnene Iver og Ole, var eiere. Det nye firmanavnet ble Dahls Preserving. I tillegg til krabbe ble det nå hermetisert både kjøtt og fisk.

I 1922 gikk de over til hermetisering av sardiner og to røkeri ble innredet. For å mestre dette med røking ble smølværingen Albert Lie sendt til Haugesund for å lære seg faget.

Fabrikken brant ned i 1935 og ny stor fabrikk stod ferdig i 1937. Den var en av de mest moderne fabrikker i Norden på denne tiden. Fabrikken hadde kantine, dusjanlegg og vareheis. A/S Trondheim Canning & Eksport CO hadde nå overtatt de fleste aksjene. I arbeidskrevende perioder kunne det være over 100 personer i arbeid ved fabrikken.

Fabrikken på Nordvik var absolutt den største på Smøla og var en svært viktig arbeidsplass i lang tid.

Addy Eilertsen, som døde i 2012 over 100 år gammel, jobbet ved fabrikken i nærmere 40 år.  Hun fortalte at hun begynte på fabrikken som 10-åring. De arbeidet ofte 10-timers dager, enkelte ganger kunne det bli en del overtidsarbeid også. På denne tida var det ikke snakk om overtidsbetaling eller overtidsmat! Menn og kvinner hadde forskjellig arbeid og ulik lønn. Mennene som tok imot råstoffet fikk 65 øre timen, kvinnene tredde sild og fikk 35 øre, ved akkordarbeid tjente de mer. «Jeg arbeidet på fabrikken i 40 år og jeg trivdes godt med arbeidet. Vi streiket en gang for å få høyere lønn og det oppnådde vi!», fortalte Addy.

Tre tidligere arbeidere ved fabrikken forteller om arbeidsforhold og gangen i produksjonen. De arbeidet ved nyfabrikken fra 1945 fram til nedleggelsen i 1958. Arbeidsuka hadde 48 timer, arbeidsdagen startet klokka 7.30 og varte fram til 17. Vi hadde en ti minutters pause i ti- tida og i tre- tida. Middagspausen var fra 12 til 13. Fem minutter før pausa begynte, gikk fløyta slik at alle skulle ha tid til å vaske og ordne seg. Og fem minutter før pausen var slutt gikk fløyta igjen, da måtte en gjøre seg klar slik at en var på plass når pausen var over. Hver lørdag var det også arbeid. Da startet dagen kl. 7.00 og varte til 13.00, med en halv times matpause fra 9.00- 9.30. En måtte være 15 år for å få arbeid ved fabrikken. Mange startet sitt yrkesaktive liv få dager etter fylte femten år!

Gangen i produksjonen av sardiner ved fabrikken

Båtene la til ved kaia nedenfor fabrikken. Silda ble lasta opp i sildkasser (skjeppå), Kassene tok ca 20 liter. Skjeppene ble dratt på ei tralle inn i 1.etasje. Johannes Lie og Asbjørn Strømme var «forlakere». Forlaking foregikk på denne måten: Sildekassene ble styrtet ned i et stort kar, i karet var det plass til ca 7-8 skjeppå. Karet var fylt med rennende sjø. De sto med hver sin store håv og rotet litt rundt så silda ble ren for rist. Etterpå håvet de silda opp i små kar som inneholdt saltlake. Der lå silda i ca 20 minutter før ble den tatt opp i små «dinglykasser». Dinglykassene ble kjørt/skubbet bort til «trearbordene» (små bord)

Treing av sild

Mandagsmorgen startet ofte med treing av sild. Det skjedde i «trearsalen». Silda ble tømt på «trearbordene». På disse borda var det plass til hodene på silda i små hull. En «sildtern» ble tredd gjennom hodene, sildternen var spiss i ene enden og butt i den andre. Den måtte være helt rein og glatt. Så ble silda løftet opp og hengt opp i rammer. Rammene ble løftet opp og festet på en «rammestol». Rammestolen hadde hjul og ble skubbet bortover til røykeriet. Det var plass til ca 10 rammer i hver stol. Den ble deretter sendt inn på røkeriet.

Røykeriet

Det var Johannes Rokstad og Johan Alvier som stod for røykinga. De var røkere i mange år på Nordvik-fabrikken. I røykeriet ble rammene med sild tatt av stolen og satt på en skinne inne i ovnen. Rammen gikk da sakte oppover i ovnen og kom ned igjen på andre siden.  Røykovnen gikk over flere etasjer. Den var formet som en åpen bale som gikk fra første etasje og nesten opp til 3. etasje, og så ned igjen på motsatt side. Det ble fyrt i fire ovner, to på hver side. For det meste ble det fyrt med eik, men også litt bjørk ble brukt. Johannes Rokstad stod der silderammene ble satt inn i ovnen og Johan Alvier stod på den andre side der silda kom ned. Etter at silda var røkt, ble hodene kappet av og silda lagt på brett. Brettene ble satt i «sildstol» og sendt med heisen opp til 3.etasje.

Legging av sild

Her ble silda utdelt til «leggerne» (sildeleggerne), eskene var tilsatt litt olje på forhånd og den største silda ble lagt «enlags». Det vil si at den lå på langs i eskene. Brislingen lå enlags, ca 8-10 sild i hver eske. For å utnytte råstoffet, ble de minste sildene «tverrlagt». Sild som ikke var større enn 5 cm, ble lagt på tvers. Så snart silda var på plass i eskene, ble den sendt videre til «avpassing». Det var stort sett tre damer som stod og passet på at silda lå fint i eskene før den kom til falsemaskinen.

Falsing

Ved falsemaskinen ble lokkene falset på eskene. Den første falsemaskinen de hadde ved fabrikken, ble betjent med håndmakt. Den hadde en spak som ble dratt ned, og lokkene ble festet. Senere kom automatfalseren. Den hadde hjul som gikk rundt, og i dette hjulet var det åpning for å sette inn eskene. Av og til kunne et lokk sprette opp, da var det om å gjøre å ta opp eska eller få lokket på plass før den gikk videre i automaten. Damene som stod ved maskinen var så raske at de klarte dette, men med fare for å klemme fingrene! De hørte på lyden om noe var galt.

Etter falsingen ble eskene sendt til damperiet. Eskene ble stuet i en kurv med hjul på. Kurvene ble kjørt inn i steamkjelen (autoklaven) og steamen ble satt på. Etter at eskene var steamet, ble de trillet ut på verandaen og avkjølt. Neste stopp på ferden var vaskemaskinen. Det var en stor avlang kasse fylt med lut. Eskene ble vasket og et bånd sendte eskene til renna som gikk ned til lagret. På lagret ble eskene tørket av med twist.

Hvis det var tid til overs i løpet av arbeidsdagen, ble man satt til å tørke esker. Eskene ble lagt i trekasser, kassene ble merket med dato, partinummer og antall før de ble stuet bort. Da de ble tatt ut igjen, ble det lagt silkepapir rundt eska og satt etikett på. De ferdige eskene ble lagt i pappesker som ble limt igjen med limbånd. Utenpå eskene ble det satt på logo og så var de ferdig til «skiping». De ble sendt med båt til Trondheim Canning. Noe ble også sendt til andre deler av landet.

Kippers eller storsild

Om vinteren kom storsilda, den ble saltet og kjørt gjennom flekkemaskina. Den ble også tredd på teiner og plassert i rammer og røkt. Etterpå ble den ført opp i tredje etasje og lagt i aluminiumsesker, eller bokser. En la ca 3/4-dels sild i hver eske. Var silda mindre, kunne en få plass til to fileter, men som regel la en en filet i bunnen og en 3/4-dels filet ved siden av.

Klubbsild ble pakket om våren etterat storsildfisket var over. Dette var feitsild. Den ble saltet, lagt på trerammer med netting i bunnen og kjørt gjennom en varme/damp- tunnel. Disse eskene var litt høyere enn de som ble brukt til brislingen.

Klubbsild ble også kalt «franskningssild». Eskene som ble brukt til klubbsild lignet mer på en boks. Litt olje ble tatt oppi eskene før en la silda i, mellom 6 til 7 sild ble lagt i hver boks.

Stansing av esker

I fjerde etasje på fabrikken ble eskene stanset ut på en egen stansemaskin. Den var ca to meter høy og hadde et stempel og en stans. Ved bruk av pedalen gikk stempelet ned og presset blikket mot stansen. Når pedalen ble sluppet, gikk stemplet opp og esken var ferdig formet. Esken gikk så videre ned i en trommel, der ble metallbiter tatt bort.

Kattholmen

Som tidligere nevnt var det to fabrikker på Kattholmen, Karstad Canning og L. Frøseth Hermetikkfabrikk.

Firmaet L. Frøseth

Ble etablert i 1896. Ludvig Frøseth drev fiskemottak i en brygge på Oterholmen i noen år før han flyttet virksomheten til Kattholmen. Oterholmen var i sin tid et gammelt handelsted som ligger nordøst for Kattholmen. I 1896 bygslet Ludvig Frøseth tomt på den til da ubebodde Søndre Kattholmen. Der bygde han bolighus, brygge og en liten kai. Et hus for landhandel ble også bygd.

Ludvig Frøseth var en av de første på Smøla som begynte med oppkjøp av fersk fisk, som han sendte, nedlagt i is, med rutebåten til Kristiansund, Bergen og Trondheim. Dette var praktisk mulig i og med at Kattholmen lå så og si midt i Trondheimsleia. Is til nedising av fersk fisk ble tatt opp av en brønn på holmen om vinteren. Iskvern ble kjøpt inn og isen kvernet opp og lagret i et godt isolert hus, ishuset.

Bergene på Kattholmen ble etterhvert ryddet og det ble tørket klippfisk der. Fiskehjeller ble også satt opp. Ludvig Frøseth dro sammen med Karl Karstensen som var skipper og eier av egen skute, til nord-Norge i vintersesongene for å kjøpe opp fisk. Fisken ble saltet ombord i seilskuta og fraktet til Kattholmen for tørking og bearbeiding til klippfisk. Fisken ble eksportert videre til Portugal.

Kasser med iset fisk, kasser med levende krabbe, post, gods, passasjerer og kyr, ble rodd ut i leia der dampbåten stoppet for ekspedering. To føringsbåter ble kjøpt inn til dette bruket, en på 20 fot og en på 25 fot, begge var brede båter med kraftig garnering mellom spantene. De kunne roes av 2-3 mann. Disse båtene ble kalt «Litj jekta» og «Stor jekta».

Kattholmen ble etterhvert et trafikalt knutepunkt. Etter at den nye dampskipskaia ble bygd i 1930 var det slutt på den tungvinte og væravhengige ekspederingen fra føringsbåtene. Kattholmen fikk faste anløp av dampbåten som gikk mellom Trondheim og Kristiansund tre ganger i uka. Dampbåten, som gikk rundt Smøla og til Kristiansund, hadde også anløp på Kattholmen. Det var mye folk og røre på holmen i disse årene.

Sønnen Magne Frøseth satte i 1931 i gang med hermetisk nedlegging av krabbe. Det ble innkjøpt og montert krabbekoker, autoklave og falsemaskin. Dette var før elektrisiteten kom og falsemaskinen ble drevet av en stasjonær motor med reimdriftoverføring. Autoklaven og krabbekokeren var oljefyrt. Dette ble en lønnsom bedrift i mange år. I sesongene arbeidet 15-18 personer i hermetikkfabrikken, de fleste var jenter fra øyene omkring. Noen dro til og fra Kattholmen hver dag, mens andre bodde på hybler som var innredet i andre etasje i brygga. Det tidligere ishuset på holmen ble også innredet som hybelhus.

Det ble i årene 1931-1974, i tillegg til krabbe og reker, hermetisert fiskekaker, fiskepudding og fiskeboller.

Magne Frøseth døde tidlig og det var broren Leif Ivar som tok over driften av fabrikken på holmen. Etter krigen fikk vi en økonomisk opptur i Norge. Elektrisk kraft ble ført over sundet fra Kyrhaug. Med elektrisk kraft tilgjengelig, ble den gamle falsemaskinen med stasjonærmotor byttet ut med en elektrisk drevet falsemaskin. Kompressor til bruk i hermetikkproduksjonen ble også installert.

Etterhvert tok sønnen Ludvig Frøseth over og fortsatte driften. Hermetikkdriften ble avsluttet i 1975, da var det ikke lenger lønnsomt å drive. Etter at det var slutt med hermetisk nedlegging av krabbe fortsatte firmaet å ta imot krabbe for videreforsendelse til Alnes Canning i Kristiansund. Dette pågikk helt fram til 1983. I 1984 var det slutt for Firmaet L Frøseth. Etter nesten 90-års drift ble Kattholmen fraflyttet.

Karstad Canning

Asbjørn Karstensen startet bedriften i 1934. Han drev først med eksport av levende hunn-krabbe. Krabben fisket han selv og den ble lagt levende i sjøen natten over. Tidlig neste morgen ble den tatt opp og pakket i kasser sammen med tang. Den skulle sendes med «Trondhjemsbåten» som anløp Kattholmen tidlig på morgenen. Fra Trondheim ble den sendt med tog til Stockholm. Asbjørn Karstensen fikk betalt for de som levde når de kom fram. Ikke alltid behøvde fortjenesten bli like stor. For å utnytte råstoffet best mulig, ble også hann-krabben tatt vare på etterhvert. Den ble rensket og hermetisert.

For å vise et eksempel på hvordan arbeidsdagen kunne fortone seg for de foretaksomme mennene som startet sine egne virksomheter, lar vi Kjell Karstensen fortelle om hvordan en arbeidsdag kunne se ut for faren Asbjørn:

«Arbeidsdagen startet tidlig, da dro han ut for å dra krabbeteiner. Han hadde med seg en fast mann til dette arbeidet. De kom inn igjen ved middagstida, og da ble krabben kokt. Dette var krabbe som skulle renskes neste dag. Mens Asbjørn var på sjøen, ble gårsdagens fangst rensket og lagt i bokser. Det kunne være to til tre damer som jobbet der den første tida. Etter at dagens krabbefangst var kokt, var neste arbeidsøkt falsing av boksene som var pakket den dagen. I starten hadde de en falsemaskin som var drevet med håndmakt. Etterhvert ble det innkjøpt en Gideon-maskin som drev falsemaskina. De fikk også tak i en dynamo slik at de fikk lys i fabrikkbygningen. Tidligere hadde de petro-max lamper og vanlige parafinlamper.

Andre arbeidsoppgaver i løpet av dagen var koking av bokser og ellers generell rengjøring. Det måtte være reint og i orden i lokalene. Både krabben og boksene ble kokt i en stor kjele. Krabbene ble kokt i sjøvann og boksene i ferskvann. Det ble brukt torv til oppvarming av vannet. Dette er arbeidsoppgaver knyttet til selve produksjonen, i tillegg skulle produktene markedsføres og selges! En kan med letthet se at dette ikke var noen ni til fire jobb.»

Produkter fra Karstad Canning

Det var krabbeprodukter som var hovedproduksjonen for firmaet.

Etter krigen ble produksjonen utvidet og Karstensen begynte å kjøpe opp krabbe fra lokale fiskere. Det ble også litt flere ansatte i sesongen. Seks til sju damer kunne være i arbeid.

På 50-tallet var det litt produksjon av fiskemat, særlig fiskeboller. I denne produksjonen var bare familien beskjeftiget.

Eksport av levende krabbe ble det slutt på før krigen.

Det var tre ulike krabbeprodukt som ble produsert.

• Naturell Krabbe som bestod av klomat. Dette var det mest eksklusive produktet. Dette produktet bestod av helt rene naturprodukter, bare tilsatt litt sitronsyre.
• Dressed Krabbe  som bestod av brunmat i bunnen og kvitmat på toppen.
• Krabbestuing: som bestod av lever, rogn, salt, smult og kavring.

All hermetikk ble sendt til et eksportfirma i Stavanger. Derfra ble de eksportert videre, det meste til England.

De fleste boksene ble sendt uten etiketter, men boksene med naturell krabbe fikk sine etiketter på Kattholmen.

Bedriften ble lagt ned i 1972.

Vikan

Einar Næbb Wikan drev landhandel i Vikan og i 1938 innredet han et naust til produksjonslokale for hermetisering av krabbe. Han brukte sin skapende fantasi og laget i samarbeid med dyktige medarbeidere egne maskiner for fiskeproduksjon og hermetikkemballasje.  Han var en kreativ sjel på mange områder, tegnet sine egne etiketter og skrev dikt.

Salget i Norge gikk gjennom samarbeid med grossister i Kristiansund, mens eksporten til England skjedde gjennom et Ålesundsfirma. Krigen i 1940 med emballasjemangel, stoppet etter hvert all hermetikkeksport og produksjon. Da gikk han over på kjøttprodukter – pølser, pålegg og spekemat – og arbeidsstokken var på 15–20 sesongtilsatte. Med pågangsmot og fantasi tok han slik nye veier i produksjonen. 

I 1948 startet han igjen med krabbehermetisering. Maskiner, som før ble drevet av håndmakt, ble nå drevet av en gammel bilmotor. Nå fikk firmaet kontrakter med forsvaret for forsyninger av torskerogn, krabbe og hermetiserte gulrøtter.

I 1956 ble drifta av butikken overtatt av sønnen Erling. Einar Næbb-Wikan holdt fram med hermetikkfabrikken, som gikk over fra privat eie til aksjeselskap, A/S Vikan Konserves.

De første årene hadde de kummerlige forhold, men det bedret seg i 1962 da de kunne ta i bruk nybygget. Dette ble arbeidsplassen til 20-25 personer. Ved fabrikken produserte en naturell og dressed krabbe, den siste for eksport. Dessuten ble en del krabbe lagt i skjell. Produksjonen gikk hovedsakelig til eksportfirma i Ålesund som sørget for salget. Det ble etter hvert ikke like lett å selge krabbe som før. På det engelske markedet fikk de konkurranse fra fabrikker i Skottland, Shetland og Færøyene, samt fra Japan og Russland.

Så snart krabbesesongen var slutt i begynnelsen av desember, gikk de over til å hermetisere gulrot. Dette produktet ble solgt til forskjellige rederier og skipshandlere i Ålesund og Bergen. Gulrota var spesielt beregnet til skipsbruk. Vanligvis ble det produsert 15-20.000 bokser, men ett år var produksjonen oppe i 50.000 bokser, da leverte de også til forsvaret.

I tillegg tok de imot fisk og om vinteren la de ned torskerogn og sildemelke. Torskerogna fikk de hovedsakelig fra Nordmøre og salget gikk for det meste til England. Utenom krabbesesongen hadde de 3-10 arbeidere i arbeid, alt etter hvor arbeidskrevende produksjonen var.

Vikan Konserves AS ble drevet fram til 1975 av svigersønnen Arild Holberg, som samarbeidet med eksportfirmaet Johan J. Helland AS i Ålesund, som også var medeier i firmaet Vikan Konserves AS.

Hermetikkfabrikken måtte stanse i 1975, men året etter ble fabrikken overtatt av nytt aksjeselskap, A/S Smøla Konserves. Arthur Lie ble styreformann i det nye aksjeselskapet. Ingar Holberg ble med i selskapet, og en begynte så smått med det som etter hvert ble den nye store næringen, nemlig lakseoppdrett. Geir Høynes var leder i tre til fire år. I 1986 ble Arild Holberg ansatt som leder ved bedriften. Nils Ekjord var medeier i firmaet og investerte penger og var veldig kreativ. Et av de nye produktene var laksepaté. Den skulle være eksklusiv og eksporteres til utlandet.

I 1988 ble Stolt Seafarm eier av bedriften. Det ble jobbet mot meieriene. Meieriet på Otta startet produksjon av krabbeost. Til dette trengtes krabbe som var pasteurisert, og dette produktet ble utviklet på Vikan. Det ble også arbeidet for å eksportere levende krabbe til Frankrike. Krabben måtte da tåle fire døgn under transporten. For å prøve ut dette ble det sendt levende krabbe med transportfirmaet Brødrene Sætran tur retur Oslo – Smøla, to turer uten stopp. Dette gikk bra om høsten, men var det varmt i været, døde krabben. Krabben var pakket i tang og is.

Etter at Stolt Seafarm kom inn i bildet ble det bare oppdrett av laks. Hermetikkindustrien ble avsluttet. Konkurransen fra andre land ble etter hvert hardere og lønnsomheten mindre.

Marine Harvest kjøpte opp bedriften i 2005, og det er fremdeles aktivitet i bygningene.

Som nevnt var det svært mange fabrikker rundt om på Smøla. I denne artikkelen har jeg valgt å gå grundigere inn på noen få og beskrive hvordan disse var. Men jeg vil kort nevne noen av de andre fabrikkene også.

Taknæs Canning på Hallarøya

Sverre Taknæs startet med krabbe- og hummerhermetikk etter krigen. De hadde da fått tak i et strømaggregat etter tyskerne i Trondheim. Dette ga elektrisk kraft til maskiner.

Det var også planer om produksjon av fiskeboller for hermetikk.

Etterhvert ble fraflyttinga fra fiskeværene på sør-Smøla stor, dette resulterte i nedlegging av hermetikkfabrikken.

Ringsøy Preserving

I 1873 kom Heggemsnes- slekta til Ringsøya. Stener Nilsen Heggemsnes tok over styringen av været og butikken. Fra 1880 fikk rutebåten stoppested på Ringsøya og poståpneri ble opprettet i 1888. Etter 2. verdenskrig tok Steinar Heggemsnes i mot krabbe. Han hadde ikke egne etiketter, så det ble renska og lagt ned krabbehermetikk for andre. Etterhvert kom også fraflyttinga til Ringsøya, rutebåten ble innstilt, butikken nedlagt og de fleste flyttet til Kristiansund. Dette skjedde sist på 50-tallet.

Veiholmen Packing

Bedriften holdt til i ei brygge på Veiholmen. Tomta som er skilt ut heter Fabrikken. Det var Johan Ramsli som stod for drifta i 1920-årene. Produktet var fiskeboller, torskerogn og fisk.

Neerlands hermetikkfabrikk

Startet i 1925 og produksjonen ble avsluttet i 1942. Det ble produsert fiskeboller, fiskekaker, fårikål og fersk-kjøtt. Det ble bare brukt lokale råvarer. Arbeidstokken var på 8-10 damer. Arbeidstida startet kl. 9 og ble avsluttet i 16-17-tida. Det som ble produsert ble solgt til firma i Kristiansund, bl.a. Jonas Eriksen. Anders Neerland hadde i tillegg fiskemottak, han tok i mot fisk til salting og tørking.

Det er verdt å merke seg at Anders Neerland fikk gullmedalje for sine fiskematprodukter på ei utstilling i Trondheim i 1930.

Arne Nelvik

Fra 1947 til 1954 tok Arne Nelvik imot krabbe for rensking, nedlegging i boks, falsing og hermetisering. Han hadde ikke egne etiketter og leverte for andre.

Osvald Nordhaug, Steinsøyneset

Osvald Nordhaug tok i mot krabbe for rensking og nedlegging i boks på 1950-tallet. Han hadde avtale med Alnes Canning i Kristiansund. Produksjonen bestod av to varianter, krabbe naturell og pasta. For hummer, som også ble levert til Alnes Canning, ble det bare lagt ned hummer over en kilo. Småhummer ble levert til brunnbåt fra Bergen. Nordhaug tok imot ca to tonn krabbe om dagen. Det ble arbeidet to skift.

 I 1956/57 fikk han lov til å legge ned gulrøtter. De første ble levert til Nora Fabrikker. Senere fikk han laget egne etiketter med Smøla gulrot.

Leif Vikan

Leif Vikan startet etter krigen, ca 1946, og drev til først på 50-tallet. Han hadde fabrikklokalet sitt i ei lita brygge nede ved sjøen på Rokstad. Motoren, som drev falsemaskinen, stod utenfor veggen. Leif Vikan hadde egne etiketter.

Kongshaug Krabbe

I dag er det Kongshaug Krabbe som fører tradisjonen videre på Smøla. De har krabbemottak og produserer blant annet krabbeprodukt. Produktene blir frosset ned.

Ei ny tid er kommet og nye produksjonsmåter er tatt i bruk, men fremdeles finner vi fabrikkbygninger som står og vitner om storhetstiden for hermetikkindustrien på Smøla. Det er fortsatt en del personer som kan fortelle historien videre til neste generasjon.

 

Litteratur/kilder:

Hviding, Jørg: Kappløpet om falsemaskinen. Stavanger, Norsk Hermetikkmuseum. 1994

Hodne Fritz, Grytten Honningdal Ola: Norsk økonomi i det 20.århundre

Smøla Bygdebok nr. 2 av Aashild Berg

Smølaminne 1994. U

utgitt av Smøla Kulturstyre

Notater nedskrevet av Leif Magne Frøseth

Intervju Borgny Lillehaug, Erna Johansen, Jarle Lie, Antonie Kvammen

Elevarbeid av elever fra Austsmøla skole 1984-85

Muntlig informasjon fra Lars Roksvåg, Birgitte Arnøy, Øyvind Arnøy, Anne Heggemsnes Gustad, Ellen Neerland, Karle Gjernes, Kjell Karstensen, Odel Sørøy

Det norske næringsliv, Møre og Romsdal 1953

Avisutklipp fra Tidens Krav 17.10.1970

Avisutklipp fra Tidens Krav 9.10.1986

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2012