Platanlønn, sitkagran og slirekne

Mange norske museum består av bygninger som kommer fra forskjellige epoker, steder og samfunnslag. Bygg og gjenstander blir med til bygdemuseet, men hva med frukthagen, bjørkealléen eller rosebedet? Hus flyttes ofte når de har vært fraflyttet lenge og hageanlegget rundt har blitt et villnis som ikke nødvendigvis blir med videre til en museal sammenheng. Mange museer bygger dermed opp nye hageanlegg rundt byggene på sine nye lokasjoner, basert på dokumentasjon som sier noe om hvilke typer planter man ville funnet på stedet. Kanskje blir noen av de opprinnelige plantene med videre.

Planter som tilføres i museal sammenheng uten historisk tilknytning blir en del av kulissen og fortellingen. Disse regnes ikke som gjenstander i en samling på samme måte som planter som følger sin historiske kontekst. Hagene er en del av fortellingen om hvem vi er og har vært. Mens noen kan bruke jorden sin til prydplanter må andre bruke den til nyttevekster. Levende samling muliggjør bevaring av enkelte planters biologi som i løpet av århundrer har tilpasset seg stedets miljø.

Nordmørsmusea drifter fire forskjellige museum på Smøla. Alle bygningene står der siste eier forlot dem. Det betyr at vi har hageanlegg som er mer eller mindre intakte. I 2026 startet arbeidet med å dokumentere hvordan disse hageanleggene har endret seg i løpet av årene. Hvilke sorter har man hatt? Hva har vært plantet hvor? Er det prydvekster eller nyttevekster man har plantet? Hvilken funksjon har hagen oppfylt? Hva er tilført i nyere tid og hva har forsvunnet? 

Gamle fotografier, dagens beplantning og fortellinger gjør at vi kan pusle sammen et bilde av hva som en gang var. Så kan arbeidet med å ta bevisste valg starte. Hva skal vi tilbakeføre? Hva skal vi fjerne? Finnes det en avlegger å ta av i nabolaget? Til sist skal vi formidle. Fortelle deg som besøker hagen, enten fysisk eller på nett, om historien til hagen. Om folka som plantet den, hvorfor den er som den er og hva som vokser i den.

Hver eneste plante som ikke er naturlig tilstede, er plantet med intensjon. Også naturlig forekommende vekster har inngått i folks hagevirksomhet. Sammen utgjør de en del av kulturarven vi forvalter. Men i dette arbeidet blir vi også nødt til å vurdere bevaringsverdi opp mot naturvern.

Bare meter fra naturvernområdet på Rosvoll vokser platanlønnene som ugress.  
Sitkagranene fra forsøk med leplanting på Moldstad forsøksgård er uønsket.
Den velvillige slirekneen på Sanden utgjør en reel fare for biologisk mangfold.

Platanlønnene som har stått på Rosvoll prestegård i over 100 år fjernes ikke, men vi bør fjerne unge planter utenfor hageområdet. Sitkagranene fra forsøkene på Moldstad er levende data, forsøksresultater på rot, en viktig del av fortellingen om forsøksgårdens virksomhet. I dag utgjør de en viktig del av Norsk myrmuseum, de hører hjemme i denne konteksten, men felles dersom de utgjør fare for mennesker eller bygninger. Slirekneen på Sanden må fjernes før den fortrenger alle de andre plantene. Det krever store ressurser å rydde og tilbakeføre områder som er sterkt påvirket når problemet først har vokst seg stort.

Arbeid med levende samling gir andre spørsmål og problemstillinger enn mange andre gjenstander. Samlingen lever, men ikke alle planter lever evig. En staude eller en busk kan fornye seg og leve i mange tiår med riktig stell eller oppformering. Et tre har en viss levetid og påvirkes i større grad av vær og vind. Naturlig avgang og utvikling i samlingen er dermed uunngåelig. Samlingen vil endres i løpet av årene, akkurat som hagen endret seg før den ble en samling. Derfor er dokumentasjon noe av det viktigste vi gjør i møtet med levende samling. Ikke alt forblir som før, men vi skal vite hva som er gjort og hvorfor.

Nå arbeider vi med innsamling av bilder og beretninger om hageanleggene våre på Smøla. Har du kjennskap til noen av dem? Da hører vi gjerne fra deg!

Lyst til å besøke Nordmørsmuseas største levende samling? Besøk gjerne Svinviks arboret i mai, når rododendronen er begynt å blomstre og kafeen åpner igjen!