Vrakberging på 1700- og 1800-tallet

Livet ved kysten i Norge på 1700-1800-tallet var på mange måter preget av nærheten til havet, som satte begrensninger og åpnet muligheter for kyst­boerne. Like raskt som fisken kunne forsvinne fra området og liv gå tapt ­mellom brenningene, kunne silda trekke inn mot kysten igjen eller strandede hvaler og drivgods dukke opp i fjæra, klar for sanking. Havets utemmelige krefter sørget ofte for problemer for alle som befant seg ute på sjøen og skipene som gikk tapt var mange. Skipsforlisene var like mye en tragedie for mannskap og reder som de kunne være et kjærkomment tilskudd til kystbygdene. Redskap, inventar og last fra vrak som ble berget og solgt på auksjon, kunne nyttiggjøres til mange ulike formål, og bestod av alt fra små treplanker og jernbolter til eksotiske kjøpmannsvarer. Skipsvrak kan derfor sees i sammenheng med de mange ulike former for ressurser som ble jaktet, høstet og sanket ute ved kysten. Tidligere har forlisene i stor grad vært studert og behandlet som fortellinger om tragedie og nød, med fokus på lokalbefolkningens prestasjoner som enten beundringsverdig eller ulovlig.

Ved å undersøke kystbefolkningens kulturelle forestillinger om havet som en kilde til ulike ressurser, kan vi i stedet se på vrakberging som en maritim ­aktivitet og som en del av kystsamfunnets mangesidige ressursgrunnlag. En slik vinkling til historiene om de mange skipsforlisene vil kunne gi ny innsikt til et samfunn preget av en sesongvis utnyttelse av utmark og allmenning.

Å studere kulturelle forestillinger i et førmoderne samfunn stiller oss overfor en rekke problemstillinger om hvordan vi skal finne kilder til disse forestillingene og hvordan vi skal tolke dem. Selv kilder som omhandler vrakberging og skipsforlis vil ikke alltid reflektere allmuens tenkemåter om dem. Når vi skal studere kystboernes forhold til håndtering av skipsvrak må vi derfor benytte oss av kilder som verken var skrevet av eller for disse menneskene, og som derfor ikke sier noe direkte om deres forestillingsverden. Ved å ta utgangspunkt i bergingsforretninger fra perioden og muntlige fortellinger som har dukket opp i etterkant, kan vi av­dekke kystboernes fore­stillinger ved å forholde oss til begreper som mellommenn og ulike karaktertyper. En slik kulturhistorisk analyse vil gjøre oss bevisst på hva kildene kan og ikke kan fortelle oss, og hvordan vi går frem når vi skal tolke bergingsforretninger og ­munt­lige fortellinger indirekte for å forstå kultu­relle ­forestillinger.

Bergingsforretningene

En av de kildene som i størst grad vil kunne si noe om forholdene rundt håndtering av skipsforlis er bergingsforretninger. Lovbestemmelser forteller oss hvordan forlisene skulle håndteres i utgangspunktet, mens bergingsforretningene forteller hva som ble gjort i praksis. Dette var et dokument som inneholdt informasjon om selve forliset, bergerne, bergingsprosessen og den videre håndteringen av skip, vrakgods og overlevende. I tillegg kunne de omfatte undersøkelser etter bortgjemt vrakgods på gårder i nærområdet og avhør av bergerne og de overlevende fra skipet.

Bergingsforretningene var skrevet av og for embetsmenn eller det øvre sjikt av lokalbefolkningen, som regel fogden eller hans fullmektig, og skulle ­sendes inn til Rentekammeret i København. De ble skrevet med det formål å skulle doku­mentere det myndighetene var interessert i å vite om situasjonsbildet rundt forlisene. Dette gjaldt spesielt opplysninger knyttet til økonomiske spørsmål, som eventuelle tollinntekter, salg av vrakgods, reparasjon og betaling av ­bergingsarbeidets utgifter. Det var derfor vrakgodset som sto i fokus, med beskrivelser av hva som kunne berges og ikke, hvorfor det eventuelt ikke kunne berges, vekt, verdivurdering, oppbevaring og eventuelt salg. Bergingsforretningene bærer preg av embetsmennenes fordommer, tolkninger og formål, og ikke direkte allmuens holdninger. Likevel kan vi bruke nettopp bergingsforretningene som kilde til å studere kystboernes forestillingsverden. Dette kan vi gjøre ved å undersøke embetsmennenes rolle som mellommenn, slik at vi tolker bergingsforretningen mer indirekte.

Mellommenn

Den britiske historikeren Peter Burke skriver at historikere aldri helt kan stole på de kildene de bruker, fordi kildene alltid vil være forvrengt på en eller annen måte og i ulik grad. En slik forvrenging handler om at kildene alltid vil være konstruerte av mellommenn som har skapt kildene, slik som spesielt prester og embetsmenn på 1700-1800-tallet. Mellommennene er preget av situasjonen i samtiden og har gjerne en klar agenda for kilden de har skapt. Selv nyere intervju hvor man er bevisst de forvrengingene som kan forekomme og stiller konkrete spørsmål om folks tanker og meninger, vil likevel intervjuet være formidlet og preget av intervjuerens vinkling.

I stedet for å prøve å finne kildetyper som er mindre forvrengte, konstruerte eller bearbeidede, kan vi heller tolke disse forvrengningene og undersøke måten kildene er blitt bearbeidet på. De sider av saken som embetsmennene gjennom sine motiv og fordommer tolket som enten normal eller avvikende, er ­bearbeidet nettopp ut i fra deres forståelse av hva som var normalt. De sider av saken som embetsmennene var mindre opptatt av eller som gjorde dem forvirret er mindre preget av bearbeidelser ut i fra de samme motivene. Bearbeidelser og forvrengninger i bergingsforretningene trenger derfor ikke å bety at kildene er mindre pålitelige som kilder til kystsamfunnet, men at de må tolkes via de menneskene som skapte dem. Vi må altså forstå mellom­mennenes rolle før vi kan begynne å identifisere allmuens tankegang. Deretter kan vi oppdage ulike tolkninger av selve hendelsene og situasjonsbildet rundt, som gjør det mulig å studere kystsamfunnet via kilder skrevet av mellommenn. Så selv om den alminnelige befolkningen i kystsamfunnet etterlot seg få kilder, kan vi likevel bruke bergingsforretninger skrevet av embetsmenn til å studere kyst­befolkningen i Norge.

En slik tilnærming gir oss mulighet til å studere holdningene til kystbefolkning­en via embetsmennene. Peter Burke kaller dette å ha et skrått blikk på kild­ene. Men Burke uttaler seg svært forsiktig om denne framgangsmåten. Han formulerer det slik at siden det er umulig å nå allmuen direkte, vil en skrå tilnærming til allmuens tankegang via mellommennene være den metoden som "minst sannsynlig vil sette oss på feil spor". Men det kan være vanskelig å vite hvor grensen går for hva mellommennene var og ikke var opptatt av. Bergingsforretningene kunne bære preg av uklare skiller for hvordan bergingsarbeidet skulle håndteres i praksis. Embetsmennene hadde kanskje ulike prioriteringer og personlige motiv, men ved å sammenligne flere bergingsforretninger kan vi begynne å avdekke de forholdene hvor embetsmennene virker usikre eller uenige i gjennomførelsen av bergingen. Da kan andre deler av situasjonsbildet tre tydeligere frem, som kan gi et viktig innblikk i det førmoderne dagliglivet.

Økonomiske forhold og dagligliv

Bergingsforretningene bærer preg av å være en type rettsmateriale, hvor en sak skal undersøkes ut i fra lovbestemmelser og normer for korrekt håndtering. Der embetsmennene selv var opptatt av svarene fra lokalbefolkningen eller hadde interesser knyttet til økonomiske forhold, vil kildematerialet bære sterkest preg av å være bearbeidet. Vi ser tydelig den økonomiske interessen i å få registrert vrakgodset i bergingsforretningen etter forliset av "St. Johannis» ved Sula i 1741. Fogden ramser opp diverse funn som ble gjort på ca. 4-5 meters dyp: "en liten messingkjele, en sønderslått tekjele av blikk, en ødelagt lykt, en død mann i grønn kjortel med dukater og mynter i lommen, samt flere stykker av skipet." En død mann blir altså ramset opp på lik linje med annet vrakgods, og fokuset ligger på hvilke verdier som er funnet på den døde kroppen. Dette reflekterer altså ikke allmuens forhold til døde mennesker som ble funnet på sjøen, men viser tydelig det økonomiske formålet med bergingsforretningen som dokument.

Små detaljer knyttet til bergingsarbeidernes dagligliv ligger ikke i fokus på samme måte som vrakgodset. Når det fortelles at et skipsvrak ble funnet da to personer var ute og drev jakt utenfor fiskeværet Sula, er det mindre grunn til å tro at kildeskaperen skal ha vært særlig interessert i om de drev jakt eller ikke. Fogden ville heller vært interessert i å vite om folket som var ute på øyene faktisk meldte fra om forliset så raskt de kunne. Dermed får vi informasjon om at to menn og en kvinne var ute på jakt for handelsmannen Peder Koch på Sula i november måned 1741. I et annet eksempel finner vi indikasjoner på både seljaktens og ærfuglens plass i lokalsamfunnet. I 1802 skrev handelsmann Henrik Borthen i Froan at bergingsarbeidet etter forliset av De 2de Søstre både forstyrret ærfuglen når den skulle legge egg og kom til skade for seljakten:

Ligesaa for mit Land som helle Skibs Ladningen ble oplagt paa i bevaring til Sist i May, til den blev bort ført til Sulen: i beregnet den skade deraf flyder Paa Sælhund skytteriet, og ligesaa med Eder Fuglen som ikke kan læge sin ægg og dun i Roe paa Landet, formedelst bestandig støy og uRoe af saa mange folk.

Handelsmannen og fogden var opptatt av tapet av to andre maritime ressurser mens bergingsarbeidet pågikk. Bergingen krevde et stort antall mennesker til stede ute på øyene, som forstyrret ærfuglene. Bergingslønna veide altså ikke opp for tapet av disse ressursene, og handelsmannen så seg nødt til å søke om erstatning på 10 riksdaler.

Uenigheter og uerfarenhet blant embetsmennene

Mange av forlisene skjedde på høsten da stormene og uværet herjet som verst. Dette var også tiden for å holde høstting, hvor fogd og sorenskriver reiste rundt på de mange tingstedene i distriktet. Fogden var derfor opptatt i store deler av årstiden og måtte ofte sende en fullmektig til forlisstedet. For å utføre bergingsforretningen var det derfor behov for lokalt initiativ fra kjøpmenn, grunneiere og proprietærer. En rekke mennesker kunne bli involvert i bergingsarbeidet og bergingsforretningen, som ikke nødvendigvis hadde gode kunnskaper om lover og regler. Det oppstod derfor en rekke konflikter eller situasjoner der embetsmenn og lokale kommisjonærer kranglet om hvem som hadde ansvaret for hva og hvordan ting skulle håndteres. Da handelsskipet Mercurius forliste utenfor Sula i 1802 skrev fogdens fullmektig rett ut at han var uerfaren når det gjaldt å håndtere en bergingsforretning. Hvis vi sammenligner denne bergingsforretningen med andre forretninger skrevet av fogden selv, vil vi kanskje kunne skille ut hva som for eksempel ble sett på som normalt eller avvikende. Hva var normalt nok til at selv en uerfaren mann tok det for gitt, hva utelot han og hva oppfattet han som avvikende oppførsel?

Når vi skal studere bergingsforretningene via mellommenn må vi være klar over at disse mellommennene ikke utgjorde en homogen gruppe mennesker. Bergingsforretningene kunne både bli skrevet av danske embetsmenn og lokale kommisjonærer. Disse kunne ha ulike forutsetninger både med tanke på erfaring og personlige ambisjoner, men også i forhold til kontakten med lokalsamfunnet. Spesielt lokale kommisjonærer var ikke klart adskilt fra den allmenne befolkning, fordi de selv var en del av lokalsamfunnet. De kunne forstå situasjoner, hendelser, skikker og tradisjoner fra innsiden. Men beretninger skrevet av embetsmenn som sto utenfor lokalsamfunnet vil også kunne vise viktige aspekter ved dagliglivet og situasjonen rundt forliset, nettopp fordi de var utenforstående. Det kunne være hendelser og forhold de lokale kommisjonærene tok for gitt, og som de derfor ikke angav i sine framstillinger av situasjonen. Mellommenn må derfor ikke behandles som dissidenter i forhold til kystsamfunnet og dagliglivet rundt forlisene, men som enten deltagere i lokalsamfunnet eller meglere mellom allmuen og den lærde kulturen. Bergingsforretninger skrevet av disse mellommennene vil derfor kunne si oss mye om kystboerne i Norge.

Mytene

Muntlige fortellinger, myter og fiktive beretninger om skipsforlis kan i tillegg til bergingsforretningene brukes til å komme nærmere innpå kystsamfunnets forestillingsverden. Slike framstillinger kan vi blant annet finne i bygdebøker, verk av kjente og ukjente forfattere og også i topografiske beskrivelser, ofte skrevet av prester. Mytologiserte framstillinger av forlis har ofte blitt oppfattet som ren løgn, fordi de er preget av det den britiske historikeren Raphael ­Samuel beskriver som unnlatelser, forskyvninger og nytolkninger, som har skapt mytene. Men ved å være bevisst disse fiktive elementene eller forskyvningene, på samme måte som vi er bevisst forvrenginger og bearbeidelser i bergingsforretningene, kan vi likevel bruke senere nedskrivelser av myter som kilde til kystboernes forestillingsverden på 1700-1800-tallet.

Mytene krever andre metoder for tolkning enn bergingsforretningene, fordi de i større grad vil være løsrevet fra virkelige hendelser. Mytene er ikke bare skapt av mellommenn, men også ofte med det formål å være underholdende eller uttrykke et klart moralsk budskap. Selv om myter og sagn hevder de stammer fra virkelige hendelser, kan vi altså ikke bruke dem som kilde til konkrete begiven­heter. I stedet kan vi bruke dem til å forstå fortidig symbolikk, holdninger og verdier. Ved å fokusere på hvordan og i hvilken sammenheng mytene ble fortalt, kan selv "usanne" myter om forlis kunne si noe om kystbefolkningenes forhold til skipsvrakene. Om ­mytene er sanne eller ikke sanne i forhold til virke­lige hendelser blir derfor mindre viktig enn om folk oppfattet dem som sanne. De blir på denne måten en sannhet i moralsk forstand.

De fiktive elementene i mytene og fortellingene kan altså si oss noe om hvordan folk valgte å forstå den verden de levde i. Mytene blir på den måten skapt ut av forholdene i fortiden. Samtidig kan de også være med på å forme det de forteller om og folks oppfattelse av hendelsen eller fenomenet. Dette vil også være relevant for tolkningen av bergingsforretningene, fordi mytene kunne påvirke mellom­mennenes forestillinger om kystsamfunnet, nettopp fordi myter og fore­stillinger påvirker hverandre. Dermed kan vi også finne mytologiserende trekk i bergingsforretningene, som vi må tolke som en del av mellommennenes bearbeidelser. Mytene gir oss dermed en pekepinn på hva som ble opp­fattet som rett og galt i lokalsamfunnet, og hvilke kriterier folk har blitt vurdert ­etter. For å analysere denne moralske betydningen av mytene, kan vi forsøke å avdekke det Peter Burke kaller et system av karaktertyper.

Helte-, skurke- og narreskikkelser

Ulike karaktertyper i fortellingene kan være med på avdekke bakenforliggende sannheter om en kulturs levesett og forestillinger. Karaktertyper som helte-, skurke- og narreskikkelser framhever en kulturs verdier ved å overgå disse verdiene, true dem eller komme til kort. Ved å se på disse karaktertypene kan vi dermed finne eksempler på hva som ble oppfattet som rett eller galt, normalt eller avvikende. Slike karaktertyper i mytene er eksempler på fiktive elementer som har mistet sin tilknytning til opphavet, men som representerer en ned­arvet symbolikk.

I fortellingene om det russiske skipet «Jedinorog» som forliste ved Hitra i 1760 finner vi igjen de tre karaktertypene: helten, skurken og narren. Her presenteres den norske losen som en modig og erfaren mann (helten), den russiske kapteinen som arrogant og hovmodig, og som senere straffes for sin dumskap (narren), og hitterværingene som vrakplyndrere og mordere (skurkene). Det fortelles at den russiske kapteinen arrogant avviste all hjelp fra den modige norske losen. Fortellingen om skipets skjebne ble derfor en slags moralpreken om hvordan det å avvise hjelp fra losene var et stort feilgrep. Losen blir helten fordi han ville risikere livet sitt for å berge skipet tross stormen som herjet, mens kapteinen viser total mangel på kunnskap om norske farvann. Dette forteller oss lite om de konkrete hendelsene, fordi kapteinen i virkeligheten var raskt ute med å tilkalle los med kanonskudd, og sendte selv folk inn til land for å hente dem ombord. Den ene modige losen i fortellingen var i virkeligheten tre loser som alle fikk komme ombord i «Jedinorog», men som omkom sammen med resten av mannskapet.

Det vi kan hente ut av fortellingene om det russiske skipet er blant annet forestillingen av losen som en helt. Utover 1700-tallet ble det en økt interesse for å trygge skipsleia langs norskekysten, og losenes arbeid var en svært viktig del av dette. Å bruke fortellinger om skipsforlis som eksempler på situasjoner der alt går galt fordi man trosser de norske forholdene, vil kunne inngå i en felles nasjonal fortelling om viktigheten av losenes arbeid. Lokalkunnskaper om farvannet i nærområdet var en viktig egenskap i et kystsamfunn som var avhengig av hav og fjord til omtrent alt. Et forsøk på å unngå hjelp fra de mange losene langs norskekysten var å se på som ren dumskap. Det var derfor et viktig ­poeng å sørge for at losene framstod som kloke og erfarne. I dette tilfellet blir kunnskapen om selve forliset, som vi kan hente fra bergingsforretningene, viktig for å kunne identifisere forvrengingene i mytene. Dermed kan vi forstå symbolikken i karaktertypene, i stedet for å tolke dem som umytologiserte ­eller virkelige personer.

Lokalbefolkningen på Hitra representerer skurkeskikkelsene i denne ­historien. I følge myten skal de både ha plyndret skipet og tatt livet av overlevende. De bryter med regelverket og opptrer som klart kriminelle. Påstandene om vrak­plyndring og voldelig oppførsel er noe av det som gjør dette forliset minne­verdig. Det var mange forlis og havari som fant sted i samme område, men historien om disse har ikke blitt gjenfortalt og husket på samme måte. For­tellinger hvor lokalbefolkningen blir beskylt for vrakplyndring blir derfor noe ekstraordinært. I tillegg til å bryte gjeldende lovbestemmelser ser lokalbefolkningen i denne historien ut til å bryte med normer i kystsamfunnet. I mytologiserte beretninger fra England blir vrakplyndring og krypskyting ofte forsvart som et slags legitimert opprør mot myndighetene. I historien om det russiske skipet finner vi ikke den samme rettferdiggjøringen, og i stedet blir handlingen framhevet som unormal og umoralsk. Det samme gjør også andre norske beretninger som i stedet omhandler vågale redningsaksjoner og neste­kjærlighet. Ved å framheve helte- og skurkeversjonen av redningsarbeidet påpeker mytene nettopp oppfattelsen av bergingsarbeidet som nødvendig og at normen var å forholde seg til gjeldende lovverk. Ved å bruke mytene om det russiske skipet til å tolke det moralske budskapet, kan vi altså få kunnskap om kystboernes forhold til forlisene. Selv om mytene omtaler lokalbefolkning­en som vrak­plyndrere, antyder det klare moralske budskapet i fortellingen at nettopp det motsatte var vanlig.

Ved å tolke mytene indirekte og være bevisst på dette, kan vi bruke ­mytologiserte framstillinger av skipsforlisene som kilde, nettopp fordi innholdet i ­mytene er tydelig forvrengt og bearbeidet. For når vi vet noe om virkeligheten, kan vi også undersøke hvordan mytene er blitt forvrengt. Selv bruk av visse ord eller formuleringer kan være med på å avdekke kulturelle forestillinger i kildematerialet. På denne måten kan vi i stedet dra nytte av noe som vanligvis blir sett på som et problem i forhold til pålitelighet. Muntlige fortellinger er altså ikke gode kilder til konkrete begivenheter, men til reaksjoner på disse begivenhetene. Dette er ingen fullstendig framgangsmåte for hvordan vi kan nå 1700-tallets kystbefolkning og forstå deres forestillingsverden, men det er et godt utgangspunkt for hvordan vi kan tolke det kildematerialet vi har tilgjengelig.

Avslutning

Når vi skal studere kulturelle forestillinger og tenkemåter i et samfunn må vi bruke kilder som ikke sier noe direkte om disse menneskenes forestillings­verden. Kilder som bergingsforretninger og myter omhandler gjerne konkrete tilfeller og mytologiserte framstillinger av forlis, og er preget av ulike former for bearbeidelser. Bergingsforretningene ble skapt av mellommenn, som hadde et klart økonomisk motiv når de foretok sine undersøkelser i lokalsamfunnet. Mytene er i større grad løsrevet fra konkrete hendelser og har gjerne tydelige fiktive element og et moralsk budskap. Men i stedet for å avvise kilder som er preget av bearbeidelser eller "usannheter", kan vi tolke kildene med utgangspunkt i de forvrengingene som vi vet preger utformingen av dem. Med det historikeren Peter Burke kaller et skrått blikk på kildene, kan vi bruke begreper som mellommenn og karaktertyper til å undersøke hvordan kildene er blitt bearbeidet.

Mye av grunnlaget for kildekritikken handler om å vite noe om situasjonsbildet som kildene ble konstruert i og være bevisst ulike begrensinger og problemstillinger ved de ulike kildetypene. Ved nettopp å avdekke de økonomiske og moralske motivene kan vi indirekte finne informasjon om kystbefolkning­ens forestillingsverden og dagligliv, ved blant annet å påpeke grenser for hva som ble sett på som normalt og avvikende. Mellommennenes unnlatelser og tilføyinger i bergingsforretningene framhever deres forståelse av hva som var normalt, både som utenforstående og deltagere i lokalsamfunnet. På samme måte vil helte-, skurke- og narreskikkelser i mytene kunne avsløre hva som ble sett på som sosialt akseptert oppførsel. Ved å skille mellom de ulike karaktertypene kan vi avdekke verdier og kriterier for vurdering, ved at karakterene overgår disse verdiene, truer dem eller kommer til kort. Kildene vil alltid være preget av å være forvrengt og bearbeidet på en eller annen måte, men så lenge vi er bevisst på hvordan vi tolker dem, vil de kunne avdekke sannheter i forvrengingene. På denne måten kan vi bruke kilder som er skrevet med andre formål til å undersøke kystsamfunnet og dets forhold til skipsforlis. Dette gir oss et godt utgangspunkt for å undersøke nye sider av det førmoderne kystsamfunnet, selv om kildematerialet ikke er nytt.

Kilde
Burke, Peter: Popular Culture in Early Modern Europe. Surrey 2009
Kaldal, Ingar: Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Oslo 2002
Internett: «Nmmc.co.uk, Neglectful or Worse», <http://nmmc.co.uk/wp-content/uploads/2016/04/Vol_1b_Wrecking.pdf>, sist aksessert 17.08.2016

 Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2016