Tidlig bosetning og jordbruk i Sunndal kommune

Sunndalsboka har datert alderen til gårdene i Sunndal kommune til romertiden eller yngre (Seljedal 1965, Sande 1981). Dette baserer seg delvis på de funnene som var kjent på det tidspunktet de var skrevet, men mest på bruken av stedsnavn til å datere gårdene. Hvis en skal ta utgangspunkt i gårdsnavn kan det virke som det har gått et skille et sted i romertiden, for de fleste gårdsnavnene fra selve Sunndalen og de eldste ellers i kommunen stammer fra denne perioden. Er gårdene da fra samme periode som gårdsnavnene? Ble Sunndalsdalføret plutselig fullbygd i løpet av noen hundre år i romertiden? Lå mesteparten av Sunndal udyrket før i jernalderen? Mye tyder på at jordbruket var kommet til store deler av Sunndal kommune lenge før dette.

Hvordan dette henger sammen er ikke godt å si, men en forandring i språket kan, slik som ved overgangen mellom norrønt til moderne norsk, kanskje være en mulig forklaring. Enkelte steder i landet henger det igjen navn fra perioden før man snakket urnordisk. Sikre eksempler på dette fra Sunndal kjennes ikke. Eksempler på dette i Sunndal kan være Gjøra, kanskje Romfo og Melkild, men det kan også være dette bare er navn som har opprinnelse i urnordiske ord som man ikke vet betydningen av eller forvansket slik at tolkningen blir vanskelig. Gjøra har for eksempel blitt forsøkt å tolke som gygr, en trollkvinne, eller gjogr som betyr revne i fjellet (Sande 1977:38-40) uten en sikker konklusjon. I tillegg er det vel tenkelig at enkelte gårdsnavn bare har blitt oversatt til urnordisk fra det tidligere språket, for de eldste gårdene med navn etter naturformasjoner kan det kanskje være tenkelig. I enkelte tilfeller har gårdene fått nytt navn i løpet av yngre jernalder eller middelalder. Det er antagelig tilfellet med Husby, som har vikingtids- eller middelalder navn, men etter plasseringen antagelig er blant de eldste gårdene i Øksendalen.

Usammensatte gårdsnavn etter naturformasjoner regnes ofte for å være eldst. I Sunndal har vi disse navnene i gårdene Nes, Engan og Hals i Ålvundfjorden, Mo og Flå på Ålvundeidet, Vollen, Holten og Engan i Øksendal, Hol, Dalen, Mæle, Åker, Fale, Furu, Hjellen og Sande i Sunndal. Alle disse gårdene ligger solvendt, med store areal og sentralt. Deretter kommer de sammensatte naturnavnene, i Sunndal representert ved Liahjell, Ørsund, Flatvad, Hoås, Snøva, Leangen og Tredal, i Øksendal ved Mjølkil, Mosbø, Skrondal og Jordal, på Ålvundeidet ved Oppdøl og Gjersvoll, og i Ålvundfjorden ved Sæsbøen og Mulvik. I tillegg må vel Ålvund som har navn etter elva være med i denne kategorien. Riktig gamle regner en også med at gårder som har eller har hatt «vin» i navnet er. Disse har vi mange av i selve Sunndalsdalføret, men ingen utenfor. Dette er Hoven (Hovin), Vennevold (Vinavoll), Løykja (Leikvin), Torske (Teskjin, Teskvin), Gravem? (Gravin eller eventuelt et Gravheim) og muligens Nisja . Så til slutt av navn som antagelig skriver seg fra eldre jernalder og helst fra romertiden er navn som har «-heim» i seg disse er ikke vanlige i Sunndal det er Gravem (Gravheim?) og Ottem (Ottheim) (Sande 1977, Glükstad 1879, Rygh 1883).

Sande (1977) benytter seg også av skylden i historisk tid og nåværende grenser som indikator på alder, i tillegg til gårdsnavn, ut fra at de eldste gårdene har større skyld og areal. Han antyder en eldre datering for enkelte gårder for eksempel for Gravem, men vil tross dette skrive de fleste gårdene til romertiden.

Jordbruksindikasjoner i yngre steinalder

Kom jordbruket til Sunndal så tidlig som i yngre steinalder? Det er vanskelig å si noe sikkert om det, direkte spor etter jordbruk er ikke funnet, men det er funnet gjenstander som ofte forbindes med jordbrukskultur andre steder i landet. Det er gjort lite forskning før de senere årene på tidlig jordbruk i Midt-Norge. Frank Asprem la fram en forskningsstatus omkring temaet i sin hovedoppgave i 2005 og Kjell Brevik berører temaet uten å utdype det i sin masteroppgave i 2010. Hva kan gjenstandene fra Sunndal fortelle oss og hvor er det så vi finner gjenstander forbundet med jordbrukskultur fra yngre steinalder i kommunen?

På Almskår, et underbruk av Flå, er det funnet steinalderartefakter i et tidsspenn over den siste delen av eldre steinalder og utover i yngre steinalder. Et av funnene herfra er et fragment av en båtøks. Disse stammer fra yngre steinalder og har andre steder i landet blitt tolket som tilhørende jordbruksfolk (Asprem 2005:1). Båtøksene er ikke arbeidsredskaper, de er våpen som tilsynelatende ble behandlet med respekt og som indikerer status eller religiøs tilknytning (Asprem, 2005:6). Den tyder i det minste på kontakter med jordbruksbefolkningen ellers i landet og kan kanskje være av de tidligste indikatorene for jordbruk i Sunndal kommune. Noen sikker indikator på jordbruk når det bare er denne ene øksen å finne, er det ikke.

Folkene som brukte disse øksene blir ofte kalt båtøkskulturen (stridsøkskulturen), nettopp på grunn av disse øksene (Hagen 1983:91). Brevik (2010:105) tolker i alle fall for Valsøyfjordområdets tilfelle at eksistensen av disse steinøksene tyder på at man i det minste har hatt kjennskap til jordbruk helt fra tidlig i neolitikum. Stridsøkskulturen plasseres i tid vanligvis omtrent 2700-2300 f.Kr, omkring midten av yngre steinalder (Asprem 2005:63).

Hvis en ser på det lille som er gjort i en regional sammenheng, viser pollenundersøkelser en mulig bruk av tamdyr ute ved kysten allerede 3000 f. Kr. (Asprem 2005:42) og det er slett ikke umulig at denne kunnskapen også ble brakt inn til Sunndalsområdet ikke lenge etterpå.
Et ganske vanlig funn fra tidlig i yngre steinalder er en arbeidsøks i flint (Hagen 1983). Den første oppdyrkingen av jord som inntil da hadde vært skogbevokst i flere tusen år krevde mye rydding av skog og dermed skikkelig redskap. En slik øks ble i sin tid funnet på Husby og en annen på ukjent sted i Øksendalen. En annen flintøks ble funnet på Ulvund. Slike økser er som regel tillagt den tidligste jordbrukskulturen i Norge, traktbegerkulturen.

Kanskje har disse funnene blitt byttet til seg fra folk i Trøndelag som drev med jordbruk og som var en del av båtøkskulturen der, eller kommet via enda flere omveier før de havnet i hendene til en jeger i Sunndalsområdet? En tykknakket øks ble funnet på Løykja og stammer sannsynligvis fra samme periode. Dette er et annet eksempel på et redskap fra stridsøkskulturen (Asprem 2005:74). Felles for alle funnene fra denne perioden er at de kommer fra det som er regnet som tidlige gårder, om enn tradisjonelt ikke så gamle som dette, og er funnet på lett dyrkbare terrasser med god drenering der det ville vært naturlig å starte med jordbruk.

Andre typer økser som kan tilhøre jordbrukere fra seinere i yngre steinalder har dukket opp her og der på forskjellige steder i kommunen, på Børset på Ålvundeidet er det funnet en liten steinøks, på Gjersvoll ble det funnet skafthullsøks dypt nede i jorden under grøftegraving. Den øksen hadde tydelige slitasjespor og har antagelig blitt brukt til jordarbeid. Fra Melkild er det også funn som kan stamme fra yngre steinalder. Det nederste funnstedet her er bare 19 meter over fjordnivået noe som betyr at funnet ikke er eldre enn 4000 år og altså fra slutten av yngre steinalder. En praktfull liten øks av grønn porpyritt ble funnet på Grønøra, hvor den antagelig er kommet med elva. Den har så lite skafthull at skaftet ville brukket hvis den ble brukt til arbeid, den var antagelig derfor bare et statussymbol. Videre er det også funnet en skafthullsøks på ikke nærmere oppgitt sted på Ålvundeidet og en på Ottem. Brevik (2010:101) hevder ut fra funn og hvor de er kommet fram at det ser ut som om det i alle fall i Valsøyfjordområdet var etablert en blandingsøkonomi i midtre del av yngre steinalder. Det er ikke et langt steg å hevde det samme for Sunndal, tross at det ikke har vært rom her for en omfattende analyse slik Brevik har gjort. Tar man brukssporene på steinøksen fra Gjersvold i betraktning skulle del dette være enda mer sikkert.

På slutten av yngre steinalder og begynnelsen av bronsealderen er det flere funn som kan tyde på at jordbrukskulturen for alvor har kommet til Sunndal. Spesielt er det mange funn av flintdolker rundt om i kommunen, en del av disse kan imidlertid også være fra bronsealderen.
Det er mange flere funn av gjenstander fra yngre steinalder i kommunen som ikke hører sammen med det man forbinder med jordbruk enn omvendt, så kanskje var det enkelte bosetninger der man hadde noen husdyr, kanskje en åkerflekk, men der jakt og fiske var hovednæringen? Inntil en finner direkte spor av jordbruk er det usikkert om jordbruket virkelig kom så tidlig som for 5000 år siden til Sunndalsområdet, men det er i alle fall langt fra motbevist og hvis det stemmer var man ikke mye senere her i Sunndal enn i kjerneområdene for jordbruk i yngre steinalder i Trøndelag og på Østlandet.

Flintdolker som jordbruksindikator

En av de mest typiske gjenstandene fra begynnelsen av eldre bronsealder og slutten av yngre steinalder er flintdolken. I eldre arkeologisk litteratur er disse oftest forbundet med yngre steinalder, mens enkelte former blir i dag oftest regnet for å være noe yngre. De fleste er nok likevel fra steinalderen (Asprem 2005:60). Ellers i landet er disse sett på som typiske gjenstander tilhørende jordbruk (Ibid:62). Den fine overflaten der hundrevis av små flintbiter er møysommelig presset ut for å gi den sin endelige form tyder på høy håndverksmessig spesialisering. Ofte har sene flintdolker uthogd en midtlinje som ikke kan være annet enn til pynt. Denne midtlinjen er antagelig identisk med de som finnes i tilsvarende gjenstander av bronse, der de er rester etter skjøten i midten av støpeformen. Også formen ellers etterligner ofte den som finnes hos bronsegjenstander (Hagen 1983). Folket her nord ville ikke være dårligere enn lengre sør, men hadde ikke det samme råstoffet å hjelpe seg med. I Norge er det vanskelig å snakke om noen virkelig bronsealder hvis en skal ta hensyn til hva som var det viktigste råstoffet for redskap.

Flintdolkene er av forskjellige typer og dateringer og er spredt rundt i kommunen på steder med muligheter for jordbruk. I tillegg til en flintdolk av ukjent opprinnelse er det kjent rester av en flintdolk fra Mæle, en dolk fra Løykja, en fra Almhjell, en fra Drøpping og en fra Mosbøen. Til sammen viser dette mulige spor etter bosetning i store deler av kommunen.

De aller fleste artefaktene med jordbrukstilknytning, i den forstand at jordbrukende tradisjonelt er tillagt produksjonen av dem, er løsfunn. De er ikke kommet fram under utgravninger og man vet derfor lite om dem ellers. Flere kan muligens komme fra graver, der resten av gravmaterialet var blitt borte med tiden eller ikke ble funnet. Det er sannsynligvis tilfelle med flere av flintdolkene. Flintdolken på Mosbøen ble blant annet funnet i ei ur under nydyrking, noe som kan tyde på en begravelse (Muntlig meddelelse, Peder Øverås 2012 og Osen 2010:11). Et parallelt tilfelle har vi på den eneste kjente graven fra yngre steinalder i Sunndal. Denne ble funnet usakkyndig under veiarbeid på Gjøra, også i ei ur. Mesteparten av materialet forsvant mellom steinene, men konteksten var klar nok til at funnet ble tolket som en grav.

Tar man en titt på spredningen av flateretusjerte redskaper og steinøkser som begge er funnkategorier som tradisjonelt har blitt forbundet med jordbruk, ser vi at alle, så nær som en flateretusjert pilspiss funnet på Nonsfjellet, ligger nede ved fjorden eller i dalene og på gårder med terrasser med lettdrevet jord. Jeg vil våge den påstanden at dette er sterke indikasjoner på at jordbruket var kommet til Sunndal i løpet av yngre steinalder og at det derfor, når en kom til bronsealderen eksisterte et jordbrukssamfunn her. Det er ingen automatikk i at gjenstander som er forbundet med jordbrukende folk blir funnet på steder der det er egnet for jordbruk (Asprem 2005: 19), men skjer det ofte nok er det lov å tenke tanken. Når en ser dette i forhold til de mange funnene fra fangstkulturen, stiller dette mange interessante spørsmål. For eksempel: Har det eksistert to befolkningsgrupper her, eller er det de samme folkene som har drevet jakt i fjellet og jordbruk i dalen? Funnene fra yngre steinalder tyder i alle fall på at jordbruket var kommet godt i gang her på slutten av perioden. Fra pollenundersøkelser ved kysten tyder mye på at det er husdyrholdet som kom først, mens korndyrkingen ble tatt opp i bronsealderen (Asprem 2005:85).

Jordbruk i bronsealderen

På slutten av yngre steinalder er det mange jordbruksindikatorer i kommunen. Med utgangspunkt i at disse faktisk tyder på jordbruk i distriktet av en eller annen form er det derfor sannsynlig at det eksisterte flere jordbrukende bosetninger her når en kommer inn i bronsealderen. Det som kanskje mest av alt taler i retning av et livskraftig jordbrukssamfunn i bronsealderen er helleristningen på Gravem. Nede ved elva på Gravem ligger den eneste kjente skipsristningen på Nordmøre. Flere båtristninger av en type som er vanlig i midten av bronsealderen (Grønnesby 1998) ble risset inn i en steinblokk. Ellers på Nordmøre er det bare en annen helleristningslokalitet fra samme kulturkrets, en steinblokk ved Arasvika i Halsa kommune (Brevik 2011). Det finnes meddelelser om et par lokaliteter med skålgroper i Sunndal, men disse er så langt ikke verifisert.
Man har visst om båtene lenge. På folkemunne skal den største båten ha blitt kalt "Sanktola øksa". De så den som en øks slik den var plassert. Kanskje skriver navnet seg fra middelalderen, siden det er mindre trolig at ting ble oppkalt etter helgener etter reformasjonen. I all den tid man har visst om steinen i moderne tid har den ligget der den ligger nå. Men noen mener at den må ha ligget lengre fra elva, ved gamleveien, og så ha blitt flyttet av raset når Gravemsura ble dannet. Ekspert i helleristninger professor Kalle Sognnes ved NTNU (arkivmateriale Gravem gnr 17), mener derimot at steinen alltid har ligget der den er nå, ved elva. Så er det elva som har gravd bort grunnen under den slik at den har blitt stående på hodet. Det kan se ut til å være den beste forklaringen når en observerer stedet.

Båtene ligner andre som er avbildet på berg fra denne tiden over hele Sør-Norge. Mange av disse er plassert i nærheten av vann, så sannsynligvis har steinen ligget ved elva før også og ikke oppe i fjellet der Gravemsura kommer fra. Sjøen gikk helt opp til Hoel i eldre bronsealder (ref. landhevningskurve), så mange av de rikeste gårdene i dalen var ikke like omfattende i jordveien som det de er i dag. Kanskje var bonden på Gravem, høvding i dalen eller leder for bronsealderens religion, siden det var på hans grunn at ristningene lå? Dette er interessante spørsmål som ikke kan få sine svar her. De derimot mer enn antyder at det har vært jordbruk her nesten øverst i dalen i eldre bronsealder siden slike ristninger nesten over alt ellers befinner seg i områder med jordbrukskultur i bronsealderen (Hårdt 1993:85). Ristningene representerer andre åndelige forestillinger enn det som fantes hos fangstkulturen før dem og har sannsynligvis blitt til i et aktivt jordbruksmiljø (Asprem 2005:56).

Det er mange spørsmål rundt Gravemsbåtene og typen er nesten alene på Nordmøre om å vise slike symbolske etterlevninger fra bronsealderen. I sentralområdet for helleristninger i Midt-Norge, Stjørdalen, ligger ristningene i områder som udiskutabelt kan forbindes med jordbruk siden steinalderen. (Sognnes 1998). Disse ristningene er blant annet av samme type som den vi finner på Gravem. Det er liten grunn til å tro at båten på Gravem bør tolkes annerledes enn ristningene i Stjørdalen. Avstanden er ikke så stor til Nord-Trøndelag, spesielt ikke hvis man tar med seg ristningen på Arasvika lengre ut på Nordmøre.

Bronsealdersfunn med jordbrukstilhørighet

Av andre spor fra bronsealderen enn det som tidligere er nevnt, er det få. Under utgravinger ved kirkegården på Løykja i 1993 ble det funnet flere kokegroper, en av dem datert til 1120-900 f.Kr. Våren 2012 ble det også avdekket en kokegrop fra yngre bronsealder på Elverhøi (Stavik 2012), begge disse kokegropene fra bronsealderen er en indikasjon på bosetning i nærheten. Når en tar i betrakting at det også kan være iblandet flint fra bronsealderen i flere andre funn som er tilskrevet eldre og yngre steinalder gir dette en ytterligere indikasjon på bosetning mange steder i kommunen.

Den mest imponerende gjenstanden fra bronsealderen i Sunndal kommune kommer fra det ellers så funnfattige Ålvundeidet. I lia ovafor Viset ble det funnet en stor bronseøks fra eldre bronsealder (Engedal 2010). Det ble ikke funnet kull sammen med øksa så dateringen baserer seg på typologi. Øksa er av den såkalte Faardrup-typen, altså av en type som andre steder er blitt datert til eldre bronsealder. Den kommer antagelig enten fra en grav eller er lagt ned som offer i en bekk eller myr. De som la ned denne gjenstanden for nærmere 3000 år siden gav tapt på den for alltid. Det var kanskje den eneste av sitt slag i hele området. En øks med innrisset mønster som skinte i sola og vitnet om rikdom. Tross dens høye verdi ble den lagt ned og tapt for framtidige generasjoner. Det må ha ligget viktige grunner bak en slik handling. Kanskje var det folkets ve og vel det sto om? Åndeverden påkrevde et stort offer og da var bare det beste godt nok? I tillegg til slike årsaker var nok også symbolverdien ovenfor resten av samfunnet viktig. Her hadde man resurser nok til at man kunne ofre en slik kostbarhet. Det er lite ellers som tyder på at det var akkurat på Viset de bodde, ingen funn fra denne tiden er kommet inn, heller ikke fra resten av Ålvundeidet.

Hvis en skal peke mot det mest sannsynlige stedet hvor bonden som ga slipp på øksen bodde, er det nok mest nærliggende å peke til Oppdøl, hvor forholdene lå bedre til rette for jordbruk. Kanskje var det et hellig sted oppe på Ålvundeidet som gjorde at øksa ble brakt hit? Fra andre steder i Norden vet vi at myr og vann har vært steder for ofring av slike kostbarheter (Hårdh 1993:74-75) og øksa ble funnet ikke så langt unna dagens plassering av Visetbekken.

En annen bronsegjenstand er funnet i Sunndal kommune. Det er en meisel funnet på Drøpping samme gård hvor det også er funnet en flintdolk. Meiselen er ikke av en standard type, kanskje har den blitt deformert ved bruk. Man kan undre seg over tilstedeværelsen av ett så praktisk redskap av dette dyre metallet når det i området ellers ikke finnes mer enn ett annet funn og det en praktgjenstand som åpenbart har hatt symbolsk betydning. Kanskje har meiselen blitt anskaffet i handel med den hensikt å smelte den om til en dolk eller øks?

Bare en plass i kommunen har vi sikre graver fra bronsealderen, nemlig på Nes. Fritt med utsyn til begge sider av halvøya, ligger gården Nes i Ålvundfjorden. Jorda her er drenerende og lettdrivendes. Alt dette, inklusivt navnet er tegn som tyder på tidlig bosetning på gården

I 1947 sendte Oskar Mehl flere brev til Theodor Pettersen på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Nede på Hammeren på Nes hadde han funnet flere saker som han mente var fra steinalderen. Mehl hadde tidligere vært i kontakt med Pettersen angående flere mulige gravminner på Nes. Disse ville Mehl undersøke nærmere. Det var slik to pakker med gjenstander som ble sendt til Trondheim, både fra Hammeren og fra et sted som kaltes Flaten litt lengre nord.

Mehl mente at gravene på Nes var fra steinalderen, ja kanskje fra eldre steinalder ut fra gjenstandene å dømme, og undret seg om han her hadde noe svært sjeldent for hånde. I mange saker når folk kommer med mystiske steingjenstander til arkeologene må vi skuffe og si som sant er at den er dannet av naturen. Om Mehl fikk den samme beskjeden er ikke godt å si, men i brevet hans i arkivet har i alle fall noen, kanskje Pettersen selv, skrevet naturdannelse bak hver eneste gjenstand Mehl beskriver og leverte inn og sparket dermed bena under for en datering fra eldre steinalder.

Oskar Mehl var likevel inne på noe, for på Flaten var det graver, i det tilfellet der Oskar Mehl gravde var det en branngrav. Gravhaugene var også av en spesiell utforming og det var slik rett å stille spørsmålstegn ved om det var vanlige gravhauger fra jernalderen det var snakk om.

I 1972 ønsket Johan Nes å dyrke opp området Flaten. I den forbindelse kom Odmund Farbregd fra Vitenskapsmuseet i 1973 for en kort undersøkelse. Han konkluderte med at gravene på Flaten var nettopp graver og at området derfor ikke kunne frigis. Ingen ting annet enn kull ble funnet under denne utgravingen også. Kullprøven viste en alder på ca 2560 før nåtid. Altså begynnelsen av førromersk jernalder eller slutten av bronsealderen. Tidsmessig var man nå nesten tusen år lengre tilbake i tid enn tidligere antatt. Noen av haugene var små og uregelmessige i formen og minnet ikke så mye om det man normalt forbandt med graver. Bortsett fra kull var det flint og kvartsavslag i gravlaget. Gravfeltet ble anslått til å være av stor arkeologisk verdi og dyrkingsplanene gikk i vasken.

Det norske forsvaret var langt mindre interessert i denne verdien og kjørte tunge beltekjøretøyer over Flaten under øvelsen Teamwork i 1980. Flere graver ble skadet og det ble slik duket for en utgraving og restaurering av gravfeltet. Det ble tatt nye kullprøver som bekreftet alderen på gravene, fra ca 500 f. Kr. til omtrent år 0. I tillegg dukket det opp en del flint og kvartsittgjenstander på bunnen, noe som normalt ikke blir forbundet med jernalderen. Flere dateringer viser altså at gravene på Flaten var fra slutten av yngre bronsealder (1100 f.Kr.-500 f.Kr.) og Førromersk jernalder (500 f.Kr.-0). Det eksisterte da altså et fungerende samfunn på Nes med fastboende folk og det er overveiende sannsynlig at det dreier seg om jordbrukere. Jorden her er lett å dyrke med god drenering og god tilgang til fjorden. Sett i sammenheng med flintdolken og meiselen på Drøpping, som tross alt ikke er den mest sentrale gården i kretsen, og med de andre spredte funnene fra Ålvundfjorden, antyder det at det har vært fast bosetning på de fleste stedene i Ålvundfjorden der det var dyrkbar mark.

Hvis man ser alle funnene i Sunndal kommune samlet er det ikke usannsynlig at mange av dagens gårder i de beste jordbruksstrøkene, sett med den tidens teknologi (slik som de fleste gårdene i Sunndalsdalføret og mange av gårdene i Øksendal og Ålvundfjorden), ble bosatt seinest i bronsealderen.

Jordbruk i førromersk jernalder

I perioden 500 f.Kr. til år 0, førromersk jernalder, er det funnet lite i Sunndal. Ellers i landet er også funnene sparsomme, men det kan nok ha en sammenheng med de beskjedne gravanleggene, slik som gravene på Flaten på Nes, som er vanskelige å finne. Tross sparsomme funn i hele landet fra perioden tyder pollenanalyser på en intensivering av jordbruket (Hagen 1983). Pollenundersøkelser fra østsiden av Trondheimsfjorden viser at det i alle fall her ble dyrket korn i sen bronsealder til tidlig førromersk jernalder (Asprem 2005:1). Bergljot Solberg (2003:57) mener at jordbruket har blitt utvidet og intensivert i hele landet i denne perioden. Har vi noe lokalt som støtter opp om dette?

I 2011 ble det tatt ut kullprøver fra en hustuft og et dyrkingslag på Sesshjellen ovafor Vermøya. Dateringen her viser at det var åker her i førromersk jernalder, tidligst 390 før Kristus senest 200. Hustuften viste seg å være over 1000 år yngre, fra slutten av vikingtiden eller begynnelsen av middelalderen (Brevik, 2011).

Hva kan dette fortelle oss om bebyggelsen i Sunndal? Tross at det bare er dette ene funnet som peker utvetydig mot jordbruk i denne perioden, antyder det faktisk en hel del. Sesshjellen er skyggefull og ligger i dag i utmarka til gården. En skulle vente seg at hvis en kunne velge var det bedre områder å ta av til korndyrking enn her. Hvis marginale områder slik som Sesshjellen var dyrket opp, er det svært sannsynlig at også de fleste andre mer sentrale jordbruksflatene i dalen var det. På en forsiktig og usikker måte bekrefter dette funnene fra andre steder i landet som viser en intensivering av jordbruket. Det kaster også et blikk bakover mot perioden før. Hvis man tidlig i førromersk jernalder hadde jordbruk de fleste steder i dalen, må en vel vente seg at de første jordbrukerne allerede var på plass før den tid. Kullprøven fra dyrkingssporene under jorda på Sesshjellen indikerer derfor faktisk en hel del både om førromersk jernalder og om bronsealderens bosetting.

Så langt er det ellers ikke mange andre sikre funn i kommunen fra førromersk jernalder, ett av dem er på Husby i Øksendalen. Her ble det i 1995 gjort en forundersøkelse i forbindelse med arbeidet med Øksendaltunellen og det ble avdekt et område med flere kokegroper. Kullprøvene fra disse er ikke eldre enn 195 før Kristus og 55 etter Kristus og er derfor sannsynligvis brukt i det siste århundret før år 0. Ett av de fire husene som ble funnet under den utvidede undersøkelsen stammer sannsynligvis også fra førromersk jernalder (Dahle 2012). Her har det altså vært matlaging og aktivitet, men typisk nok kjennes det ingen andre funn i Øksendalen fra denne perioden. Funn fra stein og bronsealderen viser at det bodde folk helt opp til Mosbøen allerede da, så muligens var det ikke bare på Husby det holdt til folk i førromersk jernalder, men også på de beste gårdene et lite stykke oppover dalen. Under den utvidede undersøkelsen i 1998 ble det funnet spor etter ard i undergrunnen. Dette redskapet var en tidlig plog som blant annet er avbildet på helleristninger andre steder i landet. Disse kan være fra denne tiden eller til og med fra bronsealderen.

En annen kokegrop fra førromersk jernalder ble funnet under undersøkelser på Elverhøi, på hjellen ovenfor Phillipshagen, i et område der det også kom fram ei kokegrop fra bronsealderen (Stavik 2012).

I tillegg ble det under utgravinger på Ner-Nisja i 1979 og 1980 påvist en mengde graver som ut i fra formen tydet på at de var fra denne perioden. Kanskje var det her de som dyrket jorda på Sesshjellen ble gravlagt? I området rundt gravene var det rester av ard, kanskje fra denne perioden, og kokegroper (Binns 1980). Kokegropene ble datert til romertiden, så området og gravfeltet var nok i bruk da også.

Avrunding – problematisering av bruken av Gårdsnavn i datering av bosetning

Jeg har gjennom denne artikkelen vist at hvis en ser på funnene, i stedet for datering etter navn, gir dette et helt annet bilde av den tidlige bosetningen i Sunndal enn hva som er gjort tidligere. Hvor en i lokalhistorisk litteratur har pekt på romertiden som det store landnåmet i Sunndal, tyder mye nå på at når en kom så langt som til førromersk jernalder var mange av gårdene i kommunen allerede bebodd, jorda dyrket og at jordbruket kanskje allerede hadde slått rot så smått i yngre steinalder. Dette antyder at bosetningen i Sunndal ikke sprang ut over noen hundre år i eldre jernalder, men heller utvidet seg gradvis gjennom slutten av yngre steinalder og ut i førromersk jernalder.

Dette viser hvor usikkert datering ved bruk av stedsnavn er og gjør at man i det minste må stille mange kritiske spørsmål til materialet før man godtar slike dateringer. Et interessant tema blir så hvorfor mange av gårdene har navn som er yngre enn landbruksbosetningen i distriktet. Har samfunnet endret seg vesentlig, språket endret seg eller gårdene flyttet på seg? Er det snakk om innvandring av nye folkegrupper? Dette er interessante spørsmål man kunne sett nærmere på hvis man hadde større kildetilfang fra denne overgangsperioden. Funnene fra førromersk jernalder og eldre romertid er forsvinnende få og er derfor vanskelig å tolke. Et mer regionalt blikk måtte i så fall være mest aktuelt.

Kilder:
Asprem, Frank 2005: «Jordbrukets røtter i Midt-Norge en forskningsstatus. En retrospektiv og kontekstuell analyse av tidlige jordbruksindikatorer», hovedfagsoppgave i arkeologi NTNU
Brevik, Kjell 2011: “Blotsteinen” i Arasvika”, http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=123262
Brevik, Kjell 2011: Arkeologisk Rapport nr 14/2011: «Snøvassmelan», M&R fylkeskom.
Binns, Kari Støren 1980: “Undersøkelse av et rasert gravfelt på Nisja i Sunndal Problemstillinger, utgravingsmetoder og foreløpige resultater”, I: Rapport arkeologisk serie 1981:3, Årshefte
Brevik, Kjell 2010: «Løsfunn, landskap, samfunn. En kontekstuell studie av gjenstander fra senmesolitikum til eldre bronsealder i Aursundet, Arasvikfjorden og Valsøyfjorden på Nordmøre», masteroppgave i arkeologi
Engedal, Ørjan 2010: “The Bronze Age of Northwestern Scandinavia”, upubl. dr.gradsavhandling, Universitetet i Bergen
Dahle, Kristoffer. 2012: «Arkeologisk rapport nr. 7/2012: Øksendal kyrkjegard Husby, gnr. 64/1 og 2 i Sunndal kommune», M&R fylkeskommunee
Glükstad, Chr. 1879: «Sunndalens og Øksendalens Beskrivelse», Sunndal Museumslag
Grønnesby, Geir 1998: «Helleristningene på skatval, Guneria 73», NTNU Vitenskapsmuseet
Ritualer og sosial struktur
Hagen, Anders 1983: «Norges Oldtid», Cappelen
Hårdh, Birgitta 1993: «Grunddragen i Nordens Förhistoria”, University of Lund, Report series No 47
Osen, Tormod 2011: «Registreringsrapport: Kulturminner I Sunndal Kommune»
Rygh, Oluf 1883: «Norske Gaardnavne»
Sande, Jostein 1977: «Gardsbusettinga i Sønndala», hovedfagsoppgave i Historie
Sande, Jostein 1981: «Sunndalsboka», bind VI
Seljedal, Ivar 1965: «Sunndalsboka», bind I
Sognnes, Kalle 1998: «Helleristninger i Stjørdal», Stjørdal museum
Solberg, Bergljot 2003: «Jernalderen i Norge 500 før Kristus til 1030 etter Kristus, Cappelen Akademisk Forlag as, Oslo
Stavik, Jarle 2012: Elverhøy bru del II, arkeologisk rapport nr. 13/2012. M&R fylkeskom.
Stavik, Jarle 2011: Elverhøy bru, Innberetning om registrering

Samt
Arkivmateriale fra NTNU Vitenskapsmuseet og Møre og Romsdal fylkeskommune, spesielt gårdsmappene, der det ellers ikke er oppgitt noen kilder.
Muntlige meddelelser blant annet fra Peder Øverås på Mosbøen og John Melkild på Melkild.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2014