Størjefiske med harpungevær

Av Ivar Olaf Halse og Arnstein Brevik

Størjefiske med harpungevær
Størjefiske i Aure. Foto: utlånt av Arnt Hag

Fra slutten av 1920-tallet til 1960-tallet var det mange i Aure kommune som drev størjefiske med harpungevær. Små åpne båter på 20-30 fot ble utrustet med størjebru, mast for utkik og harpungevær. Kråksundet sjøbruksmuseum har disse gjenstandene i sine utstillinger.

Sverre Jørgenvåg, Tustna, skrev om størjejakt i 1930-åra i «Jul på Nordmøre» 2005. I annen litteratur om emnet er det mest notfisket som beskrives. Mye av denne artikkelen er derfor basert på lokale muntlige kilder. De fleste som drev dette fisket er i dag borte. Derfor har spesielt opplysninger fra størjefiskerne Gerhard Magnus Enge (f. 1917) og Arnt Hagen (f. 1930) fra Tustna vært verdifulle bidrag til denne artikkelen.

Makrellstørja

Denne beinfisken benevnes ofte bare som størje (norrønt styrja), og er den største av tunfiskene. Den kan bli over 4 meter lang med en vekt på over 600 kilo. Størja lever pelagisk og er utbredt blant annet i Nord-Atlanteren. De viktigste gyteområdene er vestre del av Middelhavet og den nordøstlige delen av Mexicogolfen. Den beveger seg raskt over store områder og må svømme hele tida for å få nok oksygen. Før bestanden ble kraftig redusert ved overfiske, var størje på næringsvandring vanlig langs norskekysten fra Oslofjorden til Troms i perioden juli-oktober.

Litt historie

Størje er blitt fisket i Norge i lange tider. På steinalderboplassen i Skipshelleren i Hordaland er det funnet bein fra størje i gamle kulturlag. Bein er også funnet under utgravinger av middelalderlag i Oslo.

Erik Pontoppidan skriver om størje i «Norges naturlige Historie», utgitt i 1752-53:

"Større eller Størje, Sturio, en Spek-fisk, 5 a 6 Alne lang, stærk og grum til at jage andre Fiske. Af disse findes her fire adskillige sorter, som ligne den fisk de helst æde, og blant hvilken de kunde ansees for Kiæmper, nemlig  nogle kaldes Laxe-Størjer, andre Makrel-Størjer, andre Silde-Størjer, og atter andre Sey-Størje. De komme under Landet efter St. Hans Dag med Sommer-Silden, som da jages af dem saa sterk, at Størjen opløfter sig over Vand-Kanten og følges gemeenlig ikke i Flokke eller lige sides, men efter hinanden i Rad, saa at den eene bider den andens Hale, hvorover man undertiden anseer dem for den store Søe- Orm, om hvilken siden skal meldes. De fanges undertiden i Laxe-Nood, eller skydes med en Slags harpuner, kaldet Skottel. Kiødet, som er gjennemboret med Fedme, Lag for Lag, og kan af een eeneste fylde 2 Tønder, saltes og spises som en Delice af Bøndene. Man skiærer det i lange Strimler og giør Rekling deraf. Laxe-Størjen er den allerfedeste, saa at af dens Hoved allene kan kaages undertiden en halv Tønde Tran."

Flere kilder omtaler fiske med håndharpun på 1800-tallet. Denne eldgamle fangstmetoden var imidlertid i bruk oppsiktsvekkende lenge. Seks brødre på Bjørkneset i Hemne fisket i Vinjefjorden med 5-6 meter lange håndharpuner så seint som på 1940-tallet. En av karene sto da framme i båten med harpun mens det var opptil fire mann var på årene.

De første forsøkene på moderne kommersielt størjefiske startet på 1920-tallet. Nils Haagensen fra Trondheim og den kjente størjeskytteren Bernhard Hanson fra Kristiansund var to av pionerene. Det ble fisket med not, krok og harpungevær. Fisken gikk stort sett til eksport som hermetikk. Ett av problemene var manglende fiskemottak, men i 1924 ble fabrikken Trondhjem Tonno Co. A/S startet. Litt senere kom det mottak i Kristiansund. Etter krigen ble det også mer vanlig med eksport av fersk og frossen fisk.

I mai 1927 ble Bernhard Hanson engasjert av Fiskeridepartementet til å foredra og demonstrere størjeskyting langs kysten av Møre og Sør-Trøndelag. (Bilde 1) Han startet i Bud og hadde 25 demonstrasjoner før han avsluttet på Jøssøya på Hitra. Dette var nok en medvirkende årsak til at mange i Aure startet med harpunfangst på 1930-tallet. Dette fisket tok slutt på 1960-tallet.  (Bilde 2)

Det ble også laget egne kroker for størjefiske til dorg og juksa. Dorgefisket var mest utbredt lenger sør på Vestlandet.

Det tok mange år med prøving og feiling å utvikle en god størjenot, men i 1950 var den blitt et effektivt redskap. (Bilde 8) Dette ble starten på et stort og eventyrlig fiske. Som eksempler på dette, kan nevnes at Smølabåten «Rødving» tok 60 tonn i ett kast utenfor Brattvær i 1955, og i 1957 gjorde «Salvøy» fra Karmøy et kjempekast der det ble tatt 435 størjer med en samlet vekt på 108 735 kilo. Dette er omtalt som verdensrekord. Bestanden ble etter hvert kraftig redusert. Mange nasjoner bidro til dette overfisket. 1980 var det siste året med fiske av betydning i Norge, og i 1999 var det helt slutt.      

Størjebåtene var som hvalbåter i miniatyr. En høyest mulig utkik var viktig. Båtene ble derfor vanligvis rigget med stormast hvor det var montert et lite sete. På masten var det trinn for å klatre opp til utkiken, eller det kunne være montert trinn mellom mast og vant. Det ble brukt forskjellige våpen, men det mest brukte var 10,15 mm Kongsberg rednings- og harpungevær M 28. Det var et ombygd armegevær, Jarmann M 1884, og ble derfor vanligvis omtalt som Jarmanngevær. (Bilde 10)Til geværet ble det produsert harpuner og ammunisjon. Det var også brukt som redningsgevær med en sylindrisk boks med line. Mange mente patronene var litt for kraftige og ladet selv.  Harpunen hadde bevegelige mothaker som ble presset ut ved drag ut av fisken. (Bilde 11)Før den ble satt inn i løpet, ble det surret litt tynn tråd med fett rundt skaftet som en slags pakning. På undersiden av harpunen var det en hengslet bøyle for feste av forløperen. Det var en 12-25 meter lang tynn og sterk line. Før vi fikk nylon var den gjerne laget av lin eller bomull. Fra forløperen var det et noe tykkere hamptau på 100-200 meter med en stor kule eller blåse på enden. Noen brukte også en mindre kule etter forløperen. Denne kula ga jevn motstand når størja dykket, og det reduserte risikoen for at harpunen løsnet, eller at lina røk.    

Foran på båten var det ei størjebru, eller skytestol, som den ble kalt noen steder. Det var en plattform med rekkverk for skytteren. På sidene var det kasser med lokk for oppbevaring av våpenet. Mange fisket med to klargjorte våpen. Foran på størjebrua var det en kasse for lina. Den var hengslet og kunne senkes før skudd, slik at lina gled lett ut.  

Fisket

De største størjene kom vanligvis til norskekysten rundt sankthans på jakt etter sild, makrell og annen fisk. Ut på høsten kom den mindre størja på under 100 kilo. Når storstørja jaktet over store områder som «villfisk» var den nesten umulig å få has på, men når den var på vandring like under overflaten i moderat fart og ofte på rett kurs, var det gode forhold. Dette ble kalt «stripefisk». Det beste var å komme innpå «stripefisken» bakfra. Å skyte på småstørja når den gikk berserk og fråtset i overflaten som «knutefisk», var vanskeligere, men de dyktigste behersket også dette.

For å finne størja, skulle det helst være smul sjø. Fisket startet noen ganger med klargjort båt og speiding fra en høyde på land. På innsiden av Tustna var Hagahammeren, Kråkøya og Volungøya mye brukte utkiksplasser. Det var vanlig med to mann i båten, en styrte og passet motoren, og en dirigerte og skjøt. Noen fisket også alene og ordnet seg med improviserte eller permanente kontroller for å manøvrere båten fra størjebrua.  Enkelte kunne også styre båten fra utkiken i masten.

Det ble nesten aldri skutt på lengre avstand enn 7-8 meter, men var det vanskelig å komme nær, var det nok enkelte som i frustrasjon prøvde et langskudd inn i stimen. Dette var ikke et fiske for sveklinger - rekylen var meget kraftig på grunn av den tunge harpunen. Det vanskeligste var å sikte riktig. På grunn av lysbrytningen mellom sjø og luft, var fisken nærmere enn det øyet oppfattet, og det måtte holdes under. Hvor mye varierte med avstand og hvor dypt fisken gikk. Svømte størja på tvers av skuddretningen, måtte det også tas hensyn til fiskens sidefart. Noen skyttere ble veldig dyktige, mens andre aldri helt fikk taket på dette. Med to klargjorte gevær, hendte det at to størjer ble skutt i løpet av noen sekunder. Med treff i hodet døde størja med en gang, men vanligvis svømte den med line og blåse(r) til den var så utmattet at den kunne hales inn til båtsida. Her ble den avlivet før den ble tatt om bord. Det mest vanlige var å bruke et gevær eller annet håndvåpen til dette. Store størjer ble som regel tatt om bord ved hjelp av talje som ble festet i stormasten.

Båten til Peder Jørgenvåg manglet mast den første tiden han fisket størje. Da var det greit å ha med Ole B. Meisingset til mannskap. Han var kjent for sine kjempekrefter og ble til vanlig kalt «Ola Sterk». Småsei eller størje – han fikk fisken over båtripa. Det hendte også at størja ble slept til land.

Noen tustninger prøvde også krokfiske. I 1947 lå Gerhard Enge og Rolf Kalvik utenfor Bjugn i 14 dager og fikk 7 størjer på juksa. De mistet like mange, mest på grunn av liten erfaring. Brødrene Kristian og Konrad Sørnes prøvde også dette fisket.

Sløyingen ble utført med kniver og bredeggede økser. Først ble finner og hodet kappet og med det fulgte mye av sloet. Buken ble skåret opp med kniv og rensket for slo og hinner. På Tustna ble fangsten ofte levert direkte til mottak i Kristiansund, men noe gikk også gjennom lokale fiskemottak og ble sendt videre til Kristiansund. Det var flere lokale ishus, og i Foldfjorden ble det saget is på Grimsvikvatnet så sent som til først på 1960-tallet.

I 1955 var en gjennomsnitts månedslønn 890 kroner. Med en kilospris på opp til 2 kroner kunne ei stor størje bli betalt med 400 – 500 kroner.

Under krigen ble størja mer viktig som mat innenlands. Selv om alle våpen skulle inndras, ble det gitt dispensasjon for harpungevær med ammunisjon. Fisket var spesielt godt i årene 1943 – 45. Det sies at en del størje ble solgt på svartebørsen denne tida.

Sist på 1950-tallet var det en uvanlig størjefangst på Strand i Halsa. Tidlig på morgenen hørte og så Jon Strand noe plasking i fjæra. Med den første og beste redskapen han kunne finne, løp han ned til stedet, og der hadde ei størje på over 200 kilo rent på land. Den ble avlivet og berget med et potetgrev. Naboen, Martin Kamsvåg, var en erfaren størjefisker og hjalp til med sløyingen. Samme dag ble fangsten rodd ut og ekspedert med rutebåten til Kristiansund. Målt i penger var nok den ene fisken mer verd enn familiens årsforbruk av poteter. 

De færreste størjefiskerne skjøt nok størjer på mer enn 2 – 300 kilo slaktevekt. Tidlig på 1950-tallet fikk imidlertid Ingebrigt Krokli og Arne Strand fra Vågland has på ei virkelig storstørje inne på Arasvikfjorden. Den veide 465 kg sløyd, det vil si uten hode og innmat.  Dette er den største størja en vet om som er tatt på Nordmøre. Det ble sagt at den var dorsk og rolig, og at den var lett å skyte.

Lokale størjefiskere

Sverre Jørgenvåg (f. 1930) skriver om barndommen og om hvordan ungene så opp til størjefiskerne:

 «Vi ungane etterlikna desse heltane våre med å drive «størjeskyting» med pilbørse og nålpil, fisk var små fjølbitar. Sjølv var eg Bernhard Soleim der eg stod på ei kasse og fekta. Og oppe i trea laga vi små sessar og innbilte oss at vi sat i ei størjemaster!».

Det er lett å forstå at størjefiskerne ble lokale helter. Raske og sterke fisker på flere hundre kilo skulle skytes hurtig og sikkert, samtidig måtte tau og blåser håndteres og båten manøvreres. De måtte ha god vurderingsevne, fysikk og godt håndlag. Dette var ikke en jakt for pyser.

Sammen med broren Gudmund, var Jakob Fuglevåg den første som begynte med harpunfiske i Imarsundet i 1929. Andre størjefiskere langs Imarsundet var Asmund, Ole og Asbjørn Lien, Kåre Fugelsnes, Nikolai Karlsvik og Ola og Ingebrikt Sagvik. På innersida av Tustna fisket Hans Aasen etter størje sammen med Arnt Hagen. I Jørgenvågen var Peder M. Jørgenvåg en habil størjeskytter, og på nabogarden fisket Peder Ørbog sammen med Torvall Tømmervåg. Johan Brandsvikhaugfra Leira, Gerhard Enge, Hyttneset og Bernhard Solem med sønnen Sverre Soleim på Stabblandet var også kjente størjefiskere. Bernard og Gerhard hadde også parter i skøyta «Aslaug» som drev notfiske etter størje. Andre harpunfiskere var Arne Knarvik, Indre Knarvika, Olav Ormbostad, Nordheim, Harald Bastianson Storbog, Solskjel, Lars Husby, Jøsøya , Trygve Tevik, Aure og Jakob Aukan, Grisvågøya.       

I tillegg til disse som er nevnt her, var det mange flere som i større eller mindre grad drev dette spesielle fisket. Det er som nevnt sparsomt med skriftlige kilder om stoffet, og det begynner også å bli langt mellom dem som har vært med. Kråksundet sjøbruksmuseum er derfor svært interessert i mer dokumentasjon, flere bilder og opplysninger om størjefisket i Aure. Dette gjelder særlig fra den nordlige delen av kommunen. 

Muntlige kilder:

Gerhard Magnus Enge, Tustna, Sigmund Fuglevaag, Fuglevågen, Arnt Hagen, Tustna, Jan Edvard Kamsvåg, Kristiansund, Kristian Skar, Foldfjorden, Ola Vollsjø, Trondheim, Øivind Strand, Vågland.

Skriftlige kilder:

Magnus Tangen: Størjefisket på Vestlandet, Eide forlag 1999. Bjarne Rabben: Folk ved havet, utgitt av Sunnmøre fiskarlag og Romsdal fiskarlag 1983. Sverre Jørgenvåg: Artikkel i Jul på Nordmøre 2005. Erik Pontoppidan: Norges Naturlige Historie, utgitt første gang 1752-53.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2013

Scroll til toppen