Skorpa i eldre steinalder

Å finne 10 000 år gamle spor etter mennesker, like ­under torva i et populært turområde, er både spennende og ­fascinerende. Det blir nært og fjernt på samme tid. Livsgrunnlaget som tradisjonelt har vært viktig for folk her ute – fangst og fiske – var sannsynligvis like viktig for 10 000 år siden. Holmene, skjær­ene og småøyene rundt Kristiansund har dermed vært velegnede hvilesteder, utkikkspunkter og slakteplasser. Dette vet vi fordi det har blitt ­undersøkt et vell av slike boplasser i Kristiansund tidligere. Helt fra de første funnene ble gjort på begynnelsen av 1900-tallet (Mehlum 1995), har det blitt gjennomført flere utgravingsprosjekter som har utvidet vår forståelse av den teknologiske tilpasningen i perioden. Likevel er de menneskene som levde på kysten her den gangen fremmede for oss. Det er mye vi ikke vet om levevis, religiøse oppfatninger og andre aspekter ved et liv på Nordmørskysten i eldre steinalder. Veien videre for å utvide denne forståelsen ligger blant annet i å opparbeide et variert datagrunnlag. Funnene på Skorpa er et viktig bidrag i denne sammenhengen.

På Skorpa ble det funnet omlag 250 slåtte flintstykker. Funnene lå i et tykt sandlag, noe som indikerer at boplassen ligger på en gammel sandstrand. Flint ble mye brukt som råmateriale til redskaper blant de første menneskegruppene i Norge etter istida, og restene etter denne redskapstilvirkningen er i mange til­feller de eneste sporene de har etterlatt seg. Løsmassene i grunnen i Kristiansund er i tillegg full av naturlig flint – både forhistorisk istransportert flint og ballastflint fra seilskutetida – noe som kan føre til en del "bakgrunnsstøy". Likevel er vi arkeologer sikre på at de flintbitene vi finner faktisk har blitt bearbeidet av ­mennesker til ulike tider. Dette kan vi vite fordi måten tilvirkningen har foregått på har variert. Utgangspunktet har ofte vært en råblokk av flint, som "knakkes" for å frambringe "flintspon" til videre bearbeiding – såkalte flekker. Disse har gjerne blitt framstilt på karakteristisk vis, til ulike tider.

I noen tilfeller bekreftes disse observasjonene av C14-dateringer, men det er sjeldent å finne trekull fra de aller eldste boplassene. Disse er rett og slett ofte for gamle, og det kreves særlig gode bevaringsforhold for at trekull fra ildsteder skal klare seg i det sure norske jordsmonnet så lenge. På Kvennbergmyran på Dale ble det imidlertid funnet et slikt ildsted i 2007, hvor trekullet var bevart. Dette ble datert til å være ca. 10 495–10 355 år gammelt (Sauvage). Slike funn er viktige for å få en helthetlig forståelse av hvordan og når Norge ble befolket.

Flintflekkene kunne bli videre bearbeidet til pilspisser, kniver, skrapere og ­annet verktøy til jakt, utstyrsreparasjon, båtbygging og lignende. Typisk for de ­aller eldste boplassene er store flekker, såkalte makro­flekker (bredere enn 8mm). Karakteristiske pilspisser – ­eneggede og "vanlige" tangespisser. Stikler – ­kraftige kniver til bearbeiding av horn og tre – og såkalte "skive­økser" – små økser eller kraftige kniver laget på én stor "skive" av flint. Blokkene som flekkene ble slått fra blir gjerne kalt "kjerner" og ble ofte ­forkastet hvis det dukket opp vanskelige "knuter" i steinen ­eller hvis det rett og slett ble for vanskelig å få av flere gode avslag eller flekker. For de aller eldste boplassene er tosidige kjerner med bratt plattformvinkel vanlige å finne. At en kjerne har to sider, vil si at slagene ble slått fra to motstående sider på fronten av en flintblokk. Vinkelen på plattformen refererer til vinkelen mellom slagplattformen og fronten. Dette kan virke abstrakt, men slike detaljer har vist seg å være viktige markører for å skille ulike tekno­logiske tidsepoker fra hverandre.

Den lille boplassen på Skorpa skulle vise seg å inneholde flere av disse gjenstandene, noe som gjør at den med stor sannsynlighet kan dateres til tidligmesolittisk tid. Det ble blant annet funnet flere makroflekker, en stor borspiss ­laget på en makroflekke, samt en tosidig kjerne med spiss plattformvinkel. I tillegg ble det funnet et mulig fragment av en tange fra en tangespiss. Det som ­imidlertid var ­spesielt med boplassen på Skorpa var mengden ­gjenstander med bruksspor. Dette betyr at mange av gjenstandene ­viste klare tegn til å ha blitt brukt og slitt. Ofte vil det bli ­liggende igjen småfliser og avslag fra redskapsproduksjon på de stedene vi klarer å påvise at steinaldermennesker har oppholdt seg. På Skorpa virket det imidler­tid som om det først og fremst var oppbrukte redskaper som hadde blitt etterlatt. Dette kan indikere at det ikke er produksjon av redskaper som har vært viktigst under besøket, eller besøkene, til Skorpa. Kanskje har det vært en liten fangstutpost hvor dyr ble partert etter jakt? Eller kanskje var det et fast sted for å forberede båter og utstyr til jakta?

Funnmengden tyder i tillegg på at stedet ikke har blitt brukt over lang tid, noe som kan skyldes nærheten til en langgrunn flate. Denne ville nemlig hurtig ha blitt tørrlagt på grunn av havnivåendringene i perioden. For 10 000 år siden sto havet mye høyere enn i dag, ettersom landet hadde blitt trykket ned av den enorme iskappen som lå over den skandinaviske halvøy under siste istid. Dette førte til at Skorpa i virkeligheten var flere «Skorper», altså at øya bestod av flere små øyer og skjær enn i dag. Med et tenkt havnivå på 22moh, ville boplassen (som ligger på ca. 25 moh) ha ligget like ved en lun og langgrunn vik. Denne vika ville vendt østover, mot Dalasundet. Resten av Kristiansund ville også ha vært mer oppstykket og eksponert for vær og vind enn det er i dag.

Det ble ikke funnet teltringer, ildsteder eller andre strukturer som kunne ha kastet mer lys over bruken av den lille forhistoriske sandstranden ute på ­Skorpa. Slike strukturer er nemlig kjent fra andre boplasser fra perioden (Haug 2000). Boplassflaten ligger imidlertid inn mot en del store kampesteiner, som kan ha fungerte som enkle skjul for korte perioder. Den lille bergveggen i vestkanten av boplassflaten ville også gitt god ly for sørvest- og vestlig vindretning. Kanskje var det nok for et kort stopp for å hvile under en pågående jakt, eller for å fikse litt på utstyret i skumringen en høstkveld.

Et funn av nyere dato kan nevnes til slutt. I tillegg til flintfunnene fra steinalderen ble det funnet en liten kokegrop like under den gamle utmarksveien og turstien som går gjennom området. Denne hører sannsynligvis hjemme i jernalderen, som varte fra år 500 f.kr. til vikingtidens slutt på 1000-tallet e.kr. Slike kokegroper er vanlige å finne i nærheten av gamle gårder og jordbruksområder. Det er likevel spennende å tenke på at denne ble funnet like under den populære turstien. Kanskje det er nettopp dette som har beskyttet den fra pløying i moderne tid?

Det kan fortsatt skjule seg spennende teknologiske detaljer i steinaldermaterialet fra Skorpa. Dette skal undersøkes videre i Trondheim utover høsten og vinteren, og informasjon om funn og endelig rapport vil etter hvert bli lastet opp på collections.vm.ntnu.no og vitenskapsmuseets nettsider, www.ntnu.no/museum. Det legges også ut korte oppdateringer fra arkeologiske prosjekt på nettsiden www.norark.no fra hele landet, inkludert Skorpa.

Kilder:

Haug, A. 2000. Nummedals fotspor – og andre spor. Om de arkeologiske undersøkelsene på Kvernberget. Årbok for Nordmøre museum 2010, s. 103-116

Mehlum, M.H. 1995. Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund. Årbok for Nordmøre museum 1995, s. 15-33

Olsen, K. 2008. Arkeologiske registreringer i forbindelse med reguleringsplan for Skorpa, Kristian­sund kommune (upublisert registreringsrapport). Møre og Romsdal fylkeskommune, kulturavd.

Sauvage, R. Arkeologisk undersøkelse i forbindelse med reguleringsplan for Kvennbergmyran, ­Kristiansund kommune, Møre og Romsdal, 2007. Lokalitet 1. Upublisert rapport. Topografisk arkiv, NTNU Vitenskapsmuseet

Takk til Raymond Sauvage for gjennomlesning.