Siste reis for galeas "Nansen"

Det var Nordmøre Veteranbåtforening (eller korrekt døpenavn ved stiftelsen 15. januar 1979: Nordmøre forening for bevaring av eldre båter og fartøyer) som hentet fartøyet hjem til Nordmøre etter at båten hadde gått i bøyene i Nordland i 1973, og den ankret opp i et båtmiljø i Karihavet i 1981. De hadde ambisjoner og pågangsmot.

Redningsaksjonen startet med en etterlysning i bladet Kysten nummer tre i 1980: "Vil noen redde "Nansen"? Jeg er over 70 år gammel, pensjonist og har litt greie på jakter og galeaser. Galeas "Nansen" som engang var et av kystens fineste fartøyer i sin klasse, ligger nu på Rognan og blir ødelagt," forteller Erling Nergaard fra Bodø, og spør: "Kan det ikke gjøres noe for å redde den fra å bli senket?"

Redaktøren har slengt på en hale: "Hvis noen er interessert i å se nærmere på mulighetene for å restaurere "Nansen", kan de henvende seg til bladet. Den er høyst bevaringsverdig, og vi vil gjerne yte vårt til at den blir tatt vare på."

Redaktør Tryggen Larsen tar opp "Nansen" også på lederplass i sitt popu-lære blad "Kysten": "Kan noen redde "Nansen"? Kanskje bør en gjeng av medlemmer i distriktet slå seg sammen for å berge denne fine galeasen. Slik er det: For å berge bevaringsverdige fartøyer, naust, brygger, sjømerker og annet som er uttrykk for den kultur som ble utviklet på kysten, må frivillige ta initiativ – reise en opinion, kontakte myndigheter i kommuner, fylke og stat, samle inn penger, gjøre dugnad gjennom mange år, finne bruksmuligheter. Så får man det kanskje til. Kysten er en hard herre og bryter fort ned alt som ikke vedlikeholdes. For bevaringen av kystkulturen synes å stå og falle med enkeltmenneskene. Å satse på å bevare vår livsarv i dag, vil gi oss et bedre samfunn i morgen."

Dette er ord som inspirerer nordmøringene. Forbundet Kysten er ett år i 1981, og Nordmøre har holdt på i to år formelt, og mer uformelt i fem til seks år. Fartøyvern dukket opp i Kristiansund allerede i 1972.

92 år gammelt skrog

Siste eier som hadde "Nansen" i fraktefart, var Morten Seines i Bodø. Før den gikk i bøya inne ved Rognan, hadde den vært involvert i en skipskollisjon. I 1981 var skroget 92 år gammelt. En artikkel i Adresseavisen ga støtet til at interesserte fra vårt distrikt ønsket å få "denne største av alle galeaser tilbake". Man kunne få den 88-fot lange galeasen gratis av stift¬elsen "Vår neste" i Mosjøen, et prosjekt for ungdom med problemer, bare den ble hentet. Og slik ble det.

Et dristig slep hjemover ble gjennomført, til havnefogden i Brønnøysunds store forskrekkelse. Sommeren 1981 ble den hentet fra Rognan hvor den hadde ligget for vær og vind i noen år. Slepet tok fire døgn. Det praktiske rundt dette kom i stand på en spesiell måte. I et radioprogram ble det spurt om en skipper kunne ta ansvaret, og sannelig var det en romsdaling som meldte seg til tjeneste med en heller liten sjark og ei solid trosse. Han skulle ha godt betalte ti tusen kroner for oppdraget, og sju mann fra Straumsnes mønstret på som mannskap for å gjøre arbeid underveis. Turen sørover gikk ikke helt uten problemer. I Brønnøysund var havnefogden kritisk til sikkerheten med slepet. I stedet for å vente på en beslutning, stakk romsdalingen og slepet ut av havna om natta og fortsatte sørover. Langs kysten var havnemyndigheter varslet om et uortodokst slep, men "Nansen" og mannskapet snek seg ubemerket inn til Karihavet.

Framme på Nordmøre la man båten utenfor Ulset båtbyggeri, i idylliske Faksvågen i Tingvoll kommune. Der var det rette miljøet; unge menn som kunne tømre og bygge, og som hadde utgangspunkt i et langt perspektiv på å få fartøyet ferdig restaurert. De ivrige karene var Tore Ulset, Olav Ulseth, Nils Kallset, Ola Ulset, Erling Halle, Arne Ove Strømsvåg, Rune Stølen og Svein Løvik.

Foran flere tusen arbeidstimer

Tore Ulset var talsperson for gruppen i Straumsnes, og han sa i 1981 at målet var å ha båten klar til 100-årsdagen i 1989. Entusiastene satte en realistisk tidsramme på ti år for full restaurering.

Tore Ulset fortalte i et intervju med Adresseavisen 3. september 1981 at restaureringsarbeidet skulle sørge for at "Nansen" ville gjenoppstå i all sin glans: "Vi har slipt av en del av skroget, og under det grå trelaget finner vi hvit og fin furu. Båten vil fullstendig forandre utseende når den pusses og smøres. Vi gleder oss virkelig til å komme i gang. Men først må en god del rivingsarbeid gjøres, blant annet skal styrhuset bort, den store lasteluken tettes og erstattes med et par små. Slik får vi bedre dekksplass. Bredden på fartøyet må kunne betegnes som usedvanlig." Tore Ulset anslo at restaureringen ville kreve flere tusen arbeidstimer over åtte år. "Men vi utfører gjerne denne oppgaven fordi vi synes det er morsomt."

I arbeidslaget var det mange tømrere og nevenyttige folk. Tore Ulset mente det ville bli en utfordring å reise penger til en ny motor og annet utstyr som var nødvendig. Ulset håpet på riksantikvaren og bevilgninger til et flytende kulturminne. Det var meningen å søke om offentlig støtte, selv om det var skrint med midler.

Kameratgjengen i Straumsnes var gode idealister, de hadde kunnskap om tømmer, sag og plank, her var motorkyndige mekanikere og det var gode hjelpere som kunne fli en båt. Alt var lovende. Vi kan røpe allerede nå at målet ble aldri nådd.

"Alt var potensielle prosjekter"

"Nansen" gikk plutselig ned en dag i den stille Faksvågen, og det var umulig å hente skroget opp igjen. Et eller annet sted i en støyt, spiker eller nat hadde den åpnet seg for vanninntrengning.

I ettertid var det lange diskusjoner i fartøyvernmiljøet ved Mellemværftet om å ta av det flotte akterspeilet på galeasen, men det ble heller ikke noe av – bare en masse prat. Siden er det gått i glemmeboka.

Kameratgjengen i Faksvågen var driftige karer i sitt lokalsamfunn. De startet egne bedrifter og stiftet familie i perioden da galeasen kom. Døgnet har sine tilmålte arbeidstimer, og de klødde etter å komme i gang. De våknet fra drømmen med et forlis som lukket alle muligheter.

Båten gikk tapt, og litt historie finnes, men forsøket med "Nansen" er klassisk for fartøyvern i årene 1975-85; "Alt var potensielle prosjekter. I miljøet gikk vi etter alle skrog vi hørte om, og alt kunne ikke bli reddet, slik som den slitne skøyta "Jorun", storskøyta "Bankfisken" og "Vollan" – alle kikket på den!" sier en kilde i veteranbåtmiljøet fra tidlig 1980-tall. Svensk¬bygde "Vollan" er i dag en båt i chartertrafikk i Oslofjorden.

I noen nummer av bladet "Kysten” sto følgende tekst: "Vil du skaffe deg en bevaringsverdig båt? Snakk med Fredrik! En lang rekke eldre, bevarings-verdige fartøyer er registrert i forbindelse med Norsk Kulturråds prosjekt Registreringen av eldre fartøyer i Norge. Oppgaven er å finne fram til og få opplysninger om dekkede fartøyer som er bygd i 1920 eller tidligere, dessuten særlig interessante fartøyer av nyere dato. Fartøyene omfatter jakter, noen skonnerter, frakteskøyter og andre typer skøyter, kuttere og andre fartøyer. Hvis du skal skaffe deg en bevaringsverdig båt, snakk med eller skriv til den daglige leder for registreringen, Fredrik Denneche ved Norsk Sjøfartsmuseum, Bygdønesveien 37, Oslo 2."

Jakten på gamle skrog med potensiale

Det som skjedde på 1970-tallet var at ungdommer kom over billige skrog som hadde vært med i frakt av fisk og gods langs kysten, og blant disse var det gamle galeaser eller jakter med gode egenskaper og et potensiale til rigging og lang seilas. Amerikanere ("Svanhild" og "Moder"), tyskere ("Polarholm") og hollendere ("Dyrafjeld") dukket opp i lokalmiljøet. Som så ofte før var Kristiansund tidlig ute, denne gang med restaurering av gamle fartøyer, og rundt dette fant våkne folk den skjulte skatten, "Mellomværven" i Vågen.

Verftseier Ole Mollan lånte bort nøkkelen til Ole B. Tønder og Arnt E. Gjerde, og så rullet det videre med engasjement fra mange krefter. Av de lokale krefter var Gjerde den første som startet restaurering av skøyte. "Nemrod" lå ved Hjelkremkaia. Galeas "Svanhild" og den tidligere Flakke-frakteren "Ella I" lå fortøyd ved verftet på sent syttitall. Det bygget seg til som et nasjonalt fartøyvernsenter etter hvert som prosjektene kom tilbake. Det lå en del spekulasjon i å sikre seg gode skrog. Kjøpere dukket opp og fullførte restaureringen. Båter som det ikke helt var botvon i, kunne ende hos en ny optimist som forsøkte seg.

Hvor ble det av alle prosjektene?

"Bankfisken" var ei storskøyte på 39,5 kommercelester (ca. 82 brt.) bygget av Lars Jensen Hammeraas på Vestnes i Romsdal så tidlig som i 1863, og var tidlig utpekt som et prosjekt av høy bevaringsverdi av Norsk Sjøfartsmuseum. "Bankfisken" var i dårlig stand og det var et stort skrog. Et opprop gikk ut via bladet Kysten i 1982 om at kystlagsvenner i Molde burde bidra til å redde fartøyet. Styret for Fiskerimuseet på Hjertøya ved Molde vedtok senkning. Tiden var knapp for å berge fartøyet. Den ble slept fra Årø i Molde til Vågen i Kristiansund i 1982, og fikk midlertidig opplagsplass ved Kranaskjæret.

Der lå den noen år, og forfalt ytterligere. Den var ikke særlig lekk, men dekket grånet av solens gang og ferskvann, og det ble smurt på noe gammel smørolje for å holde forfallet i sjakk. Senere ble den tauet tilbake, nok en gang over Hustadvika, da lokale krefter i Vestnes ville prøve seg. Det gikk ikke der heller, og den ble til slutt oppgitt og senket. "Bankfisken" var den siste av Hammeraas-fartøyene. Vil du se storskøyta, så finnes den på et maleri på Aalesunds museum, og det ligger en albumserie på nettstedet www.mellemverftet.net.

"Lyn", "Kværnes" og "Borgenes"

Det skulle bli flere prosjekter som ble satt til side eller satt ned på havets bunn, som sundbåten "Lyn" og dampskipet "Kværnes". Her ble mye arbeid og offentlige midler og sponsorgaver puttet inn. Likevel gikk det ikke. Det er ikke så lett. "Lyn" står ribbet på land den dag i dag, mens "Kværnes" er gjemt bort på havets bunn ikke så langt unna byen.

Sidetråleren "Borgenes II" ble reddet fra opphogging i siste liten. Det er et stort prosjekt, og vi sitter allerede igjen med to innholdsrike bøker om tråling og kampen om ressursene i havet. "Borgenes" har vært en kilde til god inspirasjon.

Galeas "Svanhild" kom ut av Kristiansund-miljøet som en suksess be-skrevet i boka om seilas rundt kloden, men har ikke helt fått heder som fortjent for det som ble utført før salget. Nordmøringene fikk frem "Ella I" (Ole B. Tønder) og galeas "Anne Margrethe" (Jon Einar Botten).

Jekta "Pauline" (ex "Nævra") fra Nord-Trøndelag var den første store båten som ble tatt opp på Mellemværftet. Hudplanker ble skiftet ut. Det skjedde våren 1984 (16. april til 21. mai), og var litt av en bragd på en nyrestaurert storhæling med Arnt E. Gjerde som bas. Den siste flytende jekt har fått plassering som nummer 1 av oppsett ved Mellemværftet etter at fartøy-vernarbeidet kom i organiserte former. I løpet av oppholdet ble ti planker skiftet på styrbord side og to planker på babord.

Året etter kom "Pauline" tilbake. Nye sju planker skiftet på babord side, nytt ror, ombygging av rorbeslag, rustjern smidd og montert.

Vi slår fast at forbausende mange prosjekter med dekkede fartøyer er full-ført med stor stil i fartøyvernmiljøet på Nordmøre. Vi nevner noen: "Tvende Brødre", "Grønningen", "Bris", RS "Christiansund", "Rakel", "Frimann", "Fiskaren", "Svanen", "Anne Margrethe", "Langesund", "Thorolf" og "Maud".

"Det fineste fartøy av sin type"

Tilbake til "Nansen", som var en drektig galeas som ble mye brukt i slo-farten mellom Lofoten og Kristiansund. 88 fot lang og 22 fot bredde forteller litt om volumet. Den var også sjødyktig. Det er få fartøyer i landet som har opplevd så mye som "Nansen". Den var i England under krigen, har vært fraktebåt og lastebåt. Den ble med full seilføring karakterisert som det fineste fartøy av sin type i den store flåten i Kristiansund. "Nansen" var kjent som en skarpseiler.

Fotografen Anders Beer Wilse tok en serie med bilder av galeasen på Helgelandskysten i 1928 under full seilføring i stille vær. Det er et ruvende skrog, og den er fullastet med fisk, som fotografen får festet til plate når fartøyet glir forbi.

Odin Brevik i Kristiansund var eier av "Nansen" da fotografen ventet i leia på sitt motiv. Sønnene Meier og Osvald Brevik tok hver sin tørn som skippere.

Den vanlige galeasen i Norge er beskrevet som en tomastet sneiseiler med den forreste masten (stormasten) som den høyeste. Den norske betegnelsen av en galeas på 1800-tallet går først og fremst på riggingen med to master uansett skrog på fartøyet (typer som jaktgaleas, sluppegaleas og jektegaleas). Mange eldre jakter ble ombygget til galeaser ved å flytte stormasten noen fot forover og redusere storseilet, samt gi plass til en betydelig lavere mesanmast som sto i forkant av ruffen. Unntaket fra dette var jaktgaleasen som også hadde stort seilareal på mesanmasten. De som rigget om oppnådde å få en bedre håndterbar seilrigg, og kunne spare inn en mann eller to.

Bygget ved Skaaluren i Rosendal

"Nansen" ble bygget ved Skaaluren Skipsbyggeri i Skålafjæro like ved baroniet i Rosendal i 1889, og her ligger i dag skipsbyggingsmuseet Skaalursamlinga med 800 registrerte gjenstander. Skipsbyggingen startet i 1855 i Skålafjæro. I samlingen finnes modeller av kjente skip som "Gjøa", "Loyal" og "Furenak". Skaaluren var treskipsbyggere i fire generasjoner, og den første var Tørres K. Skaaluren (1822-1907).

Den største trebåten som er bygget på stedet, var "Knut Skaaluren", en dampbåt på 175 fot/683 bruttotonn som ble levert til Arendal i 1900. Det bør nevnes at det også var en annen viktig båtbygger i Rosendal, Knut J. Skaala (1843-1900), og han gikk i lære hos Tørres Skaaluren. Det var Knut J. Skaala som bygget Roald Amundsens "Gjøa", men båtbyggeren fikk ikke oppleve å høre at Amundsen erobret Nordvestpassasjen i årene 1903-06.

Som vi kjenner fra historien, er det sterke bånd knyttet mellom Hardanger og Nordmøre innen skipskonstruksjon i andre halvdel av 1800-tallet gjennom konstruktør og skipsbyggmester John Børve, kalt "Sjøkontrollen" på grunn av sitt virke i Veritas, og hans kamerat John Lekve. Børve hadde en periode kontor på Mellemværftet.

I det samme byggeår som "Nansen" kom ut i Rosendal, fikk rederen H. Sverdrup på Reine bygget galeas "Norden" i Kristiansund på 104 brutto-tonn, mot "Nansens" 86. Året etter ble galeas "N. Knudtzon" på 90 brt. levert. Til sammenligning fikk vi de kjente jaktene "Svanhild", "Dyrafjeld" og "Embla" i årene mellom 1889 og 1893 med volum på mellom 68 og 73 brt. "Dyrafjeld" ble rigget om til galeas, som var en svært vanlig utvikling.

Den siste jakt som ble fullført, var jakt "Fosna" i 1914 (ved Mellemværftet), på mer beskjedne 60 brt. Den var tegnet av Petter Eriksen i Kristiansund (bror av Jonas Eriksen). Det var et gammeldags valg å bygge en jakt så sent som dette, men det skal de ha de verdikonservative i partsrederiet fra Bøfjorden, de seilte lenge og vel med den siste, til 1934, og det fortsette som med "Nansen" i kystfrakt, nedrigget og med tidens motorer. Skroget var så godt som uslitelig.

Vi må gi honnør til gjengen i Straumsnes som så muligheten med gamle "Nansen" for nøyaktig 30 år siden. Den kom hjem til Nordmøre, på sin siste reise, i det minste. Det går ikke alltid som man planlegger i fartøyvernkretser.

Levende kilder og gamle historier

Når vi nå kom over noen 30 år gamle fotografier fra Adresseavisen-journa-list Kjell Sandums arkiv, var det hyggelig å gjenreise minnet om gamle "Nansen" – og kildene ligger i avisartikler fra 3. september 1981 i Adresse¬avisen, Kysten nummer 3 i 1980 og 1981, opplysninger fra Ole Tønder, Knut Lie, Olav Ulseth, Åse Kristin Ulseth, Arnt E. Gjerde, Sverre J. Svendsen og Tom Kaasen, Fartøyvernplan for Møre og Romsdal 1987, Bevaringsprosjekter som det ikke ble noe av på Nordmøre på internett chatting 26. april 2004, "Skipsbyggingens historie" v/Arne I. Hoem, "Baut og lens" v/Arne Melkild, Lofotarkivet/Gamle lofotbilder, Rosendal Hamn, Skaalursamlinga på kulturnett.no, Mellemverftet.net, definisjon av galeas på wikipedia.no.

I det vi er i ferd med å sette strek for artikkelen om "Nansen" og beslektet miljø rundt 1980, kommer forfatter Kjell Dønheim med sin murstein av ei bok, "Kristiansund på de sju hav, Kristiansunds sjøfartshistorie 1520-1920". I en alfabetisk oversikt over Kristiansunds seilskip står navnene på eierne av "Nansen": Olaf Chr. Ellingsen fikk den bygd, Odin Brevik i Kristiansund kjøpte (1923-28) og C. Sverdrup hentet den til Reine i 1932. Morten Seines eide fartøyet til 1973 – og til sist var det Stiftelsen Nansen i Karihavet som tok den hjem til Nordmøre i 1981.

Vi trenger ikke lenger drømme om hva det kunne blitt til. Alt kan ikke tilbakeføres til sin opprinnelse. Likevel er mye gjort.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010