Sanden på Veiholmen

Av Rannei Botten og Hildegard Meese

Sanden på Veiholmen
Sanden på Veiholmen, Smøla. Foto: Rannei Botten

– et eksempel fra tilstandsvurderingen av bygningene i Stiftelsen Nordmøre museum

Stiftelsen Nordmøre museum (SNM) har det daglige ansvaret for hele 102 kulturhistoriske bygninger på Nordmøre[1]. Dette er alt fra skipsverft, bolig­hus og gårdsbygninger til flere større brygger hvorav en er på hele 4000m2, naust og magasin.

Bygningene er både en spennende og krevende utfordring for stiftelsen. De er fra ulike tids­epoker og krever ulik form for oppfølging. Særlig utfor­drende er det konstante behovet for vedlikehold og reparasjoner. Med så stor bygningsmasse, svak økonomi og mangel på hånd­verkere og teknisk personell blir det lett reparasjoner etter brannslokkingsprinsippet mer enn jevnlig vedlikehold. Dette medfører gjerne hyppigere og mer omfattende skader enn nød­vendig.

Det har lenge vært et uttalt ønske om å kartlegge tilstanden til alle museumsbygningene som stiftelsen eier eller disponerer. I forbindelse med konsolideringsprosessen har etterslepet på bygningsmassen vært drøftet, både i årsmøter og i forhandlinger med kommuner og museumslag. I januar 2010 startet SNM et tidkrevende prosjekt med teknisk gjennom­gang av bygningene. Prosjektet er muliggjort med bevilgninger fra fylkes­kommunen til en av våre fylkesoppgaver, handlingsbåren kunnskap. Arbeidet er igangsatt i forståelse med kommuner/museumslag, fylket og sentrale myndigheter. Museets håndverkere utfører arbeidet og det er planlagt gjennomført i løpet av 2010.

Rapportene danner et viktig grunnlag for videre planer for vedlike­hold/restaurering i sam­arbeid med kommuner og museumslag. Vi har også som intensjon at restaurerings- og ved­likeholds­behovet i størst mulig grad knyttes til næmingeprosjektet og arbeidskraften ved Husasnotra.

I januar 2010 begynte Nordmøre museums håndverker Odd Inge Bjerke­strand arbeidet på Smøla. Alle bygninger, 17 til sammen, skulle gjennom­gås. Som eksempel på det arbeidet som er igangsatt i stiftelsen vil vi her presentere noe av denne tilstandsrapporten, nærmere bestemt det som angår Sanden på Veiholmen. På Sanden var også Jon Bojer Godal fra Husasnotra med. Vi vil helt kort be­skrive hvert enkelt bygg samt noe historikk for å bli litt mer kjent med husa, før vi avdekker den bygnings­messige tilstanden.

Det er i alt 5 bygninger på Sanden; våningshus, fjøs, stabbur, naust og brygge. Bygningene er fra 17-1800-tallet. Eien­dommen har vært i familien Eckhoffs eie fra 1795 inntil 1984, da Smøla museum kjøpte eien­dommen.

Våningshuset

Husene på Sanden ble reist av kjøpmann Jonas Jørgen Nideros fra Kristiansund. Han var sønn av kjøpmann Jonas Nideros. Jonas og kona Ingeborg Anna Jensdotter Randulf, var innflyttere til Kristiansund fra Trondheim. Jonas Jørgen Nideros giftet seg med Karen Sophie (Kassi) Sundbech. De fikk ingen barn og eiendommen ble derfor i 1795 solgt til Anders Sundbech Eckhoff som var søstersønn til Karen Sophie. Karen Sophie ble enke flere ganger. Det går mange historier om henne. Et av hennes utsagn skriver seg fra en gang hun bar et guttebarn til dåpen. Gutten skulle bli hennes siste ektemann, mente hun. Kirkeboka kan be­krefte at hennes siste ektemann, Abraham Iversen, ble båret til dåpen i 1788 nettopp av daværende madam Nideros (Fredly 2002).

Våningshuset kalles Sandahuset ogble bygd noen år før 1795. Sanda­huset er en tømmer­bygning med sperretak som er sammensatt av to stue­bygninger. Det er uklart om det var to eldre hus som ble flyttet til Sanden og ført opp som en stue, eller om det ble bygd nytt til et eldre hus. En vedsval er bygd på underveis. Av kjøpe­kontrakten fra 1795 kommer det fram at den største stuebygningen besto av en dagligstue med jernkamin, kjøkken med bakerovn og to kammers ved siden av kjøkkenet. I andre etasje var det et stort soverom, gang og kleskott. Den minste stue­bygningen hadde en borgstue (benyttet av fiskerne under vårtorske­fiske), kammers og to rom i andre etasje.

Det var ofte 4-6 lottakarer som bodde i borgstua under vårtorskefisket. De rodde torske­garnbåten til hus­bonden med husbonden selv som skipper. Siden Eckhoff-familien var selv­eiere, trengte de ikke selge fisken til vær­eieren i Innergården. Saltfisken ble ofte solgt til oppkjøpere i Kristiansund, men det hendte at fisken ble solgt til handelsmannen på Veiholmen hvis de fikk god nok pris (Fredly 2002). Det fortelles at Kassi ofte dro til Kristian­und med fisk. En gang hun var på vei hjem seilte hun seg på et skjær sør for Veiholmen. Skjæret heter den dag i dag ”Kassi-båen”.

I følge Gullik Dahlstedt ble Sandahuset ombygd i begynnelsen av 1890-årene (Dahlstedt 1972). Bakerovnen ble flyttet ut av kjøkkenet og det ble bygd ny ovn i den sørligste delen av huset. I 1915 ble torvtaket tatt av og det ble lagt skiferstein. Vannsisternen ved kjøkkenet ble murt opp for å samle takvann, og kjøkkenet fikk et utbygg på baksiden av huset. Etter den tid er det ikke gjort større endringer på huset.

Opp gjennom årene har det vært nød­vendig å tenke prak­tisk når hus skulle bygges eller vedlike­holdes. Sanden byr også på små over­raskelser og uventede løsninger. På kles­loftet og i gangen op­pe finner vi panel malt i en gråblå farge med mønster i mørk­ere nyanse. Det spe­ku­­leres i om dette kan være panel fra Veien annekskirke på Vei­holmen. Kirka ble registrert av en kommisjon som så over alle kirkebygg på Smøla i 1661 (Riksarkivet, kyrkjeregn­skap pk.71).Mot slutten av middel­alderen ble det reist mange små kirkebygg på de største fiskeværene. På Veiholmen sto kirka på sørsiden av ”Kjerk­bekken”, like ved Sanden. Vi finner verken bekk eller tjern der i dag fordi området ble fylt igjen med gammel torv fra et hustak (Danielsen 2007). Annekskirka var ei såkalt benådningskirke, det vil si at den ikke hadde jordegods eller tiendeinntekter. Det var allmuen selv som måtte dekke kostnader med vedlikehold og andre reparasjoner. Etter hvert var kirka i dårlig forfatning og ble revet omkring 1760.

En annen kuriositet er historien rundt døpefonten som nå står i Hopen kirke. Etter at Veien kirke ble revet, ble som tidligere nevnt noe inventar og materialer tatt vare på og brukt andre steder. Døpefonten ble i mange år brukt som nattbord først i Sanden og senere i Eckhoffgården.Den kom igjen til heder og verdighet som døpefont i Hopen kirke i 1971 (Fredly 2001). Døpefonten stammer fra siste halvdel av 1600-tallet. Den har en karakteristisk time­glassform og trekk i utsmykkingen peker rent stil­historisk mot et renessansearbeid. Det har sannsynligvis eksistert et lokk til døpefonten. Tidligere var det vanlig at slike døpefonter var overdekket, dette på grunn av at dåpsvannet ikke ble kastet ut etter bruk (Jubileumsskrift for Hopen kirke 1967).

Det var knyttet stor spenning til hva som kom fram av den tekniske gjennomgangen til det gamle huset, men alderen tatt i betraktning viste Sandahuset seg å være i relativt god stand. Håndverkerne har mistanke om at de nederste tømmerstokkene på sørveggen har råteskader siden huset har seget litt her. Eventuelt har det blitt en nivåforskjell fordi det var her de to stuebygningene ble sammen­føyd på 1700-tallet. Årsaken kan først avdekkes ved at kledn­ingen ut- og innvendig blir tatt av.

Taket ble omtekket i 1992, men ved den midterste pipa på mørkeloftet er det en lekkasje som bør repareres snarest skal vi unngå større problem. De to pipene som ikke har pipehatt bør få det. Det er også tid for utvendig ved­likehold som maling av huset, maling og kitting av vinduer og rust­behandling av beslaga på disse. Feiervesenet har nedlagt fyringsforbud fordi ovnsrøret er for nært treverk. Brannsikringen av Sandahuset er ikke tilfredsstillende. Det bør prioriteres å få dette på plass snarest. Bord­kledningen utvendig går helt ned til bakken så det er svært viktig å holde vegetasjonen vekk fra hus­veggen.

I etterkant av gjennomgangen ble huset i 2010 malt på dugnad. Først ble huset vasket og påført antisoppmiddel, deretter stilte velvillige dugnadsfolk opp og malte. Stakittet ble malt av guiden i ledige stunder i sommer. Sanden er perlen i museets samlinger på Smøla, nå skinner den igjen takket være stor dugnadsinnsats fra fastboende og feriefolk.

Naustet

Vi regner med at naustet, som har plass til 2-3 båter, er like gammelt som våningshuset. Naustet er en stavlinebygning på en etasje med åstak og sperrer. Taket er i dag tekket med bølgeeternitt og bølgeblikk. Tidligere var taket tekket med spon som vi finner rester av under bølgeblikket.

Gjennomgangen viste at taket lekker på begge sider og bør skiftes. Det anbefales å legge spontak slik det opprinnelig var. Kledningen på naustet er ukantede hogde bord festet med trenagler. Knapt to fjøler er like på de tre veggene hvor originalbordene er beholdt. Her er det også tydelige bevis på hyppig gjenbruk av materialer når plank skulle skiftes, gjerne materi­aler de allerede hadde liggende selv om de ikke passet helt. En del bord­kledning på tre av naustets vegger er svært råteskadet og bør skiftes med nytt treverk, helst i en god etter­ligning av det som er i dag. Naustet bør heves (jekkes opp) for å unngå fukt- og råteskader på treverket, i mellom­tiden er det viktig å holde vegetasjonen nede.

Fjøset

På kart fra 1861 over Veiholmen er fjøset inntegnet foran våningshuset. Så langt vi kjenner til finnes det ikke skriftlig materiale med nærmere informasjon om når og hvorfor fjøset ble flyttet. Vi tror fjøset ble bygd på slutten av 1700-tallet. Bygningen er i laftet tømmer i en etasje med høyloft. Utvendig er det tømmermannskledning av hogde ukantede bord som er festet med trenagler. Deler av veggen består av planker fra ei seilskute. I følge Jon Bojer Godal er plankene mest sannsynlig fra ei kogge. Både tykkelsen på plankene og det at de er beine, tyder på at de stammer fra en flatbotning. Det er nagler i hver side av planken, noe som viser at plank­ene har vært naglet til tverrtømmer. Vi ser også at treverket er kraftig ”bækka”, det tyder på at skipet har vært innsmurt med tjære mange ganger.

Fjøset har sperretak med torvtekking. Det er nylig montert nye sperrer og nytt tro på hele fjøset. Det er råteskader i hjør­nene utvendig og på dør­stokken, så det bør lages nye kasser på alle hjørner og dørstokken må utbedres før større skader oppstår. Nedløpsrør­ene i tre har lekkasjer og dette kan derfor medføre fukt- og råte­skader på bygningen. Nedløpsrørene bør fjernes og i stedet anbefales det at det blir montert tak­renner i tre som bør stikke ca 1m ut fra gavlen på østsiden. Ellers er fjøset i god stand. Ytterveggene på fjøset er ubehandlet og det bør de fortsatt være.

Brygga

Brygga er allerede nevnt i kjøpekontrakten fra 1795. Dette er ei svalgangs­brygge på en etasje med loft. Brygga har en laftet tømmer­kjerne i første etasje og stavline-konstruksjon i ytterveggene. Det er sperretak med tro og bølgeblikk på taket (omtekket 1992). Ytterveggen mot vest er av nyere dato og kledd med bølgeplater av asfaltpapp. De øvrige veggene er kledd med tømmermannskledning. Også på brygga er det tydelig å se at det er be­nyttet gjenbruksmaterialer. Brygga er omflødd ved flo sjø.

Brygga var et av de viktigste husa i Sanden. Når fiskerne kom hjem fra fiske la de først til nedenfor døråpningen og kastet fisken opp på brygga. Der ble fisken sløyd. Fisken ble saltet i svalgangene på hver side av den indre laftede bua. Bua ble brukt som oppbevaringssted for poteter og laksenøter. På bryggeloftet henger det fremdeles torskegarn og liner.

Natt til søndag 6. mars 1938 ble Veiholmen rammet av kraftig uvær. To enorme flodbølger skylte innover været. Lokalt blir slike kjempebølger kalt ”rånn”. Rånna tok 25 naust og brygger og 35 småbåter og en større motor­båt gikk tapt (Danielsen 2007). Brygga på Sanden fikk også skader under uværet og flere av trepålene som brygga stod på, ble revet vekk. Mange av trepålene ble byttet ut med sementpåler og museets håndverkere kunne nå konstatere at flere søyler og bindhaker under brygga mangler eller er i dårlig forfatning. Enkelte dragere mangler også bæring, noe som har med­ført at vestveggen har blitt skjev. Tilstanden er svært kritisk og veggen bør prioriteres. Det anbefales at ytterveggen jekkes opp før det blir montert nye søyler.

En taksperre er knekt pga. råte og den må erstattes. Det er også en del råteskadet bordkledning på nordveggen som trenger utskifting med nytt trevirke, helst i nøyaktig kopi. Noe av den gamle kledningen bør tas vare på da det er gode eksempler på gjenbrukspraksisen.

Stabburet

Stabburet er nevnt første gang i en oversikt som ble nedtegnet over husa på Veiholmen i 1861. Det er en laftet tømmerbygning på en og en halv etasje. Tre av veggene har tømmermanns­kledning av nyere dato, mens øst­veggen har sin opprinnelige tømmervegg. På stabburet ble kjøttet tørket og oppbevart. Beboerne i Sanden hadde både sauer og griser som ble slaktet hjemme. Kjøttet hang på ei stang i svala innenfor ytterdøra, og i bingene inne i selve stabburet oppbevarte de korn. Her stod det også mel­sekker og syltetøykrukker på hyllene.

Torva på taket har seget ned fordi taket er bratt og underlaget glatt. Hånd­verkerne anbefaler omtekking med never og torv, eventuelt at det som et strakstiltak blir lagt ny torv på de bare flekkene.

Generelt for alle bygningene er selvsagt det jevnlige vedlikeholdet. Vind­skier og is­bord bør jevn­lig etterses og males siden de er svært utsatt for vær og vind. Tak­rennene må årlig renskes for rusk og vegetasjonen må holdes borte fra hus­veggene.

Det å få en godt utarbeidet tilstandsrapport over bygningsmassen gjør at regionmuseet og de lokale eierne lettere kan ta riktige avgjørelser i forhold til vedlikehold og utbedringer. Sannsynligvis blir det også enklere å få ge­hør for ekstra bevilgninger til nødvendige ut­bedringer fra de bevilgende myndig­heter.

Litteratur:
Danielsen, Arne (2007)         Veidholmen i gammel og ny tid
Dahlstedt, Gullik (1972)        Veidholmen på Smøla. Fiskerinæring och bebyggelse i historisk perspektiv
Fredly, Kjell (2001)                 Smøla bygdebok Bind VIII
Hopen kirke (1967)                Jubileumsskrift
Nordmøre museum
v/Odd Inge Bjerkestrand       Tilstandsrapport Sanden, 2010

[1] Museets anlegg i Kristiansund eies av stiftelsen og omfatter Norsk klippfiskmuseum, Mellemværftet, Handelshuset Patrick Volckmar, magasin og friluftsmuseum i Knudtzon­dalen og Woldeiendommen og Strandhuset på Goma. I henhold til avtaler med lokale eiere (museumslag og kommuner) har stiftelsen driftsansvar for følgende museumsenheter som yter museums­tjenester i de øvrige Nordmørskommunene: Surnadal bygde­museum og Svin­viks arboret i Surnadal, Sunndal bygdemuseum, Smøla museum og Norsk myrmuseum på Smøla, Tingvoll museum, Gamle Kvernes bygdemuseum på Averøy (yter også museums­tjenester til Eide), Rindal bygdemuseum, Kråksundet sjøbruksmuseum i Aure, Stiftelsen Geitbåtmuseet med Husasnotra i Halsa og Gjemnes bygdemuseum.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010

Scroll til toppen