Radioforbindelse til Grip

av Kåre Kristiansen

Radioforbindelse til Grip
Grip

Allerede 29/9 1902 vedtok Grip Formannskap enstemmig at ansøge telegrafstyrelsen om at det ­anlegges traadløs telegraf mellom Grip og ­Kristiansund N i den nærmeste fremtid, Tiden gikk uten at det ble noe av, men høsten 1918 så det ut til å kunne bli etablert radioforbindelse av militære grunner, men så kom fredsforhandlingene og ny utsettelse. Romsdals­posten melder mandag 17/11 1919 at gleden derfor var stor da avdelingsingeniør ­Schrøder Nilsen lørdagen før hadde ankommet med radiotele­foniapparater. I Romsdalsposten omtales apparatene som ´Marconiapparater´, men ifølge "Tekniske Meddelelser fra Telegrafstyret 1920", var apparatene laget hos de Forest i USA (Marconiapparat var en folkelig betegnelse på radiokommunikasjonsapparater av alle slag). Da forbindelsen ble satt i drift i 1920, var det Norges første sivile radio­telefoniforbindelse.

Under 1. verdenskrig var det utviklet enkle og driftssikre radio­telefoniapparater både i USA, Tyskland, Frankrike og England, men USA var ikke så økonomisk nedkjørt som landene i Europa, så der ble slike apparater raskt lansert for det sivile markedet, blant annet for bruk i yachter. En av disse produsentene var Lee de Forest. Marinen kjøpte noen apparater som de brukte i forbindelse med nøytralitetsvakt. Etter krigen ble noen av disse overført til Telegrafverket.

Figur 1. Grunnplan for bygningen som ble stilt til disposisjon av kommunen. Publikum kunne ikke selv betjene apparaturen. Maskinrommet ble kledd med jernplater av brannhensyn. For en T-antenne ble det reist to tremaster med 35 m avstand. I Kristiansund var planene klare for å strekke antenne mellom master tvers over Torvet på henholdsvis Grand Hotel og Kommunebygningen, en avstand på 70 m.

Strøm til sender og mottaker ble generert av et aggregat med en ensylindret fire-taktsmotor med en dynamo på 3/4 kW montert direkte på veivakselen slik at den også kunne fungere som startmotor. Anodespenning til send­eren på 500V/100W ble skaffet fra en roterende omformer. Mottakerens to rør fikk sin strømforsyning fra oppladbare batterier som ble ladet av dynamoen.

Radiodelen av stasjonen består av tre enheter: en senderdel, en avstemmingsenhet for ­mottakeren og mottakerens detektor og forsterker. De ­samme enhetene kom på det sivile ­markedet i USA i 1919.

Figur 2. Hovedkomponentene i senderen består i ­prinsippet av fire rør i parallell som ­derved oppfører seg som ett rør. Med kullkornsmikrofonen midt på øverst styres rørene. På hver side av mikrofonen sitter måle­instrumenter for hjelp ved inn­stilling av senderen. Under sitter de fire parallellkoplete radiorørene. Under dem igjen sitter to ratt for innstilling av ­sendefrekvensen. Instrumentet i midten nederst viser hvor mye effekt som ­sendes ut. Aller nederst er det en rekke tilkoplingspunkter for strømforsyning og telegrafnøkkel. Senderen var 20" høy, 14" bred og veide 15 lbs. Den ble solgt for $200 på det sivile amerikanske markedet i en versjon for nettdrift.

Figur 3. Figuren viser forsiden av mottakerens avstemmingsenhet. Antenne og jordfor­bindelse koples til klemskruene oppe til venstre på ­frontpanelet. Mottaksfrekvensen ­innstilles med de to store rattene. Av de tre spolene øverst, står den midterste fast mens de to kan bevege seg til og fra denne for å stille inn forsterkning og skarphet av frekvensvalget. Avstemmingsenheten var 13 3/8" høy, 12 1/2" bred og 8" dyp uten spoler. I 1919 kostet den $77.50 på det sivile ameri­kanske markedet.

Figur 4. Figuren viser forsiden av mottakeren med ­detektor og forsterker. Klemskruene ­nederst til venstre er ­tilkoplingsstedet for signalet fra avstemmingsenheten. De to store velgerne i midten brukes for å ­optimalisere mottakeren og de to rørene i mottakeren sitter øverst. I salgsreklamen ble det framhevet at rørene var montert i sokler og lett kunne byttes ut forfra. Detektor- og forsterker­enheten var 12 1/2" høy, 9 3/8" bred og 7 3/8"dyp. I 1919 kostet den $73.50 på det sivile amerikanske markedet.

I tabellen nedenfor er det gjengitt noen trafikkdata for radiotelefonstasjonen på Grip, hentet fra årbøker fra Norges Telegrafvesen.

Regnskapsår  Avsendte meldinger  Mottatte meldinger  Inntekter (kr)  Utgifter (kr) 
 1920-21  99  62  126,90  9,90
 1923-24      488,90  959,50

 

Denne radiostasjonen er tidstypisk for en enkel radiotelefon for privat og ­offentlig bruk like etter første verdenskrig. De benyttede radiorørene er de ­første som ble tilgjengelig for amatører i USA ($7,00 i 1920) og er en etter­følger av rør for militær anvendelse som ble produsert i veldig stort antall under krigen, 15.000 er nevnt.

Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel skrevet for medlemsbladet til NRHF (Norsk Radiohistorisk Forening) nr. 147. Der er det også gitt en del mer radiotekniske detaljer. Figurene er hentet fra Tekniske meddelelser fra Telegrafstyret 1919, sidene 69-88 der det er gitt ytterligere tekniske detaljer. Artikler i Romsdalsposten og annet lokalstoff er funnet med hjelp fra Paul Bakkmyr, Nordmøre Historielag.

Milepæler i tidlig norsk radiohistorie

I 1886 hadde Heinrich Hertz påvist eksperimentelt at elektromagnetiske ­bølge, det som senere er kalt radiobølger, eksisterte slik Maxwell hadde forutsagt. Vilhelm Bjerknes, som senere ble kjent som grunnleggeren av ­moderne ­meteorologi, gjorde seg internasjonalt bemerket med sine teoretiske og ­praktiske arbeider under sitt opphold hos Hertz fra 1891 til 1893, bl.a. med å utvikle en målemetode for å bestemme godheten til svingekretser og ­antenner. Metoden var i bruk i mange årtier framover. I 1901 utførte ­marinen sine første forsøk med radiotelegrafi mellom Karljohansvern ved Horten og Ferder, og i 1906 ble det åpnet forbindelse mellom Sørvågen og Røst i ­Lofoten. De brukte begge utstyr fra det tyske firmaet som senere ble kjent som ­Telefunken. En av disse stasjonene står nå på Teknisk Museum i Oslo. I 1909 ble det in­stallert en liten radiostasjon på hurtigruteskipet Kong Harald, også den ­levert av Tele­funken. En tilsvarende stasjon ble samme år installert på en norsk ­undervannsbåt. Den kan sees på Marinemuseet i Horten. I 1911 ble det i eks­pressfart opprettet radioforbindelse med Svalbard, også det med utstyr levert av Tele­funken. Hæren fikk sine første radiostasjoner tidlig i 1915, men disse var levert fra Marconi. En av disse kan sees på sambandsmuseet på Jørstad­moen. Framover mot første verdenskrig ble det installert radiostasjoner på flere norske marineskip, men også på noen sivile skip, først og fremst i nordsjøfart. Det var ikke særlig vellykket fordi både sendere og mottakere var bredbåndede så alle kunne høre alt og kaos rådet. Opp mot og under første verdenskrig ble dette mye bedre ettersom nye sendertyper ble utviklet, spesielt av Telefunken og Marconi. Det ble også utviklet mobilt radioutstyr og radiotelefoni ble først tatt i utstrakt bruk for artilleriobservasjoner fra ballonger og fly. Faste norske radiotelegrafstasjoner fram til 1920, var: Tjøme 1905 (marinen), Flekkerøy 1905 (marinen), Sørvågen-Røst 1906, Værøy 1910, Spitsbergen-Ingøy 1911, Bergen 1912, Karljohansvern 1913, Stavanger 1919 og Utsira 1919. Dette var i grove trekk utviklingen fram til radiotelefoniutstyret ankom Grip 17/11 1919. Det bør føyes til at radioforbindelse til Jan Mayen ble opprettet i 1921.

At utviklingen av radioutstyr hadde gått raskt under første verdenskrig, kan eksemplifiseres ved å sammenlikne med en mobil radiostasjon Hæren kjøpte i 1915 med omtrent samme rekkevidde og som bare kunne brukes til telegrafi. Den kunne kjøres på to kjerrer, kløves på 5 hester eller bæres og med antenner var den delt opp i 10 kolli på 30-40 kg hver.

For utfyllende lesing henvises til kapittel 10 i "Et telesystem tar form" av Harald Rinde. Tekniske detaljer kan finnes i Hallo Hallo, medlemsbladet til NRHF (Norsk Radiohistorisk Forening) der medlemsbladet legges ut på deres hjemmeside ca et halvt år etter at det er utgitt.

Scroll til toppen