Nordmøre: en institusjonalisert region?

av Bjørn Christian Nilsen

Nordmøre: en institusjonalisert region?
Beitemark på Tingvoll museum. Foto: Odd-Arild Bugge

Nordmøre som administrativ enhet oppsto i for­bindelse med tilslutningen til Frostatingsloven på slutten av ­vikingtiden (ca. år 1000) da Nordmøre ble fylke (Holmsen 1977:97, 142). Fylket kan imidlertid være noe ­eldre. Landskapet Møre kan ha vært delt i militære admini­strative distrikter allerede under mørejarlene på 900-tallet (Døssland 1990:35). Området for Frostatingslov var hele Trøndelag, Namdalen, Nordmøre og litt senere Romsdal. Tilknytningen nordover må på denne tiden ha vært viktigere enn tilknytningen sørover. Veien til Trøndelag var mindre strevsom og farlig både til havs og på land enn veien til Vestlandet. Til havs ­finner vi et av kystens farligste farvann, Hustadvika, rett sørvest for Nordmøre. Nordover mot Trondheims­fjorden er skipsleia mer trygg. På land er de to dalsystemene fra Sunndalsøra til Oppdal og fra Surnadal til Orkdal, naturlige ferdsels­veier mellom Trøndelag og Nordmøre. Veiene på land sørover var i stor grad avskåret av fjell og fjorder. ­Tilknytningen til området for Frostatingslov var altså av kommunikasjons­messige årsaker helt naturlig.

Under dansk suverenitet fra 1400-tallet fikk Norge den samme administrative inndelingen i len som Danmark. Nordmøre fikk ikke status som len, men ble direkte underlagt Trondheim slottslen. I 1595 ble landet delt inn i en rekke skatteinnkrevingsdistrikt, fogderier. Nordmøre ble et av dem, fortsatt ­hørende under Trondheim. I 1671 ble Nordvestlandet samlet til et amt: Romsdals amt. Dette lå administrativt under Trondheims stiftsamt. Selv om amtet ikke ­fungerte slik det skulle de første tiår etter opprettelsen, var Nordmøre i hele perioden fortsatt administrativt knyttet til Trondheims stiftamt.

Innen den geistlige administrasjonen har Nordmøre vært en del av Nidaros bispedømme helt siden dette bispedømmet ble opprettet før 1100-tallet og til Møre bispedømme ble etablert i 1980-årene. Nordmøres administrative historie er oversiktlig. Den administrative tilknytningen til Midt-Norge er svært tydelig. Denne tilknytningen har blitt deler av folks forventninger om hvor beslutninger som angår dem fattes, og hvorfra makten utøves. Men, den administrative tilknytningen til Trøndelag hadde trolig bare en indirekte påvirkning på sosial praksis på Nordmøre. De administrative båndene gjorde det lettere (på grunn av for eksempel felles lover) å ha samkvem med folk i Midt-Norge enn med folk sør for Hustadvika.

Kulturell praksis

Mange elementer og trekk ved den folkelige kulturen, som er sosial praksis, skiller Nordmøre fra de to sørlige delene av Nordvestlandet. Dialekten(e), kjønnsmoralen, folkemusikken og byggeskikken (i alle fall i de indre strøkene) er fire eksempler på det. Jeg skal se nærmere på de tre første eksemplene på nordmørsk sosial praksis.

Dialekten(e) på Nordmøre tilhører ikke den vestnorske språkgruppen, men den trøndske grenen av den østnorske språkgruppen (Store norske leksikon 1980 bind 8:712). Nordmøre er det vestligste området i den østnorske språkgruppen. Dialekten(e) er riktignok mer flytende vestnorsk/østnorsk-trøndsk i grensestrøkene til Romsdal (Eide og Gjemnes).

På Nordmøre har kjønnsmoralen vært relativ liberal. I perioden 1800-1850 var andelen utenomekteskapelige fødte barn 32% av samlet tall levendefødte på Nordmøre. Blant de 49 prostiene i landet hadde Nordmøre den nest høyeste verdien utenomekteskapelige fødte barn etter Trondhjems prosti (33%) (Tvinnereim 1992:48). I perioden 1816 til 1835 er de syv prestegjeldene på Nordmøre blant de 11 med høyest andel fødsler utenfor ekteskap av de 23 prestegjeldene i amtet (Døssland 1990:441). Den høye andelen utenom­ekteskapelige fødsler kommer mest trolig av de svært liberale "frierskikkene" og omgangen med alkohol på Nordmøre i denne perioden. Mot slutten av århundret avtok både alkoholkonsumet og "nattefrieriet" (Sundt 1976:506-508, Tvinnereim 1992:156).

Den nordmørske folkemusikken, som har en lang historie og et relativt ­distinkt lydbilde, har hatt en sentral posisjon i det nordmørske (folkelige) ­kulturliv. Selv om norsk folkemusikk skiller seg vekk fra andre folke­gruppers, er det også relativt klare skiller innenfor den norske. Et slikt skille er det blant annet ­mellom folkemusikk fra Nordmøre og folkemusikk fra Sunnmøre (­Tvinnereim 1992:372).

De tre ovenfor behandlede deler av nordmørsk folkekultur er eksempler på ­sosial praksis som skiller Nordmøre fra Sunnmøre og resten av Vestlandet. Derimot er likhetene med den folkelige kulturen i Trøndelag mer ­framtredende. Som tidligere forklart ligger naturen mer til rette for kommunikasjon nordover enn sørover. På grunn av de bra ferdselsmulighetene mellom Trøndelag og Nordmøre, er det naturlig å anta at trønder og nordmøring har hatt relativt mye med hverandre å gjøre. Representanter fra Nordmøre møtte i Frostating, handelsreisende kom ofte fra Trondheim/Nidaros, nordmørsbønder dro til markeder i Trøndelag og omvendt, og nordmørskysten lokket til seg mange trøndere fra innlandsområdene i tider hvor det var uår i landbruket. Alt i alt hadde Nordmøre og nordmøringene mye å gjøre med Trøndelag og trøndere.

Økonomisk og næringsmessig praksis

Næringsstrukturen på Nordmøre har vært forskjellig fra ytre til indre strøk. På de ytterste fiskeværene, som Grip, Odden, Brattværet og Veiholmen, var fisket den eneste næringen (Døssland 1990:89). Her var tilgangen på fisk så god at man kunne bytte eller kjøpe til seg andre nødvendige varer. I perioder var det allikevel smalhans på disse værene på grunn av dårlig fiske og ikke noe annet å leve av. Ellers var også fiskerbonden vanligst i ytre strøk, der det var grunnlag for å drive litt jordbruk og husdyrhold med akseptabel avstand til fiskefeltene, slik var det blant annet på Averøy, i Kristiansundsområdet og på Smøla. Fisket ga inntekter, mens småbruket sørget for det nødvendigste av mat i tillegg til fisk. I de midtre strøk, som Gjemnes, Tingvoll og Halsa, hadde jordbruket en litt større betydning enn i de ytre, og på gunstige steder var det også grunnlag for skogbruk. Fisket spilte en viktig rolle for folk flest her også, enten det var på fjorden eller sesongmessig ute ved kysten. I de indre bygdene, som i Surnadal, Rindal og Sunndal, livnærte folk seg av jordbruk og skogbruk. Skogbruket var en viktig inntektskilde i perioder fra 1600-tallet til første halvdel av 1800-tallet (Døssland 1990:93-97, 363-367, 447-448). Flere av gårdene i indre enn i ytre strøk av Nordmøre hadde stor nok jordbruks- (og skogbruks-) produksjon til at den alene kunne gi tilstrekkelig med utkomme til å kunne leve av.

Fra 1600-tallet av begynte en sosio-økonomisk utvikling i retning av større lagdeling på Nordmøre. Den sosiale lagdelingen vokste fram på grunnlag av eierforholdene til fiskevær, fiskebåter og utstyr, handel, jord og kapital generelt på Nordmøre. Denne etterhvert så markante lagdelingen på Nordmøre ble en form for sosial praksis som skilte det nordmørske samfunnet fra det ­sunnmørske, hvor en mer jevn sosio-økonomisk struktur fortsatte å være vanlig.

Utover 1600-tallet ble det mer vanlig å selge og kjøpe varer for penger, enn å bytte vare mot vare. Behovet for andre varer enn det man selv produserte var særlig stort i de ytre strøk av Nordmøre på grunn av næringsforholdene. I de indre strøk var man mer sjølvberget, og bare i dårlige år var det lite jordbruksprodukter å selge eller bytte for å skaffe de få produktene man ikke framstilte på gården. Denne strukturen passet godt for handel med penger, særlig i ytre strøk. Dermed ble det et økonomisk rom for folk som spesialiserte seg på handel. Til å begynne med var det vanlig at handelsfolkene var mobile. Men etterhvert ble de profesjonelle handelsfolkene fastboende og det oppsto en struktur med handelssteder.

Med tømmerhandelen på 1600-tallet fikk Fosna (Kristiansund) ladestedsstatus (1631) og rett til å drive eksport av tømmer. Tømmerhandelen ble utgangspunktet for Kristiansunds utvikling som handelssted ikke bare med utlandet men også med omlandet. Folk som brakte tømmer til Fosna for utskipning hadde penger mellom hendene når tømmeret var solgt. En del av ­inntektene ble nok brukt opp på handel i Fosna før hjemreisen. Ved ­overgangen til 1700-­tallet var ikke utenlandshandelen med tømmer like lønnsomt som før. Men, for Fosna oppsto det ingen katastrofe. For fra 1690-åra og framover til 1900-tallet skulle produksjon og eksport av klippfisk sørge for stedets ved­varende vekst og utvikling. Nå var det riktignok hindringer i veien for utenlandshandel med fisk fordi Fosna ikke hadde kjøpstedsstatus som var nødvendig for slik handel. Men, de rikeste hadde råd til å kjøpe seg borgerskap i én av kjøpstedene for å drive med eksport av blant annet klippfisk til utlandet fra Fosna. Å tilberede klippfisk var både en arbeids- og kapitalintensiv prosess. Resultatet av det var at fisk gikk gradvis fra å være bondevare til å bli kjøpmannsvare så tidlig som fra begynnelsen av 1700-tallet.

I 1742 fikk Kristiansund kjøpstedsstatus. Handelsmenn på Nordmøre som ikke bodde i Kristiansund måtte da bli borgere av byen (eller en annen) for å kunne drive med handel. På den måten ble handelen i stor grad samlet i Kristiansund med hele Nordmøre som omland. Folk på Nordmøre var, som tidligere nevnt, relativt avhengige av varebytte (Døssland 1990:278). I varebyttet eller handelsforholdet mellom by og land, var Kristiansund, eller rettere sagt de rike, den vinnende part. Man kan hevde at Kristiansund, eller rettere sagt kjøpmennene, kjøpte fisk og arbeidskraft billig og solgte andre varer dyrt, særlig til fisker-trellene som var forpliktet til å kjøpe fra sin "havherre". Dette økonomiske misforholdet samt merverdien av klippfiskeksporten, førte til at kjøpmennene kunne ekspandere virksomheten sin i Kristiansund. Dette førte til en veldig vekst i folketallet i Kristiansund.

Kristiansunds folketall ble fordoblet fra 1720 til 1762 (Døssland 1990:277). Etter en liten nedgang var det omtrent 1200 innbyggere i byen i 1769 (Dyrvik [et.al.] 1979:202). Byveksten var resultat av tilflytting, for på denne tiden var det like mange som døde som ble født per år i Kristiansund. To tredjedeler av befolkningen var småkårsfolk. Mange av disse var sysselsatte i den arbeids­intensive klippfisktilvirkningen.

I 1737 ble de første fiskevær kjøpt i helhet i de ytre strøkene av Nordmøre. Fra denne tida ble det såkalte værtvang-systemet den viktigste måten klipp­fiskeksportørene sikret seg tilgang på råvarer. Denne værtvangen ble etterhvert et arbeidsgiver - arbeidstakerforhold hvor arbeidsgiver kontrollerte hele det økonomiske livet til arbeidstakerne, et forhold de færreste kom seg ut av. Vær­eierne leide ut husrom til folk som ville arbeide for dem. De eide også båter og fiskeutstyr. Folk på disse værene var forpliktet å selge all fisk i rå tilstand til væreieren. Værtvangen gjaldt ikke bare salg av fisk, men også kjøp av varer. Væreieren hadde monopol også på salg av alle nødvendige varer. Han ­kjøpte fisken til underpris, og solgte varer til overpris. Dette prisregimet betød at ­fiskerne og deres familier måtte leve på væreierens kreditt. På den måten bandt væreieren "fiskertrellen" til fiskeværet. Dette var innledningen til det som skulle bli den vanlige økonomiske strukturen når det gjaldt fordelingen av verdiene i forbindelse med fisket. Hovedfortjenesten gikk til væreieren, mens fiskeren knapt hadde nok til å forsørge seg selv og sin familie. Hvis en fisker var svært dyktig og sparsom og greide å legge seg opp nok penger til båt og utstyr, var det få (av de relativt få) tilfredsstillende utrorsplasser eller vær igjen på Nordmørskysten som ikke var under værtvang. De fleste slike plasser var kjøpt opp av væreiere.

Husmannsvesenet fikk et relativt sterkt feste i samfunnet på Nordmøre allerede før utgangen av 1600-tallet. I stort sett hele Nordmøre utgjorde andelen husmenn, strandsittere og værmenn over 30% av andelen gårdsbruk i 1701 (Døssland 1990:161). I 1835 var det i midtre og indre strøk av Nordmøre mellom 65% og 131% husmenn med jord i forhold til bønder. I de ytre strøkene var de tilsvarende tallene 30% og 65% (Døssland 1990:439). Her er ikke ­værmennene medregnet, heller ikke andre ikke-eiende eller leiende uten jord. Hvis disse ­hadde vært med hadde forskjellen mellom indre/midtre og ytre strøk vært mindre.

Den sosiale praksisen innenfor økonomi og næringsdrift var i stigende grad fra begynnelsen av 1700- til nærmere 1900-tallet den at et mindretall eide ­produksjonsmidlene, mens flertallet gjorde det fysiske arbeidet for dem. Mindre­tallet ble sittende igjen med profitten som blant annet gikk til nye investeringer. Men, borgerskapet i Kristiansund var kjent for å bruke penger på andre ting enn reinvesteringer, også. Flertallet, småkårsfolket, fikk ingen stor del av utbyttet av den svært så innbringende klippfiskeksporten. Som arbeidstakere på bruk eller båter eid av andre, greide de ikke å legge seg opp midler til å investere i egen produksjon. På kort sikt mistet de den økonomiske evnen til å investere, men på lang sikt "mistet" de også forventningene til at også de kunne klare å investere i noe eget. Nordmøre opplevde i perioden fra 1700 til 1900 en veldig ekspansjon i økonomien. Men, bare et fåtall av innbyggerne fikk nyte godt av denne. Den sosio-økonomiske strukturen på Nordmøre på denne tiden var skjev. Fra 1700-tallet var andelen kapital på de fås hender økende fram til 1900-tallet. Andelen ikke-eiende steg under samme tidsrom. Husmannsvesenet, værtvangen og borgerskapets voksende næringsmessige og økonomiske posisjon på Nordmøre på 1700- og 1800-tallet, var tre (av flere) erfaringsrammer for sosial praksis innen det økonomisk livet. Det lagdelte samfunnet med svært ulike sosio-økonomiske forhold resulterte i forskjellige forventningsstrukturer innen de ulike sosiale lagene.

Oppsummering

Utviklingen av felles sosial praksis førte til at det oppsto former for grenser mellom Nordmøre og områder som ikke hadde de samme sosiale praksiser (­eller sosio-kultur). Dette betyr ikke at det eksisterte en regional bevissthet. Disse felles sosiale praksisene, som dialekten, skikker, næringer o.a., la imidlertid grunnlag for at en territoriell bevissthet kunne bli utviklet. Viktig i så måte var de kommunikasjonsmessige og administrative båndene til Trøndelag. Fosna/Kristiansund som vokste fram som det økonomiske knutepunktet på Nordmøre hadde også mye å si i utviklingen av sosial praksis. Det samme hadde også den sosio-økonomiske lagdelingen blant innbyggerne som tok til fra slutten av 1600-tallet. Jeg har vist at store deler av befolkningen ble ikke-eiende utover 1700- og 1800-tallet. Kapitalen ble samlet hos en relativ liten elite i ­Kristiansund. Det var en utvikling fra et samfunn der folk flest drev selv med fiske og jordbruk som selveiere på begynnelsen av 1600-tallet, til et samfunn med en lagdelt sosio-økonomisk struktur. Den økonomiske ­strukturen hvor både Kristiansund og de rike fikk styrket sin økonomiske posisjon på bekostning av bygda og småkårsfolkene, førte til at samfunnet på Nordmøre ble todelt sosio-økonomisk og sosio-kulturelt. Kristiansund som "Byen" med altoverveiende økonomisk makt og kraft på Nordmøre, samt de generelt ­ujevne sosio-økonomiske forholdene i samfunnet, preget forventnings­strukturene til småkårs­folket på Nordmøre. Samfunnet som i stor grad var preget av sosio-økonomisk ulikhet var typisk for Nordmøre (og Trøndelag, Østlandet og Nord-Norge), men atypisk for Vestlandet sør for Romsdal. Grensene mot Vestlandet (sør for Romsdal) blir forsterket av alle disse faktorene, mens ­grensen mot Trøndelag ble ikke like sterk.

Felles sosial praksis er grunnlaget for at territorielle grenser skal kunne etableres og en territoriell form skal oppstå. Det synes relativt klart at det på Nordmøre utviklet seg en slik praksis innenfor de gamle fylkes- og senere fogderigrensene. Men, for at en regional bevissthet skal kunne ta form må regionale territorielle symboler tas i bruk og den institusjonelle sfæren må utvikles.

Territorielle symboler - forsterking av "vi-de"

Territorielle symboler har ikke vært, og blir ikke, anvendt i samme grad på Nordmøre som for eksempel på Sunnmøre. Når territorielle symboler har vært i bruk, har gjerne symbolene hatt snevrere nedslagsfelt enn hele Nordmøre. En stor del av symbolbruken på Nordmøre har vært knyttet til Kristiansund. Symbolene og bruken av disse har i stor grad fremmet en mer kristiansundsk/nordmørsk bevissthet enn en nordmørsk. Denne regionale bevisstheten mener jeg ikke deles av alle i like stor grad innen det tidligere fogderiet Nordmøre.

Historie som symbol

De territorielle symbolene som reproduseres på Nordmøre er i stor grad ­knyttet til Kristiansunds "storhetstid". Kristiansunds storhetstid, som begynte i overgangen til 1700-tallet og varte til begynnelsen av 1920-åra, er et ­territorielt symbol i betydningen glansbilde av fortiden. Etter storhetstiden har Kristiansund og store deler av Nordmøre vært preget av befolknings­messig og økonomisk tilbakegang og stagnasjon i relative tall. Man kan på mange måter si at "Kristiansund" er drømmen om hvordan Kristiansund kunne være i dag. Selv om storhetstiden først og fremst var en tid som overklassen nøt godt av, er det et kjent fenomen at etterkommerne av småkårsfolk "ser" tilbake på en stats eller regions storhetstid med lengsel og stolthet. Det var i hovedsak produksjonen og eksporten av klippfisk som gjorde Kristiansund til en av landets mest vitale byer når det gjaldt økonomisk, befolkningsmessig, bebyggelsesmessig og kulturell ekspansjon. Og i forhold til klippfiskproduksjonen var småkårsfolkene viktige. Man kan kanskje hevde at etterkommerne av småkårsfolkene "vet" at det var produksjonen av klippfisk som bygde byen. Et av uttrykkene for takknemlighet til klippfisknæringen og rikdommen den ga, er byens klippfiskmuseum. Klippfisk og storhetstid er territorielle symboler og de forbindes med ­Kristiansund i særlig grad. Men, ­territorielle symboler som alle nordmøringer kan identifisere seg med er det ikke. Dette fordi store deler av Nordmøre, som i alle fall dagens Rindal, Sunndal og Surnadal kommuner, har hatt innenlandsk næringsstruktur hvor ­torske- og annet fiske som kan knyttes til produksjon av klippfisk ikke har forekommet. Folk i disse delene av Nordmøre er ikke del av "fiskefellesskapet" og derfor er klippfisk som territorielt symbol heller med på å skape grenser enn å knytte deler av Nordmøre sammen med en felles regional bevissthet. Kristiansunds storhetstid som symbol har heller ikke hatt noen stor gjennomslagskraft i de innerste strøkene fordi Kristiansund alltid har vært relativt fjern, samt at folk her i liten grad har vært berørt av det kristiansundske næringsliv fordi dette har hatt fisk som nesten altoppslukende hovedinteresse.

Nordmørsk forslag om deling av amtet som symbol

Territorielle symboler for regional tilhørighet kan være symboler for ikke-til­hørighet til den administrative enheten. Dette var en vanlig form for symboler på Sunnmøre. Jeg vil hevde at det ikke finnes slike symboler rettet mot amtet/­fylket, men heller rettet mot en del av amtet: Sunnmøre. Men, selv slike ­symboler for ikke-tilhørighet er det relativt få eksempler av på Nordmøre. Det viktigste territorielle symbolet for ikke-tilhørighet er nordmørsordførernes forslag om å dele amtet i 1914. Det var dette forslaget som fikk ordførerne på Sunnmøre til å sette ned en kommisjon for å redegjøre delingsspørsmålet samme året. Som kjent rant dette forsøket ut i sanden. Forslaget om deling av amtet oppsto og fikk først gjennomslag blant ordførerne på Nordmøre. Men, i motsetning til den sunnmørske separatismen etter 2. verdenskrig, ville ikke ordførerne på Nordmøre dele amtet på grunn av behovet for en egen nordmørsk administrativ enhet. Etter ordførernes mening skulle amtet deles i to langs Romsdals­fjorden slik at Nordmøre skulle danne amt sammen med størstedelen av Romsdal med Molde. Sunnmøre skulle få den sørlige delen av Romsdal. Nordmørsordfør­erne ville dele amtet på grunn av samarbeids­problemene med Sunnmøre. Den ­viktigste enkeltsaken i så måte var jern­banesaken. Sunnmøre og de sørlige del­ene av Romsdal hadde noen tiår tidligere fått gjennomslag for sitt alternativ til jernbanelinje inn i amtet. Delingsforslaget var altså i første ­rekke rettet mot Sunnmøre, og gnisten ble tent av valget av jernbanelinje inn i amtet. Delingsforslaget viser at det var ikke-tilhørighet med Sunnmøre som lå bak ønsket om deling av amtet. Slik sett er jembanesaken og forslaget om ­delingen av amtet i 1914 territorielle symboler for ikke-tilhørighet med ­Sunnmøre.

Nordmørske aviser og bruk av symboler

Et av de mest potente territorielle symbolene for utviklingen av regional bevissthet er en regions navn (Paasi 1986:125). På Nordmøre kan det virke som om bruken av "Nordmøre" i navn på bedrifter, organisasjoner og foreninger har vært og er lite anvendt. Aviser er kanskje av de viktigste brukere av en regions navn gjennom blant annet avisa sitt navn. På Nordmøre har ingen av de store avisene i opplag og omland hatt "Nordmøre" som del av sitt navn. Derimot hadde en av de to største avisene i Kristiansund og på Nordmøre fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1980-åra, Romsdalsposten, amt­navnet Romsdal i avisnavnet! Romsdalsposten skiftet navn til Nordmørs­posten bare få år før den gikk inn i 1990. Navneskiftet bar antageligvis bud om at den regionale nordmørske profilen skulle skjerpes i en tid hvor kampen om en sentral plass i det regionale avismarkedet var hard.

Regionale aviser er en potensiell viktig bruker av territorielle symboler. Paasi hevder det reproduseres regionale stereotypier fra en generasjon til en annen ved hjelp av de regionale avisene (Paasi 1986:129). Viktig i den forbindelse er at avisene med en region som omland ikke først og fremst er organer for politiske partier, men i større grad er regionale presseorgan. Paasi viser til utviklingen i Finland når han hevder at mange aviser har oppgitt sin politiske rolle etter krigen, til fordel for en mer tydelig regional rolle (Paasi 1986:129). Dette ser ikke ut til å stemme overens med utviklingen i de regionale avisene Romsdalsposten/Nordmørsposten og Tidens Krav. Deres politiske rolle var tydeligere enn den regionale også etter krigen. Dette kommer av den politiske polariseringen som særlig har preget Kristiansund, men også resten av Nordmøre. Dette kommer jeg tilbake til.

På Nordmøre har det vært svært få og liten bruk av territorielle symboler. Det ser ut til at den sosiale og politiske polariseringen som har preget Nordmøre, og Kristiansund spesielt, har ført til og er uttrykk for klassebevissthet på bekostning av regional bevissthet. Den romlige bevisstheten har i stor grad, i alle fall i Kristiansund, vært knyttet til lokalt nivå. De territorielle symbolene som knyttes til Kristiansund med omland, har liten innflytelse i de indre strøkene (Rindal, Surnadal og Sunndal) og i Eide og Gjemnes på grensen til Romsdal.

Ekspansjon av institusjonell sfære - produksjon og reproduksjon av regional bevissthet

Som i resten av landet ekspanderte den institusjonelle sfæren på Nordmøre fra omkring midten av 1800-tallet. Flere institusjoner har produsert og reprodusert regional bevissthet, men jeg vil argumentere for at rekkevidden av den regionale bevisstheten er snevrere enn fogderiet Nordmøre. Folk i flere områder på Nordmøre ser ut til å ha en annen romlig bevissthet enn en nordmørsk. Få institusjoner har maktet å produsere og reprodusere regional bevissthet som deles av folk i alle deler av det gamle Nordmøre. Jeg vil hevde at Kristiansunds svekkede økonomiske posisjon samt kommunikasjonsmessige forhold har gjort at grenseområder har falt og faller utenfor kjerneområdet for en nordmørsk/kristiansundsk bevissthet. Til en viss grad vil jeg også hevde at sosial ulikhet, kulturelle kløfter og politisk polarisering har svekket den regionale bevisstheten.

Økonomi og næringsliv - sosial ulikhet

Den økonomiske strukturen i Kristiansund har tradisjonelt vært svært lite diversi­fisert. Som tidligere nevnt fikk byen relativt tidlig en unik ­økonomisk ­posisjon på Nordmøre og til en viss grad på hele Nordvestlandet. I 1835 ­utgjorde befolkningen i Kristiansund hele 65% av den totale tettstedsbefolkningen i amtet (Tvinnereim 1992:274). Fra 1830-åra og til 1920-åra var eksporten av klippfisk selve grunnlaget for ekspansjonen innen økonomien i Kristiansund. Riktignok var det tider med stagnasjon og tilbakegang, men i perioden sett over ett var klippfiskeksporten et meget inntektsgivende foretakende.

Den økonomiske "boomen" som Norge og også Kristiansund opplevde ­under 1. verdenskrig, ble nokså brått fulgt av økonomiske nedgangstider. I de økonomiske nedgangstidene i 1920- og 30-åra ble Kristiansund og Nordmøre særlig hardt rammet. Ikke bare gikk konjunkturene i verdenshandelen ned, Kristiansunds klippfiskeksport ble direkte rammet da alkohol- omsetningsforbudet ble satt i kraft i 1919. Kristiansunds fremste handelspartnere Portugal og ­Spania mistet deler av markedet for sine alkoholprodukter. Norsk næringsliv ble ­straffet for dette ved at det ble innført høye tolltakster på produkter fra Norge. En stor andel av den norske eksporten til disse landene var fiskeprodukter, i særlig grad klippfisk. Så og si hele næringslivet i Kristiansund var bygd opp rundt produksjon og eksport av klippfisk. Tapet av markedet i disse landene, samt nedgangen i verdenshandelen generelt, resulterte i økonomisk nedgang tett fulgt av en lang rekke konkurser. Eierstrukturen med få eiere per investering gjorde næringslivet i Kristiansund svært sårbart i nedgangstider med økonomiske tap. Fra mellomkrigstiden har Nordmøre vært preget av økonomisk stagnasjon og tilbakegang, siden den økonomiske "motoren" Kristiansund langt på vei var stoppet.

Bankvesenet og bruken av det viser hvordan den økonomiske strukturen var på Nordmøre. Den første sparebanken som ble opprettet i amtet var Christiansund Sparebank i 1834. Denne banken var "selve banken" for hele Nordmøre fram til 1890-åra, selv om også tre andre banker ble etablert på Nordmørsbygd­ene i dette tidsrommet. Banksentraliseringen er igjen et bevis på Kristiansunds sterke stilling på Nordmøre (Tvinnereim 1992:122). Det var altså relativt få banketableringer på Nordmøre fram til omkring århundreskiftet. Antallet innskytere i bankene på Nordmøre var lavt i forhold til gjennomsnittet på Nordvestlandet. Forvaltningskapitalen i bankene på Nordmøre, som var relativt liten før århundreskiftet, vokste noe i forhold til gjennomsnittet på Nordvestlandet etter århundreskiftet. Sammenligner man bankvesenet på Nordmøre og bruken av det med resten av amtet/fylket i perioden 1840-1940, ser man at Nordmøre har hatt relativt få banker, en liten andel innskytere og relativt liten forvaltningskapital. Forvaltningskapitalen i bankene på Nordmøre tilsvarte i 1940 27% av all forvaltningskapital i fylket (Løseth 1995:116). På samme tid var Nordmøres befolkningsandel i fylket omkring 32%. På Nordmøre var med andre ord sparing mindre omfattende enn for eksempel på Sunnmøre.

Sparing for senere investeringer i næring og eiendom var lite utbredt i et samfunn hvor noen få eide og reinvesterte i produksjonsmidler, mens de andre arbeidet for disse. Det viser til to ulike forventningsstrukturer med hver sin overlevelsesstrategi, og som i praksis betød at Nordmøres økonomiske ­struktur var delt i to: En økonomisk aktiv del (entreprenørene) og en passiv del ­(arbeiderne). Denne økonomiske strukturen fortsatte å være en utbredt forventningsstruktur også etter at mange av entreprenørene forsvant med krisen i 1920-åra. Todelingen av Kristiansunds og Nordmøres økonomiske struktur har gjort regionen relativ svak i næringslivssammenheng etter at "storhets­tiden" var over i mellomkrigstiden. Sparebanken som institusjon var mindre viktig for småkårsfolket på Nordmøre siden de ikke hadde forventninger om å eie sitt eget arbeid.

Nordmøringer har skilt seg ut i forhold til resten av Nordvestlandet når det gjelder et annet bankforhold; låneopptak. I 1880 kom hele 74% av ­søknadene fra amtet om lån i Hypotekbanken i Kristiania fra Nordmøre (Tvinnereim 1992:125). Denne låneiveren i en bank utenfor amtet kan ha hatt flere ­årsaker. En forklaring kan være at utbyggingen av bankstrukturen var dårlig på Nordmøre. En annen mulig forklaring er at interessen og behovet for lån på Nordmøre var særlig stort (Tvinnereim 1992:125). Viktig i så måte var at handels­patrisiatet i Kristiansund drev med handel og investeringer i stor skala ofte uten partnere. Nesten 80% av søknadene fra byene på Nordvestlandet kom fra Kristiansund (Tvinnereim 1992:125). Kristiansund hadde i 1880 noe over halvparten av den samlede bybefolkningen i amtet.

I 1884 ble store deler av dette patrisiatet tatt av "en financiell orkan" (Tvinne­reim 1992:278). Denne "orkanen" skyldtes økt konkurranse på klippfisk­markedet. Ingen andre klippfisk- produsenter (for eksempel de i Ålesund) ble rammet så hardt av denne konkurransen som Kristiansunds produsenter. At denne krisen ledet til en lang rekke konkurser, først og fremst i Kristiansund, vil jeg ikke bare knytte til en nærmest monokulturell produksjon og eksport av klippfisk. Krisens alvorlige karakter må også knyttes til en eierstruktur hvor det var vanlig at handelsmenn investerte på egenhånd ofte hjulpet av låneopptak. Dette resulterte i en relativ stor andel gjeld blant de næringsdrivende i Kristiansund. Konkurransen førte til lavere priser og tregere omsetning for klippfisk enn patrisiatet hadde kalkulert med. Inntjeningen ble lavere enn utgiftene, deriblant gjeld og renter.

Forholdet til bank og kredittinstitusjoner viser en økonomisk struktur hvor relativt få av den totale populasjonen på Nordmøre investerte i næringslivet. Og blant de få som gjorde investeringer og reinvesteringer var det forholdsvis mange som drev stort. For å greie seg i konkurransen om markedsandeler så mange av handelsmennene seg tvunget til å ta opp lån til investeringer. Disse lånene ble mang en kjøpmanns bane i begynnelsen av 1920-åra, slik det også ble i 1884. Eierstrukturen gjorde næringslivet i Kristiansund svært sårbart. Da de store handelsfamiliene så godt som forsvant fra den økonomiske scenen i mellomkrigstiden, var det liten økonomisk basis i form av oppsparte midler, hos andre på Nordmøre. Vel å merke var ikke den finansielle situasjonen noe særlig bedre andre steder i landet heller. Men, det var i denne tiden det indu­strielle eventyret ble innledet for alvor på Sunnmøre. Færre banker gikk konkurs i denne delen av fylket, men viktigere var det nok likevel at næringsstrukturen og de sosiale forholdene opp gjennom historien ga mange vanlige folk forventninger om å skape sine egne arbeidsplasser; entreprenørånden levde på Sunnmøre. Denne var ikke tilstede i samme grad på Nordmøre. Småkårsfolket på Nordmøre hadde historisk sett vært mye mer arbeidstakere hos andre enn initiativtakere og investorer i egen drift.

Den omfattende arbeidstakerkulturen er en sosio-økonomisk institusjon som er deler av innbyggernes forventningsstrukturer og deres regionale bevissthet. En arbeidstakerkultur, i likhet med andre sosio-økonomiske strukturer (for eksempel "entreprenørånd"), oppløses ikke hurtig i et samfunns forventningsstruktur når den først er etablert, ikke engang dersom faktorer som var nødvendige for institusjonens tilbliving ikke lenger er til stede. Forventningsstrukturer endrer seg ikke hurtig, fordi de er en egenskap ved kollektive, sosiale institusjoner. Man kan derfor hevde at arbeidstakerkulturen fortsatt er del av den sosio-økonomiske strukturen i Kristiansund og på Nordmøre i dag, selv om de store økonomiske forskjellene mellom folk ikke eksisterer lenger.

Sosial lagdeling og romlig identitet

I faglitteraturen (for eksempel Smith 1991:kap.l) er forholdet mellom nasjonal/regional identitet og klasseidentitet et viktig spørsmål. Er disse ­konkurrerende identiteter, eller kan klasseidentitet være en del av den nasjonale eller ­regionale bevissthet? I Belgia eksempelvis er klasseforskjellene relativt store, og den ­nasjonale bevissthet svak. Her ser klassebevisstheten ut til å utkonkurrere den nasjonale bevisstheten. Storbritannia er også preget av klasseskiller, men her er klassebevisstheten en del av den nasjonale identitet. Hvordan er ­forholdet mellom klassebevissthet og regionalbevissthet på Nordmøre?

Emile Durkheim var den første som vitenskapelig utarbeidet en forståelse av forskjellen på samhørigheten i førindustrielle og industrielle samfunn. Durkheim mente at samhørigheten i det førindustrielle samfunnet kommer av likheten mellom medlemmene i samfunnet. Dette er en kollektiv bevissthet om likhet som knytter individet til samfunnet, og far det til å tenke og handle ­solidarisk, kollektivt. Durkheim kalte denne samhørigheten ­"mekanisk ­solidaritet". I det industrielle samfunn er det ikke lenger likhet som er basis for følelse av samhørighet eller solidaritet, mener Durkheim. På grunn av nødvendigheten for at individer spesialiserer seg på å utføre forskjellige oppgaver i samfunnet, er det individenes avhengighet av hverandre som er basis for samhørighet. Dette kalte Durkheim "organisk solidaritet" (Østerberg 1983:40-41).

Men, samtidig som dette samfunnet har vokst fram har også den romlige bevisstheten favnet om et større territorium, fra det lokale til det regionale og nasjonale. Man kan hevde at det i førindustrielle samfunn var likheten ­mellom jordbrukere på et lokalsted (hvor de aller fleste kjente hverandre) som var ­basis for deres følelse av samhørighet. Likhet ga grunnlag for konkret følelse av samhørighet og identitet i det premoderne samfunnet.

I det moderne samfunnet derimot, er individenes komplementaritet i storsamfunnet basis for samhørighet. I motsetning til i det agrare premoderne samfunn krever det moderne en svært diversifisert arbeidsdeling med en arbeidsstyrke som har ulik spesialisering. Den identiteten som er det viktigste grunnlaget for samhold i dette samfunnet er langt mer abstrakt enn den mekaniske solidaritet, siden denne gir en følelse av samhørighet blant et stort antall mennesker som ikke kjenner hverandre eller er i samme sosiale og næringsmessige situasjon. I det moderne, industrielle samfunnet ligger grunnlaget for følelse av samhørighet og identitet i at folk på mange måter er avhengig av hverandres kunnskaper og arbeidskraft. Dette fordi det er folks ulike kunnskap og arbeidskraft som gjør at samfunnet som alle er en del av skal kunne fungere til alles beste. Folk i ulike felt av det moderne samfunnet, hvor ingen kjenner flere enn en brøkdel, blir mer avhengige av hverandre på grunn av økende funksjonell differensiering (Paasi 1986:114).

Denne abstrakte identiteten er romlig og har ifølge nasjonalismeteoretikere flest en sammenheng med industrialiseringen. Industrialisering krever økt spesial­isering, men også en felles ramme av identitet, som ikke utelukkende er av lokal karakter, men som dekker et større territorium og inkluderer individer som ikke kjenner hverandre ansikt-til-ansikt, men som danner et "forestilt fellesskap" (Anderson 1983). Denne abstrakte identiteten er en romlig bevissthet og da i første rekke nasjonal bevissthet, men også regional bevissthet, som bygger på andre elementer enn rent sosiale (som for eksempel felles språk, ­territorium og historie). Sosial bevissthet som klassetilhørighet eller -bevissthet kan inngå som en del av individers kollektive romlige identitet eller bevissthet. "Likhetsidealer" blir da underordnet de nasjonale "idealer".

Når det gjelder forholdet mellom nasjonal og regional bevissthet, vil jeg ­hevde at nasjonal bevissthet er den sterkeste. Regional tilhørighet eller ­bevissthet vil i de fleste tilfeller være underlagt eller utgjøre en del av den nasjonale ­identiteten noe avhengig av nasjonalstatens "konstruksjon". Paasi viser til at fremveksten av institusjonaliserte regioner og nasjonalstaten var deler av samme prosess og gjensidig avhengige (Paasi 1986:127-128). Folks regionale tilhørighet ­eller bevissthet er imidlertid ikke nødvendigvis en fremherskende og viktig del av en romlig bevissthet. I områder hvor den regionale bevisstheten ikke er så sterk kan dette eksempelvis komme av at andre elementer - som sterk sosial lag­deling, konfliktlinjer mellom by og land og divergerende ­næringsinteresser - har påvirket folks kollektive bevissthet. I det følgende vil jeg argumentere for at på Nordmøre har klassebevisstheten konkurrert med (og delvis ­utkon­kurrert) den regionale bevisstheten, og ikke bare blitt underordnet denne. Samfunnet på Nordmøre var sosialt lagdelt allerede før den institusjonelle sfæren (som er et uttrykk for den økte spesialiseringen) begynte å ekspandere. Da de viktigste institusjonene for produksjon og reproduksjon av romlig bevissthet, som ­skoler, aviser, kommunalt folkestyre, amtsting m.m., ble etablert på 1800-­tallet var den sosiale lagdelingen av en slik karakter at flere av disse institusjonene var like viktige produsenter av sosial som romlig bevissthet.

Politiske institusjoner - politisk polarisering

Den sosiale lagdelingen på Nordmøre kommer eksempelvis til uttrykk i valg­atferden. Fra mellomkrigstiden av har valgatferden på Nordmøre og særlig i Kristiansund vist en klar politisk polarisering i velgermassen. Denne polari­seringen gjenspeiler den sosiale lagdelingen på Nordmøre. Oppslutningen om mellompartiene har vært relativ svak i Kristiansund siden mellomkrigstiden (Løseth 1995:86). Mange nordmøringer stemte ikke på Venstre i mellomkrigstiden fordi det ble regnet som et "sunnmørsparti". Ved stortingsvalg var folk fra Sunnmøre gjeme i flertall blant toppkandidatene til Venstre (Løseth 1995:86). Arbeiderpartiet har siden denne tiden hatt en oppslutning på Nordmøre som kan sammenlignes med partiets oppslutning i Trøndelag, Nord-Norge og Østlandet. Denne oppslutningen om Ap skiller Nordmøre fra de sørlige delene av fylket og resten av den vestlige landsdelen. Ved stortingsvalget i 1989 fikk Ap 38,6% av stemmene på Nordmøre. Det var hele 9,1% høyere enn gjennomsnittet for fylket samlet, men bare 1,5% høyere enn i Trøndelag. Mellompartienes oppslutning var på 24,6% på Nordmøre mot litt over 30% i hele fylket. Av disse partiene er Sp det sterkeste på Nordmøre. Sp har tradisjonelt vært det konservative partiet for bygdene, mens Høyre og til en viss grad også Venstre har vært det tilsvarende for Kristiansund og tettstedene i etterkrigstiden. Den viktigste "motpolen" mot begge partier både i spredtbygde og tettbygde strøk har vært A.

Politisk polarisering har altså vært det gjennomgående trekket i velgermassen på Nordmøre fra mellomkrigstiden. Valgatferden på Nordmøre viser at folk flest har stemt på partier som har sterke motsetningsforhold til hverandre. Dette gjenspeiler de sosiale, økonomiske og kulturelle forholdene på Nordmøre da partimønsteret ble etablert i mellomkrigstiden (Løseth 1995:111). Valgatferden var uttrykk for de sosiale kontrastene som eksisterte i samfunnet på Nordmøre, slik den også var det i for eksempel Nord-Norge. Den partipolitiske polariseringen var klarere i mellomkrigstiden, men den har ikke blitt visket helt bort med tiden. Dagens valgatferd på Nordmøre, som i stor grad er en arv fra valgmønstret som ble etablert i mellomkrigstiden, gir et innblikk i folks forventningsstruktur. Selv om valgatferden har nærmet seg den norske "normalen", en utvikling som gjelder for hele landet, skiller den fortsatt Nordmøre skarpt fra de to sørlige delene av fylket. Det må samtidig påpekes at mens valgatferden på Nordmøre skiller denne delen av fylket fra resten, så finnes det store likhetstrekk mellom valgatferden på Nordmøre og valgat­ferden i de to trønderfylkene.

Aviser - mer klassepolitiske enn regionale

Den politiske polariseringen har også kommet til uttrykk i de største avisene på Nordmøre. De regionale avisene er viktige institusjoner for produksjonen og reproduksjonen av regional bevissthet. Som på Sunnmøre og i Romsdal har nordmørsaviser med ambisjoner om å dekke et regionalt omland blitt utgitt i byen. Nordmørsposten, Tidens Krav og Møre Dagblad (Romsdal Amtstidende) har alle hatt ambisjoner om å være en avis for Nordmøre. Bare Nordmørsposten og Tidens Krav kan sies å ha hatt et omland av et slikt omfang. Men, i stedet for å være regionale aviser har de i større grad vært politisk orienterte klasseaviser. Det klassedelte kristiansundske og nordmørske samfunnet ga grobunn for slike aviser. Ikke bare politisk overbevisning var viktig i valg av avis, men også de bakenforliggende sosiale, økonomiske og kulturelle ståstedene hos folk. For de aller fleste var det disse ståstedene som i første hånd var bestemmende for politisk overbevisning. Regionale symboler har i den ideologiske kampen om lesere kommet i bakgrunnen av politisk polemikk, klassebevissthet har med andre ord konkurrert med regional bevissthet og bidratt til å svekke denne.

I de siste år har det imidlertid skjedd en forandring i denne tendensen. I 1985 ble tilknytningen til Ap formelt opphevet og fra 1990 har Tidens Krav vært den eneste kristiansundsavisa. Denne posisjonen har dempet den politiske profilen noe, samtidig som avisen har lagt mer vekt på regionalt stoff (Kilde: Asbjørn Jordahl, politisk redaktør i Tidens Krav). I løpet av denne prosessen har avisens posisjon blitt styrket i kjerneområdet, mens posisjonen har blitt svekket i de innerste strøkene av Nordmøre. Det kan umiddelbart virke som om den økte regionale profilen i avisa har slått dårligere an enn den ­politiske i indre strøk. Men tilbakegangen kan også komme av at Tidens Kravs avdelings­kontor i Surnadal ble nedbemannet og kontoret i Sunndal nedlagt. Slik forsvant mye av stoffet fra de indre delene av Nordmøre og avisa ble mindre attraktiv av den grunn (Kilde: A. Jordahl). Dette betyr imidlertid at nyheter fra Kristiansund og kommunene i umiddelbar nærhet; det nordmørske kjerne­området, ikke er av stor interesse i de indre kommunene av Nordmøre. I kjerneområdet er det Tidens Kravs posisjon som eneste regionale avis som sikrer framgangen. Nordmørsposten sto sterkest i denne delen av Nordmøre og derfor har det vært her Tidens Krav har gjort framgang (Kilde: A. Jordahl). Det nordmørske publikums reaksjon på Tidens Kravs dreining fra å være Ap-avis til en mer regional redaksjonell linje, viser at folk i de indre delene ikke deler den nordmørsk/kristiansundske regionale bevisstheten.

Radikalisme

Et annet eksempel på klassebevissthetens konkurranseforhold med den ­regionale bevisstheten har kommet til uttrykk i mange nordmøringers forhold til nasjonalpatriotiske symbolsaker. Ifølge Paasi er nasjonalisme og framvekst av nasjonalstater knyttet til framveksten av regional identitet og regioner innen det nasjonale territorium (Paasi 1986:127-128). Regioners institusjonalisering er i så måte også nasjonalstatens institusjonalisering. Denne institusjonaliser­ingen kan ikke finne sted uten at innbyggerne har en regional og nasjonal bevissthet. Nasjonalstatens framvekst er slik sett avhengig av at territorielle enheter vokser fram på det regionale nivå, enheter som innehar institusjoner som produserer og reproduserer regional og nasjonal bevissthet. Man kan også snu dette argumentet på hodet og hevde at regional bevissthet og framvekst av regioner er avhengig av nasjonal bevissthet og nasjonalstatens framvekst. ­Disse to romlige identitetene og territorielle nivåene er avhengige av hver­andres gjensidige utvikling. Med dette utgangspunktet skal jeg ta for meg ­enkelte ­politiske uttrykk som har blitt regnet som nasjonalpatriotiske eller ikke, og som samsvarer med graden av regional bevissthet.

Det å stemme "nei" til monarkiet ved folkeavstemningen i 1905 ble ­betraktet som lite nasjonal-patriotisk. Å stemme mot monarkiet ble regnet som en politisk radikal handling (Tvinnereim1992:346). Politisk radikalisme kunne ikke forenes med nasjonalpatriotisme på denne tiden. På landsbasis ga 20% av bygdefolket og 23% av byfolket i Norge uttrykk for at de ikke ønsket ­monarki. De tilsvarende tall for Romsdals amt var 21% og 19%. På Nordmøre var ­skepsisen til monarkiet derimot mye større; 36% på bygdene og 29% i Kristian­sund. De bygdene med lavest andel monarkister er forøvrig de samme som i minst grad deler den nordmørsk/kristiansundske regionale bevisstheten i dag. Over 50% av stemmene fra Rindal, og i store deler av dagens Surnadal (66% "nei") og Sunndal kommuner var flertallet mot monarkiet (Tvinnereim 1992:347). Ikke i noen del av Nordmøre eller amtet forøvrig var andelen ­monarkister så lav som i de indre områdene av Nordmøre. Årsaken til mis­billigelsen av monarkiet var den sosiale kløyvingen i husmenn og gårdbrukere. For mange ble konge og monarki sett på som storbonde og husmannsvesen satt inn i et større system. Konge og bønder har odelen til land(et) felles, og de som lever i et monarki og under husmannsvesenet har det til felles at de er undersåtter. I en republikk derimot kan folk fra alle lag ha sjansen til å bli president bare man er dyktig nok. På grunnlag av dette synet valgte mange av velgerne på Nordmøre altså å stemme mot det som på den tiden ble oppfattet som ­nasjonalt riktig: monarkiet.

Republikanismen som kom til syne under folkeavstemmingen i 1905 og de sosialistiske partienes sterke posisjon (og Venstres relativt svake) på Nordmøre fra og med mellomkrigstiden, var i perioden 1905-1940 sett på som radikale og ikke nasjonalpatriotiske uttrykk. Av dette slutter jeg at den regionale bevisstheten var relativ svak. Jeg hevder at den strenge sosiale lagdelingen, og den derav kommende politiske polariseringen i det nordmørske samfunnet, virket "forstyrrende" på produksjonen og reproduksjonen av regional bevissthet.

Kløften mellom by og land

På Nordmøre utviklet det seg en kulturell kløft mellom patrisiatet og småkårsfolkene i Kristiansund, og mellom byfolkene i Kristiansund og nordmørsbøndene fra 1600-tallet. Handelsfamiliene har siden denne tid vært svært inter­nasjonalt orienterte. De stammet gjerne fra europeiske innvandrere som hadde en annen kulturell bakgrunn enn den nordmørske. Det går gjetord om ekstravagansen som patrisiatet utviste, for eksempel på sine overdådige ­"europeiske" fester og med etableringen av en operatradisjon i Kristiansund. Konsul­titler var ettertraktet i Kristiansund og mange klippfiskeksportører ­pyntet seg med denne. Det var også vanlig at kjøpmennene hadde lange opphold i utlandet hvor de etablerte kontakter med europeisk næringsliv ­(Tvinnereim 1992:282). Småkårsfolket i Kristiansund ble også påvirket ­kulturelt av verden utenfor Norge ved hyppige skipsanløp fra Portugal, Spania og Latin-Amerika på 1800-tallet og begynnelsen av neste århundre. Men denne påvirkningen var ikke av "finkulturell" art som hos patrisiatet.

Den internasjonale påvirkningen i både høyere og lavere sosiale lag gjorde Kristiansund til en by med relativt internasjonalt preg. Dette skilte og skiller ikke bare Kristiansund fra resten av Nordmøre, men også fra de to andre byene i amtet. Denne internasjonale arven er fortsatt deler av kristiansunderes forventningsstruktur og regionale bevissthet. Sammen med en mer urban kultur enn folk i omlandet besitter, gjør den internasjonale holdningen hos mange kristiansundere at de selv ikke deler en nordmørsk regional bevissthet. Dette er ikke og har ikke vært uvanlig i forholdet by og land. Skillet by og land, og byfolk og "bønder" har vært framtredende i norsk samfunnsliv fra 1800-­tallet og langt inn i vårt eget århundre. Det siste halve hundreåret har vist at en større del av folks forventningsstrukturer har blitt mer like. Folk i byen og på ­landet har blitt mer like hverandre. Dette har ført til at skillet mellom byfolk og "bønder" har blitt mindre. Til tross for dette er det fortsatt store skiller mellom enkelte byer og tilhørende omland, skiller som har ­betydning for folks romlige bevissthet. Bergensere og striler er kanskje det mest kjente norske eksemplet på dette. Kristiansunderes romlige bevissthet er mer eksplisitt knyttet bare til byen Kristiansund, som bergensere til Bergen, og de "landene" vi finner der enn til resten av Nordmøre. I tilfellet Nordmøre er det altså grunn til å tro at det fortsatt relativt sterke skillet by/land, eller rettere sagt at den sterke kristian­sundske bevisstheten, har svekket den regionale nordmørske ­bevisstheten.

Nordmøres randsoner

Det er spesielt to faktorer som har vært viktige for utviklingen av randsoner i ­Nordmøres grense­områder: Kristiansunds svekkede posisjon fra begynnelsen av 1900-tallet og ­utviklingen innen ­landbasert kommunikasjon. Disse to faktorene har til en viss grad vært sammenfallende: Kristiansunds svekkede posisjon som et regionalt sentrum, økonomisk og kommunikasjonsmessig, har fra mellomkrigstiden og fram til i dag ført til at folk i grenseom­rådene i økende grad har skiftet sentra. Kommunikasjonsrevolusjonen på land gjorde Kristiansund mer fjern i tid for folk i grenseområdene på fastlandet. Havet gikk fra århundreskiftet fra å være den beste transportvei til å bli ­hinder for (landbasert) kommunikasjon. Nordmørsfjordene og alle sundene som ­hadde gjort Kristiansund til et "naturlig" sentrum på Nordmøre, ble med utviklingen av landbasert transport til hinder og Kristiansund ble mer perifer for store deler av grenseområdene på fastlandet. Kristiansunds økonomiske stagnasjon utover 1900-tallet alene var ikke nok til at byen ble et mindre viktig sentrum for grenseområdene.

I tillegg til den nevnte utviklingen innen kommunikasjon, gjennomgikk Molde og Sunndal relativt rask økonomisk og befolkningsmessig vekst i etter­krigstiden. Den kraftige oppbyggingen i offentlig sektor gjorde Molde som fylkes­administrativt sentrum til en økonomisk kraft. I Sunndal ga ­utbyggingen av vannkraftverk og industri samt drift av denne, grunnlag for vekst. I tillegg til disse to stedenes vekst var det alminnelig tettstedsvekst i hele landet og på Nordmøre i samme periode. Tettstedsveksten hadde sammenheng med den økte mobiliteten og distribusjonen som kom med bedre infrastruktur. For ­eksempel ble varer som man bare hadde fatt tak i i Kristiansund før, mer tilgjengelig for folk også i bygdene. Dessuten ble en stor by som Trondheim lettere tilgjengelig for folk i deler av grenseområdet med utviklinga av infrastrukturen på land. Med denne utviklinga ble Kristiansund et mindre viktig sentrum for store deler deler av Nordmøres grenseområder.

Tidens Krav - nordmørsk regionavis med forbehold

Nordmøre har altså en rekke randsoner som ikke deler den nordmørsk/kristian­sundske regionale bevisstheten. Dette kommer til uttrykk i den regionale ­avisens omland. Som regional institusjon er den regionale avisen av stor betydning, som tidligere påpekt. I 1994 abonnerte i gjennomsnitt 59% av husstandene på Nordmøre på den nordmørske regionalavisa, Tidens Krav. Tidens Kravs avis­omland tilsvarer fogderigrensen. Avisen har bare et fåtall abonnenter utenfor disse ­grensene. Innenfor grensene har imidlertid en rekke andre aviser en stor eller større andel av abonnentene. Det er store forskjeller på det relative antall ­abonnenter av Tidens Krav i ulike deler av Nordmøre. Det varierer fra 83% i Averøy til knappe 6% i Rindal. Bare i de kommunene som ikke har fysisk grense mot Romsdal eller Sør-Trøndelag er Tidens Krav den ubestridte regionale avisa. Disse kommunene som er Smøla, Tustna, Averøy, Frei og Kristiansund, er kjerneområdet for Tidens Krav. Også i kommunene Halsa, Aure og Tingvoll er Tidens Krav den største avisa, men med tildels stor konkurranse fra andre regionale aviser.

I grensekommunene (utenom Halsa og Aure) var abonnementstallene for ­Tidens Krav lavere enn for regionale aviser fra andre regioner: I Rindal holdt 56% av husstandene Adresseavisa som blir utgitt i Trondheim. Tidens Krav er ikke engang regional avis nummer to eller tre i denne kommunen. Orkanger­avisa Sør-Trøndelag hadde 49% av husstandene som abonnenter, mens avisa Driva hadde tilsvarende 36%. Driva er en avis med relativ stor ­andel ­abonnenter i indre strøk av Nordmøre. Den utkonkurrerer Tidens Krav i antall abonnenter ikke bare i Rindal, men også i Surnadal og Sunndal. I Surnadal er Driva den største avisa med 64% av husstandene som abonnenter. Også i kommunene Halsa og Tingvoll i de midtre delene av Nordmøre har Driva et signifikant antall abonnenter.

I Eide og Gjemnes er Romsdals Budstikke den regionale avisa med flest abonnenter. I Eide holdt 71% av husstandene Romsdals Budstikke, mens kun 24% holdt Tidens Krav. De tilsvarende tall for Gjemnes var 60% og 36%. Spesielt for dette grenseområdet mellom Nordmøre og Romsdal er at den eneste avisa med ambisjoner som fylkesavis, Fylket, har størst relativ andel abonnenter her.

At Tidens Krav, Nordmøres regionale avis, ikke er hele fogderiets regionale avis viser at den regionale bevisstheten ikke er like sterk i hele Nordmøre. I bare åtte av 13 kommuner på Nordmøre er Tidens Krav den største regionale avisa. Avisa har heller ikke noe omland utenfor sine fogderigrenser slik Sunnmørsposten og Romsdals Budstikke har. Andre regionale avisers penetrering av det som skulle ha vært Tidens Kravs omland som nordmørsk regionalavis, må bety at den regionale bevisstheten Tidens Krav formidler ikke appellerer til lesere i alle deler av Nordmøre.

Når Tidens Krav har lav oppslutning i deler av Nordmøre betyr dette at reproduksjonen av nordmørsk regional bevissthet er mindre omfattende ­eller kanskje helt fraværende i disse delene, enn der hvor Tidens Krav har et ­marked. Det kan derfor være grunnlag til å anta at disse leserne har en ­annen regional bevissthet. I grensekommunene på Nordmøre er altså ikke den nordmørsk/kristiansundske regionale bevisstheten sterk. Denne antagelsen ­styrkes av ­andre faktorer som valgatferd, administrasjon (på enkelte områder), kommuni­kasjons- interesser, og - for i hvert fall én kommune - et regelrett ­ønske om bytte av fylkesplassering!

Administrative institusjoner

All form for administrasjon er viktig for regional bevissthet. Dette fordi alle typer administrative institusjoner er inndelt i forskjellige distrikter. Slike administrative distrikter er inndelinger for ulik administrasjon, for eksempel handel, kirke, helse (sykehus) og arbeid (arbeidskontor). Grensene til de ulike administrative distrikt følger ikke nødvendigvis hverandre. De ulike typer administrasjon har ikke samme betydning for utviklingen av regional bevissthet. Men, alle har det til felles at folk innenfor et administrativt distrikt deler den samme administrasjonen og/eller omland.

Eide og Gjemnes er deler av Molde handelsdistrikt, samt at de sorterer under Molde sykehus. Geistlig administrativt tilhører kommunene forskjellige deler av Nordmøre. Men, den geistlige administrative inndelingen har mindre påvirkning på regional bevissthet enn de to førstnevnte eksemplene, fordi den har mer intern administrativ betydning. Kirkene finnes på lokalt nivå, mens for eksempel ved innleggelse på sykehus må man til sykehuset som ligger i Molde. Handelsdistriktene på sin side gir uttrykk for allerede etablerte handelsmønstre. Eide og Gjemnes er på mange måter i dag heller deler av Romsdal enn Nordmøre. Av mange oppfattes i hvert fall disse kommunene som ­deler av Romsdal. Dette underbygger tesen om at den nordmørske identiteten er svak i disse randsonene, noe også avisabonnementene viser.

Ved siden av Eide og Gjemnes, er Surnadal, Rindal og Sunndal randsoner med svak nordmørsk ­regional bevissthet. Ingen av disse tre kommunene har Kristiansund som administrativt sentrum i noe henseende (Gjessing [et.al.] 1986:264).

Av de fem kommunene som er randsoner med svak nordmørsk regional bevissthet, er det bare Sunndal som ikke virker knyttet til andre regioner. Hva slags romlig bevissthet er det da som preger folk i Sunndal?

Sunndal - lokal industri og Arbeiderpartiet

Sunndal har en egen lokalavis. Det er den lokalavisa med størst relativ andel abonnenter på Nordmøre. Ingen regionale aviser har et spesielt stort marked der. Sunndal er én av to kommuner på Nordmøre som i perioden 1989-1994 ikke hadde tilbakegang eller stagnasjon i innbyggertallet. Sunndal hadde i denne perioden en stabil befolkningsvekst på 1,47% eller 111 personer, mens innbyggertallet på Nordmøre samlet sett gikk tilbake i samme periode (SSB 1990 & 1995). Partipolitisk skiller Sunndal seg også ut. De to sosialistiske partiene var ved stortingsvalget i 1989 de to største partiene med en oppslutning på tilsammen 58,4%. Særlig Ap har hatt en særstilling i Sunndal. Den viktigste grunnen til det er at Ap etter krigen ga klarsignal for videre utvikling i kommunen av den relativt ensidige industrien; Sunndal verk med kraft­krevende metallindustri. Mange sunndøler har oppfattet og oppfatter fortsatt Ap som en garantist for videre drift i den lokale industrien, og dermed også som garantist for lokalsamfunnet som er avhengig av verket. Den altom­fattende betydningen Sunndal verk og videre drift av verket har i lokal­samfunnet, gjør at Sunndal på mange måter har "nok med seg selv". Denne tilsynelatende ­sentreringen kan også til en viss grad komme av at en svært stor del av befolkningen i Sunndal har flyttet til kommunen fra alle kanter av ­landet innen et relativt kort tidsrom. Hverken nordmørsk/kristiansundsk, romsdalsk eller trøndersk regional bevissthet har noen særlig innflytelse i Sunndal. En indre-nordmørsk bevissthet har kanskje en viss innflytelse, men mest av alt kan det virke som om den lokale sunndalske bevisstheten er sunndølene nok. Ettersom Ap har stor oppslutning i Sunndal og industri er den viktige hjørne­steinen i lokalsamfunnet, er det nok riktig å tro at arbeiderbevisstheten er en stor del av den lokale romlige bevisstheten, også.

På Nordmøre er det altså slik at folk flest i grensekommunene Eide, Gjemnes, Sunndal, Surnadal og Rindal har svak nordmørsk regional bevissthet. I Rindals tilfelle er denne bevisstheten så svak at ønsket om innmeldelse i Sør-Trøndelag fylke er utbredt blant folk. Det faktum at det eksisterer slike randsoner som ikke deler den nordmørsk/kristiansundske regionale bevissthet fører til at den nordmørske bevisstheten som helhet blir svekket.

Styrket infrastruktur - styrket regional bevissthet?

En viktig forklaring av at randsonene ikke deler en nordmørsk/kristiansundsk regional bevissthet er utviklingen av infrastrukturen. Fra 1980-tallet har det imidlertid blitt investert mye i infrastruktur på Nordmøre. Dette er i hovedsak veier, broer, fyllinger og tunneler som knytter store deler av det nordmørske kjerneområdet, Kristiansund, Frei og Averøy (befolkningen i disse tre kommunene utgjør 45% av innbyggertallet på Nordmøre) til fastlandet.

Kristiansund og Frei er på denne måten knyttet både til Gjemnes og Tingvoll, og den tidligere omtalte Atlanterhavsveien binder Averøy til fastlandet ved Vevang i Eide kommune. På denne måten har kjerneområdet for den regionale identiteten kommet nærmere i tid de delene av Nordmøre som i relativt liten grad ser ut til å dele denne.

Som tidligere framhevet var en av grunnene til tilbakegangen i nordmørsk regional bevissthet i Nordmøres grensestrøk at kommunikasjonsrevolusjonen på land gjorde Kristiansund fjern i forhold til andre byer og tettsteder utenfor Nordmøre. Kan hende er den nye nærheten til Kristiansund et grunnlag for at nordmørsk regional bevissthet blomstrer opp igjen i disse strøkene? Et fore­løpig inntrykk av om nordmørsk bevissthet er i framgang kan man få ved å se på oppslutningen om regionale aviser. Regionale aviser er en av de aller viktigste institusjoner for produksjon og reproduksjon av regional bevissthet. Men, jeg understreker at slutninger ikke kan trekkes på dette grunnlaget. Jeg bruker ­Tidens Kravs abonnementstall (for de kommunene som ikke har vist tegn til å ha en utpreget nordmørsk regional bevissthet fra før) for å kunne se om den nye nærheten til Kristiansund gir positivt utslag for den regionale nordmørs­avisa på bekostning av andre aviser. Dette er på langt nær ikke nok materiale, og tidsrommet er dessuten for kort til å trekke slutninger om forandringer i romlig bevissthet, men det er likevel interessant å se om posisjonen til Nordmøres regionale avis har blitt forbedret.

Jeg har vist at Tidens Kravs abonnementstall har gått tilbake i de tre innerste kommunene på Nordmøre og kan derfor med stor sikkerhet slå fast at den nye infrastrukturen som korter reisetiden til Kristiansund ikke har hatt noe å si her. Men, i Eide og Gjemnes har Tidens Krav hatt framgang etter at den nye infrastrukturen ble etablert.

Fram­gangen for Tidens Krav i disse to kommunene i 90-åra kan også ­skyldes avisas nye posisjon som Nordmøres eneste regionale avis. Dette har som ­tidligere påpekt dempet det politiske budskapet til fordel for det regionale. Denne overgangen har trolig slått positivt ut i Eide og Gjemnes mest på grunn av avisas mer ­regionale enn politiske profil, siden Ap har en relativ dårlig oppslutning her. Et tredje argument for at Tidens Krav styrker sin posisjon er at en del av leserne av Nordmørsposten som gikk inn i 1990 fortsatt ville holde en kristiansundsavis. Framgangen for Tidens Krav i disse to kommunene er ikke stor, men tidsrommet er heller ikke særlig langt. Viktigere er det likevel å legge ­merke til at tilbakegangen for Romsdals Budstikke er minimal og at denne ­avisas andel av markedet i disse kommunene sammenlagt fortsatt er det ­dobbelte av Tidens Kravs. Jeg tror avisas framgang i Eide og Gjemnes ­kommer av at tidligere abonnenter av Nordmørsposten finner Tidens Krav som en grei erstatning nå som Nordmørsposten ikke gis ut mer og Tidens Krav har blitt en mindre ­politisk farget avis.

Om ikke ny infrastruktur har medvirket til å styrke den regionale bevisstheten på kort sikt, har investeringene i infrastruktur heller ikke klart å motvirke den negative befolkningsutviklingen på Nordmøre. I femårsperioden fra 1/1-1989 til 1/1-1994 har innbyggertallet sunket med 1,24% (774 personer) på Nordmøre (Statistisk Årbok 1990 og 1995). Innbyggertallet i Møre og Romsdal fylke gikk i samme periode fram med 0,57%. Innbyggertallet i de tre kommunene som fikk fastlandsforbindelse gikk samlet tilbake med 0,5% i perioden. Investeringer i infrastruktur som har knyttet Nordmøre mer fysisk sammen, kan hverken sies å ha medvirket til sterkere regional bevissthet eller å ha påvirket utviklingen av områdets framtidige befolkningsbasis i positiv retning.

Oppsummering

Kristiansund kan virke som å være kjernen i den nordmørske regionale bevisstheten. Dette skyldes den sentralistiske utviklingen på Nordmøre fra 1600-tallet og fram til mellomkrigstiden. Denne sentraliser­ingen har også ført til et skille by/land. Fra mellomkrigstiden har Nordmøre generelt og Kristiansund spesielt vært igjennom tilbakegang og stagnasjon. Kristiansunds svekkelse har ført til at den nordmørsk/kristiansundske regionale bevisstheten ikke har hatt en sterk innflytelse i grenseom­rådene. Dette ble forsterket av forhold innen kommunikasjon og distribusjon. Resultatet er at grenseområder som kommunene Eide, Gjemnes, Sunndal, Surnadal og Rindal ikke har Kristiansund som kjerne for regional bevissthet. Videre har den sosiale, kulturelle og politiske polariseringen ført til at den romlige bevisstheten har kommet noe i skyggen av klasse- og politisk bevissthet. Alle disse faktorene har medvirket til at den nordmørske regionale bevisstheten er svakere enn for eksempel den sunnmørske.

Regionen Nordmøre som våpen i kamp om ressurser og makt

Bruk av "regionen" i kamp om makt og ressurser i samfunnet krever at ­regionen er institusjonalisert. Dette betyr at innbyggerne i samfunnet (i og utenfor ­regionen) må ha forventninger om regionen som noe eget. ­Prosessen fram til slike forventninger innebærer utvikling av en felles sosial praksis som grunnlag for regionens grenser og regional bevissthet, bruk av territorielle symboler og ekspansjon av den institusjonelle sfære som produserer og reproduserer ­regional bevissthet. Det er regional bevissthet og derav forventningsstrukturene til regionens innbyggere som først og fremst avgjør om regionen er klar til å bli tatt i bruk som våpen i kamp om ressurser og makt i samfunnet.

Etter min mening finnes det ikke sterke nok forventningsstrukturer som gjør Nordmøre, det vil si det området som utgjorde fogderiet Nordmøre, i stand til å bli tatt i bruk som våpen i kamp om ressurser og makt i samfunnet i dag. Hvis Nordmøre noen gang har hatt sterkt etablerte forventnings­strukturer som har gjort regionen i stand til bruk som våpen i kamp om ressurser og makt i samfunnet, må det ha vært omkring utbruddet av 1. verdenskrig. Men, som Paasi understreker kan en etablert region svekkes eller opphøre å eksistere (Paasi 1986:120-121). En regions "oppløsning" er en like naturlig del av samfunnets utvikling som en regions etablering. Det er flere mulige årsaker til denne svekkelsen.

Som tidligere vist gikk nordmørsordførerne i 1914 inn for deling av amtet. Selv om dette ikke ble virke­lig kjempet for som på Sunnmøre noen tiår senere, viser dette at man på Nordmøre var i stand til å tro at en deling av amtet ville være det beste for Nordmøre. Nå må det riktignok presiseres at ordførerne ikke ville ha en deling etter fogderigrensene. Nordmørsordførerne ville nemlig dele amtet etter Romsdalsfjorden. Forslaget om deling fra Nordmørsord­førerne kom mer som et resultat av praktisk politisk overlegning enn på grunn av regional bevissthet. Ordførerne ville dele amtet i to etter kommunikasjonspolitiske skille­linjer og ikke etter fogderigrensene. Delingssaken ble imidlertid ikke noen hjertesak på Nordmøre hverken i 1914 eller senere.

Nordmøres, og i særlig grad Kristiansunds, økonomiske og befolknings­messige stagnasjon og tilbakegang fra mellomkrigstiden av har i stor grad vært medvirkende til at Nordmøre ikke har hatt en så sterk regional bevegelse at denne kunne brukes som et våpen i kamp om makt og ressurser i samfunnet. Det er imidlertid viktig å påpeke at økonomisk og befolkningsmessig tilbakegang og stagnasjon kan medføre svekket eller styrket regional bevissthet hos inn­byggerne. Den regionale bevisstheten kan være sterk og utslagsgivende når det gjelder innbyggernes mobiliseringsvilje i forhold til framtidig utvikling innen området i nedgangstider. Den regionale bevisstheten kan gjøre en region i stand til å fungere som et våpen i kampen om makt og ressurser i samfunnet. Dette mener jeg ikke i noen sterk grad har funnet sted på Nordmøre.

En viktig grunn til dette er at det finnes andre regioner eller en ny framvoksende region i det indre av Nordmøre (og Romsdal) som har innflytelse i Nordmøres grenseområder. Fra og med mellomkrigstiden har Kristiansund kommet mer og mer i periferien i forhold til andre byer og handelssteder i og utenfor fylket. Mye av årsaken til dette var at samferdselsmønsteret endret seg i denne perioden, fra hav- til landtransport, samt at byens eksportrettede ­næringer gikk tilbake. En stadig forbedring av transport på land styrket ­Moldes posisjon på det sørvestre Nordmøre som var forbundet med flere ferdsels­årer fra slutten av 1800-tallet. Men, massebruken av disse veiene til Molde kom ikke før i mellomkrigstiden da offentlige motoriserte transportmidler for alvor ble tatt i bruk. Den samme utviklingen kan sies å gjelde for det indre av Nordmøre og kanskje i særlig grad Rindal. Orkanger og Trondheim, i vesentlig grad førstnevnte, var og er nærmere både i tid og avstand enn Kristiansund.

Illustrerende for denne utviklingen er at Kristiansunds innbyggertall gikk tilbake i perioden 1920-1946 fra nesten 16.000 til knappe 14.000 (12,5%). Kristiansund ble riktignok rasert av tyske bomber i 1940, men det ble også Molde som hadde nesten 38% flere innbyggere i 1946 (6200) enn i 1930 (4500). Alle byer og tettsteder i Møre og Romsdal hadde framgang i folketallet i perioden fra 1920 til 1946, utenom Kristiansund og en håndfull fiskevær i Romsdal og på Nordmøre som opplevde stagnasjon eller tilbakegang i folkeveksten. Folketallet i Kristiansund steg igjen i de årene Norge opplevde rekordhøye fødselstall. Fra 1960-åra og fram til i dag har veksten stagnert og Kristiansund har igjen vært gjennom tilbakegang i folketallet. Med nedgangstidene etter 1. verdenskrig og fram til i dag har Nordmøre ikke bare hatt økonomisk tilbakegang og befolkningsmessig stagnasjon, men også en ­svekkelse i den regionale bevisstheten. Fylkes- og rikspolitikeren Anders ­Sæterøy fra ­Surnadal har uttalt at anonymitet preger Nordmøre (Løseth 1995:3). Da Kristian­sund fra mellomkrigstiden av mistet det indre omlandet på Nordmøre til fordel for andre byer og tettsteder, forsvant samtidig grunnlaget for en sterk nordmørsk regional identitet som dekker alle deler av Nordmøre. Det er derfor grunn til å hevde at dette er årsaken til at det "gamle" Nordmøre ikke har vært brukt som våpen i kamp for makt og ressurser i samfunnet.

I de fleste kommunene på Nordmøre som grenser til enten Romsdal eller Sør-Trøndelag fylke er det tegn til at innbyggerne ikke deler den nordmørsk/­kristiansundske regionale identiteten. Rindal kommune har ved flere anledninger fra mellomkrigstiden og fram til i dag jobbet for å bli en del av Sør-Trøndelag fylke. I Surnadal kommune har det de siste årene kommet signaler om det samme. Misnøyen med fylkessamarbeidet i Møre og Romsdal fylkeskommune blir oppgitt å være årsaken til dette ønsket om å slutte seg til et annet fylke. Som tidligere vist har trønderaviser størsteparten av husstandene i Rindal som abonnenter, og det er kortere reise og reisetid til Orkanger i Sør-Trøndelag enn til tettsted av samme størrelse og vareutvalg på Nordmøre. Avstands-, tids- og kostnadsmessig er det faktisk mer lønnsomt å dra til Trondheim enn til Kristiansund for folk i Rindal. Disse faktorene viser at folk i Rindal rett og slett har flere interesser i Sør-Trøndelag enn i sitt eget fylke. I Eide og Gjemnes er det klare tegn på at Romsdal er i ferd med å overta rollen som region fra Nordmøre. Men, fortsatt har Nordmøres regionale avis Tidens Krav en signifikant andel (knappe 30% tilsammen) av abonnentene i disse to kommunene. Dette gjør det naturlig nok vanskeligere å slå fast hva slags romlig bevissthet innbyggerne har på dette nivået. Det kan være rimelig å anta at de hverken har en spesifikk romsdalsk eller nordmørsk/kristiansundsk regional bevissthet, men heller en nordmørsk/romsdalsk bevissthet. Som vist flere ganger tidligere er det mange indikasjoner på "sammenflytninger" i blant annet dialekt, kommunikasjon, valgatferd, administrasjon og hva for en avis man holder i grensestrøkene mellom Nordmøre og Romsdal enn for eksempel mellom Sunnmøre og Romsdal.

Men, det er og har vært samhandling som omfatter hele Nordmøre også etter 1920. Det beste ­eksempelet på det er at representanter fra Nordmøre også etter 1920 har vist å stå samlet i mange voteringer på fylkestinget. Riktignok har representantene stått sammen med representantene fra Romsdal i veldig mange saker. Denne “solidariteten” har ført til at Nordmøre og Romsdal har kommet heldig ut i veldig mange lokaliserings- og prioriteringssaker. Men, det må poengteres at målet i voter­inger ikke har vært å lokalisere fylkesinstitusjoner og annet akkurat til Nordmøre, men at lokaliteten ikke skal være så langt unna brukerne på Nordmøre (det vil si på Sunnmøre).

På Sunnmøre er og var innstillingen i lokaliseringssaker, at institusjoner skal legges til Sunnmøre. Her skiller Nordmøre og Sunnmøre seg fra hverandre. Når representanter for Nordmøre og Romsdal har inngått kompromisser, har sunnmørsrepresentantene som regel ikke gjort det. En slik kompromisslinje er mer et tegn på tilpasning innenfor den nåværende fylkesordningen enn bruk av regionen Nordmøre i kamp om makt og ressurser i samfunnet. Fylkestingskompromissene mellom representanter fra Nordmøre og Romsdal har til en viss grad favorisert lokaliseringer av institusjoner og infrastruktur på steder ikke langt fra fogderigrensen mellom Romsdal og Nordmøre. Blant annet er antageligvis denne lokaliserings- og investeringstendensen på fylkestinget som ligger til grunn for Rindals misnøye med fylkessamarbeidet og derav ønsket om å havne under Sør-Trøndelag fylkes administrasjon. Rindals ønske om bytte av fylke er i så måte ett (av flere grensekommuner) av de mest klare uttrykk for at regionen Nordmøre ikke innbefatter hele territoriet som var fogderiet Nordmøre.

Paasi framhever at regioner ikke bare kan vokse fram og senere kanskje ­forsvinne (Paasi 1986:120-121). En regions grenser kan også gjennomgå forandringer med tiden (Paasi 1986:125). Således kan regioners størrelse variere; ­ekspandere i en periode, for så å stagnere og minske i neste. Det er dette siste Nord­møre har vært utsatt for: Regionen har etter en storhetsperiode stagnert og den ­nordmørske regionale bevisstheten er ikke sterk i det tidligere ­fogderiets ytre områder. Slik er Nordmøre en mindre region enn fogderigrensene skulle tilsi.

Mellomkrigstiden ble overgangsperioden hvor flere faktorer gjorde at den ­regionale bevisstheten ble svakere. Nordmøre, det vil si det territoriet som tilsvarer det tidligere fogderiet, er ikke i stand til å bli brukt som våpen i kampen om ressurser og makt i samfunnet fordi forventningene om Nordmøre som egen region ikke er sterke nok i hele området. Men, det betyr ikke at det ikke finnes en nordmørsk regional bevissthet, for det mener jeg det gjør. Denne regionale bevisstheten deles av folk i Kristiansunds omland, det vil si i de nærmeste kommunene til Kristiansund. Denne romlige bevisstheten er mer en nordmørsk/kristiansundsk regional bevissthet enn en nordmørsk.

Kapittel fra avhandlingen "Møre og Romsdal - tre regioner?", 1996

Scroll til toppen