Nordisk kaffekultur og demens

Av Lisabeth Syltøy Fiske

Nordisk kaffekultur og demens
Kaffe selskap i museumskafeen Patrick Volckmar, Kristiansund. Foto Lisabeth S. Fiske

- Erfaringer med kaffeslabberas som pedagogisk virkemiddel for å frembringe minne

De siste årene har det i helsevesenet og politisk vært økende fokus på eldre med demens1. Samtidig har nordisk kaffekultur og den sorte kaffen i de senere år vunnet terreng både nasjonalt og kanskje spesielt internasjonalt. Flere bloggere er sentrale i det vi kan kalle kaffens univers. Når det kommer til kaffe og Norge, kan man si at kaffe spiller en stor sosial rolle i det norske samfunnet. Dette gjenspeiles i alle de ord og utrykk vi har som enten har kaffe i seg, eller omhandler kaffe. Videre er det også prosessene og ritualene omkring det å lage en god kopp kaffe som både fascinerer og begeistrer den enkelte, ikke bare til å drikke kaffe, men å nyte en kopp kaffe. Men hvordan kan nordisk kaffekultur fungere som igangsetter for å huske ting fra eget liv?

Kaffekultur

Nordmøre museum i Kristiansund har i 2013 presentert Nordisk kaffekultur som noe særegent for Norge og de øvrige nordiske landene for engelske vintercruiseturister, og at en sentral del av det sosiale liv i Norge og Norden er nettopp kaffen og kaffeslabberaset. Ordet kaffeslabberas2 finnes ikke oppført i norske ordlister på internett, men selve sammenkomsten kan beskrives som uformell; det drikkes kaffe, spises bakverk og samtales. Ordet slabberas kan antas å stamme fra at det fremkommer sladder mens man drikker kaffe og spiser bakverk eller annet søtt. Jeg vet ikke hvor mange som bruker uttrykket i dag, men i min familie bruker vi stadig ordet kaffeslabberas om familiesammenkomster med kaffe og noe søtt attåt. Det kan være at dette er fordi jeg er oppvokst i en familie med en tøff bestemor som alltid har invitert på kaffe og søte saker, og at familiekokeriet som vi kaller det, har holdt fast på et uttrykk og en tradisjon som for en del andre kan være ukjent. I et kaffeslabberas gir man typisk siste nytt om seg selv og sin familie, og etterpå kommer det kanskje også «over-bordet» informasjon som man har plukket opp her og der, både om de man kjenner og ikke kjenner, og hva som skjer i lokalsamfunnet. Tanken om å gjenskape et slikt miljø for eldre med demens, for eventuelt å kunne frembringe gode minner, vokste således ut fra - et sykehjems ønske om å besøke museumskafeen, et organisert opplegg for engelskmenn på cruisebesøk hos Nordmøre museum, og egne gode minner om kaffeslabberas. Og ble til slutt til en halvannen time lang mimrestund på Handelshuset Patrick Volckmar AS – Kaffebrenneriet.

Kaffeslabberas og mimrestund

Rundt bordet for en slik formidlingsstund, er det kan hende få felles forbindelseslinjer. Det er heller ikke det samme familie- eller venneaspektet som vi vanligvis forbinder med et kaffeslabberas, men håpet er at miljøet, gjenstandene og spørsmålene skal kunne få praten i gang. Så kan et utvalgt tema føre til andre minner, og praten kan fortsette i alle mulige retninger – ut fra de forutsetninger og minner som den enkelte har. Bare det å ha et fint servise på bordet kan være nok til at praten går. Det kan handle om de fine koppene som mor hadde, eller de man fikk til bryllupet, eller at det å drikke kaffe fra små krus i seg selv setter den enkelte tilbake til en situasjon de minnes som god. Det å være på besøk hos venner er i seg selv noe man må anta at skaper en god ramme. Videre kan man snakke om alle de situasjoner som nordmenn drikker kaffe i. Lunsj-kaffe, ti-kaffe, tur-kaffe, bedehus-kaffe, bryllupskaffe, å snakkes over en kaffekopp, møtekaffe – det er i det hele tatt nesten ubegrenset med situasjoner å ta av, når det gjelder kaffe i Norge.

I mine første formidlingsopplegg for eldre med demens, tok jeg utgangspunkt i det å pynte seg og gå på dans. Med det håpte jeg å lede tankene inn på hvordan de møtte mannen sin (alle de tre gruppene jeg kjørte opplegget for, var kvinner), til eventuelle barn, hvordan de innredet sitt første hjem, hva de likte å gjøre, ferieminner osv. Min tanke var at vi kunne henlede tankene og minnene til hvordan ungdomstid ble til familietid. Og enda videre, hvordan deres barndom var, kontra deres egne barns barndom. For å sette i gang disse prosessene ble det dekket et stort bord med gammelt servise, blomster, lys, sukkerskål og fløtemugge. Midt på bordet satte jeg et utvalg med gamle parfymer og talkum som de besøkende kunne åpne og lukte på. «4711» er stadig en klassiker! I tillegg til typiske dameparfymer, hadde jeg også satt fram en del godlukter til menn. Mellom kremer og godlukter som man kunne lukte på, la jeg ut sort-hvitt bilder av dansende par fra 1950-tallet, hårbørster, klesbørster, en vekkerklokke, og sist men ikke minst, barnesåper produsert på gamle «Goma Fabrikker» i Kristiansund. På et av de andre bordene i kafeen lå det gamle såper og vaskemiddel, oppvaskbørster, vaffel- og kromkakejern til vedovner, hermetikk fra 60-tallet, matbokser, hjulvisper og andre gjenstander fra et hjem på 50-60-tallet. Et annet hadde enda eldre gjenstander, som kanskje kunne henlede til å minnes ting fra egen barndom, og på det siste bordet lå det et utvalg av barneklær, som tøybleier, hvite skjorter med snøring og krave, og små ullsokker. Gjenstandene kan selvfølgelig tilpasses ut fra hvilken gruppe man skal ta imot, og det nevnte opplegget passer best for kvinner født mellom 1900 og 1940. Er de født senere enn dette, vil de ikke gjenkjenne hverken gjenstandene eller historiene, og utbyttet blir ikke det helt store.

I bakspeilet

En av de viktigste erfaringene jeg satt igjen med, etter å ha gjennomført disse oppleggene, er at man som ung formidler må lese seg opp på en del lokal historie, og særlig dagligdagse ting, steder og historier for å kunne føre meningsfylte samtaler, og for å anspore til å huske både ting og opplevelser. For min egen del, var det fint å ha litt kjennskap til klippfiskproduksjon, for å kunne snakke med kvinnene om det å jobbe på berga. Jeg kunne stille spørsmål som «Hva gjorde dere med fisken når det var veldig varmt?» og rent faktisk vite hva de mente, når den ene svarte: «Nei, vi satt’n i høne», og den andre svarte: «Vi satt’n i hane». Det å kunne diskutere dette med dem, gjorde at de fortsatte på denne tråden og fortalte flere aspekter ved det å jobbe på berga, at de ble svart-brune når de sprang rundt hele sommeren i småsko, shorts og solliv. At ikke alle syntes det var like pent å være berg-brun, men at det var deilig å ha en jobb hvor man kunne være ute og jobbe fysisk hele sommeren. Det bredte seg smil om munnen på de som husket, og praten gikk.

Det å møtes over kaffekoppen på museumskafeen fungerer slik jeg ser det, som en brekkstang for å komme i kontakt med den enkeltes minner. Rammen omkring besøket, og det at de er maks seks per gang, pluss ledsagere, oppleves trygt for de besøkende. Et kaffeslabberas er for denne gruppen en kjent sosial kontekst som de kjenner seg igjen i, selv om de aldri før har vært i kaféen og verken kjenner eller har noe til felles med de andre rundt bordet. Kjente rammer og kjente ting er essensielle for å skape en god formidlingsstund, og ved å iscenesette historiefortellinga oppnår man den gode samtalen, uten at den enkelte føler seg presset. Det er nok ubevisst, men selve kaffeslabberasrammen er så velkjent, at de vet hva som forventes av dem i en slik situasjon, og et eventuelt press til å huske eller fortelle forsvinner. Dette er lavterskel historiefortelling, hvor den som er formidler i nesten større grad lytter og stiller spørsmål, enn å fungere som formidler eller guide i museet. Formidlingen kommer i små drypp, som at kaffebrenneren er fra 1870, at det i koppene deres er Vardekaffe etter oppskrift fra det lokale en gros firmaet «Torstein Pedersen», og at det rundt omkring står gjenstander produsert på steder som er kjent for de fleste. Det er den enkeltes fortellinger som er viktige i denne stunden – ikke så mye informasjon den besøkende forventes å ta med seg videre. Lignende erfaringer har vi også har gjort med andre grupper, som for eksempel lokalbefolkningens historier som dukker opp når de kommer inn i kafeen og ser gjenstander i utstillinga. Eller engelskmenn på cruisebesøk, som etter opplevelsen av Nordisk kaffekultur trekker paralleller til egen te- eller kaffekultur, og forteller både om egne preferanser for brygging av kaffe, og om egne opplevelser eller tilknytning til kaffe.

Vi ser dermed en tendens til at gjenkjennelse av ting og kontekster fra den nære fortid, fungerer som igangsettere for historiefortelling fra eget liv. Selv også for mennesker fra andre kulturer. Ved å gjøre bruk av nordisk kaffekultur som virkemiddel eller metode, blir den enkelte formidler i det vi kan kalle en reindyrking av kaffens sosiale kontekst. Hensikten med besøket, eller kaffeslabberaset, er ikke at eldre med demens skal få informasjon av meg som formidler, men at jeg skal skape et miljø og en stund i deres hverdag som de når de går, kan føle at var god. De husker ikke nødvendigvis hvor de har vært, eller hva som ble sagt, men dersom de går fra museet med en god følelse i kropp og sinn, så har jeg lykkes. Ikke bare med å skape et godt besøk, men også å bruke Nordisk kaffekultur som et pedagogisk virkemiddel for eldre med demens.

Noter:

1 Demens er en fellesbenevnelse for flere hjernesykdommer som oftest opptrer i høy alder og fører til en kognitiv svikt. Det viktigste kjennetegnet på demenssykdom er hukommelsessvikt. (Kilde: helsenorge.no)

2 Hyggelig sammenkomst hvor der serveres kaffe og kage el. andet bagværk (uformelt). (Kilde: sproget.dk)

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2013

Scroll til toppen