Noen spor av det immaterielle kulturlandskapet langs Hustadvika

Det er derfor naturlig å se etter spor etter menneskene som har ferdes her ute før oss, og i denne artikkelen vil jeg fokusere på et utvalg av de immaterielle kulturminnene; fiskemèdene og de maritime stedsnavnene. Denne rike im­materielle kulturen som vi er en del av og som utvikles stadig og endres i takt med det samfunn det eksisterer i.

Men først litt geografi, da området og landskapet i seg selv i høyeste grad er med å bestemme for navn og bruk.

Topografiske forhold ute ved havgapet

Hvordan de topografiske forholdene er, er helt avgjørende for hvordan om­rådet brukes, og hvordan landskaper igjen former menneskene som ferdes der. Topografiske forhold er en meget nyttig kildetype ved studier av det maritime kulturlandskapet. Disse forholdene er en faktor i menneskenes omgivelser som er bestemmende både for muligheter og begrensninger, spesielt når det gjelder ferdsel.

Hustadvika er preget av mange undervannskjær, og en under­vannstopo­grafi som gjør at det lett bryter i stormfullt vær. Holmene er lave, vegeta­sjonsfattige, nakne og grå, mens det i baklandet er en rekke høye fjell som gjerne benyttes som landemerker (DNL4 2003:181). Topografiske under­vannsforhold gjør sitt til at området også er farlig grunnet spesielt vanske­lige bølgeforhold. Senere tids undersøkelser har vist at bølger under uheld­ige omstendigheter kan forårsake forlis eller store skader på skip. I ”Den norske los” beskrives området som et av de mest farefulle og omtalte farvann langs norskekysten (DNL4 1997: 34).

Man har analysert hvilke forhold som kan bidra til å skape ekstreme eller farlige bølger, og slik vet man årsakene til og hvilke steder en kan forvente å oppleve slike forhold (DNL). Ikke overraskende og i samsvar med de beretninger man har om området, har undersøkelsen avdekket at Hustadvika er et av de områdene langs Norskekysten som er et slikt farlig havstykke. Havet hersker der ute med dybder fra 40 til 100 meter, mens inne ved land synes de høye vegger. Samspillet mellom havet og det innenforliggende landskapet skaper et riktig inntrykk av et værhardt område. Berggrunnen består vesentlig av eldre gneiser som tilhører den kaledonske fjellkjeden[2]. Landskapsarkitekter omtaler området som et storskalalandskap, da en overalt har vid horisont. Dette kan sees hvis en befinner seg ute på havet hvor rekken av fjell danner en bevegelseslinje, hvor det største er fjelldraget fra Stemshesten til Sjurvarden (Domaas & Kristoffersen 1995:14, DNL 1992:35)

Landkjenninger / mèd

Fant man en bra fiskeplass eller en farlig grunne tok de alltid méd, som betyr landemerker, for å vite av stedet. Det vanlige er å bruke to forskjellige punkt slik at man får en krysspeiling. Dette ordet blir brukt om ”méd­linjer”, ”médpunkt” og grunner og fiskeplasser som blir funnet ved hjelp av médpunkt. Ordet méd betyr i denne sammenheng midtpunkt (Uksnøy 1959:45). Slike méd har vært benyttet i hundrevis av år på sjøen, hvor det har gått i lærdom gjennom generasjoner. De benyttes også den dag i dag for å finne tilbake til bestemte steder, for eksempel til sunkne skip. Mèdene, eller skallene som de også kan kalles, får ofte egne navn og ble unntaksvis nedskrevet i mèdbøker/skallbøker.

Bildet på neste side er hentet fra Löwenörns (1975) seilbeskrivelse over skipsleden fra 1791-92)[3]. Bildet viser fjellformasjoner som man ser dem fra gitte plasseringer langs Hustadvika, og er et godt eksempel på hvordan man brukte landkjenninger til mèding.

I 1959 gav fiskeridirektoratet ut Fallboka for Møre og Romsdal (Uksnøy 1959), en bok som tar for seg landemerkene for de farligste fallene samt landtoningene for fylket. I forbindelse med denne boken ble det samlet inn kunnskap som de lokale fiskerne/sjømennene satt med. Her vil det bli for omfattende å gå gjennom hver landkjenning, ei heller ønskelig. Derimot kan en gjennomgang av boken gi oss klare indikasjoner på hvor leia har gått, og hvordan de seilte for å komme til gitte fiskeplasser. Det kan for eksempel stå: ”24. Méd for leifallet: Kvitholmen fyr i høgste Freiøya og Svartokse-skjæret midt i Stemshest-salen” (Uksnøy 1959:25). Boka inne­holder en stor mengde informasjon som gir klare indikasjoner utifra hvor du befinner deg på sjøen. Den samme boka omtaler også 44 fiskeplasser fra Bud til Griphølen som ligger like utenfor Kristiansund (Ibid:46–48). Disse médene viser i hovedsak til gode fiskeplasser for torsk. Ser man på det gjeldende området så er 44 gode fiskeméd et relativt stort antall, noe som bygger opp under de gode fiskeforholdene og viktigheten fisket har vært for innbyggerne her ute.

Fiskemèd

Når fiskerne satte ut for å fiske, visste de hvor de gode fiskeplassene var. De orienterte seg mellom skjær og fiskegrunner ved bruk av méd. Fjell og fjellformasjoner ble ofte brukt i denne sammenheng, som Löwenörn for­teller i sin beskrivelse fra Hustadvika på slutten av 1700-tallet. Et eks­empel kan være Stemshesten som er en viktig del av farvanns­beskrivelsene fra området (Løwenørn 1975). Médnavn kan stamme fra méding, dvs at navnet på fiskegrunnen kommer fra en bestemt person som fant fiske­plassen og tok médet.

De mentale kart er en av de viktigste aspektene ved fiskemédene, der fiskerne skaffet seg et indre bilde av landskapet under havbotnen. ”Når eg no sit her i denne vesle stova mi, ser eg botnen heile vegen utover så langt eg har drive” (d.e. sjøen el. Fisket) (Slyngstad 1951:18). ”Hav” kan bety fiskeméd (Hovda 1961:29).

Maritime stedsnavn

De maritime stedsnavnene kan være en korridor til en svunnen tid, de kan gi oss informasjon om noe som forlengst er glemt (Westerdahl 1989). Dette immaterielle plan sier mye om det kognitive, det mentale, kultur­landskapet, men kan også gi en pekefinger mot fysiske levninger fra en svunnen tid. Stedsnavn er en kildetype som er blitt hyppig brukt ved studier av maritime kulturer. Stedsnavn er også en kategori som er under konstant utvikling, en bestemt lokalitet trenger ikke ha samme navn det neste århundre som det har i dette. Samfunnsutviklingen fører også til at mange navn går i glemmeboken. En full oversikt over stedsnavn i et område er derfor vanskelig, om ikke umulig. Av den grunn må en velge ut noen kilder som en benytter seg av. Mine kilder til stedsnavn kommer fra sjøkart fra området, nye som eldre. I tillegg gir Den norske los av forskjellige årganger og fallboka til Uksnøy fra 1959 nyttig tilvekst. Dette gir et bredt spekter av navn.

Tolkningsmetoder

Stedsnavnene kan være en indikator på hvor en kan forvente å finne nødhavner, skipsforlis og andre spor etter menneskelige hendelser eller aktiviteter. Stedsnavn som vitenskapelig kilde forutsetter at man har en språklig tolkning av materialet før det kan tas i bruk innen kultur­land­skaps­studier (Særheim 2005:43). Stedsnavnene i artikkelen blir derfor tolket opp mot kjente stedsnavntolkninger som i Norsk stadnamnleksikon og Stylegar & Grimms ”Place names as evidence for ancient maritime culture in Norway”. Her foretar Stylegar & Grimm en systematisk studie av de forskjellige kategoriene av stedsnavn som indikerer gammel maritim kultur. Ved å bruke deres studie komparativt med mitt materiale får jeg et overblikk over stedsnavnene i området. Dette kombineres med å se hvert navn opp i mot Norsk stadnamnsleksikon og diverse tolkninger av Per Hovda, samt en gjennomgang av stedsnavnene sammen med lokale kjentmenn. Det er likevel sannsynlig at ikke alle tolkninger er tatt med, da det er mye lokal tilknytning og betydninger til hvert enkelt navn som vanskelig kan fanges opp.

Særheim beskriver stedsnavn som en muntlig tradisjon i sin bok fra 2005. Dette er tradisjoner som i stor grad ble lagd av dem som benyttet land­skapsrommet. Disse navnene ble i stor grad overført muntlig fra genera­sjon til generasjon. Navnene har fulgt den vanlige lydutviklingen i det ved­kommende målføre (Særheim 2005:42). En faktor man må ta med i be­traktningen er at de fleste navn på grunner, skjær, holmer og nes er laget de siste to-tre hundre år. De kan derfor si mye om seilskuteperioden fra 1700-tallet og fremover, men lite om perioden før. Derimot finnes det unn­tak som kan vise til eldre tider og som da er meget viktige kilder for en slik studie.

Stedsnavngiving

Skjærgårdsnavn inneholder mye informasjon om fortidig navigasjon og ferdsel. Blant annet så er det vanlig å knytte ordet drag opp mot et drageid, hvor man har dratt båter over for å slippe å ferdes over et bestemt farlig havstykke eller lignende. Et eksempel ligger på den nordlige delen av Averøya hvor vi finner stedsnavnet Eidet. Eidet kan referere til et sted som man har brukt til drageid. Ser man på topografien i området hvor man kan slippe å seile rundt Sveggen, et vind- og sjøutsatt område nord på Averøy, kan man skjønne at det tidvis kunne være foretrukket å trekke båtene over Eidet. Når også Eidet har to bukter på hver sin side, bare adskilt av en liten landtunge, blir det enda mer sannsynlig å anta at man i tidligere tider har brukt det som drageid. I steinalderen var jo området dekt av vann, og var en del av undervannstopografien som steinaldermenneskene trolig kjente til.

Navngivingen i skjærgården er basert på forskjellige kriterier, blant annet så blir det ofte gitt navn etter hendelser på stedet. Dette kan være skips­forlis eller om plassen har vært benyttet til å tørke klippfisk eller til å skipe tømmer. Denne typen navn skiller seg ut ved at de ikke refererer til noe geografisk, som for eksempel skjærets form, men til en faktisk hendelse eller bruk. Hanssen viser i sin bok om sjømerkene i Aust-Agder til et navn ute i skjærgården (Østre og Vestre Jenten) som ifølge tradisjonen fikk sine navn etter en ulykke der en mann mistet sine døtre (Hanssen 2000:74). Blant eksemplene finnes det også utallige plasser langs norskekysten som f.eks. heter hollenderodden som viser direkte til historiske hendelser. Men som Westerdahl (2006:37) skriver ”.. alla typer av folketymologier kan oppstå kring ortnamn där det finns ett behov av förklaringar.” Et vanlig trekk i navngivingen langs kysten har vært å navngi farlige skjær og holmer med navn som er tabu. Disse navnene kan brukes som en rette­snor til å kartlegge gamle ferdselsveier langs kysten (ibid.) Årsaken til dette kan være sjømennenes kognitive forhold til landskapet og den muntlige- og handlingsbårne kunnskapen som overføres til nye slektsledd. Plassene med tabunavn fungerer da som kognitive eller immaterielle sjømerker.

Hanssen skriver at det er overraskende mange lokaliteter som er knyttet til manns- eller kvinnenavn i sin undersøkelse i Aust-Agder. Ofte så er det snakk om svært så personlige navn som for eksempel Simonsbåen eller Ragnhildsbåen og er trolig navn til kjente personer som levde når navn­givingen ble gitt (Hanssen 2000:74). En parallell som man kjenner igjen fra Hustadvika er at fiskerne kaller opp fiskemédene etter dem som bruker å fiske der. De andre fiskerne respekterer dette og fiskeplassen er ”deres”. Dette viser om ikke annet at navngivingen er en prosess som pågår fortløpende og som er en del av hverdagen til fiskerne og de sjø­farende også idag.

Tabunavn

Det kan virke som at det blant sjømenn (først og fremst i gamle dager) var en binær motsetning mellom land og sjø. Kvinner, barn, gårdsredskaper, husdyr og andre ting som er knyttet opp mot landet og ”hjemmet” er blant tabuordene på sjøen. Vanlige husdyr er det mest brukte langs Hustadvika, dyr som hest, ku, geit, gris, hund, okse og forskjellige fugler. Blant annet så har vi på Hustadvika et farlig skjær som heter Svartoksen og ett som heter Fuglen. Men også kirke- og gudsmaktene, samt djevelen ble hyppig brukt blant navngiverne. Det finnes også eksempler på navn som fogd, lensmann og til og med deres personlige navn. Det er tydelig at byråkrat­ene og embetsverket ikke nødvendigvis sto i høy kurs blant de sjøfarende.

Ved navnsettingen av holmer og skjær kan en ikke se bort fra at også likheten med dyrene har spilt en rolle. Hovda gikk i 1941 gjennom de forskjellige dyrenavnene som man finner langs Norskekysten, og kom frem til noen interessante slutninger hvor han påpeker at slike navn er knyttet direkte opp mot skipsledene (Hovda 1978:13). Flere av dem hadde heller ingen direkte likhet med de dyrenavnene de hadde fått, men at det likevel var en form for struktur innen navnsettingen. For eksempel så har kvasse formasjoner fått navn som Oksen og lignende, mens mer runde eller lang­strakte formasjoner blir hetende galten osv. Det virker som om den egen­skap de har felles, er at de er mer eller mindre farlige for ferdselen og at man måtte være observante og vite hvor de ligger.

Det er også sannsynlig å tro at dyrets karakteristiske egenskap kan ha vært bakgrunnen for navngivingen. Hovda trekker for eksempel frem i sin bok fra 1978 eksemplet om den trege oksen som står i veien: ”Oxen kan ha ”erinrat namngivaren om en trog oxe som stått i vegen”. At slike tankar har spela inn ved namngjevingi for mange av namni, held eg for å væra heilt tvillaust”.

På en gutts første reise til sjøs hendte det ofte at de mer erfarne sjø­mennene lurte ”ferskingen” til å uttale et tabunavn som de seilte forbi. Når da ferskingen uttalte navnet fikk han sin straff fra de resterende be­setningsmedlemmene, noe som gjorde at han husket både skjæret og navnet godt i ettertiden. Da de helst ikke skulle uttale tabunavnene til sjøs, utviklet sjømennene ofte et eget språk hvor de hoppet over disse ordene. For eksempel så kunne de peke på et farlig skjær og ”rine” (hyle) som en gris for å indikere at de seilte forbi grisen, galta eller purka alt ettersom (Hovda 1978:15). Gutten ville da skjønne at de passerte Galten og huske til neste gang han passerte samme sted. Dette var en del av opplæringen til sjømennene, noe som etter hvert utviklet seg til deres mentale kart over området. En annen måte å omtale skjærene på, uten å nevne tabuordene, var å gi de noaord (godord). Som for eksempel sa de sidhale i stedet for ku (Ibid:16).

Sjømerker og stedsnavn

Stedsnavn ved kysten har tydelig opprinnelse i de sjøfarendes behov for å holde leia og finne riktig innseiling. Navnesettingen i gammel tid var basert på at en valgte navn som på en eller annen måte var karakteristisk for stedet. Navn som Svartingen, Svartskjær, Grønnholmen, Guleodden og Rødøya er talende i seg selv. De eldste merkene har etterlatt seg spor i navntilfanget, også der merkene for lengst er borte eller skiftet ut med andre merker. For eksempel så viser navn med Kors eller Kross ofte til steder hvor det har stått et steinkors. Slike steinkors kjenner vi til fra middelalderen, og de brukes også i dag på en del merker. Navn som Varden, Trevarden, Vardøya, Vardeheia og Hvitefjell har som oftest bak­grunn i gamle varslingssystemer av varder og veter (varsel- bålplasser).

Generell tolkning av maritime stedsnavn

Et viktig prinsipp for tolkningen av navn ute i skjærgården er å forsikre seg om navnene ikke har en annen og bedre forklaring. Videre må en se an topografien på hver enkelt holme, skjær og grunne for å avklare hvorvidt de ligger under vann, om det bryter ved dårlig vær etc. Eksempelvis så viser alltid ordet flu til et skjær som ved høyvann (flo) ligger under vann, mens det ved lavvann (fjære sjø) ligger over. Ved vind og bølger bryter det også vanligvis på slike fluer. En annen faktor som er av betydning er hvorvidt det går eller har gått en skipsled i nærheten (Westerdahl 2006:37). Selve formen på skjæret eller holmen gir også, som vi tidligere har sett, ofte opphav til navn på både skjær og sjømerke. Runde skjær som galten eller sugga er eksempel. Som tilligere påpekt har sjømennene tatt med seg navnebruken fra land til havet. De kjente navnene fra land blir brukt igjen på sjøen, men ofte i andre sammenhenger. Blant annet er de mest vanlige husdyrene ofte nevnt langs kysten, som for eksempel husdyrnavnet Brunen, en grunne nevnt på grunn av brytingen på overflaten.Brun- er et gammelt ord for ”rand”, ”kant”. Kanten er mellom en flate og en nedadgående skråning. Langs vestlandet er ordet benyttet om kanten ned mot et større dyp i sjøen som for eksempel eggakanten. Oksen viser således ofte til et farlig skjær, kalven viser til et mindre skjær ved siden av noe større, mens Galten viser til skjær, steiner og grunner som kan være gitt pga. sin likskap eller deres plassering langs leia.

Ordet fallgarden brukes om de ytterste flu- og båerekkene i havet. De blir da som en rekke av skjær eller småklipper i havet, og skiller til en viss grad havet utaskjærs med innaskjærs. Mange av disse stedene ute i skjærgården har navn som slutter på båe, grunne, flu, brake, klakk, tare osv. Brot og fall kan man i finvær se mange mil borte. Navn som Kviten, Kvitingen, Kvitingane og Kvitholmen finner en mange av langs kysten. Disse navnene forteller at det bryter, og at brenningsbruddet er hvitt. Jeg vil nå avslutningsvis gjennomgå et utvalg av navn fra ytterkysten av Averøy som er interessante i denne sammenhengen. Navnene vil stå i kursiv slik at man vet hvilket navn som diskuteres til enhver tid.

Tolkning av stedsnavn langs Hustadvika

Mange av navnene helt ute i havgapet har en bestemt andredel. Denne delen sier ofte noe konkret av stedet og bidrar så med viktig informasjon. Jeg starter derfor med å gjennomgå betydningen av som kan inngå som en andredel av maritime stedsnavn slike ord som vi finner langs Hustadvika.

Tare - er ymse arter av laminaria ”bredbladet tang ved havkanten”. Tare­grunne benytter man om tang og tarevokste grunner med dybde ned til 18-20f (1 favn = 1,882m). Rundt tarene er det et rikt fiskeliv, og betegnelsen taretorsk kommer herfra. En av de meste kjente tarene langs hele norske­kysten ligger like nord for Hustadvika, Griptaren. Både flu- og brun- som vi har sett på tidligere er også eksempler på slike ord.

Krakken er et vanlig navn i området og er en grunne med ujevn havbunn. Havbunnen minner om krakker eller benker. Klakken er en banke eller en opphøyet grunne i sjøen. Slike fiskegrunner blir ofte omtalt som skaller. Klakken kan også vise til selve kanten av en grunne, og ble omtalt av en fisker fra Bud som ”Det er ein heller avgrensa hause, som ikkje er alt for djup, oftast ein 12-14 til 18–20f”. De fleste klakker er også avgrensa. Strekningen Bud-Hustad synes å ha den sterkeste konsentrasjonen av klakker langs hele Norskekysten, hvor mange av klakkene er så lite som 2 – 3 f fra hverandre. Djup - kan være navn på fiskeplass, men kan også bare vise til en dyp plass. Navnet forteller trolig at det er dybde på fiskeplassen. Bakke og banke ble regnet for siderformer av samme opphav, bankan. Bakke er også benyttet som appellativ om en skrånende kant ute i sjøen, oftest mot større dyp. Siden fisken står i bakken, er det vanlig at fiske­plasser har bakke i navnet (Hovda 1941:40- 80).

Eksempel på tolkning: Stedsnavn på ytterkysten av Averøy

Stedsnavnene er blitt valgt på grunn av deres geografiske plassering langs ytterkysten, samt på bakgrunn av navnets maritime egenskap. Jeg går ikke igjennom alle navnene her, men har foretatt et utvalg på bakgrunn av informasjons­mengden. Det er også mange skjær og holmer som har inte­ressante navn, men som jeg unnlater å ta med her da jeg ikke har funnet noen tolkninger på dem.

Kråka – Vanlig navn på små øyer, holmer, skjær og fluer. Ved mange skjærnavn er det sikkert den grå-svarte fargen som har gitt opphav til navnet. Noen ganger, når skjærene ligger i urent farvann, kan Kråka være et tabunavn fordi Kråka ble sett på som en ulykkesfugl. Det er 2 lokaliteter som heter Kråka i området.

Ramngapet - Ramn er et annet navn for ravn, en fugl som sammen med kråka er kjent som en ulykkesfugl. Til sammenligning så er sundet Ramnsundet smalt og urent og har svært strid strøm.

Kverna - Kan ha sitt opphav i den lyden som oppstår når havet bryter på skjæret, men en svingedne og kvernende bevegelse er også karakteristisk for et slikt sted.

Tufta - Det har trolig vært bebyggelse her før.

Seivågen - Viser trolig til en god fiskeplass etter sei, et sted hvor man stengsatte sei.

Galtøyan - Galtenblir tolka i sammenheng med gammel overtro hvor skjær med dyrenavn viser til farlige steder langs leia.

Kobbavik - Kobb viser trolig til en bestemt selart, og Kobbavik er da et sted man fanget kobbe eller der det var mye av dem.

Storrøysa - Viser til en stor røys som er blitt satt opp på øya. Ligger ytterst på Ekkilsøya i Averøy og har trolig fungert som et merke for ferdamennene. Brakan - Navnet har trolig opphav i en lyd som kommer når brenningene slår over skjæret.

Hesteskjæret - Hesten er et tabunavn og viser til et farlig skjær i leia. Tennskjæret - Tenn viser trolig til fuglesorten terne.

Tjørnøya - Kan være et annet ord for Kjønnøy. Viser da til en øy hvor seilskutene kunne hente friskt vann.

Purkholmen - Kan vise til holmens utseende, alternativt vise til et farlig skjær (Eller sommerbeite for griser, som på Frei).

Aktenskjæra - Kan vise til akterdelen av et skip, her er tolkningen uklar. Hendpurka - Viser til et farlig skjær ved leia, hvor førstedelen viser dens geografiske plassering.

Hansholmen - Hans er et personnavn og holmen kan ha fått sitt navn fra en hendelse der en med navnet Hans var involvert. Forlis for eksempel?

Vardøya - Viser gjerne til et sted det har stått en gammel varde.

Draget - Viser til et sted hvor man dro båter over land innenfor et farlig havstykke.

Oksaskjæret - Er et tabunavn som viser til et farlig skjær nær leia. Hummarskjæret - Viser til en fangstplass for hummer.

Mannskjæra - Kan vise til noen farlige skjær hvor det har vært forlis. Korsholmen - Her har det trolig stått et kors, eller vært merke av kors i berget, fungert som seilmerke.

Håholmen - Dette stedsnavn kan ha sammenheng med hár, som betyr årekneip, dette stemmer overens med at det er en gammel fiskehavn, hvor muligens man byttet roere eller hadde overnatting. Vanligvis: Haugholmen, hå = haug.

Trollbåren - Ligger like ved Mannskjæra og betydningen troll viser til en skremmende og farlig plass. Troll blir brukt i førsteledd for å fremme redsel.

Fånytta - Viser trolig til det lokale ordet fånyttes, noe som kan bety at det er til lite hjelp.

Seiskjæra - Viser til en bra fiskeplass for sei.

Eldhusøya - Viser til at det har vært et ildhus på stedet.

Kråkholmen - Den gråsvarte fargen kan være forklaringen, men trolig må det sees i sammenheng som tabunavn der den ligger midt i leia inn til bebyggelsen på selve Averøya. Viser da til et urent farvann.

Roholmen - Kan sees i sammenheng med bytte av roere på roskip.

Notneset - Er et sted man trakk opp nota (fiskeredskap) for reparering eller tørking. Navnet er ikke eldre enn fra slutten av 1800-tallet da nota først ble innført til Norge i den perioden.

Kiperneset - Kipper betyr bøkker og er et låneord fra tysk og viser til tønnemakeri. Dette navnet kan gå helt tilbake til Hansatiden[4].

Treflesa (Kristiansund kommune) - Er et skjær som gir opphav til leia inn til Kristiansund, treflisleia. Treflis kan vise til et skjær det har forlist treskip, hvor de har blitt splintret opp.

Fausken – Kan komme av fauskar, hvor fausk betyr morkent tre.

Grima - Kan henge sammen med tolkningen mørk strime over ansiktet. Navnet kan være en hentydning til djevelen, den mørke.

Skinnbroka - Kan være et lokalt navn som viser til et sted man fanger sel for pelsens skyld. Lokale mener at de brukte skinnet til å lage seg skinnbukser.

Hollendaren - Viser trolig til en historisk hendelse hvor det enten kan ha forlist ett hollandsk fartøy, eller der hollenderne drev handel.

Naustskjerflu - Naust viser til et båthus. Dette indikerer at det har vært et båthus i nærheten.

Kjerring - Kan være knyttet i forestillingen om ulykke eller uhell er knyttet til kvinner. Kan være en sammenheng med tabuet som sier at kvinner ikke skal være om bord i en båt da de bringer uhell i fiske og reise.

Moses - Nærliggende å tolke skjæret i sammenheng med klippfiskeksport­øren, kjøpmannen og Eidsvollsmannen John Moses som eide klippfisk­brygga i Sveggvika. Muligens en av hans båter som seilte rett på skjæret?

Galtskjerbåen - Førsteledd kan vise til gris, som er et tabunavn. Kan derfor være et farlig skjær i leia.

Avslutning:

Målet med artikkelen har vært å belyse de kognitive forhold som våre forfedre, fiskerne og sjømennene, forholdt seg til og levde av. For dem var dette viktig kunnskap om landskapet de reiste i, fisket i og som ofte var livsgrunnlaget deres. Derfor viser også stedsnavnene til et mangfold av betydninger der de i mange tilfeller også har dobbel betydning. Det er store muligheter for videre forskning og arbeid på feltet. Innsamling av data er et viktig arbeid som må gjøres kontinuerlig. Det gjelder seg muntlige overleveringer, innsamling av mèdbøker eller ved handlingsbåren kunn­skap. I tillegg må stoffet tolkes og foredles.

 

Litteratur:

Blaeu, W.J.: Zeespiegel. Amsterdam 1643

Brendalsmo, J. 1997: ”Kultur som forbruksvare I: Landskapet som historie”, Temahefte 4. NIKU, Oslo

Frake, C. O. 1985: “Cognitive Maps of Time and Tide Among Medieval Seafarers. I”, Man, New Series 1985 vol. 2, no. 2. Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, London

Hanssen, H. R., 2000: ”Sjømerkene. Veivisere og kulturminner. Kulturhistorisk oversikt over sjømerkene i Aust-Agder. Aust-Agder fylkeskommune. Arendal

Hovda, P. 1961: ”Norske Fiskemèd. Landsoversyn og to gamle médbøker”, Univ.forlaget, Oslo.

Hovda, P. 1979: ”Frå hav til hei. Heiderskrift til Per Hovda på 70- årsdagen”, Univ.forl.Oslo

Löwenörn, P. 1975: ”Oplysende Beretninger for de Söefarende til de Specielle Kaarter over den Norske Kyst”, Förste-Syvende Hefte 1791-1803. Rosenkilde og Bagger, København.

Morcken, R. 1983: ”Europas eldste sjømerker. I: Sjøfartshistoriske artikler gjennom 20 år”, Eget forlag, Bergen

Norges Geografiske Opmaaling 1893: ”Fabricius, J.S. Den Norske lods”, bind 7. Fra Aalesund til Bejan og Trondhjem, samt til Kvalø paa Smølens Vestside. Den geografiske oppmaaling, Kristiania

Norges geografiske oppmålinger 1913. Den Norske lodsFra Aalesund til Beian og Trondhjem, samt Smølen. Opmaalingen, Kristiania.

Norges sjøkartverk 1937: Den Norske los bind 7. Fra Ålesund til Trondheim. Sjøkartverket, Kristiania.

Norges sjøkartverk 1967: Den Norske los bind 4. Fra Statt til Folla. Norges sjøkartverk, Stavanger.

Norges sjøkartverk 1976: Den Norske los farvannsbeskrivelse. B IV: Statt-Rørvik. Norges sjøkartverk, Stavanger.

Norges sjøkartverk 1992: Den Norske los farvannsbeskrivelse B IV: Statt- Rørvik.. Norges sjøkartverk, Stavanger

Statens sjøkartverk 1997. Den Norske los. Alminnelige opplysninger. B I. Norges sjøkartverk, Stavanger.

Statens kartverk sjøkartverket 2003: Den Norske Los B4. Farvannsbeskrivelse Stad-Rørvik. Sjøkartverket, Stavanger

Stemshaug, O. & Sandnes, J. 1997: Norsk stadnamnleksikon. 4 utg., Det norske samlaget, Oslo.

Stylegar, F. A. & O. Grimm 2003: “Place-names as evidence for ancient maritime culture in Norway”, I: Årbok Norsk sjøfartsmuseum, Oslo Museet

Særheim, I. 2005: ”Navigasjon og namngjeving. Namn og stader som orienteringsmerke langs kysten I”, Ams-NETT nr 7: ”Fra Galta til Geitungen: Kystkultur og fjærsteinsarkeologi i Særvest-Norge”. L. Selsing et al (red). Arkeologisk museum, Stavanger.

Uksnøy, K. 1959: ”Fallboka for Møre og Romsdal. Landmerke (Méd) for dei farligste falla”, Landtoningar over Møre og Romsdal fylke. Sunnmøre fiskalag, Bergen. I: Fyrdirektoratets skrifter. Serie fiskeri. Vol IV. No 4. Fiskeridirektoratet, Bergen.

Westerdahl, C. 1989: ”Norrlandsleden I – Källor till det maritime kulturlandskapet”, Länsmuseet – Murberget, Aärnösand:

Westerdahl, C. 1992: “The maritime cultural landscape”, s 5–14. I: International Journal of Nautical Archaeology. Volume 21. Nautical Archaeology Society, Academic Press, London

Westerdahl, Christer, 2006: ”Äldre sömerken: Ett Nordeuropeisk perspektiv. I”, Årbok Sjøfarstsmuseet, Oslo

Noter:

[1] Hustadvika er navnet på den vestlige kystsiden av strekningen fra Bud til Kristiansund, men brukes her om hele strekningen.

[2]  Den er oppkalt etter Caledonia i Skottland, hvor det er en rest av fjellkjeden. Fjellkjeden dekker fortsatt store deler av Svalbard, Skottland, Norge og østkysten av USA. Omtrent 2/3 av Norges berggrunn omfattes av Den kaledonske fjellkjeden, som strekker seg inn i Sverige og Finland (Wikipedia).

[3] Seilbeskrivelsen tar for seg den nordlige delen av strekningen til Stemshesten.

[4] Hansatiden er fra midten av 1300-tallet til slutten av 1600-tallet.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2011