Newfoundlandsfarten med klippfisk

Utviklingen av fiskeriene ved Newfoundland ca. 1500 - ca. 1800

I 1497 oppdaget John Cabot Newfoundland. Rapporter fra ekspedisjonen slo fast at "... the sea there is swarming with fish ..." Dette skyldes den rike havfauna der Labradorstrømmen og Golfstrømmen møtes. I århundreder var de her torsken samlet seg i større mengder enn noe annet sted i verden.

I første halvdel av 1500-tallet (andre sier midten av 1400-tallet) var det først og fremst Frankrike og i noe mindre grad Portugal som besøkte fiskefeltene i den nye verden. Fra midten av århundret kom også Spania med for fullt og tok opp konkurransen. England kom med fra slutten av 1500-tallet, bl.a. som et resultat av at Danmark innførte avgift på islandsfisket.

Over på 1600-tallet var det England og Frankrike som var de toneangivende i fisket. Spania (Portugal var siden 1581 i union med Spania) var ute av bildet som et resultat av den nedgangstid landet opplevde fra slutten av 1500-­tallet. De engelske fiskerne tørket fisken på landbaser på grunn av knapphet på importert salt, mens franskmennene saltet fisken ombord og fraktet den hjem våt, en teknikk som krevde store mengder salt.

I første halvdel av 1700-tallet styrket England sin stilling i Nord-Amerika, og Frankrike ble trengt tilbake. Newfoundland ble engelsk koloni i 1713 som et resultat av Freden i Utrecht, oppgjøret etter Den spanske arvefølgekrig. Selv om franskmennene territorielt ble trengt tilbake, fortsatte de å fiske ved Newfoundland.

Newfoundland - fiskebase eller koloni?

Grunnen til at engelskmennene som hadde landbaser, ikke fikk skikkelig kontroll over Newfoundland allerede på 1600-tallet, kom av konflikter mellom engelske fiskere og kjøpmenn om monopol. Fiskerne var redde for å få den samme utvandring til Newfoundland som til koloniene i New England, og at fisket skulle gå over til å bli drevet som et monopol av fastboende mens de selv ble drevet ut. Derfor motsatte fiskerne seg fast bosetting på Newfoundland.

Fiskerne fraktet selv fisken til Europa, men hadde ikke kapasitet til å frakte all fisken de saltet og tørket. Kjøpmenn hoved­sakelig fra London og Bristol ­hadde interesser i transporten og kjempet for et monopol på denne og for ­handelen med Spania som var hovedavtaker av engelsk saltfisk. Fiskerne gikk imot, og ­kampen mellom kjøpmenn og fiskere pågikk utover 1600-tallet uten at det ble innført monopol på fiske eller transport.

Likevel kom der settlere til Newfoundland. For å kunne fiske og tørke størst mulig kvantum fisk hadde de engelske fiskerne med seg større mannskap enn egentlig nødvendig. Når sesongen var slutt, måtte disse mannskapene tas med til Spania og siden hjem til England med de økte omkostninger det førte med seg. En løsning var å la noen bli igjen på øya for å ha oppsyn med utstyr og bygninger. Disse oppsynsmennene ble sammen med tilfeldige rømlinger og gjenværende etter tidligere koloniseringsforsøk de første fastboende på Newfoundland. Derved fikk man også to typer fiskere; fastboende og engelske sesong­fiskere. I krigstid gikk de engelske fiskeriene tilbake, og befolkningen på Newfoundland økte. Til tross for at de engelske fiskeriene tok seg opp igjen mellom krigene, ble de fastboendes fiske etter hvert det viktigste, og Napoleons­krigenes slutt markerte også slutten på de engelske fiskeriene.

Newfoundlands saltfiskhandel i det 19. århundre

Krigen mellom Spania og Frankrike fra 1808 førte til større markeder for newfoundlandsk saltfisk på den iberiske halvøy, noe som igjen førte til førte til øket produksjon av fisk, større investeringer og befolkningsvekst på Newfoundland. Fra 1803 til 1903 økte befolkningen fra 19034 til 220249 inn­byggere, ­Labrador medregnet. I tillegg til denne utviklingen så man også en oppblomstring i handelsinteressene i hovedstaden St. John’s. Den økonomiske fremgangen ble etter 1815 avløst av en lang periode med stagnasjon. Først fra omkring 1870 og ut århundret opplevde man øket eksport av saltfisk. ­Imidlertid holdt ikke produksjonen av fisk tritt med befolkningsveksten, slik at det det gjennom århundret var en nedgang i produksjon pr. capita. I tillegg fikk man et alvorlig prisfall på fisken mot slutten av århundret.

Fiskeriene

Torskefiskeriene ved Newfoundland hadde fire hovedgrener i det 19. ­århundre: Kystfiskeriene, labradorfiskeriene, bankfiskeriene og ­vinterfiskeriene. Kystfisker­iene var et sommerfiske som ble utviklet av de fastboende etter hvert som de engelske fiskeriene opphørte. Fisket ble drevet av "planters", dvs. ­fiskere som eide båter og utstyr, og som leide arbeidskraft til salting og ­tørking av fisken. Fiskerne var avhengige av kjøpmenn som finansierte utstyr og lønns­utgifter, og som overtok fangsten. På bankene nær sørkysten foregikk et vinter­fiske som et supplement til sommerfisket. Det begynte i januar, og fisken, et lettsaltet produkt, ble eksportert i mai-juni.

Under Napoleonskrigene drev fiskere spesielt fra Conception Bay fiske på fransk område fra Cape St. John til Quirpon på nordsiden av øya. De franske fiskerne var drevet vekk på grunn av krigen, men da de vendte tilbake etter 1815, ble newfoundlenderne drevet lenger nord. Slik oppstod labrador-fisker­iene. Selv om det var et dyrere fiske å drive, var det likevel lønnsomt når det ble kombinert med selfangst. Fisket ble drevet på to måter. Noen etablerte baser på land og fisket og tørket på samme sted, mens andre bodde ombord og fisket på forskjellige steder. Den siste gruppen brakte vanligvis fisken tilbake til Newfoundland for tørking. Labradorfisken ble mye kraftigere saltet enn newfoundlandsfisken. Fisket foregikk om sommeren. Labradorfisket var særlig ­ekspansivt i begynnelsen av det 19. århundre, holdt seg på et høyt nivå gjennom midten av århundret og gikk først tilbake da selfangsten viste en ­nedadgående tendens mot slutten av 1800-tallet.

Fiskere fra Vest-England hadde drevet bankfiske i det 18. århundre, og noen få skip fra Newfoundland hadde også vært med. I 1876 tok regjeringen initiativet til et bonussystem for å stimulere dette fisket. Dette omfattet også skipsbygging. Fisket opplevde en hurtig oppblomstring frem til 1889, deretter gikk det raskt tilbake.

Markedene

Utviklingen utenfor Newfoundland var av fundamental betydning for utviklingen av fiskeriene etter Napoleonskrigene. Med sin økende befolkning og fortsatte avhengighet av fiskeriene, måtte Newfoundland ikke bare opprett­holde sine markedsandeler, men øke dem. Istedenfor tapte landet noen av sine viktigste markeder i en periode da både etterspørselen og produksjonen av saltfisk i verden steg.

De viktigste markedene for Newfoundland var ­Spania, Portugal og Italia. Det portugisiske og ­italienske markedet forandret seg ikke så mye i løpet av det 19. ­århundre, men andre produsenter fikk innpass. I Spania falt Newfoundlands andel kraftig, mens ­spesielt Norge dro fordel av spanjolenes økende konsum av saltfisk. Det britiske Vest-India-markedet holdt seg stabilt, mens det brasili­anske var det eneste markedet som kjøpte betraktelig mer newfoundlandsk fisk i ­løpet av århundret.

Den største og beste fisken gikk til Spania, Portugal og Italia. Den minste og hardest tørkede gikk til Brasil, mens Vest-India måtte nøye seg med de dårligere kvaliteter. I tillegg kunne der være spesielle ønsker innen hvert marked, f.eks. ville Sør-Italia og Sør-Spania ha et tørrere produkt enn de nordligere distrikter.

Newfoundlands konkurrenter

I tillegg til Newfoundland var det Island, USA, Nova Scotia, Frankrike og Norge som produserte saltfisk i det 19. århundre. Vi skal her ta for oss konkurransen på de europeiske markedene. Det var Island, Frankrike og Norge som var Newfoundlands største utfordrere her, med Frankrike og Norge som de toneangivende.

Frankrikes fiskerier ved Newfoundland tok seg opp ­etter ­Napoleonskrigene, men det var først i annen halv­del av århundret, spesielt i 1880-årene, at konkurransen ble alvor­lig. En markert nedgang i Newfoundlands eksport til ­Napoli, Leghorn (Livorno), Bilbao, Valencia og Alicante, falt sammen med en kraftig økning av fransk salg i disse havnene. Selv etter flere tilbakeslag var Frankrike likevel en av Newfoundlands viktigste konkurrenter.

Norges konkurranse med Newfoundland startet rett etter Napoleonskrigene, og den norske eksporten økte raskt. Rundt 1850 kjøpte Spania ca. 400.000 quintals norsk klipp­fisk og ved århundreskiftet 415.781 quintals. Importen av newfoundlandsk saltfisk var 266.775 quintals i 1857 men hadde falt til bare 67.380 quintals i 1900. Portugal kjøpte i denne perioden 150.000-250.000 quintals norsk klippfisk, mens Newfoundlands eksport i 1900 lå på ca. 226.000 quintals.

Handelsbetingelser

Som et siste punkt i rekken av årsaker til nedgangen i Newfoundlands fiske­eksport til Europa, skal vi ta for oss tollpolitikken på de forskjellige markedene.

I Italia, det minste markedet i Europa, holdt innførselstollen seg på et forholdsvis jevnt nivå utover i århundret, men i de siste årene før århundreskiftet ble det meldt at beskatningen var høy og befolkningen fattig. Den franske ­fisken som fikk statssubsidier, kunne selges billigere enn den ­newfoundlandske.

Hva angår Spania og Portugal, opplevde begge landene en nedgang i sine statsinntekter tidlig i hundreåret som et resultat av at kolonier rev seg løs. Dette inntektstapet ble forsøkt kompensert ved høyere tollsatser.

I handelen med Portugal hadde Newfoundland en preferanseavtale fra 1810 til 1835. Fra 1834 fikk også andre land slike vilkår, og da avtalen utløp, ble der en markert økning av tollsatsene. Resultatet var at eksporten sank fra ca. 350.000 quintals i 1830-årene til et årlig gjennomsnitt på ca. 168.000 quintals i slutten av 1850-årene. Fra 1896 oppnådde Norge en preferanseavtale som raskt førte til at store markedsandeler ble vunnet.

I Spania økte tollsatsene på newfoundlandsfisk fra 3sh 8d pr. quintal i 1808 til 14 sh i 1822. Årsaken var som allerede nevnt, fallet i de spanske statsinn­tektene. Samtidig merket man konkurransen fra billigere norsk fisk. ­Eksporten til Spania sank fra ca. 400.000 quintals i 1813 til ca. 100.000 quintals i 1833. Tollen på fisk ble satt ned i 1841, men samtidig ble det innført flaggdiskriminering for å oppmuntre spansk skipsfart. Rundt 1850 var eksporten steget til ca. 327.000 quintals, både på grunn av lettelse i fisketollen og vekst i den spanske økonomien. Denne veksten i eksporten midt i århundret ble delvis ødelagt av differensialtoll i 1877 og 1882, da Frankrike og Norge fikk stor preferanse i forhold til Newfoundland. I de siste tiår gikk eksporten kraftig ned. Shannon Ryan konstaterer at fra dette tidspunkt var det spanske marked i hovedsak tapt for Newfoundland.

--- Newfoundlands posisjon som storeksportør av saltfisk ble påvirket i ­ugunstig retning av flere faktorer gjennom det 19. århundre. Mens markedene for saltfisk økte, sank Newfoundlands andel. Det var bare det brasilianske markedet som økte sin import av newfoundlandsk fisk; i Europa hadde man en tendens til å foretrekke norsk klippfisk.

Situasjonen for Newfoundland med en befolkningsøkning i løpet av hundre­året på mer enn 200 000 mennesker og med den viktigste økonomiske ­aktivitet i den sviktende fiskeindustrien var alvorlig. Alle de problemene dette førte med seg både økonomisk og sosialt, og de fremstøt som den situasjonen ledet til med hensyn til følere for en nærmere tilknytning til Canada, hevder ­Shannon Ryan hører til de viktigste emner i Newfoundlands moderne historie.

Hvem transporterte fisken?

Hittil har vi tatt for oss saltfiskeksportens betydning for den økonomiske utviklingen på Newfoundland. Ser vi på øyas flåte, viser det seg at 83% av fartøyene som ble registrert i St. John’s mellom 1820 og 1909, var skonnerter på gjennomsnittlig 47 tonn. Bare 10% av øyas totale flåte bestod av større skværriggere. Relativt få av disse fartøyene foretok reiser utenfor Newfoundlands kystfarvann, og svært få deltok i eksporten av saltfisk til markedene i ­Europa, Brasil eller Vestindia. I mesteparten av det 19. århundre ble Newfound­lands eksport og import fraktet på fartøyer som var registrert utenfor øya.

For Storbritannia forandret engasjementet på Newfoundland seg i løpet av det 17. og 18. århundre fra å fiske og transportere fisken tilbake, til å kjøpe fisk fra settlere og bringe den til markedene. Små britiske handelsskip fraktet saltfisk over Nord-atlanteren gjennom hele det 19. århundre. Perioden 1870 -1914 markerte en topp i denne fraktefarten. Bedre kommunikasjoner som følge av jernbaneutbygging og økende befolkning i Europa førte til utvidelse av markedene. Således var hundrevis av britiske skonnerter og ketcher be­skjeftiget i saltfiskeksporten fra Newfoundland så lenge disse fartøyene dannet hovedstammen av de mindre britiske seilfartøyer.

Den norske Newfoundlandsfarten 1885-1915

I denne perioden, midt i 1880-årene ble også norske seilfartøyer engasjert i newfoundlandsfarten. Som i Storbritannia var det mindre fartøyer, hovedsakelig galeaser og skonnerter, men også kuttere og 3-mastede skonnerter deltok. Den norske farten hadde stort sett utspilt sin rolle ved utbruddet av 1. verdens­krig, men noen få fortsatte i en kort periode. Det siste norske seilfartøy i saltfisktraden foretok sin siste seilas østover Atlanterhavet i 1935.

De norske Newfoundlandsfartøyenes hjembyer

Tabellen nedenfor viser hvilke norske byer som helt sikkert har hatt fartøyer i Newfoundlandsfart.

Kilde: Det norske Veritas årbøker, Chr.ania 1885-1915. Lloyd’s Weekly Shipping Index, ­London 1885-1914

Fartøyet som startet den norske deltakelsen i 1885 var fra Kristiansund, men fra 1887 til 1909 var Haugesund den dominerende byen her i landet i saltfisk­eksporten fra Newfoundland. I tillegg til Haugesund er det bare Stavanger, Skudeneshavn og Mandal som kan sies å ha drevet i farten med så mange fartøyer og over så lang tid at der kan ha oppstått et miljø i forbindelse med den.

Teksten er fra Kjell Knudsens hovedoppgave i historie "Salt- og klippfisktransport", Universitetet i Bergen, høsten 1987.