Metallsøkere gir nye muligheter, del 2

I årboka for Nordmøre museum 2016 skrev jeg om de mange metallsøkerfunnene som ble funnet i Leikvin­området og hvordan dette åpnet opp for ny kunnskap om forhistorien i Sunndal. Siden den gang er det funnet en hel del mer, mye allerede rett etter at ­artikkelen ble skrevet. De mange funnene ledet til utgravninger ­høsten 2017, noe som gav ytterligere kunnskap om den lange og komplekse forhistorien til Leikvin­området i Sunndal.

Ved Hol lengst vest i det undersøkte området går riksveien forholdsvis bratt opp til ett nytt nivå. Her lå gården Hol fram til den ble flyttet lenger ned i bakken rett før 1700 på grunn av ras. Dette høydedraget, en del av dalbunnen som ikke har vært berørt av elva i særlig grad, strekker seg videre østover opp Sunndalen over gårdene Vinnavold, Løykja og Torske. Vinnavold, som i dag ligger nærmere elva nedenfor denne høyden, lå som Hol oppå dette høydedraget og ble flyttet av samme grunn. Gårdsbebyggelsen til Løykja og Torske ligger fremdeles her og det er på denne lange hjellen, hevet over elvas herjinger i moderne tid, at de mange gjenstandene som er kommet inn de senere årene er funnet. Her ligger det i dag to bevarte gravfelt, ett på Hol og ett vesentlig større, faktisk det største i fylket, på Løykja. Hovedkirka fra middelalderen og fram til den ble flyttet i samme periode som Hol og Vinnavoldgårdene, lå på Løykja. Ved kirkegården her var det utgravning i 1993 som avdekket et stort ­kokegropfelt. Hovedsakelig var funnene fra eldre jernalder, med en enkelt-datering fra bronse­alder. Navn og tradisjoner vitner også om at dette har vært et religiøst og administrativt senter i bygda. Det var situasjonen før noen begynte med metalldetektor. Den har ikke endret seg, men blitt betraktelig utfylt.

Irske beslag, draktspenner og Sunndals eldste jordbruks­bosetting

På Hol ble det funnet flere deler av irske beslag, et fragment av en skålspenne og draktspenner fra eldre jernalder. Ett av de forgylte irske beslagene ble presentert sammen med skålspennefragmentet i artikkelen fra 2016. Etter dette har det dukket opp to funn til som antagelig stammer fra gravgods. Draktspennene er hovedsakelig fra folkevandringstiden, et par av dem er av korsformet type. Her er også et par spenner fra romertiden, fragmentert av plogen som det meste annet fra åkrene på Hol. Det er sannsynligvis en liten samling graver som er blitt dradd utover åkeren her. På kartet over området stammer disse hovedsakelig fra det skraverte området lengst oppe like ved veien. Ellers på åkeren er det også gjort funn som tyder på handel.

I undersøkelsen som ble gjort i 2017, ble det gravd tre søkesjakter på Øverbakkan på Hol. Det var spennende om det var mulig å finne rester etter gravene og spor etter handelsplassen. Underveis i gravingen ble det funnet en ende av en korsformet spenne, men ingen graver. Antagelig er de dermed i sin helhet blitt en del av pløyelaget.

Under området med gravfunn var det et gruslag, rester av en flom eller et ras, som dekket over enda eldre aktivitet på området. Et tykt svart lag tyder på bosetting gjennom mange år. En eldre fase av bosettingen på Hol. Datering av dette viste seg å være ca 4000 år gammel. Bosettingen var altså fra slutten av yngre steinalder og så langt det eldste sporet etter jordbruksbosetting i Sunndal.

På den tiden gikk sjøen inn til Hol og bare mindre grunner og nes stakk opp av sjøen lenger ut i dagens ende av dalen. Det er derfor naturlig at begynnelsen av bosettingen i Leikvinområdet startet her. Bosettingshistorien i området ble ytterligere utfylt med funn av stolpehull fra tiden rett etter bronsealderen, før-­romersk jernalder (500 f.Kr.-år 0), lengst sør på Øverbakkan. I sjakten lengst vest ble det funnet rester av kokegroper, men disse ble ikke datert, av budsjetthensyn.

Handel, graver, bosetting og jordbruksspor på Vinnavold

I 2015 ble det funnet flere draktspenner på Vinnavold samt en del andre gjenstander slik som vektlodd. Siden har dette området vært sperret for metallsøk. Det knyttet seg derfor stor spenning til hva som var å finne her da det ble åpnet for utgraving og nye søk. Området ble undersøkt med metalldetektor på nytt og tre søkesjakter ble gravd.

I sjakten lengst nord ble det, tross mange funn fra metalldetektor her, bl.a. ­flere som kan knyttes til tradisjonelt gravgods, ikke funnet noe. I den ­midterste sjakten ble det funnet rester av jordbruk på bunnen av sjakten. Det viste seg, som vi for øvrig også så på Hol, at undergrunnen var langt mer kupert enn dagens overflate. Gjennom årtusener har jordbruket arbeidet jorden fra de høyeste delene av åkrene ned i fordypningene. Sjakten var i en fordypning og vi kom slik nesten en meter ned før vi fant bunnen. I sjaktveggene vistes tykke jordbrukslag som ikke var berørt av dagens plog. Bunnen av disse ble datert til 3400 år siden, eldre bronsealder, og viste altså at området fremdeles var i bruk også etter steinalderen (som vi jo fant spor av på Hol).

Sjakten lengst sør gikk gjennom et langhus. Stolper, ildsted og veggrøfter ­vises. Dette var på et høydedrag i åkeren og plogen hadde laget spor gjennom de fleste strukturene. Var dette langhuset fra folkevandringstiden eller mero­vingertiden, slik som de som eide draktspennene (som ble funnet i 2015 på Vinnavold) bodde i? Eller var de samtidige med vektloddene som ble funnet fra handel fra vikingtiden? Også i dette tilfellet viste det seg at det som var under jorden var vesentlig eldre enn det som var i jorden (man forventet at det som kom fram med metalldetektor var pløyd opp fra undergrunnen, men så viste det seg at de lagene ikke finnes lenger, men er bare omrotet i pløye­laget pløyd opp fra undergrunnen). Mens funnene på åkeren strakte seg fra ­perioden 450 e.Kr. (folkevandringstiden) til et stykke ut i middelalderen, var dette huset vesentlig eldre. Faktisk nesten samtidig med de daterte stolpene fra Hol. Det ligger altså et langhus fra før-romersk jernalder her. Sammen med funnene fra Hol viste det nå en bruk av området fra både yngre stein­alder, eldre bronsealder, før-romersk jernalder, romertiden, folkevandringstiden, merovingertiden, vikingtiden og middelalderen. I tillegg selvsagt også nyere tid i form av knapper og mynter. Altså er alle periodene fra forhistorien fra og med yngre steinalder representert.

Hall, graver og kult på Løykja

Det ble funnet flere gjenstander ved dagens kirkegård som tydet på bosetting i området. På en åker lenger øst ble det funnet mange gjenstander som kan forbindes med graver, slik som enden av en slangehodering av gull (fyldigere beskrevet i Nordmøre museums årbok 2016). Gravfunnene tydet på at graver fra perioden romertid til merovingertid var blitt pløyd over og vendt inn i pløyelaget her. Var det noe igjen av gravene? Gerhard Schøning skriver i 1778: "En saadan stor Steen-Røse findes ogsaa på Gaarden Løken, 3/4 Mile ovenfor Hoff, hvor Hoved-Kirken tilforn har staaet, men blev ei igjen opbygget, efterat den ved et Snæskred var bleven ødelagt." Hundre år senere skriver Bendixen i 1878; "Ovenfor veien har ligget en anden, mindre gravplads; den store røs, som Schøning omtaler, maa have været der. Nu sees spor efter 2 røser, i hvis bund der ligger kul i store lag. Paa engen tæt ved er sikkert 1 røs, men sandsynligvis mange flere blevet ryddet bort." I moderne tid er det ingen som husker graver her. Det ble brukt bulldozer i en vending for å jevne ut åkeren, så de høyeste områdene var nok høyere enn i dag.

På åkeren vest og nord for museet har det også dukket opp en del gjenstander. Blant annet ble det funnet en gullperle fra romertiden og en miniatyrøks av bronse. Mesteparten av funnene så nær som gullperlen, tyder på at det var bosetting her. Var det noe å finne igjen etter denne bosettingen?

Ved kirkegården grov vi to sjakter. Den ene var funntom. Det var dype plogspor fra nyere tid i hele området. Imidlertid dukket det opp noen anseelige stolper i sjakten nærmest kirkegården. Stolpene viste seg å være fra romertiden. Med en diameter på nesten 50 cm tyder på at det har vært store stolper, kanskje restene av en hall som ble brukt i kultdyrkelse. Var det her høvdingen på Leikvin tok imot folket da de kom for å dyrke guder og forfedre? Bygningsrestene er datert samtidig med en del av kokegropene som ble funnet i 1993, så her inne har nok måltidene blitt fortært i festlig lag med skåler til gudene.

På åkeren nord for museet ble bunnen av noen kokegroper funnet. Vi må se dem som en fortsettelse av området nord for veien der man altså fant mange intakte kokegroper i 1993. De var svært ødelagte av plogen og det er sannsynlig at en del er blitt helt borte.

Vest for museumsområdet ser det ut som om alle funn er i pløyelaget, for her var det ingen ting å se i bunnen av sjakta. Funnene herfra med metalldetektor var hovedsakelig fra viking­tiden og middelalderen og tydet på bosetting.

På området lengst øst på Løykja var det tidligere funnet gjenstander med ­metalldetektorsøk som tydet på at det var graver her. Vi la to sjakter på de høyeste områdene av åkeren. Ganske snart kom vi ned til et lag som var tydelig anner­ledes enn matjorda. Et par mørke strukturer tegnet seg av i under­grunnen, lengre bort i sjakten dukket det opp to kokegroper. I hele laget var det rester av kull, dessuten tydelige pløyespor fra nyere tid som gikk godt ned i laget. Det var også rester av brente bein flere steder. Vi tolket dette laget som sannsynligvis fra perioden romertid til merovingertid, fordi man kan anta at tidligere detektorfunn er pløyd fram fra dette laget.

I enden av sjakten var det ingen synlige strukturer, vi valgte derfor å gå ned her for å finne bunnen av det laget vi sto på. Det viste seg å være tykt, først etter 25 cm kom vi ned på ett nytt lag med litt lysere sand. Her traff vi på enda to kokegroper samt en nedgravning full av kull som viste en annen fase av bruken av stedet. Noen få streker i sanden vitnet om bruk av ard.

Dette var imidlertid ikke bunnen. Steril grunn måtte vi enda lenger ned for å finne. For å få en profil helt ned grov vi en rute ved sjaktveggen ca 100x20 cm. Til sammen telte vi sju lag, det siste laget var steril grunn. Over dette var et tynt mørkt lag på bunnen av en nedgravning vi tilfeldigvis snittet med den siste lille sjakten. Oppå det igjen lå et lag med strukturer som kokegroper og ardspor ca 10 cm tykt. Kokegropene må antas å være nedgravd i laget og ­stammer derfor fra tiden etter jorddyrkingen med ard her.

Ardsporene var fra begynnelsen av før-romersk jernalder. Deretter har det altså vært en fase med bosetting før det ble kultdyrkelse og gravleggelser her. Etterhvert ble det slutt på å bruke området i og med at det var blitt fullt av gravrøyser i løpet av merovingertiden.

Det beste var imidlertid ikke funnet enda, det kom i den neste sjakten. Den ­andre sjakten ble åpnet litt lengre mot gården på det aller høyeste punktet i åkeren. Diverse uformelige avtegninger og nedgravninger var synlige her i det samme laget vi støtte på under matjorden i den første sjakten. Da vi ­visste lagfølgen på stedet ble dette laget ikke sprettet, bortsett fra ett snitt ved ­søndre sjaktvegg for å få fram en god profil, samt å undersøke et metallutslag på detektoren (Det beste så langt i undersøkelsen, ifølge detektorist Anders Danielsen). Ganske snart dukket noe grønt fram fra jorda, brune rester rundt kunne være rester av tekstil. Toppen av en korsformet spenne kunne anes. Hele ­jordklumpen ble tatt opp i en iskremboks som ble sendt for ferdig-graving ved Vitenskapsmuseet. Antagelig hadde vi gravd oss ned i kanten av en grav fra folkevandringstiden. Spennen lå i passe høyde til å bli dradd med av plogen, derfor grov vi den ut. De andre avtegningene av lignende karakter kan dermed også tolkes som graver, men kan selvsagt være noe annet. De er alle i konflikt med plogen, noe som bekrefter antagelsen om at detektorfunnene er fra graver.

Spennen ble renset i laboratoriet på vitenskapsmuseet og det ble avdekket en fantastisk liten spenne av uvanlig karakter. Her var det også fragmenter av tekstil, dermed kan man anta at graven er ubrent i og med at dette sikkert ville ha brent opp ellers. Mulighetene for skjelettmateriale er dermed til stede hvis en graver ut hele graven. Spennen var av en sjelden mellomtype mellom de flotte relieffspennene og de mer alminnelige korsformede spennene. Det er ikke registrert en lignende så langt her i landet.

Handel på Torske

Funnene på Torske tydet på handel og bosetting. Det var vektlodd, remender og en arabisk dirhem, dessuten flere spinnehjul. Her ble det også funnet et forgylt beslag fra Irland, beskrevet i nevnte årbok, og fragmenter av en likearmet spenne fra vikingtiden. Var det mulig å finne rester av handelsstedet?

De tre sjaktene som ble gravd avdekket ingen gode strukturer. Et jordbrukslag ble datert til yngre romertid og viste altså aktivitet fra den perioden. Størst lykke hadde karene med metalldetektor, de fant et sølvbeslag, toppen av en edelstenbesatt gullring fra middelalderen og en del av en dirhem fra arabisk område.

Den eldste jernalderen

På senhøsten, etter at utgravningene var ferdige, kom det inn enda et funn fra Løykja. Det var øverste delen av en liten draktspenne. Den var funnet på åkeren ovenfor og østenfor veien ved museet. Her var det ikke kjent noen funn ennå. Den viste seg å være den første gjenstanden som er funnet i Sunndal fra før-romersk jernalder. Nå hadde vi altså en gjenstand som kan ha tilhørt dem som dyrket jorda først ved det overpløyde gravfeltet noenlunde samtidig med langhusene på Vinnavold og Hol.

Tolkning av funnene fra Leikvinområdet – Handel og religion gjennom flere tusen år

Ut fra funnene som er gjort ser det ut som om Leikvin, i tillegg til bosetting, har vært et sentrum der man har hatt begravelser, fester og andre religiøse sammen­komster. Navnet Leikvin tyder også på at det har vært konkurranser her i samband med at folk samles. Her var det vel også ting for Sunndal tinglag (Sunndal, Øksendal og Ålvundeid). Rundt det sakrale området har det også vært mye aktivitet.

I 2015 og 2016 ble det funnet flere vektlodd og andre gjenstander på gårdene rundt Leikvin. I tillegg fant de oppklippete mynter. Myntene ble klippet i stykker for å gi nøyaktig vekt, se nærmere forklaring under, og vektloddene ble brukt for å veie dem. Det er derfor sannsynlig at det ble omsatt varer i området. Men hva var det man handlet med og hvorfor er det rester etter dette flere steder og ikke bare ett sted?

Den mest åpenbare gjenstanden knyttet til handel, som er funnet i Sunndal, er fra en grav på Hoven. Her lå et sett med skålvekter i gravgodset. For å veie opp sølv til handel hadde man vektlodd av forskjellige typer. Rett vekt i lodd ble lagt på ene enden, så la man på sølv i andre vektskålen til de to var like høye. Da kunne det bli nødvendig å stykke opp sølvet en hadde, det være seg en armring eller en mynt. Mynten hadde ingen verdi utover sølvverdien for vikingene. Antagelig har vektskålene fra graven på Hoven blitt brukt til ­handel i nærheten av Leikvin i tillegg til at den har blitt brukt på markeder andre ­steder nært og fjernt. Vektloddene er ikke funnet, men graven var ikke ­fagmessig utgravd, så bare det mest åpenbart interessante ble tatt vare på. Det var også rester av en båt i graven, så den rike kjøpmannen fra Hoven kan ha reist langt, kanskje helt til utlandet. Båten må ses i sammenheng med vekten som ble funnet i graven, altså en handelsmann som brukte båt til handelsreisene sine.

Når man i 2016 og 2017 har funnet mynter som er klipt i stykker er dette derfor tydelige spor etter handel. Selv om det er verdifulle ting er myntene små og lette å miste. På en travel markedsplass kan de fort bli tråkket ned i søla og komme bort. Svært ergerlig for den det måtte gjelde. Vektloddene som ble brukt var også små og lett å miste. De fleste er lagd av bly, og lette å erstatte, men man kan tenke seg at det var stor sorg hos den handels­mannen som mistet det vektloddet som ble funnet høsten 2016 på Hol. I dette vektloddet var det innfelt et stykke av et forgylt irsk beslag, noe som kanskje skulle vise hvilken suksessrik handelsmann det var som eide det. Samtidig viser dette utstrekningen av nettverket i vikingtiden som også Sunndal var en del av: Mynter fra Bagdad og irske beslag. Gjenstander fra ytterkantene av vikingenes områder, samlet her i Sunndal.

Tre handelssteder

Så langt er det hovedsakelig tre steder i Leikvinområdet som peker seg ut som handelssteder fra yngre jernalder og middelalder. Det er Øverbakkan på Hol, Kjerkjebakkan på Vennevold og en åker på Torske. Alle disse tre stedene var undersøkt i forbindelse med utgravningene i Leikvinområdet i 2017. Der var ett av formålene å se om vi fant strukturer under bakken som ville hjelpe oss i framtiden med å lokalisere slike handelssteder. Dessverre var det lite av det å finne. Derimot dukket ytterligere rester etter handel i form av sølv som har vært brukt både på Vennevold og Torske.

Myntene som ble funnet med metalldetektor i Leikvinområdet er av en type, arabiske dirhemer. Ingen av dem er hele, alle er klipt i stykker. Til nå er det en på Hol, en på Vennevold og to på Torske. Myntene er fra samme tidsrom, men har nok vært i sirkulasjon lenge før de havnet her, antagelig en gang på 800-t.

Vi vet ikke sikkert hvorfor det var handel på tre stedene. Kanskje ble handels­plassen flyttet etter noen år, eller man vekslet for hvert år hvor i Leikvin­området det skulle være. Området ble nok ganske nedtråkket på markeds­dagene, og var dette dyrkbar jord var det vel en måte å fordele byrden på ved å bytte på hvem som hadde marked. Samtidig kunne vel markedsaktiviteten avgi en del ­næring til jorda til neste pløying i form av menneske- og ­dyreekskrementer, samt ­matavfall etc. Åkeren ble kanskje ekstra god etterpå.

Hvorfor var det slik handel i Leikvinområdet i jernalderen? Vi ser rester etter av dette markedet i markedene som ble holdt på Sunndalsøra fram til 1700-tallet. Da kom fiskere fra Smøla, Kristiansund og Aure og kjøpmenn fra Trondheim inn til Sunndalsøra. Hit kom folk fra Gudbrandsdalen, Lesja, Oppdal og indre deler av Sør-Trøndelag for å få tilgang til kysten. Så treftes de her i Sunndal for vareutveksling. Innlandsbøndene tok med seg tørrfisk og fremmede varer fra kysthandelen hjem igjen, mens handelsmenn og fiskere reiste hjem igjen til kysten med kjøtt, sølv og andre varer. Slik må det ha vært i jernalderen også. Den gangen var det ikke noe Sunndalsøra på grunn av høyere vannstand og man måtte samles i det religiøse senteret av dalen på Leikvin.

I Sunndal var det også den gangen gode jordbruksforhold og et visst overskudd til nytte både på kysten og i innlandet. Reinprodukter fra innlandet og Sunndalsfjella fant veien til handelsmenn og håndverkere som lagde kammer av beina og brukte skinna til mye forskjellig, kanskje spesielt til å ligge på. Fra innlandet kom også råjern og kull som man hadde dårligere forutsetning for å produsere ved kysten og i Sunndal. Varer fra utlandet vet vi ble omsatt, slik som myntene eller plyndringsgods som vi ser i det innfelte beslaget i vektloddet. Det var det kysthandelen ga. I tillegg var sikkert tørrfisk en stabil handelsvare, den holdt seg lenge og var et godt proteinsupplement utover vinteren.

I tillegg til handel ble det sikkert knyttet allianser, avtaler om bryllup og drukket skåler i vennskapets ånd. Hester ble vel handlet med, men også brukt i konkurranser slik som kappridning, som "skeid" i Holskeidet antyder. Og så ble det ofret til guder og forfedre. Døde noen mens de var her og hadde tilstrekkelig status fikk de kanskje en plass på det store gravfeltet på Løykja eller en flatmarksgrav i nærheten av handelsstedet. For på alle stedene er det også funnet rester av typiske ting man forbinder med graver. Ut fra de siste funnene og den kunnskapen vi etter hvert har begynt å tilegne oss, er det et spennende bilde som trer fram av yrende liv midt i Sunndal til faste tider i året. Og hvor bønder, slik som handelsmannen på Hoven, fikk anledning til å slå seg opp og bli rikere enn folk i bygdene rundt. Og kanskje rikest, mannen på Leikvin?

Denne artikkelen er fra årboka 2018.
Del 1 ble trykt i Nordmøre museums årbok 2016.