Metallsøkere gir nye muligheter, del 1

Bruk av metalldetektor har ført til en eksplosiv utvikling i innleverte funn til landsdelsmuseene. Så stor er mengden at det er med blandede følelser arkeologene vil ta dem inn i museumssamlingene. For om mengden gjenstander øker har ikke museene større ressurser til konservering av gjenstandene. Det har for eksempel ført til flere års ventetid for å få landsdelsmuseenes diplom for innleverte funn. I det arkeologiske miljøet er det aldri så stort engasjement som når metallsøking blir diskutert.

Alle ting eldre enn 1537 er det innleveringsplikt på, samt mynter eldre enn 1650. Men det finnes mange indikasjoner på at langt fra alle funn blir ­levert inn. For hver ting som blir funnet og innlevert blir forhistorien klarere. Mens de som ikke blir innlevert i verste fall er med på å nøre opp under et illegalt marked i salg av arkeologiske gjenstander. Enkelte arkeologer mener til og med at den store mengden av gjenstander som ville gått tapt hvis man forbød bruk av detektor er bedre enn at dette markedet får lov til å vokse. Med følger også en bekymring for at detektoristene skal grave for dypt og forstyrre gjenstander som ligger bevart i grunnen nedenfor pløyelaget. Men er det mislighold av gjenstander, økonomi ved landsdelsmuseene og bekymring­er for regelbrudd som skal hindre unike gjenstander til å bli berget fra plogens herjinger?

Hver gang plogen drar over jordet er det fare for at den kommer borti gjenstand­ene i jorden og ødelegger dem. I tillegg blir jorden harvet. For en potet­åker som er den vanligste åkertypen i Sunndalsdalføret i dag er slitasjen enda større. Først blir jorden pløyd, potetene blir satt, så om høsten blir den ­maskinelt tatt opp igjen. Plogen går en halv meter ned i jorden, langt ned i den sterile undergrunnen, så med mindre det er uvanlig tykke matjordslag blir eventuelle lokaliteter i sin helhet endevendt flere ganger årlig.

Samtidig er reglene slik at man fortsatt trygt kan pløye åkeren der om området er fredet, bare man ikke pløyer dypere enn hva man har gjort tidligere. Men hva når plogen pløyer så dypt som den allerede gjør i Sunndal?

Er metallsøking da den eneste måten å berge gjenstandene fra destruksjon i form av fuktighet, oksygen og ­mekanisk landbruk? Vanlig praksis i flere fylker er å frede grunnen der flere funn er kommet inn. Det vil hindre framtidig bebyggelse av området.

Ny kunnskap om sentrum av Sunndal

I alle fall har funnene i 2015 og i år vesentlig lagt til kunnskapen om forhistorien i Sunndal. En gang i tiden var ikke senteret for Sunndal på Sunndalsøra. Det var ikke ved Åkergårdene slik som i dag heller. Senter i Sunndal var ved Leikvin. I dette området har vi lenge visst at den gamle hovedkirka lå. Her har Sunndølingene lenge før det, gravlagt sine døde på Løykja. Antagelig har gravfeltet på Løykja vært fellesgravfelt for de fleste gårdene i nedre del av ­dalen. I dag er det det største på Nordmøre. Mindre gravfelter har vært anlagt i sammen­heng med de enkelte gårdene for å markere eiendomsretten.

Navnene i området forteller også om at her har folk samles. Løykja har opp­rinnelig blitt uttalt Leikvin (dagens bruk av Leikvin-navnet skriver seg tilbake til en tid da man grep tilbake til det man anså som opprinnelig). Det betyr "Leikarslette" og leik var alvorlige ting før i tiden. Det var bryting og øksekast, ikke hoppetau og ­dukker. Her fikk man vist hvem som var gjevest. Folk samles her for å konkurrere, sannsynligvis i forbindelse med bygdeting og religiøse fester. Her spilte man for eksempel sannsynligvis "knatleikr". Et ballspill med kølle som i motsetning til moderne versjoner som ishockey tillot bruk av flere deler av kroppen og oppfordret til aktiv køllebruk og ikke bare på ballen.

Rett nedenfor Leikvin, der dagens vei går, ligger en liten bekkedal. Det er ­Vedalen. "Ve" betyr hellig og var nok da også veien man tok til helligdommen.

På "Holsskeidet" foregikk det andre typer konkurranser. Her var det rytterne som fikk vist seg fram i diverse konkurranser. Her ligger for øvrig gårdsgrav­feltet til Holsgårdene, enda delvis bevart.

Gudsdyrkelsen på Leikvin foregikk sannsynligvis like i nærheten av dagens kirkegård. Her ble det i sin tid funnet et kokegropfelt som tyder på enten tilberedning av mat samtidig til mange eller på ritualer med bruk av røyk og damp.

Til nå har det imidlertid vært vanskelig å si noe om hvor markedsplassen, gårdshusene og folket har holdt til. Vi vet det må ha ligget en omfattende gårdsbebyggelse i ­nærheten, men riktig hvor, det har vært vanskelig å stedfeste.

Spinnehjul av bly

Det er her metallsøkingen kommer inn. Våren 2015 ble nemlig et spinnehjul av bly levert på kontoret mitt. Det var ikke til da en ­spesielt vanlig funngruppe fra forhistorien. Men det viste jo at noen hadde holdt på med ganske dagligdagse sysler for minst 1000 år siden. Hvor det var ­funnet? På Løykja. Finner var Christian Husby. Han er ivrig metallsøker og har satt seg inn i regelverket som gjelder funn fra forhistorien. Det er fellesskapets eie og skal slik inn­leveres. Mer ble ikke funnet på Leikvinområdet våren 2015.

Så kom høsten, med nyomrotet jord. Metallsøkerne var nok en gang ute på jakt etter metall. Blant knapper, skospenner og mynter begynte det å dukke opp ting fra jorda flere steder i Leikvinområdet, skjønt ikke mer der det første spinnehjulet dukket opp. På åkeren, like nordvest for dagens kirkegård, ­dukket det blant annet opp deler av en nøkkel fra vikingtiden eller middelalderen, en ødelagt spenne fra folkevandringstiden og en praktfull mynt fra slutten av 1500-tallet. Nå forelå det etter hvert såpass mange funn herfra at det måtte anses som et aktivitetsområde. Lokaliseringen av ­forhistoriens be­byggelse var kommet nærmere. Søket ble etter hvert flyttet til åkeren vest for museet. Her kom det også fram flere ting. Det var en beltespenne fra ­eldre jernalder, flere spinnehjul og vektlodd. Vektlodd viser at det har foregått ­handel her. Det var ikke tørrfisk og skinn som ble veid ved hjelp av slike vektlodd, det var sølv. Selve sølvet glimrer enn så lenge med sitt fravær.

Mellom Hol og Leikvin ligger Vennevold. Navnet tyder på at gården er omtrent samtidig i alder med Leikvin og Hol. Her sier sagnet at det lå en kirke. Om det stemmer er ikke godt å si, men fortidens folk har i alle fall vært her. På «Kirkeåkeren» ble det høsten 2015 funnet flere vektlodd, ­spenner av forskjellige slag og naturligvis en del av nyere årgang. Noen av fjorårets vakreste og mest spesielle funn kommer herfra: En fugleformet spenne, sannsynligvis fra merovingertiden (tiden før vikingtiden), en likearmet spenne fra samme periode med dyrehoder på hver side og en rund nål med dragemønster fra vikingtiden. Her var det også fine funn fra middelalderen. Beltebeslag med gulltråder innlagt og et signetstempel viser at det har holdt til fintfolk her.

Tyske mynter

Etter disse funnene ble potetåkrene med flest funn fredet senhøsten 2015. Så kom våren 2016. Nye områder ble undersøkt, denne gangen på Hol. I gamle dager lå gården oppe på Skeidet, så her var det å vente en del funn fra nyere tid. Noen hundre meter lengre øst på Skeidet ligger også som nevnt et gravfelt, så her har det vært bosetting og ­aktivitet i lang tid. Ganske snart kom det ting for dagen. En stor mengde knapper, uhorve­lige mengder moderne søppel, og blant disse flere spinne­hjul, to innleveringspliktige mynter fra to forskjellige tyske bystater, noe som kanskje er en del av et sett redskaper for personlig hygiene fra ­Vikingtiden og så et fragment fra et forgylt irsk bronsebeslag fra vikingtiden.

Det irske beslaget er knust, antagelig av plogen, men man kan av den biten som ble funnet se at det har vært forseggjort med snirklete mønster og innlagte edelstener. Antagelig har det vært montert på en Bibel eller et relikvieskrin en gang for så å ende opp i en grav i Sunndal. Enten har det vært montert på den originale gjenstanden eller blitt tatt av og brukt til draktnål. Ikke en stor nok del er bevart til at det er mulig å si noe med sikkerhet. Slike funn er svært sjeldne, også på landsbasis, og hver gjenstand er unik.

Potetene kom i jorden, kornet ble sådd og det var bare for detektoristene å vente på høsten. Og høsten kom…

Slangehode i gull

På åkeren der det første spinnehjulet ble funnet begynte ting å skje igjen. En konisk spenne fra merovingertiden dukket opp fra jorden, deler av en ­spenne fra romertiden, enda en spenne­del og så toppet tidligere leder i Sunndal museums­lag, Alf Harald Dragseth, kaken med først enda en konisk spenne og så enden av en slangehodering av gull fra yngre romertid. Gullgjenstander fra romertiden er forholdsvis sjeldne og er stort sett å finne der makten har vært samlet. En ring i jern­alderen var et symbol, de ble gitt av konger og hærledere til sine nærmeste samarbeidspartn­ere. I romer­tiden deler man gjerne ringene inn i et hier­arki der store halsringer er det ypperste, tegnet på ­kongen selv, deretter armringer og nedenfor der på rangstigen, fingerringer. I tillegg ­dukket det opp vektlodd fra vikingtiden. Det dreide seg derfor sannsynligvis om overpløyde graver, kanskje en fortsettelse av gravfeltet på Løykja, eller even­tuelt et gårdsgravfelt.

Øst for gravfeltet, på Torske, ble det også gjort søk tidlig på høsten. Opp fra jorden dukket vektlodd, en terning og et forgylt ornamentert beslag. Antagelig del av et sverd eller en slire fra 900-tallet. Dessuten flere signetringer, noen kanskje fra middelalderen.

Hva jorda skjuler av andre gjenstander kan bare framtiden vise. Det blir ­spennende å følge med på hva som dukker opp herfra og andre steder i Sunndal i årene som kommer.

Regler for metallsøk

En samvittighetsfull detektorist har mange regler å forholde seg til. Det er ikke lov å gå med metalldetektor uten grunneiers tillatelse. Heldigvis er de fleste grunneierne også interessert i hva som kan ha skjedd på gården en gang i ­tiden. Det er ikke lov å undersøke på toppen av kjente kulturminner. Det er en sikringssone på fem meter fra nærmeste fredede kulturminne og man skal ikke grave dypere enn pløyelaget på søken etter funn. Under pløyelaget ligger ting fremdeles på opprinnelige plass og kan fortelle mer enn om den blir funnet i pløyelaget. Er den først tatt av plogen er det derimot en fordel å få dem opp. For hver gang plogen feier over gjenstandene er det fare for at de blir ødelagt, luft og fuktighet slipper til og starter nedbrytingen av metallet. Stedet der man finner noe som er innleveringspliktig skal merkes og gps-posisjoneres. Til sammen kan funnene fortelle noe om aktivitet på en boplass for eksempel. Og finner man noe i åkeren trenger ikke grunneier være bekymret for at åkeren blir fredet. Så lenge man ikke pløyer dypere enn hva man alltid har gjort er det fritt fram å fortsette å dyrke jorden om det er funnet en innleveringspliktig gjenstand der.

Detektorklubbene rundt omkring i landet er en fin plass å starte. De kan ­reglene og kan svare på spørsmål. Noen vil kunne synes at det er urimelig å måtte levere inn tingene man finner. Men når tingene blir innlevert blir de tatt vare på for ettertiden, og ikke bare for finneren, men for resten av sam­funnet. For å hjelpe til med at folk leverer inn de mest verdifulle objektene er det finner­lønn for ting av edelt metall, men de er det langt mellom. Spenningen med å finne noe er det viktigste for detektoristene.

En arkeologisk undersøkelse på Løykja?

De mange funnene på Hol, Vennevold, Løykja og Torske, alle gårder tett ved hverandre viser ikke bare at det må ha vært stor aktivitet i Leikvinområdet i forhistorisk tid, det viser også at plogen i Sunndal roter om i mange tidligere urørte jordlag. Gjenstander blir vendt opp kastet om på, harvet ned og knust. Bevaring av funn nedenfor pløyelaget blir uaktuelt i en potetåker siden plogen går ned i steril grunn, dermed er ikke argumentene som blir brukt på andre åkertyper gyldige her. Dette er noe som arkeologene i fylket også har blitt klar over. Hvor mye ødelegger plogen av de gamle kulturlagene? Er noe i det hele tatt fremdeles bevart under pløyelaget? Svar på disse spørsmålene vil påvirke forvaltningen av metallsøkerfunn i potetåkre og det er viktig å få dem belyst for bevaringen av gjenstandene.

Derfor arbeides det nå fra fylkets side i samarbeid med lokale detektorister, med å få undersøkt områder for å se hva som vil vises på georadarunder­søkelser og ved flateavdekking. Dette vil samtidig gi mer kunnskap om Leikvinområdet. Et område som nå ser ut til å ha vært sentralt i regionen ut fra eldre og nyere funn.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2016