Leken og livet - Barneleker fra Nord-Atlanteren

Barn har alltid lekt. Vi vet at leken er en viktig del av livet. Men i eldre tid, i samfunn nærmest uten penger, med mange munner å mette, måtte barn tidlig lære seg å arbeide selvstendig og pliktoppfyllende. Å leke underveis var en direkte forberedelse til det å være voksen. Lek kunne også være en måte å videreføre boklig lærdom og historie på i en tid hvor mange ikke kunne lese. Noen tradisjoner presentert her var utbredt rundt store deler av Nord-Atlanteren. Andre har sitt opphav i et avgrenset geografisk om­råde. Fellesnevner for lekene jeg skal beskrive er at de var hjemmelaget og stort sett av materialer som fantes på stedet. Det er mange likheter blant fortidens barneleker i Norge og på Shetland, Færøyene og Island.

Å se tilbake

Det er lett å bli kjent med andre kulturer gjennom kontakt med barn. Om det er språk eller andre tradisjoner vi vil ha viten om, er barnas fore­stillings­verden velsignet ukomplisert. Det samme kan man si om beskriv­elser gitt av eldre mennesker om sin oppvekst i en samfunnsstruktur som ikke lenger finnes. Samtaler om barndom gir noen av de klareste bilder av hvordan livet en gang var. Livet på et småbruk ved kysten av Nord-Atlanteren i begynnelsen av 1900-tallet besto av mye hardt arbeid. Det var lite penger i omløp og naturalhusholdning livberget store familier. Barn ble satt til å gjøre noe de kunne mestre. De fikk oppgaver som krevde både fysisk og psykisk utholdenhet. Lek var viktig for utvikling av disse egenskaper.

Trening i en teknikk eller en bevegelse var avgjør­ende for fort å komme i gang med nyttig arbeid.

”Noe av det aller første ”arbeid” jeg gjorde som barn var å bære ut møkk fra fjøset i en kipe på ryggen. Bestefar var små­bruker på øya Yell. Han laget en bitteliten halm­kipe (kessie) akkurat passe­lig til meg, slik at jeg også kunne være med. Jeg trasket stolt og iherdig i hælene hans, da vi tømte båsene for møkk. Det kan ikke ha vært mye hjelp i det jeg gjorde, men det var slik jeg begynte min karriere som småbruker.” (Charlie Laurenson, født 1926. Sursetter, Voe, Shetland, 1993)

”Vi var 9 unger. Arbeide måtte vi fra første stund. I fjøset, under våronna, torvtaking eller slåttonna. Jeg husker at vi fikk være med på torvonna, jeg måtte ha vært 4-5 år. Jeg brukte en liten bordkniv til å stikke små torver med. De tørket fort. Så kokte vi kaffe på dem til de voksne”. (Borghild Jektvik, født 1923, Jektvika, Hitra 1994).

Vi kjenner også miniatyrredskaper, verktøy og andre bruksgjenstander fra arkeologien. Miniatyrbåter, sverd, økser og kokekar er kjent fra hele det Nord-atlantiske område. Utgravninger på Shetland har avdekket flere miniatyr håndkverner, som lenge så ut til å være noe særegent for øygruppen. Senere undersøkelser har påvist flere funn av små hånd­kverner også fra midt-Norge. Tross grundige forskning er det ikke funnet tilsvarende andre steder i Norge.

I et samfunn som var av­hengig av erfaring, måtte en tidlig øve seg på ulike arbeidshandlinger. Å leke var en god måte å utvikle ferdigheter:

”Far ble såret i første verdenskrig og kom egentlig aldri helt til hektene etterpå. Men han var nevenyttig og utdannet seg til møbel­snekker. Vi hjalp far mye. Han ga oss verktøy og viste oss hva som skjedde hvis vi holdt dem feil. Skar vi oss, så lærte vi det! Min bror John lignet far. Laget alltid ting av tre, og jeg husker godt alle bilene han laget. Far dreide hjul. John snekr­et nøyaktige kopier av laste­bilene omkring på byg­da. Panserne var hengslete ka­kaobokser av blikk. Bli­kket på disse var spesielt sterkt, lett å klippe opp og brette. John fikk jo fagbrev og ble møbelsnekker etter hvert han også.” (Charlie Laurenson, født 1926, Sursetter, Shetland, 2006)

”Da vi var barn fordelte mor oppgaver mellom oss ved å si: ”Dette skal du gjøre, det andre må du lære. Å gjøre er å lære å bli småbruker.” Så gikk jeg min vei og gjorde mitt” (Joann Garrick, født 1906, Silwick, Shetland, 1992).

Et utvalg leker fra det Nord-atlantiske kulturområdet

Følgende eksempler på barneleker har jeg støtt på under arbeid med dokumentasjon av det før-industrielle samfunn i Norge, Shetland, Fær­øyene og Island. Mange av disse lekene var fremdeles i bruk lenge etter andre verdenskrig. Noen har sitt opphav i fjern fortid.

Tyrkjabátur

”Så fore de op på de bjerge, hvor de islandske havde gemt deres fisk, som var 100 favne høje, der hentede de nogle folk med deres børn. De som ikke så magelig kunde tage fat på, dem skød de i hjel, så at nogle styrtede ned af bjergets 100 favne”. (Presten Oluf Eigilsson, 1628)

I ”En kort beretning om De tyrkiske Søerøveres onde medfart og omgang, da de kom til Island i året 1627”, forteller den Islandske presten Oluf Eigilsson fra Vestmannaøyene om en hendelse der han selv og 200 sambygdinger ble tatt til fange av sjørøvere fra Algerie. Det er en blodig og rystende skildring av hvordan de uskyldige islendinger så 3 store skip krysse seg innover mot havna med småbåter på slep. Befolkningen trodde at det var ufarlige skip og så ikke trusselen før det var for sent. De som ikke klarte å rømme til fjells ble tatt til fange og transportert om bord i skipene. Sjøreisen var et mareritt og mange døde underveis. Under en mektig storm ble tauet til en av småbåtene slitt over. Etter nærmere en måned på havet ankom skipene Algerie. Fangene ble solgt på torget som slaver. Presten ble imidlertid løslatt på betingelse av å være budbringer til Kong Christian IV hvor kongen ble krevd 1200 daler i løsepenger for de gjenværende islendinger. Hvordan det gikk, sier ikke presten noe om, annet enn at han møtte kongen og siden reiste hjem til Vestmannaøyene.

Denne beretning i noe forvrengt utgave er videreført til vår tid som en barnelek. Det er et eksempel på hvordan lek kan formidle skriftelig kildemateriale i et samfunn hvor folk flest ikke kunne lese. Tyrkjabátur er en sterkt stilisert båtmodell av tre, med en ullsnor som skal forestille tampen mellom båten og kaperskipet. Leken går ut på å løse båten fra tauet uten å løsne den fremste tauenden som festes i et stolbein. I en islandsk bruksanvisning står det at grepet var å løse opp strupeløkken og det doble halvstikket rundt framtoften. Løkken skal så føres over baugen og følge snøret tilbake gjennom halvstikket. Det står for øvrig at dette var så enkelt at hvilket som helst barn kunne finne ut av det. Min erfaring tilsier noe annet, men det lar seg gjøre!

Vind er en uunngåelig del av hverdagen ved kysten. Vindkråka (da windy kraa) dukket opp i mange samtaler med eldre folk på Shetland: ”På våren løp vi småunger etter nyfødte lam som skulle merkes på heia. Vi fanget dem for de voksne som ikke var så raske til beins. Så trædde bestemor en farget ulltråd i en nål og stakk den gjennom øret på lammene, som et midlertidig merke. Da fikk vi unger tid til å leke med vindkråka. Det var en potet stukket full av vingefjær fra høns eller måker som vi slapp foran vinden. Da blåste den av gårde. Fløy et stykke, hoppet og spratt bortover sletta fortere enn vi klarte å løpe. Men det virket bare hvis det var stiv kuling eller mer. En gang gikk jeg meg vill i iveren etter å finne igjen vindkråka. Så tenkte jeg på ordene til en gammel mann som sa, husk at vinden blåser alltid fra sydvest mot nordøst. Om du går deg bort skal du vite at toppen på lyngkvisten peker mot nordøst.” (Charlie Laurenson, født 1926, Sursetter, Voe, Shetland). I denne leken fikk man lære å observere vær og vind.

Slakteavfall ga materiale til mange slags leker. Dette gjaldt alle typer husdyr både gris, sau og storfe. På denne måten lærte også barna om dyrenes anatomi.   Det var rift blant unger om leggbein, kjever og horn: ”Far laget snurrebein til oss da vi var små. Jeg tror det var et bein mellom kloven og første ledd på foten til grisen. Naboene våre hadde vanligvis en gris eller to. Når de skulle slaktes, var det om å gjøre for mine brødre å få tak i beina. Vi kalte dem snorrie bein. Barn ser aldri den slags nå til dags.” (Katie Johnson, født 1901, Reawick, Shetland, 1990).

En dobbel snor festes rundt midten av beinet. Taubuktene legges over hendene og tauet vindes slik at beinet oppnår rask rotasjon når hendene beveges fra hverandre. Snøret vindes på denne måten opp i motsatt retning. Under den stadig skiftende dreieretning på beinet avgis det en fascinerende, summende lyd som øker og avtar i intensitet med hastig­heten. I Norge har dette vært vanlig frem til våre dager på Vestlandet, der det kalles snorlebein. Det er funnet flere slike datert til 1200-tallet under utgravninger i Gamlebyen i Oslo.  

Leggbeina på sauen bruktes blant annet til å lage spill. Når en under slakting kutter av beina ved nest ytterste ledd, får man småbein som kan kokes og frigjøres for skinn og fett. Antall bein i de fire føttene er 26, nok til det færøyiske spillet ”kongespillet”. Det skal 25 knokler til. Åtte kodebein, 8 kronbein, 8 klovledd og et fotrotsbein, som på færøyisk heter kast. En pleide å lagre spilledelene i skaftet på en utslitt strømpe. Kongespillet eller å ”kasta kongar” er et meget gammelt innendørs spill, som ble spilt av barn og menn. Spillet har 2 deltagere, som sitter på golvet i hvert sitt stuehjørne med skrevende bein ovenfor hverandre. Det spilles om hvem som skal begynne. Motparten setter opp 1 kodebein. Poenget er å velte motpartens spilldeler etter hvert ved å sende fotrotsbeinet bortover golvet. Den som klarer flest, vinner.          

I tillegg til bein fikk barn på Færøyene saueblærer å leke med. Blærene ble blåst opp og gjemt til nyttårsaften. Da ble de hentet frem igjen og tråkket på så det smalt. Datidens beskjedne fyr­verkeri. Når blæren blå­ses opp må urinen først presses ut. Blæren blåses litt opp. Så vrenges den slik at glattsiden vender ut. Nå blåses den helt opp ved bruk av en hul gåsefjær. Til slutt skal det bindes en stram tråd om blære­halsen. Hvis en liten stein ble lagt inn før en blåste opp, ble det en fin rangle til minste­mannen.

I Norge var det ganske vanlig frem til 1920-tallet å tilvirke skøyter av legg­bein fra hester.     

Hester, kuer, sauer og høns

Skjell, bein, og rekved ga kjærkomment leketøy for kystens barn i hele det Nord-atlantiske området. Dialektord for ulike typer skjell er språklig bevis for dette: buhund (strandsneglen), griseskjell (sandskjell), kuskjell (Arctica islandica) og saueskjell (hjerteskjell).

”Da jeg var jentunge lekte jeg alltid småbruker. Det ble jeg også! Jeg lagde små jorder med steingjerder rundt. Til kuer brukte vi O-skjell, kalvene var blåskjell. Vi boret hull i dem og tjoret dem med snorer rundt omkring ”husene”. Den grønne eplelignende frukten som vokser på riset fra den gamle Shetlandske poteten etter at den er avblomstret, var sauene våre. Vi rullet dem utfor skråninger og lot som om de ble jaget av hunder. Bikkjene var hjerteskjell. I min barndomsverden virket dette så virkelig. Men barn­dommen vår varte ikke så lenge. Vi begynte å strikke ganske tidlig, og måtte vi hjelpe til på bruket, det var vårt levebrød.

Om våren og sommeren arbeidet vi fra morgen til kveld med å vende jorda med spade, trekke harven, sette potet. Vi var med på torvonna, sprang barbeint etter de små lammene som skulle merkes. Under sauesanking var det vi unger som var bikkjer. Det er en levemåte som er borte, kanskje det kommer igjen en dag, men da skal det mange endringer til.” (Mary Ann Anderson født 1916, Aith Shetland, 2006).  

I denne artikkelen har det ikke vært plass til annet enn få eksempler på leker og deres betydning for barnets hverdag før i tiden. Det finnes mange flere. I dag kan vi bruke denne utømmelige kilde til både inspirasjon for kreative utfoldelser og som en leksjon i nøysomhet. Vi trenger begge deler i det globaliserte samfunn. 

Lesetips

Joensen, Robert. 1979: Fåreavl på Færøerne. Færoensia vol.XII, København
Stumann Hansen, Steffen & Larsen, Anne Christine. 2000: Miniature Quern-and Millstones from Shetland’s Scandinavian Past. Acta Archaeologica vol. 71, s. 105-121, København
Sylvester, Morten. 2004: Miniatyrbåter – Små Båter for Små Mennesker?, SPOR, nr. 2 , s. 43 – 45, Trondheim
Weber, Birthe. 1981: Leker eller - ? Viking, s. 81-92, Oslo
Wiberg, C. 1977: Horn- og beinmaterialet fra ”Mindets Tomt” . Høegh et. al. De Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo. Bind I. Oslo

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010