Kristiansund for full musikk!

Av Bjørn Skarse

Tre tiår med pop og rock i Kristiansund!

Rock and roll ble godt ivaretatt i Kristiansund da vi skiftet tiår fra 50-åra til 60-åra. Ingar Knudtsen i The Taclons og Åge Tovan i Dinne and his Dynamite var de fremste eksponentene. De to kom fra henholdsvis Steinberget og Innlandet.

Det var andre innlendinger som skulle komme til å prege musikken utover i tiåret – kameratene Jarl Hennøen og Arne Sylthe startet i all enkelhet, for det var veldig enkle forhold med akustiske gitarer og en radioforsterker, The Rocking Boys, fortsatte med Hennø and his Dynamite, The Shakers og The Trembling Sounds. Ingar Knudtsens gode venn og medsammensvorne i The Taclons, Hans Kristian Hansen, stod i spissen for The Terrific Snakes.

The British Invasion, med The Beatles og The Rolling Stones som hovedskyts, skapte rystelser også i Kristiansund. Noen gutter fra St. Hanshaugen lot seg rive med, og The Beatmakers skapte tilnærmet kaos og hysteriske tilstander på sine opptredener. Ove Borøchstein & co ble tenåringsidoler lokalt, og på Sunnmøre, for der var de ekstremt populære.

Fra Nordlandet kom et band som også var fanget av beat og rhythm and blues, og hakket råere enn The Beatmakers, nemlig The Artics. Både Arve Sørdal og Svein Støland var vokalister i dette bandet, som øvde i et hønsehus. Mot slutten av 60-tallet dukket Mr. Brinchman opp fra Brinchmannsveien og omliggende strøk. Riktignok øvde de i en periode på en gård, men de slapp å stå sammen med hønene. Her var det soul og blues som gjaldt, og i tillegg til den tradisjonelle besetningen hadde de full blåserrekke.

Vise og rock

70-tallet kom med både visebølge og heavyrock. Trioen den Mjød var den fremste eksponenten for akustiske gitarer og flerstemt sang. Dette var den lokale utgaven av Crosby, Stills, Nash & Young. Hol’s ’72 Rythmic Section Band, eller bare Hol’s ’72 som de ble kalt, spilte masse Deep Purple og norske Aunt Mary. Arve Sørdal var å finne i begge gruppene.
Hol’s ’72 var viktige i den forstand at de inspirerte mange av bandene som fulgte etter på 70-tallet, bl.a. Thermos og Groms.
Kanskje var Hol’s ’72 det første bandet i Kristiansund som spilte Deep Purples «Smoke on the water». Og «alle» skulle spille den. Det ble en obligatorisk øvelse for alle som startet band. Ut av både Thermos og Groms sprang Stevenson, som egentlig fikk døpenavnet Stevenson Railway Company Ltd. Det ble et svært populært band, som kjørte land og strand rundt i bussen sin og spilte for folk. Det ble 4. plass i NM, singleplate og fartstid langt inn på 90-tallet. De har også spilt sammen flere ganger etter det, nå sist i 2017.

Populariteten til viser og visesang holdt seg gjennom hele 70-tallet. Viseklubben Capo var arnested for karrieren til Stig Nilsson. Han fikk gitt ut tre LP-plater med norskspråklige viser. Den første, «Æ e fra Baillsund, æ», fra 1976, fikk han Prøysenprisen for. Omtrent samtidig eksisterte visegruppa Aragorn, og der fant vi både Lynni Treekrem og Øivind Elgenes, to som skulle gjøre seg svært bemerket noen år senere.
På 80-tallet var det massevis av band som holdt på i kortere eller lengre perioder.

Om det ikke var så mange pønkeband, så var pønkementaliteten fra slutten av 70-tallet viktig – du trengte ikke nødvendigvis å være så flink for å kunne spille i band. Hadde du lyst, hadde du lov.

Musikklinja på Atlanten

Det hjalp nok også til at musikklinja ved Atlanten videregående skole hadde blitt etablert, og ga musikalsk skolering til mange som spilte i band. Tidlig i tiåret ble det også satt i gang rockeverksted i rundhuset på St. Hanshaugen. Blant instruktørene fant vi Gøsta Lindh, Kalle Folland og Tor Risan. Der var det mange interesserte som for første gang fikk prøve samspill med andre i et band.

Nasjonale gjennombrudd

Flere av de som hadde startet å spille på 70-tallet dro nå til de store byene, spesielt Oslo. Bl.a. gjaldt det Jan Dahlen, Lynni Treekrem, Frode Alnæs og Øivind Elgenes. De to siste dannet etter hvert Dance With A Stranger, en av Norges mest suksessrike grupper. De debuterte med sitt første album i 1987, og «Everyone needs a friend» derfra, er en klassiker. Lynni Treekrem fikk sitt nasjonale gjennombrudd ikke lenge etter.

Sologitaristen i The Beatmakers, Ove Borøchstein, begynte på 70-tallet å levere tekster til andre, mange andre, men mest til søskenbarnet Jahn Teigen. Han bidro også med tekster til artister lokalt og ikke minst til Paraplyrevyens årlige oppsetninger. Det er også han som har skrevet det som kan karakteriseres som vår alternative bysang, «I slekt med måsan».

Danse- og konsertsteder

For de som har spilt i band, så er det to ting som har vært viktig – man skal like musikken man spiller, og de man spiller for skal like musikken. I disse tiårene var det stor aktivitet med dansefester rundt omkring på de ulike lokalene i byen – Festiviteten, Folkets Hus, NUL, Roklubben, Tempohuset, Gripsalen, you name it, men det var spesielt en arena som pekte seg ut som aller viktigst: labbdans på ungdomsskolene, eller framhalds- og realskolen før det.
Dette var det naturlige stedet å debutere og prøve ut musikken sin. Uansett om man selv foretrakk heavyrock eller rhythm and blues, så skulle folk danse til musikken. Rene danseband har det vært flere av, men det fremste er evighetsmaskinen Asterix. En evighet er i denne sammenhengen 48 år. Asterix, med Geir Sakshaug i spissen, holdt på fra 1968 til 2016.

Talentkonkurranser

Et fenomen som var veldig typisk for Kristiansund, var alle talentkonkurransene som ble arrangert. De ulike idrettslagene arrangerte talentkonkurranser, og det samme har AUF gjort. På 70-tallet arrangerte Tidens Krav hvert år «Talent» og det var stor variasjon blant deltakerne. Konkurransene var populære, og de trakk alltid fulle hus, så det ga prestisje å gå av med seieren.

Midt på 60-tallet gikk ukjente og ferske The Hooks til topps ved en talentkonkurranse i Festiviteten. Mad Movies, med Henning Sommerro, fra Surnadal deltok også. Framgangsmåten til The Hooks er ikke å anbefale – de hadde fans som gikk rundt i salen og truet folk med juling hvis de ikke ga sin stemme til The Hooks.