Kråksundet sjøbruksmuseum

Av Arnstein Brevik

Kråksundet sjøbruksmuseum
Kråksundet med Notnaustet, Erikstunaustet og Arnstua. Aure. Foto: Ingvill Bakk

Kråksundet ligger mellom øyene Golma og Tustna, helt i den vestligste delen av nåværende Aure kommune. Flintfunn, påviste steinalderlokaliteter og gravrøyser fra bronsealderen flere steder rundt sundet viser at området har vært «liv laga» i tusenvis av år. Her finnes det sikre fiskeplasser, og sundet er spesielt kjent for sitt gode sildefiske. Dette fisket har hatt stor økonomisk betydning, og selv om garnfiske har vært vanlig, har sildefisket i hovedsak foregått med not. Fiskerne organiserte notlag med partseiere, og i de gode sildeårene på slutten av 1700-tallet og de første årene av 1800-tallet skjøt denne utviklingen fart. Når en vet at det i enkelte perioder på 1900-tallet var opp til ti notbruk på strekningen fra Jørgenvågen til Fikkan, er det lett å forstå at silda har betydd mye for utkommet her.

Kråksundet kan også med en viss rett sies å være arnestedet til klippfisktilvirkningen i Norge. Bakgrunnen for dette er at den første pioneren innenfor kommersiell klippfiskproduksjonen i Norge, Jappe Ippes, etablerte seg ved Kråksundet for noe over 320 år siden.

Jappe Ippes kom fra den lille sjøfartsbyen Hindeloopen i Friesland, nord i Nederland, og han fikk i 1691 kongelige privilegium av kong Christian V til oppkjøp av skrei med tanke på tilvirkning av klippfisk, eller som det er beskrevet i privilegiebrevet, den Håndtering [av fisk] som de engelske i Boston og andre Steder i Det nye England, samt de franske i Texneu, gjør. Selv om han etter hvert kom til å drive en omfattende virksomhet fra Romsdalskysten i sør til Namdalen i nord, kan vi med stor grad av sikkerhet si at selve setet for virksomheten var ved Kråksundet. Han kjøpte gardene Arnvika og Svensvika og sikret seg bruksrett til garden Linvågen. På grunnen til disse gardene ble det satt opp brygge med lagerplass, kontor og formannsbolig, og det ble anlagt flere tørkeplasser. Mye tyder på at mesteparten av den aller første produksjonen foregikk i dette området. Selve sundet ble benyttet til omlastings- og opplagshavn for seglskutene, nederlandske galjoot’er. Utskiping og fortolling foregikk imidlertid i Kristiansund, eller Litlfosn, som det ennå het.

For øvrig har kombinasjonen fiske og småbruk vært typisk for området her, og tustningene har drevet utror fra Golma, Fikkan og Langholmen, i tillegg til Grip og værene rundt Smøla. Kråksundet sjøbruksmuseum ligger som en forstår, midt i et område rikt på tradisjoner knyttet til den historiske kystkulturen på Nordmøre.

Dagens museum

Museet slik det møter oss i dag, ligger innerst i sundet og består av et våningshus fra 1700-tallet, to naust og et nytt sanitærbygg. «Hovedbygningen» er det opprinnelige  notnaustet. Dette er et lafta tømmernaust i to etasjer som ble bygd på stedet i 1844. Ett av de mange notlagene i området eide naustet, og alt som trengtes i landnotfisket etter sild, ble oppbevart her. Nøter, not- og spellbåt, kagger, håver og alt nødvendig utstyr er fortsatt på plass, bevart i museets samlinger. Notbruket var «operativt» til langt opp mot vår tid. Siste gang båtene var ute av naustet og nota var i sjøen, var i forbindelse med innspillingen av NRK-serien Folk ved hav i 1991. Selv om notkastet ble betegnet som «underlig» av en av de gamle fiskerne som deltok – det ble nemlig ikke fanget ei eneste sild, må en kunne si at filmopptakene ga en god dokumentasjon på hvordan dette fisket foregikk.

Tanken på å bevare dette verdifulle miljøet slo rot på slutten av 1970-tallet.  Daværende Tustna kommune kjøpte naustet med innhold, og selv om det ennå ikke ble gjort tilgjengelig for publikum på flere år, ble det foretatt noe nødvendig vedlikeholdsarbeid. Målsettingen med dette var naturligvis å sikre både naustet og notbruket for ettertiden. Etter hvert er en betydelig mengde gjenstander med tilknytning til sjø og sjøbruk gitt til museet, og mesteparten av dette oppbevares i notnaustet. Sjøbruksmuseet ble offisielt åpnet i juni 1992, og notnaustet var da den eneste bygningen på området. Senere er Erikstunaustet og Arntstua fra Golma flyttet og gjenoppført på museumsområdet. I tillegg har Kystlaget Geitbåtens Venner satt opp et naust i tradisjonell nordmørsk stavlinekonstruksjon litt bortenfor de egentlige museumsbygningene. Laget har også bygd kai her.

Erikstunaustet fikk hard medfart under nyttårsorkanen i 1992, og det ble raskt klart at det var lite aktuelt for eieren å bygge opp naustet igjen der det sto. Naustet, også dette et lafta tømmernaust med andreetasje i reisverk, ble dermed gitt som gave til museet og satt opp like overfor notnaustet. Her huser det deler av båtsamlingen, og andreetasjen er innredet til et lite møte-/selskapslokale med kjøkken.

Arntstua var opprinnelig større enn i dag, og var våningshus på ett av brukene i Golma. Da den siste beboeren døde, skulle huset rives. Også i dette tilfellet bestemte eierne seg for å gi huset til museet. Stua, som består av gang, kjøkken og stue med loftgang og to loft, er tenkt å vise en fiskerheim fra ca. 1920. Deler av huset er imidlertid brukt til gjenstandsutstilling i mangel av andre lokaler. Under en tilstelning på museumsområdet i 2010 ble det nevnt at museumsstyret hadde et ønske om å få montert murpipe og ovner i Arntstua. Dette hadde manglet helt siden gjenoppbyggingen, og var et klart minus – både med tanke på autensitet og ved at det la begrensninger på bruken av lokalene. Nærmest øyeblikkelig meldte det seg nye glade givere – én hadde pipe og én hadde ovner. Det var ekstra stas at ovnene var de originale som hadde stått i Arntstua da den sist var bebodd. 

Drift av museet

Fra starten av ble sjøbruksmuseet nærmest drevet på dugnad. Det var riktignok kommunen som stod som eier, og kulturstyret hadde i siste instans det budsjettmessige ansvaret. Den daglige driften ble besørget av en styringsgruppe. Denne styringsgruppen var bredt sammensatt av representanter fra mange lag og foreninger. Den konstituerte seg selv, og drev i praksis som et eget «museumslag» innenfor de økonomiske rammene kulturstyret satte. Kommunen hadde én representant i styringsgruppen.

Denne modellen viste seg å være velegnet til å drive museet i en oppbyggingsfase. Flere lag kunne mønstre mannsterkt til dugnader og arrangement. Ved å kombinere dette med ulike offentlige arbeidsmarkedstiltak som Arbeid for trygd og lignende, fikk man gjennomført mye – både billig og raskt. Etter hvert som hverdagen meldte seg og «pionertidens» entusiasme avtok noe, ble det imidlertid klart at denne styringsmodellen kanskje ikke var den mest slitesterke. Det ble et relativt hardt trykk på stadig færre ildsjeler, og det var også uklarheter i ansvarsforholdene mellom styringsgruppen på den ene siden og kommunens politiske og administrative apparat på den andre. Hvem hadde for eksempel ansvaret for nødvendig vedlikeholdsarbeid? Skulle kommunen ved teknisk etat ta støyten, eller var dette noe styringsgruppen måtte ordne opp i selv? Hvordan skulle en best sikre seg at arbeid ble utført på faglig og museal forsvarlig måte? Dette var spørsmål som ble til dels kraftig debattert ved flere anledninger, og temperaturen ble enkelte ganger faretruende høy.

En annen utfordring som dukket opp, var museets plass i den nye museumsstrukturen som det ble lagt opp til fra statlig og fylkeskommunalt hold. Museumsvirksonheten i Møre og Romsdal skulle samles i tre regionmuseer, ett i hvert fogderi. Disse regionmuseene skulle bli en paraplyorganisasjon der ulike bygde- og spesialmuseum gikk inn som egne enheter, men som en del av helheten. I vår del av fylket betydde dette at museumsdriften skulle i den nye organisasjonen Nordmøre museum. Uten å gå inn på enkeltheter i denne samlingsprosessen, kan vi slå fast at Kråksundet sjøbruksmuseum stilte seg positiv til dette, særlig fordi man så for seg lettere tilgang på fagfolk av ulikt slag. Av ulike årsaker dro denne prosessen ut i langdrag for Kråksundet sjøbruksmuseums del, og det var først i 2007 at de siste formalitetene kom på plass og at museet dermed ble en del av det konsoliderte Nordmøre museum. Et konkret resultat av dette var at det ble tilsatt daglig leder for det som nå kunne kalles en museumsavdeling. Det dreide seg riktignok om en deltidsstilling som Kråksundet måtte dele med Geitbåtmuseet i Valsøyfjorden, men fra 2010 har man hatt egen daglig leder i 35 % stilling. Nordmøre museum og Aure kommune deler på utgiftene til stillingen. Man har også fått på plass en ny styringsstruktur. Det er nå nedsatt et styre på fem personer der tre representerer museumseieren, Aure kommune. De to øvrige er valgte representanter fra Tustna fiskarlag og Kystlaget Geitbåtens Venner. Noe av tankegangen fra den gamle styringsgruppen er dermed videreført. At fiskarlaget og kystlaget, som frivillige lag, fortsatt er representert, er et signal om at det også framover vil være nødvendig med et samarbeid mellom det offentlige og den såkalte frivilligheten når det gjelder drift av museet.

Veien videre

Etter at kommunesammenslåingen mellom Tustna og Aure var gjennomført i 2006, ble museet viet mer oppmerksom enn på ei god stund. Den nye kulturenheten tok fatt i arbeidet med kulturvern og museumsdrift på en positiv måte. Sjøbruksmuseet fant som nevnt ovenfor, sin plass under «paraplyen» Nordmøre museum, og kommunen tok et større ansvar for driften av Kråksundet sjøbruksmuseum enn hva tilfellet var i tidligere tider. Et uttrykk for dette er at man med utgangspunkt i klippfisken i kommunevåpenet, har satt i verk et prosjekt hvor historien til Jappe Ippes skal dokumenteres og samles i bokform. Det er i samarbeid med eksterne krefter gjennomført et betydelig arbeid med å samle og systematisere allerede kjent kunnskap, samtidig som det er blitt søkt etter nye opplysninger i så vel det norske riksarkivet som i nederlandske arkiver og museer. Dette arbeidet er ennå ikke sluttført.

Helt fra starten av har det vært en klart uttrykt målsetting at museet skulle være noe mer enn en gjenstandssamling. Begrepet «et levende museum» har vært et ideal hele tiden. I dette har det ligget det et ønske om at ulike aktiviteter skulle bidra til å gjøre museet til et sted hvor kunnskap og ferdigheter kunne formidles på en god måte. Det er også et viktig element i denne tankegangen at museet skal fungere som en møteplass for folk - i videste forstand.

Et fortsatt samarbeid med lag og organisasjoner, og også profesjonelle aktører, vil bidra til å skape aktivitet på og rundt museet. Det er utvilsomt i slike miljøer en finner kunnskap og «spisskompetanse» knyttet til bruken av mange av de utstilte gjenstandene. At området dessuten kan by på en flott ramme rundt mangfoldige aktiviteter, er heller ingen ulempe. Trivelige omgivelser er bra i enhver sammenheng, og selve miljøet på museumsområdet kan bidra til at annen bruk og andre aktiviteter enn dem som er direkte forbundet med det museale, med fordel kan legges hit. Området har til nå fungert godt som base for kystlagets årlige veteranbåttreff, skolene i kommunen har en utmerket arena for opplevelser og håndgripelig historieundervisning. Konserter, teaterforestillinger, utstillinger og andre kulturarrangement kan gjerne legges hit, og det ligger også godt til rette for mer uformelle sammenkomster, kurs og møter. Både Arntstua og andreetasjen på Erikstunaustet egner seg godt for mindre grupper, også vinterstid, mens man i kystlagets naust greit kan samle 60-70 personer. Her er man nok mer avhengig av godvær, men i sommerhalvåret kan naustet definitivt være et særpreget og trivelig sted å samles på.

Museumsstyret har også en del vyer for framtida. Et nytt, moderne museumsbygg står høyt på ønskelisten. Her ser en for seg plass for kontor og arkiv i tillegg til rom for utstillinger og nye aktiviteter. Et svalgangsnaust bør det også være plass til, gjerne oppført som nybygg i tradisjonell stil og byggemåte.

Det er likevel det som kan formidles gjennom bygninger, gjenstander og aktiviteter som er det viktigste. «Den gode historien» er noe som er høyt etterspurt i dagens samfunn. Både kulturformidlere og mer kommersielle aktører innenfor reiseliv og opplevelsesindustri er klar over det. Felles for alle som har en historie å fortelle, er midlertid at de må ha en arena å opptre på, og god formidling kan ikke finne sted i et vakuum. Man må simpelthen ha et sted å holde til på, og det beste er om dette stedet kan knyttes direkte og konkret til historien. Kråksundet sjøbruksmuseum er et slikt sted – det være seg om historien handler om hverdagsslitet til fiskeren og fiskerkjerringa, gleden og festen et vellykket sildnotsteng medførte eller eventyret og de nye tankene som pioneren Jappe Ippes personifiserte.

Skriftlige kilder:

Nordmøre Fiskersoge av Maurits Fugelsøy

Tustna Bygdebok av Ottar Roaldset

Muntlige kilder:

Daniel Ødegård, Tustna, bosatt i Bergen

Terje Brevik, Tustna

Halvor og Turid Utvik, Tustna

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2012

Scroll til toppen