Kontinuitet og erverv belyst ved hellerfunn fra Midt-Norge. Eksempler fra Nordmøre og Romsdal

I Midt Norge finnes et rikt hule- og heller-materiale som har fått ligge relativt uutnyttet sett i en arkeo¬logisk sammenheng. Flere av disse ble undersøkt tidlig på 1900–tallet, men få av dem har blitt publisert. Det er ikke gjort forsøk på å få samlet hule- og heller-materialet som finnes fra denne regionen.

I en forskningshistorisk sammenheng er ofte hulene og hellerne behandlet som en og samme gruppe, men en hule er forskjellig fra en heller på flere måter. Spørsmålet er hvorvidt fortidens mennesker oppfattet huler og hellere som ensartet. Mange av hulene ble dannet under siste istid, hvor vann, is og grus har gravd seg inn i fjellet og dannet hulrom. En heller har ofte et overheng av berg eller store steinblokker som gir ly eller danner et rom. Hellerene kan være dannet så langt tilbake som til siste istid, men kan også være dannet til ulike tidsrom av steinras i området.

I denne lille artikkelen skal vi se litt nærmere på det midt-norske materialet med fokus på Nordmøre og Romsdal hvor det er registrert en rekke huler og hellere som har vært brukt i forhistorisk tid. De ser ut til å ha vært brukt på ulike måter og på ulike tider av året kanskje knyttet til spesialiserte eller sesongvise gjøremål. Det er også mye som tyder på at bruken av huler og hellere endrer seg i tid og rom. Et gjentagende spørsmål som går igjen i hule- og hellerforskningen er hvem disse menneskene var og hvorvidt det er mulig å skille ut egne grupper av mennesker som søkte tilhold i disse hulrommene i berget. I en forskningshistorisk sammenheng er det framsatt ulike tolkninger av hvem de var og hvor de kom fra, men i dag er man i større grad klar over den store variasjon som kommer til syne når man studerer materialet både i tid og rom. Det var kanskje bare så enkelt at dette var en lettvint måte å søke ly på eller oppholde seg i over kortere eller lengre tidsrom knytta til ulike aktiviteter; “huset” stod jo på mange måter klar til bruk når man trengte det.

Gode bevaringsforhold

I arkeologisk sammenheng er huler og hellere svært interessante, både på grunn av de gode bevaringsforholdene, men også fordi de har vært brukt til ulike formål opp gjennom forhistorien. Dette gir oss en helt unik mulighet til å studere hva folk levde av, ervervsendring og hvilke redskaper de laget. På grunn av det tørre klimaet inne i hulene er det spesielt gode bevaringsforhold for organisk materiale som for eksempel bein, skjell og bearbeidet bein i form av fiskekroker, harpuner, kammer, nåler, prener (skriveredskap til tavle) med mer.

På åpne boplasser fra forhistorisk tid, særlig i fra steinalder, er bevarings-forholdene for organisk materiale dårlige. Jordsmonnet er såpass surt langs norskekysten at redskap av bein og tre for lengst er oppløst og bare redskaper og avfall av stein ligger igjen. Undersøkelser av huler og hellere gir oss derfor en helt spesiell mulighet til å få innsikt i et materiale som vi ikke finner på de åpne boplassene.

Studier av beinmaterialet kan gi oss verdifull informasjon om hva slags pattedyr, fisk og fugl som folk fanget, og kanskje var noen arter viktigere enn andre. Slike analyser kan igjen for¬telle oss om stedene var i bruk bare sesongvis eller om de bodde der hele året. Et sentralt spørsmål i arkeologisk sammenheng er etablering og framveksten av jordbruket. Funn av husdyrbein i huler og hellere og en datering av disse vil kunne være viktige brikker i jakten på tidlig jordbruk og husdyrhold.

Det ser ut til at huler og hellere har vært i bruk gjennom store deler av forhistorisk tid. De eldste funnene i Norge kan dateres til eldre steinalder og kan være mellom 7000-9000 år gamle. Gjennom hele steinalderen, og kanskje særlig i yngre steinalder, ser det ut til at stedene ble brukt av mindre grupper i forbindelse med jakt og fangst. Det er også mye som tyder på at dette var kortere opphold preget av sesongjakt. Det ser ut til at man får en liten nedgangstid i bruken av hulene og hellerne i bronsealder, men dette får en tydelig oppsving igjen i eldre jernalder. Hva som er årsaken til dette vet vi ikke helt. I eldre jernalder var allerede gårdsbosetningen etablert og flere forskere mener at det var folk på de ulike gårdene som brukte stedene som fangstplasser eller holdt husdyr der i forbindelse med setring om sommeren (Bakka 1973:122). En annen mulighet er at det var egne etniske grupper, ”utstøtte” eller andre som ikke passet inn i samfunnet som holdt til i huler og hellere (Hagen 1967:86ff). Dette er det imidlertid vanskelig å si noe sikkert om uten at man har gjennomført en mer systematisk kartlegging med supplerende undersøkelser, noe dette prosjektet har til hensikt å gjøre. I middelalder og nyere tid ser det ut til at stedene har blitt brukt mer sporadisk.

I tillegg til de rent ervervsmessige sidene i bruken av huler og hellere er det også knyttet en del mystikk til disse hulrommene i berget. Det er ikke vanskelig å forestille seg at man kan ha gjennomført handlinger og ritualer i huler og hellere som man ikke ønsket skulle være kjent for alle. Ofte er de plassert på utilgjengelige og litt bortgjemte plasser hvor det var lettere å holde ting skjult. Å gå inn i et hulrom gir ofte en viss spenning i kroppen. Kontrasten mellom dagslyset ute og det gradvis mørkere hulrommet er stor, og opplevelsen av å være ”et annet sted” er sterk. Det er ikke usannsynlig at folk i forhistorien også opplevde den samme sitringen og spenningen.

Rituell aktivitet

Arkeologiske undersøkelser har også vist at flere av hulene og hellere inneholder funn av menneskebein. Både på Averøy, i Kristiansund og på Tustna i Møre og Romsdal er det gjort funn av menneskeskjelett i huler og hellere. I flere tilfeller er det grunn til å tro at det er snakk om begravelser. I 1932 gjennomførte Theodor Petersen en undersøkelse av en heller på Tustna i Møre og Romsdal som viste seg å inneholde funn av et menneskeskjelett. Det ble gjort funn av en flintflekke, en grønnsteinsmeisel samt en beinharpun som tilsier en datering til yngre steinalder. I 1918 gjennomførte Anders Nummedal en undersøkelse av en heller i Laksevågen på Goma i Kristiansund, hvor det ble funnet rester av et menneskeskjellett under en steinpakning. Det er sannsynlig at det her også dreier seg om en begravelse. Helleren ble på nytt undersøkt av Kurt Alterskjær i 1969 hvor 2 trekullkonsentrasjoner ble 14 C-datert til henholdsvis yngre steinalder og bronsealder.

Det er også flere tilfeller der navn på huler og hellere har tilknytning til en spesiell bruk, særlig i forhold til smievirksomhet. Eksempler på slike plasser er ”Smidehelleren” på Monge og ”Gammelsmedhellaren” i Nesset. Å anlegge en smie i en heller eller en hule kunne ha en rent praktisk årsak, både med hensyn til tilgang på råvarer og brannfare, men man kan også tenke seg at smedens virksomhet var forbundet med en viss hemmeligholdelse. Det finnes også eksempler på at det er funnet malinger i huler og hellere. Disse malingene blir ofte knyttet opp mot rituell eller religiøs aktivitet og dateres ofte til neolittikum (yngre steinalder) og bronsealder. Et eksempel på en slik plass er Solsemhula på Leka i Nord-Trøndelag. Det er ikke kjent at det er huler eller hellere med malinger fra Nordmøre og Romsdal.

Som dette lille knippet med eksempler viser, er materialet omfattende. Registreringer og utgravninger har vært foretatt i enkelte huler og hellere, særlig på Nordmøre, sporadisk også i andre fylker, men undersøk-elsene er gamle og har en dokumentasjon som er sparsom i forhold til dagens standarder. Det finnes et relativt stort materiale fra disse gamle undersøkelsene og det meste av dette materialet har ikke vært løftet fram tidligere. Det vil derfor være interessant å forsøke ta i bruk noe av det eksisterende materiale for å se om det kan brukes i ny forskning og analyser med utgangspunkt i de spørsmål man er opptatt av i dag.

Materialet

Bruken av hellere i Midt–Norge ser ut til å strekke seg over et langt tids-rom, og en gjennomgang av arkivene på Vitenskapsmuseet viser at mange av hulene og hellerene har vært i bruk både i neolittikum, bronse-alder, jernalder og middelalder. Innenfor hele Vitenskapsmuseets forvaltningsdistrikt er det registrert 160 hellere og 113 huler.

Hvis vi ser nærmere på Nordmøre og Romsdal er det registrert 46 hellere og 22 huler. Kun noen få av disse er arkeologisk undersøkt, men flere av dem har registrert et funnmateriale som antyder en aktivitet i forhistorisk tid. Innledende undersøkelser og arkivstudier viser en tendens mot at hellerne har vært i bruk særlig i bronse– og jernalder, noe som ser ut til å bryte noe med det bildet man hittil har hatt mht. til dette materialet. Studier av hellere, særlig på Vestlandet, har vist at de har vært i bruk i neolittikum og yngre jernalder, men relativt beskjeden bruk i bronsealder og eldre jernalder (Bergsvik 2005:237ff). Hellermaterialet fra Vestlandet viser et tydelig oppsving i romer- og folkevandringstid, noe som kan ha sammenheng med gårdsbosetningen. Disse tendenser i materialet må man likevel ta med visse forbehold da materialet man har studert er relativt lite og det er lett å generalisere og trekke vide konklusjoner. Det Midt-norske materialet ser ut til å være omfattende og variert både i forhold til beliggenhet, bruk og alder, noe som gir et godt utgangspunkt for nærmere studier.

Huler og hellere på Nordmøre

På Nordmøre er det kun undersøkt 3 huler hvor to av dem befinner seg på Averøy. Den mest kjente er Valseshula som befinner seg på sørsiden av Bremsneshatten. Denne ble undersøkt av Anders Nummedal allerede i 1910. Dokumentasjonen fra undersøkelsene er relativt sparsommelig, men funnmaterialet er svært interessant fordi det er funnet en rekke dyrebein både av tamdyr som sau, geit og okse samt fiskebein og skjell av ulike slag. Av redskaper ble det funnet beinprener, keramikk, flint og kvarts. Det ble også funnet en hjørnetann fra elg som ser ut til å være slipt på en slik måte at den trolig har vært brukt som en amulett eller et smykke. Lokaliteten har et materiale som kan dateres til yngre steinalder ca 4000 f.Kr.

Den andre hulen på Averøy er Steinvikhula. Klüwer omtaler hulen første gang allerede i 1823 etterfulgt av Bendixen i 1871 og Karl Rygh i 1877. Alle tre beskriver en hule som ligger utilgjengelig til med store steinblokker foran inngangen, og et smalt indre rom. Det beskrives at det i alt ble funnet menneskebein fra minst 7 individer. Av gjenstander beskrives et funn av en beinskje samt en rekke tamdyrbein. Det ble også funnet rester av et ildsted. Funnet ble aldri levert inn til museet og vi vet derfor svært lite om dette spennende og helt unike funnet.

Den siste hulen det er gjennomført undersøkelser i befinner seg i Aure kommune ved Kartrøbukta. Her ble det i 1969 gjennomført en liten under-søkelse av Asbjørn Grimsmo. Her ble det funnet en rekke dyrebein av fisk, fugl og pattedyr, samt skjell av ulike slag og keramikkskår. Det beskrives også at det skal være gjort funn av menneskebein, men ingen nærmere beskrivelse av funn og antall.

Av hellere på Nordmøre er det undersøkt 4. Tre av dem befinner seg i Kristiansund og den fjerde ligger i Aure. De tre i Kristiansund ble alle undersøkt av Anders Nummedal i perioden 1910–1918.

Den første han gravde het Dalahelleren også kalt for Nord–Dalahelleren eller “ Djevelhola” på Kirkelandet. Denne ble gravd ut allerede i 1910 og et rikholdig materiale ble gravd fram. Tilveksten fra 1910 beskriver funn av flintredskaper og hjerteformede pilspisser, keramikkskår, bein og skjell. Det skal blant annet være funnet bein fra katt i materialet. Nummedal beskriver også spor etter ildsteder og kull inne i helleren, men dokumentasjonen fra undersøkelsen er relativt sparsommelig, og vi vet derfor ikke eksakt hvor han har gjort de ulike funnene. Helleren kan med bakgrunn i funnmaterialet dateres til yngre steinalder.

Den andre helleren som ble undersøkt av Nummedal heter Sør–Dalahelleren og ble undersøkt i 1912. Her ble det funnet en rekke flint-redskaper og flintavfall samt rester etter en steinøks. Det ble også funnet bearbeidet bein i form av fiskekroker og prener samt keramikkskår magret med asbest. Det ble også funnet en samling dyrebein, og skjell samt kranierester og et kjevebein fra et menneske. Det ble også beskrevet minst 3 ildsteder samt spor etter en halvsirkelformet steinsetting. Først i 1969 ble det gjennomført en mindre etterundersøkelse av helleren av Kurt Alterskjær fra Vitenskapsmuseet. I tillegg til å gjøre funn av samme type som det Nummedal fant, ble det tatt ut kullprøver av kulturlaget som ble funnet inne i helleren. Dateringene viste at helleren både hadde vært brukt i yngre steinalder og bronsealder.

Den tredje helleren heter Laskenhelleren, også kalt Laksevåghelleren, og var en liten heller som ble undersøkt av Nummedal i 1918. Dette var ingen stor og omfattende undersøkelse slik som de to foregående, og undersøkelsen hadde nok mer preg av en forundersøkelse. Men Nummedal fant mye av det samme materialet også her. Flint og flintavfall samt en rekke skjell og strandsnegler. Han fant også et stykke jern som var sterkt rustent uten at det beskrives nærmere hva dette kan ha vært.

Den fjerde helleren ble undersøkt av Theodor Petersen i 1932 og er kalt for “Bjønnhammeren på Jørgenvåg”. Den ligger på Tustna, i det som i dag tilhører Aure kommune.

Lokaliteten ble oppdaget allerede i 1929 da det ble gjennomført en mindre prøvegraving, men det var altså i 1932 helleren ble grundigere undersøkt. Store deler av hellergulvet ble utgravd og et rikholdig og godt bevart mate-riale ble gravd fram. Her ble det funnet økser og meisler i grønnstein, flintredskaper og bearbeidet beinmateriale i form av fiskekroker, prener og en beinharpun med mothaker. Det ble også funnet pimpstein og slipeplater, samt rester av skjell og dyrebein. Det ble også her funnet kranierester og overarmsbein fra et menneske. Ut i fra beskrivelsene er det mye som tyder på at dette kan være rester etter en grav.

Gamle undersøkelser fram i lyset

Selv om de nevnte undersøkelsene er gamle og dokumentasjonen knyttet til dem er sparsommelig er det likevel interessant å ta materialet i bruk igjen. Selv om vi ikke vet akkurat hvor de ble gravd fram, så vet vi at alt ble gravd fram inne i selve hulen eller i hellerrommet. Det osteologiske materi-alet er ofte gjennomgått i detalj med lange lister med artsbestemmelser. I svært mange huler og hellere ser man en stor variasjon av husdyrbein som sau og geit sammen med bein av fisk, sjøpattedyr og ulike viltarter. Ofte vet vi ikke så mye om hvor i kulturlaget de ulike beina er funnet, og siden materialet også ble gravd ut før man fikk 14 C-metoden, så mangler vi for det meste dateringer av bein-materialet. Er det slik at husdyrbeina finnes i samme lag som andre typer av beinmateriale eller kan dette på noen måte differensieres? Et tilbakevendende spørsmål i arkeologisk sammenheng er introduksjon og framveksten av husdyrhold og jordbruk; når skjedde dette og på hvilken måte? Det rikholdige osteologiske materialet fra hulene og hellerene vil utvilsomt være et viktig komparativt materiale i denne sammenheng, og en datering av et utvalg bein vil være en viktig brikke for å forstå når dette skjedde i de ulike områdene og på hvilken måte.

Det er også slik at flere av de undersøkte hulene og hellerne ikke ble totalt undersøkt, og det er mye som tyder på at det kan ligge igjen kulturlag med funnmateriale på flere av lokalitetene. Det er også en klar tendens i de gamle undersøkelsene at man var mest interessert i å undersøke hulrommet eller hellergolvet, da bevaringsforholdene var best inne i selve hulen eller helleren. Nyere undersøkelser av hellere både på Vestlandet og i Romsdal viser at området utenfor hulrommet også kan gi interessante funn, både i form av husliknende konstruksjoner, kokegroper og ildsteder. Det bør derfor være mulig å gjennomføre supplerende undersøkelser både innenfor og utenfor hule- og helleråpningene.

Variasjon

Det er mye som tyder på at hulene og hellerne har vært brukt på ulike måter opp gjennom forhistorien og det er utvilsomt stor variasjon i materialet. Likevel er det en klar tendens mot at det var ulike grupper som brukte lokalitetene til jakt, fangst og fiske i yngre steinalder og bronsealder, mens de i jernalder og middelalder kanskje ble brukt mer i forbindelse med husdyrhold og setring i sommersesongen, og var knyttet til gården som sentrum. At hulene og hellerne også ble brukt i rituell sammenheng viser funn av menneskeskjelett og mal¬inger. At smeden også søkte til huler og hellere kunne selvsagt ha en rent praktisk årsak, men smedkunnskapene kunne også være noe som skulle hemmeligholdes, slik vi kan lese om i den norrøne mytologien. Både i Reginsmål og Favnesmål kan vi lese om dvergen og smeden Regin som hadde magiske kunnskaper og kunne skifte ham. Dverger ble også ofte knyttet til det underjordiske med kontakter til dødsriket.

Som dette lille knippet med eksempler viser er det vanskelig og ikke la seg fasinere av disse hulrommene i berget og sammenhengen mellom lyset og mørket og det praktiske og det rituelle. Om menneskene som brukte disse stedene følte det på samme måten vites ikke sikkert, men det arkeologiske materialet antyder et spenningsforhold mellom det praktiske og det rituelle som utvilsomt må ha vært tett sammenvevd. Kanskje var det for dem som for meg i dag “ et annet sted”.

Litteratur
Bakka, Egil (1973): ”Omkring problemet om kulturdualisme i Sør–Noreg. ” Simonsen. P og Munch, G.S.( red): ”Bonde – veidemann, bofast – ikke bofast i
nordisk forhistorie”, Universitetsforlaget, Tromsø.
Bergsvik, Knut Andreas (2005): ”Kulturdualisme i vestnorsk jernalder”, I: Bergsvik, K.A. og Engvik jr.A. (red). ”Fra funn til samfunn. Jernalderstudier tilegnet Bergljot Solberg på 70 års dagen”. UBAS Nordisk 1, s 229 – 258. UIB
Bergsvik, Knut Andreas (2006): ”Ethnic Boundaries in Neolithic Norway”, BAR International Series 1554, Oxford.
Bjeck, Hein B. (2008): ”Ormen Lange Nyhavna”, Tapir Akademisk forlag.
Hagen, Anders (1967): ”Norges Oldtid”, 1utgave, Cappelens forlag, Oslo.
Haug, Anne, Sauvage, Raymond (2005): ”Huler og hellere og deres mange hemmeligheter”, SPOR nr 2.
Haug, Anne (2007): ”I Nummedals fotspor”, SPOR nr 2.
Hjelle, K. L., Hufthammer, A.K, Kaland P. E., Olsen A. B. and Soltvedt E. C. (editors) (1992): ”Kotedalen - en boplass gjennom 5000 år. Naturvitenskapelige undersøkelser”, Bind 2. Historisk museum, UIB
Hodder, Ian, Hutson, Scott (2003): ”Reading the Past. Current Approaches to Interpretation in Archaeology”, Cambridge University Press.
Hufthammer, A.K. (2007): ”Osteologisk analyser fra Smiehelleren”, Rauma, Møre og Romsdal. Upublisert rapport. UIB
Lie, Ragnar Orten (2004): ”Huler og hellere på Averøy”, Minner fra Averøy, Averøy historielag.
Nummedal, Anders (1910): "Dalehelleren og Valsehulen. To stenaldersboplasser ved Kristiansund". DKNVS Skrifter no 11.
Nummedal, Anders (1912): "Bjørnremsfunnet. Forhistoriske hulefund fra Mien i Romsdalen" DKNVS Skrifter nr 12.
Olsen, Bjørnar (1997): ”Fra ting til tekst. Teoretiske perspektiv i Arkeologisk forskning”, Universitetsforlaget, Oslo.
Prescott, Christopher (1991): ”Kulturhistoriske undersøkelser i Skrivarhelleren”, Arkeologiske rapporter 14, Historisk museum, Universitetet i Bergen
Sauvage, Raymond (2005): Utgravning av Smiehelleren på Monge gnr/bnr 69/8 i Rauma, Møre og Romsdal, i forbindelse med reguleringsplan for ny E-136- strekningen Monge – Marstein. Upublisert rapport NTNU, Vitenskapsmuseet.
Østebø, Kjetil (2008): ”Hellerbruk i vestnorsk eldre jernalder belyst ved lokalisering”, Upublisert masteroppgave, UIB

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2011