Kaptein Bothners anker
Av Odd W. Williamsen
I 1856 sto det nye sultan-palasset i Istanbul ferdig, samtidig som Krimkrigen tok slutt. Slottet fikk navnet Dolmabache; ”den velfylte hagen”. Tomta var ei tidligere vik som ble fylt opp med hjelp av 16.000 kristne slaver gjennom middelalderen. I mange år var det kålåker her, inntil sultanen fant på å bygge et slott som skulle være like fint som de øvrige i Europa.
Resultatet ble en estetisk katastrofe i galmannsrokokko og hindubarokk. 14 tonn bladgull måtte til. Og her kom verdens største speil på plass i verdens største ballsal. All tenkelig luksus ble installert, men haremsdamene ble forlagt tre på hver hybel, og måtte ligge på golvet.
Utenfor her var det Kristiansunds-kapteinen Anthon Bothner (1830-1916) ankret opp ei stormnatt da han var på vei hjem fra Odessa. Han hadde levert matvarer til skandinaver som lå innefrosset her i Svartehavet. Han seilte gjennom Bosporos, som skiller Europa fra Asia, og la seg til for natta der han så lys fra land. Om morgenen kom en politibåt og ba ham fjerne seg øyeblikkelig, for her var sultanens harem! Men Kristiansundsskuta satt fast! Ankeret var ikke til å rokke. Politiet tilkalte da Marinen, og et krigsskip greide å røske opp både ankeret og det som det satt fast i, nemlig et digert anker som var mistet fra et annet krigsfartøy. Kaptein Bothner fikk beholde fangsten og fraktet militær-ankeret med seg hjem til Kristiansund.
Det ble i hundre år brukt som bøyefeste i Marcussundet. Nå ligger det på kaia på Milnbrygga, Norsk klippfiskmuseum!
I 1901 ble Bothner utnevnt til ridder av St. Olavs orden for å ha vært en foregangsmann i matstellet om bord på skipene. Han ansatte stuerter, og oppnådde bedre kosthold og mindre svinn av mat. Under Sørsundbrua finner vi Kaptein Bothners marina, og han er også hedret med gatenavn på Innlandet. Bothner var ”djupvannsskipper”; det betyr at han også hadde seilt på Stillehavet.
Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010