Kaptein Bothners anker

Av Odd W. Williamsen

Kaptein Bothners anker
KaiKaia med tønnelager. Dampbåten "Nordstjernen". Foto: C.A. Ericshen

I 1856 sto det nye sultan-palasset i Istanbul ferdig, samtidig som Krimkrigen tok slutt. Slottet fikk navnet Dolmabache; ”den velfylte hagen”. Tomta var ei tidligere vik som ble fylt opp med hjelp av 16.000 kristne slaver gjennom middelalderen. I mange år var det kålåker her, inntil sultanen fant på å bygge et slott som skulle være like fint som de øvrige i Europa.

Resultatet ble en estetisk katastrofe i galmannsrokokko og hindubarokk. 14 tonn bladgull måtte til. Og her kom verdens største speil på plass i verdens største ballsal. All tenkelig luksus ble installert, men haremsdamene ble forlagt tre på hver hybel, og måtte ligge på golvet.

Utenfor her var det Kristian­sunds-kapteinen Anthon Bo­th­ner (1830-1916) ankret opp ei stormnatt da han var på vei hjem fra Odessa. Han hadde levert matvarer til skandi­naver som lå inne­frosset her i Svarte­havet. Han seilte gjennom Bos­poros, som skiller Eu­ropa fra Asia, og la seg til for natta der han så lys fra land. Om morgenen kom en politi­båt og ba ham fjerne seg øyeblikkelig, for her var sultanens harem! Men Kri­stian­­­sundsskuta satt fast! Ankeret var ikke til å rokke. Politiet tilkalte da Marinen, og et krigsskip greide å røske opp både ankeret og det som det satt fast i, nemlig et digert anker som var mistet fra et annet krigs­fartøy. Kaptein Bo­thner fikk beholde fangsten og fraktet militær-ankeret med seg hjem til Kristian­sund.

Det ble i hundre år brukt som bøyefeste i Marcus­sundet. Nå ligger det på kaia på Miln­brygga, Norsk klippfiskmuseum!

I 1901 ble Bothner utnevnt til ridder av St. Olavs orden for å ha vært en foregangsmann i matstellet om bord på skipene. Han ansatte stuerter, og opp­nådde bedre kosthold og mindre svinn av mat. Under Sørsundbrua finner vi Kaptein Bothners marina, og han er også hedret med gatenavn på Innlandet. Bothner var ”djupvannsskipper”; det betyr at han også hadde seilt på Stille­havet.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010

Scroll til toppen