Incerta omnia. Sola mors certa

Ikke alt som fins på et museum er behagelig, fint og lystig. Et museum behandler også temaer som fattigdom, sykdom og død.

Incerta omnia. Sola mors certa
Vive memor lethi | Ha alltid døden i dine tanker. Fra en gravtale trykt i København, 1758

Alt er usikkert, bare døden er sikker.

Ikke alt som fins på et museum er behagelig, fint og lystig.

Et museum behandler også temaer som fattigdom, sykdom og død. På Nordmøre museum er døden faktisk tema i en ny bok (Gravstedvandringer i Kristiansund) og for denne nettutstillingen. Museet har en stor samling av foto fra begravelser og post mortem-fotografier fra forrige århundreskifte, så vi bestemte oss for å lage en utstilling om temaet.

Det var vanlig å fotografere personer post mortem, etter døden, på 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. Men hvorfor ble døde personer i denne perioden fotograferte? Fordi fotografiene ga en ny og konkret mulighet for holde fast på det tapte som et høytidelig minne. Portrettene var også tatt for familiemedlemmer som bodde langt unna. Dette kjenner vi også fra utvandrerfamilier i andre land.

Blomsterdekorasjoner og andre symbolladede elementer sammen med fotografens fremstilling bidro til å skape et forskjønnet bilde av døden. En ikonografi som har nært slektskap til lignende motiver i malerkunsten.

På landsbygda var det vanlig å ha et par likkister stående på hver gård. Disse var svartmalte, inntil de hvite, ferdigkjøpte kom på markedet 1910-20. Kista ble ikke båret inn i kirka, men sto i hjemmet, på låven, i et bårehus eller eventuelt i kirkas våpenhus, fram til begravelsen. Noen steder var det vanlig å bruke brede furu-planker istedet for kiste.

I bondekulturen var det vanlig med flere dager lange arrangementer, mens det i kyst- og bykulturen skulle gå kjappere for seg. Begravelser i kirka er forholdsvis nytt. Den tradisjonelle måten å gjøre det på, var å samles i avdødes hjem til gravøl og «utsynging» med minnetale før kista ble ført til gravstedet.

De nærmeste pårørende skulle ikke bære kista, men gå bak. Men det var de nærmeste pårørende som grov opp grava, dagen før likfølget skulle gå.

De gamle hadde et naturlig og avslappet forhold til døden fordi de så livet og naturen som en syklus. Alt har sin blomstringstid, alt går i en evig rundgang.

 

Interessert i temaet? Vår konservator Odd W.Williamsen har skrevet "Gravstedvandringer i Kristiansund". Boken fås kjøpt i bokhandelen eller på museet, kr. 250,-

Scroll til toppen