Hvorfor skade kulturskatter?

Av Helge Hegerberg

Hvorfor skade kulturskatter?
Talgsjøen. Kristiansund. Nordmøre museums samling

Idealismen gir noen tilbakeslag av og til

Brannen på Mellemværftet en juninatt i år er skremmende. Hvorfor skade et smykke som ”Talgsjøen”? Hva skjer i hodet på den som tenner lighteren på en båt med en så flott historie? Det er vanskelig å gi svar. Handlingen er komplett uforståelig. Hvem har glede av å knuse vindusruter på Mellemværftet? Det skjer ofte. Med stor kraft knuses glass. Er aggresjonen rettet mot stedet, eller er det bare noe som skjer når en går forbi i nattemørket? Skjer det fordi noen trenger å tømme sine frustrasjoner på noe de anser for dødt?

Vi har aldri skjønt dette, hvorfor noen har glede av å ødelegge Nordmøres historie. I denne byen hvor så mange kulturskatter har forsvunnet som følge av brann og riving, er det ikke så mye mer å miste. Der­for er det ut­ført gode sikrings­arbeider ved Mellem­værftet, samtid­ig som miljøet vil være åpent for formidling til folk flest. Turister og andre besøkende synes stedet er en perle. Det er åpen adkomst til ”Talgsjøen”. Mange in­teres­serte kan studere detaljer.

Vern og bruk

Det er krevende å be­skytte et teknisk-indu­trielt kulturminne som fortsatt er litt i bruk. En skal bevare og kon­servere, samtidig som bruk som et fartøyvernsenter sliter på det som tas vare på. Kunnskapen fortsetter til nye generasjoner ved at den demon­streres, at det øves, eller at man hermer etter mesteren. Denne vanskelige balansen mellom vern og bruk har både Nordmøre museum og Foreningen Mellemværftet mestret gjenn­om mange år. Å ta vare på verftet har vært viktigere enn å bruke det opp. Så unikt er stedet.

Medlemmer av Mellemværftet har brukt hele sitt voksne liv på sin interesse og hobby, som er gamle trebåter, motorer, seil og rigg. Slippene og verftets øvrige fasiliteter er et drømmested. Å få adgang her med nøkkel og tillit, det kjennes utrolig godt. Stoltheten lyser av dem som har adgangstegnet. De er ambassadører for kystkulturen.

Av og til rettes det kritikk mot miljøet fordi ett og annet forvitrer i tidens tann. Det er krevende å ta vare på store prosjekter, som for eksempel ferja ”Rjånes”, sundbåten ”Lyn”, sidetråleren ”Borgenes” eller ei brannsprøyte som ”Slukk II”. Entusiaster prøver å holde tritt med forfallet. Noe kan ikke reddes. Andre prosjekter lever fordi enkeltpersoner bruker alt de har for å holde seg flytende.

Talgsjøen

”Talgsjøen” var et prosjekt som hadde ei venneforening, som hadde planer og der mye var utført allerede. Den ble satt på land og fikk et overbygg, og det ble gjort slik at folk kunne komme inn og se. Tilgjengeligheten og formidlingen var viktig. For Nordmøre museum er ”Talgsjøen” et for­mid­abelt tap. Hva skjer nå? Den kan måles opp. Kopieres også. Altså verdt en ny angrepsvinkel. Noen bør gå på igjen. Historien til båten fra fiske­været Langholman utenfor Tustna er så utrolig flott. Det er en båt som represen­terer overgangen fra seil til motor, en torskegarnsbåt fra 1850-tallet. ”Talgsjøen” var operativ frem til 1980-tallet, og har vært i Nordmøre museums samling senere. ”Talgsjøen” representerer en viktig overgang mellom epokene for fiskeriene. I båten sto også en ”Bolinder” oppfyrings­motor fra 1912. Den er også et klenodium. Motoren er tatt ut av brann­stedet. Håpet er at den kan reddes.

”Talgsjøen” ble i sin tid bygget i Bøfjorden, og den er mest kjent fra fiskerfamilien Langholms virke gjennom generasjoner. Båten er et historisk objekt i fisketrappa i Kristiansund. Den kom med fersk fisk til markedet i byen. Det er ikke lett å være fartøyverner og idealist. Usakligheter har haglet mot miljøet til tider, av ren uvitenhet som oftest, men også med ondskapsfullhet er det blitt satt ut rykter om elendige båter og offentlige midler som blir brukt opp til noe gammelt og verdiløst. At lokale medie­kanaler også kaster seg på populismen om å formidle gatas parlament ”riv skiten!”, kan sees på som dumskap satt i system. Det er farlig trend­settende, og vanskelige å forsvare seg imot.

Hadde det ikke vært for verftseier Ole Mollan, entusiaster i de første far­tøyvernere i 1970-årene (Arnt Gjerde, Ole Tønder m.fl.) og kulturperson­ligheter som kom utenfra (Alex Roald, Karl Ragnar Gjertsen m.fl.) og så skattekisten Mellemværftet, ville det sikkert gått tapt i en innfartsvei eller ei steinfylling i et historieløst bystyrevedtak i årene 1975-1980. Det var to slike angrep fra offentlig byråkrati og politikk, som ble slått tilbake. Foreningen ”Riv skiten” tapte. Senere er listen over verftets beskyttere blitt lang og innholdsrik; Foreningen Mellemværftet, Nordmøre Museum, Nord­møre Kystlag, ansatte, frivillig fartøyvern og en betydelig medlems­masse har slått ring om kystkulturen. Den nasjonale betydningen er grundig dokumentert og formidlet.

Nylig ble det utført et hærverk mot en annen av byens største kultur­skatter; ”Kronhjorten” ved inngangen til Vanndamman. Det ene geviret var revet av. Også tidligere har det samme skjedd. Kunstneren bak skulpturen er Arne N. Vigeland. Skulpturen er fremragende arbeid, og den er karak­terisert som ”det ypperste som er nådd av en dyreskulptur” (Øystein Parmann i Norsk Skulptur 50 år, 1969). I forbindelse med av­dukingen 7. juni 1962 ble det henstilt til barn og ungdom om at de lot skulpturen få stå i fred fordi den ikke ville tåle at noen hang etter hornene. Mange skjønner dette. De kan ri på hjorten og bli avbildet.

Det er umulig å forstå hvorfor kulturskatter ødelegges. Attakket mot ”Talgsjøen” er en vekker om å sikre verdier bedre. Dessverre må ting lukkes inne. Den som står bak skadeverket bør gå en alvorlig runde med seg selv: ”Hvordan kunne jeg finne på noe så idiotisk?” To menn på 21 og 24 år ble pågrepet etter brannen. Den ene hadde tent på, og den andre var med. Tennvæske fant de i Vågen, og så fyrte de opp lighteren i ei regntung juninatt. Flammene slo opp, og overbygget tok fyr. Heldigvis var vind­retningen gunstig slik at verkstedbygget og hovedhuset ikke ble antent. Flammene slo høyt opp mot Kranaveien. Det var flaks at brannen ble opp­daget og varslet, og brannvesenet slokket raskt. Politiet fant gjernings­mennene. Tiltale er tatt ut mot dem som er ansvarlig for at et kulturminne er ødelagt. Begge må svare i retten for en rekke tiltalepunkter om hærverk. En forklaring på aggresjonen med å tenne på ligger kanskje i umoden utvikling og manglende bremser når det tar av. Vi kan bare håpe at det er en lærepenge – og en vekker.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2010

Scroll til toppen