Historien om fengselet i Kristiansund og på Tingvoll

av Knut Even Isaksen

Historien om fengselet i Kristiansund og på Tingvoll
Flyfotoet gir et godt inntrykk av fengselet og området rundt. Fengselet med cellebygningen på baksida midt i bildet. Torvet til høyre. Nordmøre museums fotosamling

Det slår aldri feil! Skriver du bok, dukker det alltid i etter­tid opp tema, opplysninger eller bilder som ­gjerne burde vært med i boka. Slik er det også med boka om fengselet i Kristiansund som Nordmøre ­museum ga ut i 2016. Derfor denne artikkelen.

Nordmøre Fogderi sitt arresthus på Tingvoll
– hvor ble det av?

Bygdene på Nordmøre hadde fra gammelt av sitt eget ­fengsel – arresthuset i Tingvollvågen. Nordmøre ­Fogderi sitt arresthus ble bygd etter reskript fra Kongen av 22. januar 1777, på plassen Nedre Bekken Gnr. 71 Bnr. 7 i Tingvoll. Arresthuset ble bygd for en kostnad på 370 rd (riksdaler) 3 ort 3 skl (skilling) – en anselig sum den ­gangen. Men så var det heller ikke noe lappverk – det var en solid en-etasjes tømmerbygning med et lavt loft over. Fra inngangen gikk det en gang midt gjennom huset to arrest­værelser på hver side. Noe stort hus var ­Fangehuset i Arrest­trøa likevel ikke – det hadde en grunnflate på ca 4,7 x 6 meter. Arresthuset ble lagt ned 1. april 1865, da det nye distriktsfengselet i Kristiansund – felles for bygd­ene på Nordmøre og byen – stod ferdig og ble tatt i bruk.

Arresthuset ble deretter solgt på auksjon. Det var på ­denne tida vanlig å kjøpe gamle hus og flytte dem til ­andre ­steder. Ofte utgjorde da tømmerkista en del av et nytt hus. Det måtte to auksjoner til før arresthuset ble solgt. På auksjonen 8. mai 1865 kom det inn bud på 195 spd. (spesiedaler) på arresthuset. Amtmann i Romsdal, Niels Weyer Arveschoug, fant budet for lavt og godtok det ikke. Det ble derfor avholdt ny auksjon 22. juli 1865, hvor det først kom inn bud på 100 spd. for det gamle arresthuset. Fogden i Nordmøre, Christen Collin Elster, la deretter inn et bud på 200 spd. Som høyeste bud, godtok amtmannen dette budet. Fogd Elster opplyste at han ikke hadde tanker om å kjøpe arresthuset – kun å få prisen opp. Fogden solgte dermed bygningen videre til noen andre. Hvem denne kjøperen var, er det vanskelig å finne ut av i kildene. Det var jo vanlig på denne tida å kjøpe tømmerhus og flytte disse til andre tomter – evt. som en del av et nytt hus. Dette var ikke overdragelse av fast eiendom, og dermed var det den gangen dårlig med registrering av kjøp og salg av hus til flytting.

Hvor havnet arresthuset?

Spørsmålet blir derfor – hvor ble det gamle arresthuset av? Det ble etter auksjonen revet og fjernet fra sin opprinnelige tomt på Tingvoll. I fengselsboka har jeg skrevet at det tidligere arresthuset ble flyttet til Veiholmen, hvor vær­eieren satte det opp på Innerklakken som losjihus under skreifisket vinterstid. Er dette riktig? Var losjihuset på Veiholmen samme bygning som tidligere huset forbrytere i Tingvollvågen?

Jonny Lyngstad skriver på side 326 ff i "Eideboka Bind I Gard og Slekt" (1987) om garden Ner-Sorset, Bnr. 1. Skyldmark 1,57. Lyngstad omtaler her muligheten for at det gamle arresthuset på Tingvoll ble flyttet til Eide. På side 336 skriver han bl.a.:

"Den 13. juni 1880 brøt det ut brann og våningshuset og stabburet brant helt ned til grunnen. Knut bygde nå opp ei ny stue og flytta tunet ca. 150 m mot vest, litt lenger ned for det gamle tunet. Det sies at han kjøpte det gamle arrestlokalet som stod på Bekken i Tingvoll og dette ble nordenden i nystua. Stua som ble oppført etter brannen, danner fortsatt grunnstammen i huset på garden, men er siden blitt restaurert og påbygd en del."

Kan så dette være riktig? Jeg tror at begge spørsmålene ovenfor må besvares med at ja, de er begge riktige – men på hver sin måte!

Jeg har snakket med min gode venn og tidligere kollega Arne Hagen, som bor på den gamle arrestforvarerplassen i dag, om dette spørsmålet. Han sier at han alltid har hørt og lest at arresthuset ble flyttet til Veiholmen.

Arresthuset ble solgt på auksjon i 1865 – altså på et tidligere tidspunkt enn det som omtales vedrørende Eide. Selve arresthuset var Romsdals Amt og Nordmøre Fogderi sin eiendom. Det ble i sin tid bygd på Nedre Bekken – en husmannsplass under Tingvoll Prestegård. Jorda/ husmannsplassen var altså statens eiendom – og arrestforvareren hadde boplikt der og var oppsitter på denne plassen. Etter at arresthuset var bygd, ble Arresttrøa det vanlige navnet på plassen Nedre Bekken. Seinere ble den også kalt Smedplassen. Det er verdt å merke seg at våningshuset i Arresttrøa, hvor arrestforvareren bodde, tilhørte husmannsplassen og var dermed statens eiendom. Våningshuset ble dermed ikke solgt på auksjon sammen med arresthuset.

I "Gards- og ættesoge for Tingvoll", Bind II (1963), skriver Hans Hyldbakk om Bekken på side 423-28 og om plassen Smedbakken på side 430-34. Øverst på side 434 skriver han:

"Knut Jensson Angvik fekk byksel på "pladsen Arresttrøen 1/10 1881. I 1905 fekk han utskilt plassen som sjøleigarbruk, men skjøtet fra Kjerke­departementet er utferda til Lars Larsson Gagnat"."

Videre nederst på samme side:

"Det var Knut Jensen som bygde dei husa som no er på bruket, men våne­huset vart i seinare tid påbygde og godt istandsette av Kristoffer Hagen."

Jeg tror Knut Jensen solgte det opprinnelige våningshuset i Arresttrøa da han bygde nytt. Det er dermed mest sannsynlig det gamle bolighuset for arrestforvareren som ble kjøpt og flyttet til garden Ner-Sorset på Eide. Tidsmessig kan dette stemme. Og det var jo også lokaler som stod i Arresttrøa. Jeg mener dermed at Nordmøre Fogderi sitt gamle arresthus ble flyttet til Veiholmen slik det er skrevet i fengselsboka. Jeg viser dermed til side 24-26 i boka angående dette.

"Arresten" på Veiholmen

Veiholmen opplevde et eventyrlig skreifiske. Det kom fiskere inne fra ­fjordene og både sørfra og nordfra til Veiholmen for å delta i dette fisket. Fra 1900 og utover kunne befolkningen på Veiholmen under skreifisket utgjøre 2000–2500 mennesker. Væreieren eide husene – og oppsitterne leide huset de ­bodde i av væreieren. De ble dermed pålagt av væreieren å innlosjere tilreis­ende ­fiskere i hjemmet sitt - "Losjimentkarra". Væreier Ole Daniel Rognskog lot i tillegg i 1870-årene bygge fem store og ett mindre losjihus på Veiholmen for de tilreisende fiskerne. Det gamle arresthuset fra Bekken i Tingvoll gikk inn som en del av ett av disse losjihusene – og dette huset på Innerklakken gikk under navnet "Arresten".

I 1920-årene ble det mindre bruk for "Arresten" og de andre losjihusene under skreifisket vinterstid. En kombinasjon av flere årsaker lå til grunn for dette. Skreifisket var dårligere enn tidligere. Teknologien gjorde sitt inntog – motorer i båtene gjorde segl og årer mindre nødvendig – det trengtes mindre folk til å ro fisket. Båtene ble bedre – i stedet for åpne båter kom lugarer i båtene slik at de kunne bo i dem ute på feltet – behovet for å gå inn til land ble mindre. Det spilte gjerne også inn at det ble slutt på væreierstyret – Hopen kommune kjøpte opp eiendommene og ga oppsitterne mulighet til å kjøpe husene de bodde i.

På side 25 i fengselsboka omtaler jeg at ett av loftsrommene i "Arresten" var uten vinduer, og ble kalt "Jurius-loftet". På side 545 i "Smøla bygdebok, bind IX, Gards-og ættesoge for Veiholmen", Kjell Fredly (2002), gjengis en for­telling om at navnet skyldes at en mann med navn Jurius eller Jurus satt som fange her på livstid. Enda i 1924 satt halsringen og klavene fast i veggen på "Jurius-loftet". Dette tror jeg må være en myte. Arresthuset på Tingvoll var på en etasje og ganske lite – det tok ikke imot fanger for lengre opphold. ­Arresthuset hadde et ganske lavt loft over seg – men det var ikke beregnet til innlosjering av mennesker. Halsring og klave fast i veggen må evt. skyldes at tømmer fra en av de tidligere arrestrommene eller fra mellomgangen i arresthuset var blitt brukt i andre etasje i losjihuset "Arresten". Kanskje satt Jurius i en av de tidligere arrestrommene?

"Arresten" ble revet på sin daværende tomt på Veiholmen i slutten av 1920-­årene. På tomta hvor "Arresten" hadde stått, satte Statens havnevesen i midten av 1930-årene opp et forlegnings- og messehus for de arbeidere som ikke var fra Veiholmen. I 1938 ble denne eiendommen skjøtet over fra Hopen kommune til Veiholmen Sanitetsforening. Dette huset står der den dag i dag.

Nye spor etter det tidligere arresthuset

I fengselsboka konkluderte jeg historia om det gamle arresthuset fra Tingvoll med at "Arresten" etter riving på Veiholmen ble kjøpt av en privatmann og gjenreist i Skomsøyvågen ved Stensøynesset på Vest-Smøla. Jeg regnet med at historien om dette gamle arresthuset sluttet der for mitt vedkommende.

Så dukket det opp nye spor etter det tidligere arresthuset. Og det nærmere enn jeg hadde trodd. I mitt eget relativt omfattende materiale omkring dette temaet, dukket det nemlig opp en liten udatert lapp fra en "beskjed"-blokk, hvor jeg har skrevet: "Arresthuset ikke flyttet til Skomsøyvågen, men til selve Skomsøya. Oddmund Skomsøy kan kontaktes. Det var hans far som kjøpte Arresten og flyttet det." Jeg mener denne lappen må være skrevet etter 1983 en gang. Oddmund Osvald Skomsøy døde 24. november 2001. Så han fikk jeg dessverre aldri snakket med.

På side 545 i "Smøla bygdebok, bind IX, Gards-og ættesoge for Veiholmen", Kjell Fredly (2002), kan vi lese om hva som skjedde med "Arresten" etter ­rivinga på Innerklakken: "Andreas Skomsøy kjøpte dette huset og flytta det til Ytter Skomsøya."

På side 373-375 i Smøla Bygdebok, Bind IV, Gards- og Ættesoge for Klakkan – Skomsøy, av Gudmund Frode Berg og Aashild Berg, kan vi lese om Gnr. 41 Bnr. 5 – Nordre Skomsøy. Det framgår her at Oddmund Osvald Skomsøy var født i 1922, sønn av Andreas Olsen Skomsøy (f. 1895) og Augusta Kristine Olsdotter Ersnes (f. 1897). Andreas Olsen Skomsøy fikk tinglyst skjøte på Nordre Skomsøy 22. september 1924. Andreas Olsen Skomsøy døde i 1968. Augusta Kristine Olsdotter Ersnes døde i 1973. Oddmund Osvald Skomsøy fikk skjøte på Nordre Skomsøy i 1974.

Av side 316 i bygdeboka framgår det Oddmund Osvald Skomsøy og hans familie bygde hus og bosatte seg på Gnr. 41 Bnr. 59 Solås. Familiens eldste barn er sønnen Odd Gunnar (f. 1945). Odd Gunnar Skomsøy fikk skjøte på Nordre Skomsøy i 1988 mot bruk og disposisjonsrett til foreldrene (s. 375).

Høsten 2017 hadde jeg kontakt med Odd Gunnar Skomsøy pr. telefon. Han bekreftet da at hans farfar, Andreas O. Skomsøy (1894-1968) kjøpte ­"Arresten" i 1925-27, og satte dette opp som fjøs på Ytre Skomsøy. Fjøset ble bygd i rundtømmer, men ble panelt utvendig 1927-35. Det ble da samtidig bygd en låve på toppen av tømmerkroppen. Huset er ikke godt vedlikeholdt, og står nærmest til nedfalls. Tømmerkroppen er likevel godt synlig. Det står også et våningshus på tomta.

Ruinene etter et gammelt arresthus

23. juli 2018 dro jeg sammen med kjentmann Bjørn Ivar Hannasvik til Ytre Skomsøy på Smøla for å ta i øyesyn det som var igjen av gamle Nordmøre ­arresthus. Vi fant det – og det som møtte oss var som eieren beskriver, en ­gammel fjøsbygning til nedfalls. Andre etasje var ramlet sammen og tidligere panel på bygget var for det meste borte. Likevel, det var tydelig å se tømmer­kroppen av det gamle arresthuset og danne seg et bilde av hvordan det i sin tid så ut.

Jeg visste at Nordmøre arresthus ikke hadde vært noe stort hus – men det var enda mindre enn det jeg hadde sett for meg. Sidefasadene med vindusvegg for to ­arrestrom på hver side, er 4,7 m lang. Endeveggen er 6 m lang. Da tømmer­kroppen til det tidligere arresthuset ble bygd som fjøsbygning på Ytre Skomsøy, ble den forlenget med et tilbygg i reisverk på 5,3 m lengde. Etter ­reskript fra Kongen, ble det i 1775 bygd tilsvarende arresthus for Sunnmøre ­fogderi i ­Kolvika i Borgund, og i 1777 tilsvarende for Romsdal fogderi på Bergsgjerdet under Berg i Bolsøy. Disse husene hadde imidlertid noe større utvendige mål enn arresthuset for Nordmøre fogderi – henholdsvis 8x10 og 7x9 m. ­Kravene til antall rom innvendig samt til størrelsen på rommene og mellom­gangen, var de samme som lå til grunn for bygging av samtlige av disse tre arresthusene. ­Arresthusene i Kolvika og på Bergsgjerdet var imidlertid ­begge ­murbygninger, med ytter­vegger på en meter og innvendige vegger på 0,6 m tykkelse. ­Størrelsene på de ­enkelte ­arrestrom var i disse murbygning­ene ikke over 5m2 En side­fasade på 4,7 m lengde på den laftetede tømmer­bygningen på Tingvoll skulle vel ­stemme sånn noenlunde når vi tar hensyn til bredden på to yttervegger og en ­mellomvegg i tømmer samt bredden på to arrestrom. Likeså endeveggen på 6 ­m – når vi tar hensyn til to yttervegger og to inn­vendige ­vegger i tømmer samt en mellomgang gjennom huset med ­bredde 2½ alen (1,95 m). Den mindre tømmerbygningen på Tingvoll burde dermed gi de samme påbudte lokaler innvendig som de større ­murbygningene til samme bruk i Kolvika og på Bergsgjerdet.

At arresthuset på Bekken i Tingvoll var en solid laftet tømmerbygning, kan vi se tydelig den dag i dag. Tømmerstokkene er f. eks. låst til stokkene under på en spesiell måte. ­Sidefasaden på 4,7 m tilsvarer en vanlig tømmerlengde. Man måtte vel bruke helt ­tømmer i ytterveggene til arrest­rommene – en skjøt ville vært et svakt punkt med tanke på rømming. ­Tømmeret i endeveggen kan vi se er skjøtet – det betydde gjerne mindre der. På grunn av det skrånende ­terrenget på ­marka der arresthuset stod, tror jeg endeveggen vi ser i dag har vendt sydover mot Tingvollvågen da ­arrest­huset stod på Bekken. Motsatt endevegg tror jeg har vendt mot nord, og her var inngangen til arrest­huset. Fra inngangen gikk det en mellom­gang gjennom ­huset med to arrestrom på hver side. Vindus­åpningene den gangen disse veggene ­sperret arrestanter inne, var nok langt mindre enn de vi ser i dag. Det var da snakk om små ­glugger – lys­åpninger – høyt på ­veggen i arrestrommene, med noen ti-talls cm høyde og bredde.

Når vi ser det lille og ­enkle tømmerhuset som var ­fengsel for ­Nordmørsbygdene i over 80 år, blir det tydelig hvilket massivt framskritt det var både for fanger og voktere å ta i bruk det nye moderne ­distriktsfengselet i Kristiansund 1. april 1865. Dette feng­selet var en del av en om­fattende reform av lokalfengslene her i landet i 1860-­årene, hvor 56 ­tilsvarende ­fengsler ble bygd rundt omkring. Det innebar ­faktisk at fangene noen steder kom opp fra kjellere – de fikk vindu, lys og varme.

Rådstua og fengselet i ­Kristiansund

– hvor lå de i forhold til dagens bebyggelse?

Det nye distriktsfengselet for Kristiansund og Nordmøre, som ble tatt i bruk 1. april 1865, ble bygd ved siden av ­byens gamle rådstue på Rådstuehaugen ved ­Torvet. Fengselet bestod av en ny rådstue med en cellebygning på baksida. Det var ikke tilfeldig at den nye Rådstua og den gamle var godt synlige og fikk en fram­tredende beliggenhet med fasade mot Torvet. Det lå symbolverdi i dette – lov og orden! Og det skulle være kort vei fra dom til soning – cellebygninga var bygd sammen med Rådstua med en mellomgang. Cellebygninga spilte arkitektonisk "andrefiolin" – den lå godt bortgjemt på baksida av Rådstua.

Rådstua og fengselets tidligere framtredende beliggenhet i sentrum på Kirk­landet i Kristiansund er det ikke lett å se spor av i dag. Kristiansund ­hjelpefengsel brant ned under bombinga av Kristiansund 29. april 1940. ­Ruinene etter fengselets cellebygning stod igjen. De ble revet høsten 1940. Da ­Kristiansund skulle bygges opp igjen etter krigen, ble tomta på Rådstuehaugen ansett ­som viktig. Den ble en del av nye Kongens plass i arkitektur-/­byplanprofessor Sverre ­Pedersens nye byplan: festplassen øverst i Oppfarten (Kaibakken). Som ledd i gjenoppbygginga av Kristiansund, besluttet man dermed å fjerne Rådstuehaugen med påstående ruiner. Man ønsket gjerne et ­flatere sentrum på Kirklandet. Hensynet til tilkomst og kommunikasjon i byen spilte vel også inn. Siste rest av denne fjellhaugen ble fjernet i 1960.

Spørsmålet blir dermed – hvor lå byens tidligere "1860-fengsel" i forhold til dagens bebyggelse? Nordmøre museum fikk i 1985 trykt Bäckströms Kart over Kristitiansund 1885 med 1985-byen lagt oppå, i rødt, se forrige side. Ut­snittet viser Rådstua/­fengselet og Arbeiderforeninga (den gamle Rådstua) øverst med parken bakom/ovenfor. Tinghuset fra 1968, som ligger der i dag, starter halvveis i Arbeider­foreninga. Rådstua/fengselet fra 1860-årene gikk langt ut på dagens parker­ingsplass foran Bunnpris sin søndagsbutikk ­(tidligere ­Narvesen). Tinghuset i dag er dobbelt så langt som fengselskomplekset var. Trappa ­mellom kinoen og Tinghuset ­markerer fortsatt høydeforskjellen ­mellom det gamle Torvet og Rådstue­haugen. Tinghusets fyllearrest lå til høyre for trappa, over Husfliden (nå Varmestua), og var som et minne om fengselet som brant i 1940.

Oversikt over Kristiansund hjelpefengsel

Kristiansund distriktsfengsel ble som følge av Fengselsloven av 1857, bygd i 1860-årene i samarbeid mellom Romsdals Amts fengselsdistrikt, byen Kristiansund og Nordmøre Fogderi sitt landdistrikt. De drev det også fram til 1. april 1904, da staten ved ny fengselslov av 1904 tok over forvaltninga av lokalfengslene her i landet. Institusjonen skiftet da navn til Kristiansund hjelpefengsel.

De fleste slapp "fornøyelsen" med å havne bak murene og stifte nærmere bekjentskap med fengselets celler. Langt flere av byens innbyggere besøkte ­Rådstua – byens Rådhus – med stor møtesal for "Communale Anliggender" (bytingssal) i andre etasje og rettslokale for den lokale domstol i første etasje. I praksis ble salen i andre etasje mest brukt – og Rådstua ble også mye brukt til annen offentlig og privat møtevirksomhet.

Bortsett fra de som hadde sin arbeidsplass i fengselet, var det likevel ikke ­mange som fikk inngående innsikt i Kristiansund hjelpefengsels mysterier. En av dem som gjorde det, var Per Harstad, sønn av fengselets siste justisvakt­mester, ­Kristian Arntsen Harstad. Han og hans eldre bror Arnt bodde sammen med familien sin i justisvaktmesterens tjenestebolig i Rådstua fram til krigshand­lingene i april 1940. Familien evakuerte da byen. Jeg har hatt ­kontakt med begge brødrene, og de har fortalt hvordan det var å vokse opp i Rådstua med fengselsområdet som leikeplass (se s. 107 ff i fengselsboka).

Per Harstad har bodd i Sverige i 60 år, men han og hans familie har landsted på Tingvoll som de er glade i og jevnlig har brukt. I 2016 spurte jeg ham om han kunne lage en skisse over fengselsanlegget slik han husker at det var. Det sa han seg villig til. I hyggelig brev av 10. desember 2016 sendte han meg to skisser som illustrasjonen på forrige side gjengir. Per Harstad skriver i sitt brev angående skissene:

"Jag skikkar med et par skisser som i princip torde vara ganska riktige i varje fall vad 1. etage angår. Jag får det inte riktig til vad trappuppgången til 2. ­etage angår. Detta påverkar den relativa storleken på Vitnevärelse og Rett­salen. Jag minns inte om det var en dör direkt mellom Vitnevärelse och Rettsalen, men jag tror inte att en sådan fanns. Däremot tror jag att det faktisk fanns ett "do" innmurat i den höga stängselsmuren. (Möjligen en vision från då vi inspekterade ruinerna.)"

Jeg hadde tidligere sendt et eksemplar av fengselsboka fra Kristiansund til Per Harstad som takk for all hjelp han ga meg med å få til denne. Han så ut til å sette stor pris på boka. I brevet jeg nevnte ovenfor skriver han at boka ­vekket til live mange minner fra tida da han som barn bodde i Rådstua:

"Den har sannerligen väckt många minnen, goda sådana, inte bara sådana som hade med det näre familjlivet att göra. Men också om episoder från livet tilsammans med lekkameraterna. På den tiden hände också, särskilt på vintern, att den yngre almenheten som gjorde sina promenader via Torvet tog del i våre snöbollskriger där vi "barn" i torvgänget barrikaderade oss i snöfästningen uppe på själva Grässvollen. Att åka "bain" eller at slå långboll i backen nedanför Arbeiderforeningen var också verksamheter som almenheten kunde ta del i. "Ja det var en gång för lång tid sedan."

Da Frøya og Hitra hørte inn under politimesteren i Kristiansund
Smuglerjakten under brennevinsforbudet 1916-27

Fra Arthur Omres bøker og annen litteratur kjenner jeg til den omfattende smuglingen av brennevin inn i landet som fant sted i forbudstida. Det som har vært mest omtalt, er den brutale virksomheten som fant sted Sør-Norge og i Oslofjorden i denne perioden, hvor det til og med gikk liv. Fra min be­fatning med fengselshistorie vet jeg også at lokalfengslene i Møre og Romsdal og Trønde­lag var smekk fulle på grunn av den store smuglervirksomheten på Nordvestlandet. På side 71 i min bok om fengselet i Kristian­sund skriver jeg litt om dette. Etter å ha lest Birger ­Sivertsens gode bok "Storsmuglerne på Frøya" (Pirforlaget, 2008), mener jeg det bør skrives litt mer om smuglervirksomheten på Nordvestlandet og den betydningsfulle rolle politiet i Kristiansund og byens fengsel spilte i myndig­hetenes kamp for å få slutt på denne virksomheten. Dette er spennende ­historie som mange kanskje ikke kjenner til.

Brennevinsforbudet

Brennevinsforbudet ble innført for å bøte på de sosiale problemene som om­fattende alkoholbruk førte med seg. Forbudet ga imidlertid en del merkelige utslag, et av disse var den omfattende smuglervirksomheten som oppstod.

Fiskerinæringa, spesielt i Nord-Norge, ble hardt rammet av at fisket slo feil flere år på rad. Effekten av det feilslåtte fisket, ble forsterket av brennevinsforbudet. De land som tradisjonelt hadde vært de beste kundene for kjøp av norsk fisk, var samtidig store eksportører av vin og brennevin til Norge. Da de pga. brenne­vinsforbudet ble nektet å selge sine varer til Norge, kvitterte de for dette ved å innføre så høy toll på norsk fisk at eksporten stoppet helt opp. Også Trøndelagskysten ble hardt rammet av det sviktende fisket. På Frøya og Hitra var det stor fattigdom og nød – det ble søkt om nødhjelp fra staten. Arbeidsløsheten var stor.

Smuglervirksomheten

Tyske skip var snare med å se potensialet for å smugle til Norge i denne tida da kranene i her i landet var skrudd igjen. Valutafallet i Tyskland gjorde inntekter fra brennevinsforbudet i Norge kjærkomment for dem. De tyske skipene la seg utenfor territorialgrensen flere steder langs norskekysten, bl.a. utenfor ­Halten på Trøndelagskysten. Det var kraftige og hurtiggående båter med et hard­barket og bevæpnet mannskap – flere av dem veteraner fra første verdenskrig.

Flere av beboerne på øyene på Trøndelagskysten ble av rein nød fristet til å smugle sprit for salg for å brødfø sine familier. En av de første som skjønte at smugling av brennevin kunne erstatte fisket som inntekt, var den driftige og dyktige fiskeren Ole Ervik på Frøya. Han bygde over tid opp en stor, profe­sjonell og effektiv organisasjon med flere fartøyer. Med tilnærmet militær presisjon ble det forhåndsbestilt, handlet, smuglet, lagret og distribuert brenne­vin – ikke bare i Trøndelag – men også andre deler av landet. Det ble lagret i ­brygger, store lagre, mindre desentraliserte lagre, gravd ned på holmer og lagret under vann. Sikkerhet ble vektlagt – det var vanntette skott mellom de enkelte ledd i organisasjonen. Ervik-familien var en betydningsfull aktør – de gikk under navnet "Ervik-klanen". Lasting, lossing, frakt, distribusjon, vakthold – det trengtes mange mennesker som fikk nødvendige inntekter for at familien deres skulle greie seg. Men det var ulovlige inntekter.

Politi og tollvesen var ikke forberedt

Politi og tollvesen var fullstendig uforberedt på å møte en omfattende og profe­sjonell smuglervirksomhet som begynte for alvor i 1920. De hadde små ressurser å sette inn, både av personell og utstyr. De manglet fartøyer til å hamle opp med de dristige og raske smuglerfartøyene. Politiet hadde ikke engang politibil – verken Trondheim eller Kristiansund. Dels strevde de med den ­organisatoriske tilnærmingen. Kysten og varetransaksjoner var jo i utgangspunktet tollvesenet sitt bord. Og politiet var kommunalt og oppdelt i flere mindre politidistrikter langs den lange kysten. For å motivere til innsats, fikk politimennene prosenter av hvert spritbeslag de var med på. Det var en om­diskutert ordning. Det hjalp vel heller ikke særlig at det etter hvert ble av­dekket utro tjenere både i tolletaten og i Trondheimspolitiet.

Myndighetene ble utfordret

Smuglingen økte i omfang – og det kom flere og flere aktører på banen. Og så kom letterne – folk som var ute etter lettjente penger ved tyveri/plyndring av smuglersprit – faren for at tyveriet ble anmeldt var ikke overhengende. Også denne aktiviteten økte i omfang. Dermed hardnet det til rundt smuglervirksomheten – den ble mer brutal og voldelig. Det kom til blodige oppgjør. Store verdier var i spill.

Flere hadde fått smaken på lettjente penger. De tyske smuglerfartøyene var innledningsvis "beskjedne" og lite synlige utenfor territorialgrensen. ­Beskjedenheten forsvant etter hvert – de ble stadig dristigere. Fra 1923 begynte de å gå inn i de norske fjordene. Også de norske smuglerne ble dristigere. De tok ikke tollmyndighetene og politiet på alvor – de hadde ikke respekt for dem. Det var ingen skam å bli tatt. Mannskapet på de tyske smuglerfartøyene drev ap med tollerne og politiet – de lot dem med sine langsommere fartøyer nesten nå dem igjen – så satte de opp farten. I noen situasjoner lo de direkte av tjeneste­mennene som gjorde jobben sin på vegne av det norske samfunnet.

Man kan mene hva man vil om brennevinsforbudet. Det er uansett ikke tvil om at både de utenlandske smuglerfartøyene og den omfattende smugler­virkomheten med tilhørende kriminalitet her i landet, utfordret den norske rettsstaten på en alvorlig måte. Det måtte komme en motreaksjon. Smuglerne følte seg stadig tryggere. De trodde kanskje at de ikke hadde naturlige fiender. Men det var før de fikk med politimester Reidar Sveen i Kristiansund å gjøre!

Kapringen av smuglerskipet "Elisabeth"

I 1923 lå det tyske smuglerfartøyet "Elisabeth" på 200 tonn ved Kya, og fikk behov for etterfylling av kull. En stor motorbåt med to frøyværinger og en ­tysker ble sendt til Kristiansund for å bunkre kull. Politiet fikk vite om ­planene, og arre­sterte motorbåten og mannskapet da de kom til byen. Under ledelse av politifullmektig Sverre Riisnæs i Kristiansund og med ­forsterkninger fra Trondheim, ble 16 politibetjenter og tollere sendt til Kya, og bordet smuglerskipet på en dristig måte i ren kommandostil. Det var ikke ufarlig. I ­triumf ble skipet ført til Kristiansund. Av frykt for tilsvarende bordinger etter ­"kristiansundsmetod­en", gikk mannskapet på smuglerfartøyene til stadighet bevæpnet etter dette.

Myndighetene får farten opp

I september 1924 møtte politimesterne fra Namdalen, Inntrøndelag, Uttrønde­lag, Orkdal og Trondheim representanter fra Justisdepartementet og tollvesenet til en konferanse om hvordan de best skulle organisere kampen mot spritsmuglingen.

Rykter om et rekordstort spritlager på øyene nådde politiet i Trondheim, men ingen visste hvor det befant seg. Justis- og finansdepartementet jobbet på høygir etter politimestermøtet i Trondheim i 1924. Om Frøya hadde posisjonert seg som smuglerøy tidligere, virket det som om den nå hadde overtatt og dirigerte det meste av smuglingen i Midt-Norge. Noe måtte gjøres. Birger ­Sivertsen skriver i sin bok om dette (s. 153 ff):

"Effektive tiltak måtte tas i bruk så snart som mulig, og det måtte skje noe på selve øya. Og det gikk fort. Allerede i oktober ble det ansatt en stats­lønnet politibetjent som skulle ha base på Titran, og i løpet av kort tid skulle han få forsterkning av en tollbetjent. Det ble også satt inn en ny hurtig­gående tollbåt – armert for sikkerhets skyld, og sist, men ikke minst mente Justisdepartementet at Frøya burde overføres til Kristiansund politiområde. Uttrøndelag politidistrikt var for stort til effektivt arbeid på disse øyene, og ­politimester Reidar Sveen hadde utmerket seg som litt av en slugger i ­kampen mot smuglingen. I motsetning til de andre politimestrene som ­hadde et mer eller mindre avslappet og distansert forhold til spritsmuglingen, tok Sveen den personlig og var en nådeløs smuglerjeger. Det trengtes."

De utenlandske smuglerskipene ble dristigere. Behovet for to raske oppsynsskip ble mer og mer klart. Og det måtte også gjøres noe med smuglerne på øyene. Og Justisdepartementet handlet raskt. Birger Sivertsen skriver i sin bok om dette (s. 165 ff):

"De hadde nemlig fått svar fra fylkesmennene i Møre og Sør-Trøndelag samt politimesteren i Uttrøndelag, som alle gikk inn for å legge Frøya og ­områd­ene omkring under den nidkjære politimester Reidar Sveen i Kristiansund.

Forut hadde det vært en stor diskusjon. Ingen politi- og rettsinstanser i Trønde­lag ville ha et stempel som udugelig på seg, og mange mente at politi og tollvesen i Sør-Trøndelag kunne hamle opp med smuglerne, såfremt de fikk store nok ressurser til rådighet. Samtidig hadde ingen en slik ­kapasitet som Sveen, som med stor dyktighet og oppfinnsomhet hadde vist seg å være rene smuglerdreperen i distriktene. Justisdepartementet hadde derfor ­lenge holdt en knapp på denne politimesteren, som de mente ville skape det rene terrorvelde på Frøya hvis han fikk ressursene han ba om, og som for­håpentligvis klarte å stoppe all smuglervirksomhet. Når nå sentrale instanser i lokalområdene fikk inn for det samme, var det bare snakk om dager for Sveen fikk gladmeldingen han nærmest siklet etter. En slik utvidelse av et politidistrikt var helt spesielt og representerte et stort hopp karrieremessig for en politimester i en liten by. Vel og merke hvis han klarte oppgavene, for det kunne også slå den andre veien hvis resultatene ikke ble som forventet. Og en ting hadde han fullstendig klart for seg: Både departementet og hans politimesterkolleger rundt om i landet ville følge ham med argusblikk."

Politimester Reidar Sveen tar over smuglerjakten

I statsråd fredag 5. desember 1924 ble det vedtatt at smuglerkontrollen i fastsatte distrikter i Sør-Trøndelag (Frøya og Hitra) skulle legges inn under politimester Reidar Sveen i Kristiansund. Sveen hadde forberedt seg på dette – han hadde det meste klart da beslutningen kom. Skulle han innfri forventningene, ville han få det svært travelt utenfor Frøya. Det var snart jul – og smuglerskipet "Paul Weber" lå som en flytende spritstasjon like ved.

Det ble sagt at Reidar Sveen tok all smuglervirksomhet som en personlig fornærmelse, og at han så det som sin livsoppgave å utrydde smuglingen. Tøffe alkoholrelaterte opplevelser i barndommen lå visstnok til grunn for hans tilnærming. Politimesteren var en politibefalingsmann av den gamle skole – han likte å være i front for sine tropper når noe skjedde.

Med politimester Reidar Sveen ved rattet, skjedde ting raskt. Med seg hadde han den dyktige politifullmektig og smuglerjeger Sverre Riisnæs, som seinere ble NS-justisminister i Quisling-regjeringa under andre verdenskrig. På side 24 i Nils Johan Ringdal sin bok "Gal mann til rett tid: NS-minister Sverre Riisnæs: en psykobiografi" (Aschehoug, 1989), gjengis Riisnæs sin beskrivelse av forholdene på den uoversiktlige Nordvestlandskysten i denne perioden:

"Ikke at undres over at der under den svære omsetning av sprit vokste op en klik av nouveux riches, som ikke gav krigstidens jobbere noget efter… En af de mest typiske, tidligere fisker i smaa kaar, uanselig af ytre og neppe i stand til at skrive navnet sit, yndet at spille sin rolle som pengesterk bon viant i jacket, floshat og monokle."

Enkelte av landets kystbyer utviklet seg til reine smuglerreder i årene med brennevinsforbud. Kristiansund var blant dem. Byens politimester og hans fullmektig gikk med iver inn for oppgaven med å bekjempe smuglerne. Et dedikert politikorps ved Nordmøre politikammer fikk økt erfaring og var også politimesterens gode støttespillere i det som skjedde videre. Hurtiggående ­torpedobåter fra marinen deltok også i patruljering og å borde fartøyer.

Reidar Sveen var ikke bare politimester i Kristiansund, men også byens ­magistrat. Begge oppgaver hadde han som statlig embetsmann – han ledet byens kommunale politi og den kommunale administrasjon på vegne av ­Kongen. Kort tid etter at smuglervirksomheten tok til på Nordvestlandet, ble Kristiansund kommune satt under administrasjon. Politimesteren måtte dermed også overta den politiske ledelsen som borgermester, og brukte en del av sin kapasitet på å styre selve byen.

Den sterke motreaksjon som kunne ventes, kom nå – under Sveen og ­Riisnæs sitt regime. De lokale smuglerne på Frøya sin dyktighet og store aktivitet, medførte tilsvarende mottiltak fra myndighetenes side for å få stoppet dem – og dette gikk nok til dels også ut over folk som ikke hadde deltatt i noen smugleraktivitet. Det ble til stadighet gjennomført aksjoner og razziaer på øyene – til dels i private hjem – befolkningen opplevde å bli terrorisert. Eventuelle tidligere smil over myndighetenes ubehjelpelighet, gikk over til sinne. Politi­mesteren var ikke ­spesielt populær. Bare i løpet av sin første ­måned arresterte Sveen og hans menn 31 personer på øyene. Og antallet arre­stasjoner økte. Spritlagre ble funnet og beslaglagt. Fartøyer og kjøretøyer benyttet til smugling/distribusjon ble beslaglagt og inndratt til fordel for statskassen. Smugler­organisasjoner ble avslørt, opptil flere ­ganger. På fire år lyktes de å gjennom­føre 133 arrestasjoner og utferdige 187 forelegg.

Den største bragden var likevel da de i desember 1924 tok det etter hvert så fryktede og uangripelige tyske smugler­skipet "Paul Weber" i norsk farvann, ved Gimsan innenfor ­Halten, og arrestere mannskapet om bord. Smugler­skipet ­"Nord-Friesland" var aktiv utenfor Halten. I februar 1925 lå det i Kopervik, hvor skip og mannskap ble tatt i arrest etter ordre fra politi­mester Sveen. Han ­beordret ­begge smuglerskipene seilt til Kristian­sund. I februar 1926 ble smugler­skipet "Deutschland" på 300 tonn tatt i norsk territorialfarvann – først etter norske myndigheter hadde avfyrt skarpe skudd fra kanon. Om bord var selveste Paul Weber – eier av det første fartøyet som ble tatt i arrest. Han fortalte til politiet at tap av fartøy og last påførte rederiet hans i Hamburg økonomiske problemer. Samtlige fartøyer med last ble inndratt til fordel for statskassen.

Smuglerkongen Ole Ervik fant sin overmann i den listige politimester ­­Sveen. ­Erviks organisasjon og innkjøpsreiser til Hamburg og Fredrikshavn ble ­ganske godt dokumentert gjennom en omfattende etterforskning og flere rettssaker.

De mange arrestasjonene under politiets og tollvesenets jakt på smuglerne medførte i ettertid mange straffesaker for domstolene. Politimester Reidar Sveen var selv aktor i noen av disse.

Kristiansund hjelpefengsel

Kristiansundpolitiets vellykkede smuglerjakt førte til travle tider i politi­distriktets fengsel – Kristiansund hjelpefengsel. Byens fengsel var lite – det ­hadde plass til 16 fanger. Betjeninga bestod av en justisvaktmester samt tre fengselsbetjenter som skiftet på å gå alene på vakt ett døgn i strekk og sov i ­fengselet. Selv om arresterte i smuglervirksomheten også ble sendt til andre fengsler i distriktet, var det med den tids kommunikasjoner viktig å ha varetektsfanger under etterforskning nært tilgjengelig for avhør. Svært mange fanger ble dermed sendt fra Trøndelagskysten til fengselet i Kristiansund. De arresterte oppdaget gjerne at fengselet allerede var fullt av kjentfolk! Når ­fengslet var så til de grader overfylt, ble det vanskelig å isolere varetektsfanger under etterforskning i samme sak fra hverandre, og hindre dem i å samordne forklaringer.

Betjening og fanger kommer gjerne tett på hverandre i et lite fengsel. I Kristian­sund hjelpefengsel ble det for lite betjening til å ta seg av de mange fangene som smuglerjakten brakte inn bak murene. Ole Ervik måtte også noen turer inn bak murene i Kristiansunds fengsel – dels i varetekt og dels for å sone ­dommene han fikk. Men han var ikke alene! Han ble møtt av mange ­frøy­væringer. På det meste satt 9 medlemmer av Ervik-familien i Kristiansund hjelpefengsel samtidig! Birger Sivertsen skriver i sin bok om hvordan ­smuglerne hadde det under fengselsoppholdet i Kristiansund (s. 191):

"Tilværelsen i Kristiansund hjelpefengsel var slett ikke ille, men det skyldtes ikke at politimester Sveen hadde gitt beskjed om noen spesialforpleining. Nesten daglig sendte ukjente folk blomster, gaver eller mat til Ervik og hans karer, og de fikk motta det aller meste av en grei fengselsbetjent. Gavene synliggjorde at svært mange ikke betraktet smugling som noen stor forbrytelse, og at de så på smuglerne nærmest som noen helter. I hvert fall sto det slik å lese på et kort som fulgte med en liten forsendelse kaker.

Fengselsfuglene følte seg derfor langt fra glemt. De levde i sus og dus bak murene med alt det de kunne ønske seg at materielle ting. Humøret var på topp, og latteren satt løst…"

Fest i fengselet

Birger Sivertsen skriver slik om Ole Ervik sin reaksjon over dommen han fikk i den siste straffesaken (s. 255):

"Ervik var trolig godt fornøyd med en påtale og dom som på ingen måte samsvarte med aktivitetene. Han viste i hvert fall ingen interesse for å anke den relativt strenge dommen. Noen dager senere var det derfor duket for en meget hemmelig fest i Kristiansund hjelpefengsel, der Ervik holdt en lengre tale for gruppen som de andre karakteriserte som Ervik-klanen. Til stede var blant annet hans gode venn fengselsbetjenten, som også hadde sørget for den gode maten. Drikkevarene hadde de selv ordnet, og for en gangs skyld ­kunne man se Ervik holde et glass konjakk i hånden. Hva som ble sagt er ukjent, men et barnebarn av en av smuglerne kan opplyse at Ervik brukte ord som milepæl og epoke, og det var nok derfor en slags avskjedsfest. Alle visste at forbudstiden snart ville ta slutt. Men den var ikke helt over ennå."

Birger Sivertsen har opplyst til ­undertegnede at historien ­bekreftes av en av fengselsbetjentenes barn i Kristian­sund hjelpefengsel. Ole Ervik forlot Kristian­sund hjelpe­fengsel for siste gang 11. mars 1927.

En slik avskjedsfest har ikke kunnet finne sted i det lille fengselet i Kristiansund uten at justisvaktmester Johan Andreas Lystad – som bodde i Rådstua – hadde kjennskap til det. Og jeg legger til grunn at han ikke tillot dette uten først å ha ryggdekning fra fengselets strenge bestyrer – politimester Sveen.

Politimester Reidar Sveen var vel antakelig fornøyd med situasjonen. Han hadde fått det slik han ville. Han hadde arrestert ­smuglerne og fått dem dømt – og de sonet straffene sine. Og hans innsats ble lagt merke til. Allerede i desember 1925 ble han utnevnt som oppdagelsessjef ved Oslo politikammer. Nils Johan Ringdal skriver i sin bok om dette (s. 24):

"Resultatet av deres felles arbeid ble gjort kjent for offentligheten i fem kjempeartikler, som under overskriften "Fire års krig mot spritsmuglingen" ble trykt i seks av landets største aviser våren 1926. Aviser gir god reklame og radarparet Riisnæs og Sveen fikk derfor ord på seg – i hovedstaden – for å være Norges svar på Chicagopolitiets ubestikkelige smuglerbekjempere."

Ved folkeavstemningen 18. oktober 1926 ble det flertall for å oppheve ­brennevinsforbudet. Politiet ble gjort til en statlig etat ved Politiloven av 1936. Kanskje var erfaringene fra smuglerjakten under forbudstida en del av ­beslutningsgrunnlaget for dette?

Scroll til toppen