Handel på Nordmøre

Handel er en del av arbeidsdelinga mellom folk. Det vi har overflod av og er flinkest til, kan vi dele, bytte og selge til hverandre. Blir det stort omfang, vil Staten ha sin andel av merverdien som skapes. Før Kristiansund og Molde ble kjøpsteder i 1742, var det ikke lov å drive handel av særlig omfang i vår del av Møre og Romsdal, uten å ha borgerskap i Trondheim. En kilde fra 1651 forteller om de to store årlige "kjøpstevner" eller markeder i Bergen. Det største hette pussig nok Forstevnen og ble holdt i pinsa. Hit reiste også mange Nordmøringer for å selge tørrfisk og saltfisk, skinn, huder, talg, tran, planker, tjære og never.

Kong Olav Håkonsson forsøker alt i 1384 å begrense den ulovlige handelen i fiskeværene og lokalt "fjordekjøp" på Ørene, som alltid har foregått, fordi det er så praktisk å handle der man bor, uten å måtte ut på reise. Svartedaue og bedre skipsteknologi gjorde at mange gamle små, offisielle markedsplasser på storgårder hadde dødd ut. Kongen vil ha Nordmøringene til Trondheim og Romsdalingene til Veøy, når det skal handles.

Den mest kjente markedsplassen i Romsdals Amt var Romsdalsmarkedet på Veblungsnes med Syltemarkedet i Tresfjord i forkant. Her møttes 5000 mennesker i 1860-åra, før det brått tok slutt. I 1875 forbød Fylkesutvalget dette markedet på grunn av "stedfundne Udskeielser og Bortsløsen af Penge i Sus og Dus". Årene 1812-1816 var det høstmarked på Surnadalsøra "med alt hvad Bonden af Land- og Søebrug kan tilveiebringe og forarbeide".

(Det er Ragnhild Magerøy Olsen som gjengir dette rimet om svinn i distribusjonen i Romsdalspostens julenummer 1955)

Utenom tollstedet Fosna (Lillefosen, fra 1742 kalt Kristiansund) var det fra 1600-tallet også et handelssentrum på Sunndalsøra. Her møttes fjellfolk og fjordfolk. Markedet der var såpass betydningsfullt at det ble forbudt i 1682, til fordel for handel i Trondheim. Men rundt 1720 var Sunndals-markedet i full gang igjen, under navnet "tiendebytte". Skatt, avgifter og leie betalt med korn, smør og andre naturalia, måtte jo byttes eller omsettes. Bykjøpmenn møtte prester, fiskere og bønder. Det var bygninger på Øra som bare var i bruk under markedet, og som sto tomme ellers i året, hevder Gerhard Schøning i 1773. Bare rundt 50 mennesker bodde der. Markedet var i funksjon til 1860-åra.

Gjestgivere

Sunndalsøra er "det eldste gjestgjevarromet på Nordmør", skriver statsarkivar Anders Todal. Han ser da bort fra Fosna gård (i seinere Kristiansund). I gamle dager var det gjestgiveri eller vertshus både på Sunndalsøra og Øksendalsøra. Just Lossius slo seg ned på Sunndalsøra 1664. Det andre vertshuset hadde fenrik Christian Otterslew. Her var det tingsted og skysstasjon, og dertil ­markeder. Seinere kom permanent landhandel, så det var stor trafikk. Fra 1696 kjenner vi til minst 20 utsalgssteder, inkludert hos lensmann Tore Opdøl, som selv var sid på flaska. Madam Anne Ræder fikk kro-bevilling på Øksendalsøra i 1703. Hun var prestedatter og offisersenke med fem små barn. Hun utvidet etter hvert også med utsalg på Sunndalsøra, og holdt det gående i 25 år. Særlig stor omsetning var det i tilknytning til kirkesøndager i Øksendal. "E va’ te’ Guds bord i dag, men e fekk ikkje drekk me’ otyst," skal en fyr fra Jordalsgrenda ha uttalt rundt år 1800.

Øl skulle det være til alle anledninger: Barnsøl (barsel), festerøl (forlovelse), gravøl. Religion var utenkelig uten rus, for de gamle. En dansk 1500-talls-biskop anbefalte mannfolkene å kjøpe med øl hjem og drikke det der, sammen med hustru og barn, for å slippe å bli slått ned i byen. Fram til 1757 var det lov å brenne brennevin selv, bortsett fra i perioder med kornmangel. Men nå skulle brennevinsdrikking, særlig på bygdene, avskaffes. Likevel ble det i perioden 1816-45 igjen tillatt for skattebetalende bønder å brenne til egen husholdning. Vi vet om 82 garder med brennevinskjel i Sunndal. Den største, på over 154 liter, var hos Anders Bjørnhjell. Sokneprest Bernhoft hadde en kjel på 88 liter.

Skiftende prester gjorde hver på sin måte tiltak for å komme flatfylla til livs, men Barbara Arbuthnott holdt liv i bygdefestene. Hun bød på gratis mat og brennevin mange dager i strekk, for alle som ville komme til Leikvin fra 1870 til 1885. Der skal det ha vært tre hauger av tomflasker, høye som hus. Enda i dag finner vi korker merket vinhandler Gulbrandsen, Kristiansund, på tomta. I 1882 ble Øvre Sunndal avholdsforening stiftet. Men Aura-anlegget fra 1913 og andre verdenskrig innbød igjen til mer bruk av rus.

Kristiansund

Den beliggenheten Kristiansund har ved sin ypperlige havn og tre innseilinger, gjør sjøfarten har mer levende enn på de fleste andre steder, ti de fleste skip, jekter og nordfarere som er bestemt til eller fra Trondheim og Bergen, passerer her igjennom, og ofte for motvind må søke havn her. Landveis kan man ei komme hit. De nøkne fjell er uunnværlige, dels til havnens sikkerhet, dels til fisketørkning.

Han som skriver dette, er Friderich Wilhelm Thue, som var toller i Kristiansund 1790-92, toll- og konsumpsjonsinspektør samt skipsmåler til 1808. Fra 1797 settes tollavgiftene radikalt ned, slik at smugling ikke lenger er særlig lønnsomt. Da fikk tolleren mer tid til å skrive.

Tollbua må være på Kirkelandet, nærmest ankringsplassene, skriver han. "Nord- og Innlandet er ei så meget bebodd av de handlende." Han beskriver Rådhusets oppgraderte arrest for de økonomisk kriminelle, "gjeldnerne", og at byen mangler håndverkermestre. Han etterlyser særlig bøkkere og savner for egen del en tobakksspinner, så han kunne slippe å tygge rå tobakksblader. De tre bakerne holder for høye brødpriser. To ganger i året kommer bøndene fra Sunndalen til byen for å selge lin- og strylerret, og fra Smøla og Aure kommer fett hjortekjøtt, harer og vingeklipte gjess. All slags fisk er å få kjøpt i byen, men han mener ferskfisk-utvalget var enda bedre før hans tid. Mange oppbevarte sin egen levende torsk i gjennomhullete kister i sjøen, og Thue synes det er rart at ingen så fortjenestemuligheter i lokal fersk-fiskhandel. "Synderligt Opland har Stedet ikke," skriver Thue. Byen var orientert ut mot havet. Han forteller om fem hollandske handelsskip som er innom på vei fra Sri Lanka til Trondheim i 1795. De hadde last av te og porselen, sukker, kaffe og krydder.

Den forbannede klippfisken!

Franskmannen Jacques-Louis de Bougrenet de la Tocnaye var i Kristiansund i 1799 og skriver at han finner både fortreffelig vin og andre gode importvarer fra Frankrike og hele Europa, og dette skyldes klippfisken, som han tydeligvis ikke er særlig begeistret for. Dette kan kanskje tyde på at han fikk den servert? I så fall er det den eldste kjente beretningen om klippfiskmiddag i Kristiansund.

Ludvig L. Daae (1834-1910) skriver om tollstedets fremvekst og om ­Kristiansunds naturgitte fordeler framfor Trondheim - vi "ligger i gapet for de frem­mede skip", som nærmest uforvarende kom inn her i stedet. Trondheim kjempet hardt imot planen om en konkurrerende by såpass nært. Begge de to Nidaros-erkebiskopene fra Aspa, født like utenfor dagens bygrense for Kristiansund kommune, videreførte masterplanen fra sin forgjenger Olav som i 1354 sørget for at Nidaros bispestol ble eier av Fosna gård og sted, for å for­hindre etableringa av en konkurrerende by ubehagelig nært Nidaros. ­Fosna har kystens beste naturlige havn og er militærstrategisk viktig. En by her kunne true det viktige prosjektet med å bygge den praktfulle Nidarosdomen; pilegrimsmålet ved kristenhetens yttergrense.

Når Kristiansund endelig får tillatelse til å drive apotek fra 1746, må varene importeres fra Halle i Tyskland. Trondheim vil ikke levere.

Alle varer, bortsett fra trelast, skulle bare selges i kjøpstedene, bestemmer Christian IVs lov. Kun salg av et måltid til veifarende kan tillates. Unntaket var at handelsskip kunne selge av lasten når det stod om liv for mannskapet eller på stedet de kom til, og dette var det smutthullet i loven som skulle til. Småhandelen florerte åpenlyst. I 1611 var særlig hollandsk rug populært, men også skotsk havre, engelsk bygg og malt. Og erter, salt, ost, klede, lerret, hamp, jern, bly, slipesteiner, løk og kål, pepperkaker (!), keramikk, vin, brenne­vin og øl. Det er utrolig hvor mye som må til for å berge liv i en krisesituasjon. Vareutvekslingen ballet på seg. Vi betalte med sagbord, ved, tjære, tørrfisk, geite- og bukkeskinn og talg. Noe av denne handelen ble ­faktisk fortollet. Det som ble forskriftsmessig innført over tollstedet Kristiansund i 1717, var fransk og spansk salt, fransk vin, kornbrennevin, tobakk, hamp, lin, humle, jern, slipesteiner og stoffer. Etter hvert ble det vanlig at kjøp­mennene solgte varer videre til andre havner i landet, særlig korn, mel, malt, salt, tobakk, takstein, sukker og spiker.

I 1751 eksporterte byen 600 rå (ikke garvede) bukkeskinn, hasselnøtter, karve, talg, syltede østers, saltet torsk og laks, skinn/pels av ekorn, rev, oter, hjort og bjørn. Tangaske (pottaske, kaliumkarbonat) ble en stor eksportartikkel fra 1760-tallet. Det var samtidig offisielt forbudt å importere luksusvarer som finsalt, flasker og vindusglass, finere keramikk, tobakkspiper, sukker og brenne­vin som kom via tredjeland. Staten har alltid vært glad i detaljregulering.

Jekter på Fosnareis, skreppehandel og tuskhandel

Kristiansunderne fikk fra 1770-tallet noenlunde stabile leveranser av dagligvarer fra omlandet. Alt måtte roes og seiles, så transporten var værutsatt. Mye ble organisert av lokale jekte-eiere. Produsentene leide "jekterom" om bord for varene sine. Seinere overtok dampskipsrutene denne trafikken. Kjøtt, smør, ost og kirsebær kom fra Sunndal, poteter, neper, kål og gulrøtter fra Bremsnes, blåbær, heggebær og nyper fra Romsdalen, Tyttebær, multer, ­hasselnøtter og karve fra hele Nordmøre. Viltkjøtt kom fra hele kysten. Surnadal solgte sine varer til Trondheim. Kristiansund var selvforsynt med melk fram til 1875, da det som følge av rask befolkningsvekst ble etablert melkutsalg basert på tilført melk. Enhver bondegård var selvforsynt med det aller meste, utenom kaffe og sukker, og bønder flest kjøpte lite i byen. Men de snakket om å være på ­"Fosna-reis" to hundre år etter at byen skifta navn. Og en dram hørte med etter en god handel. Mange bønder var også hestehandler eller ­krøtterhandler og mange var flinke med markedsføring på sitt vis. Amtmann Hammer ­skriver i 1782 opphisset om de omvandrende kremmere som ved sin "omreise i ­bygdene hadde leilighet til å forføre og påprakke ungdommen adskillig overdådig og ufornødent kram". Pekefinger mot "luksusfellen" er slett ikke av ny dato. Slik skreppehandel omfattet gjerne lerret, klede, hatter og luer, nål og tråd, hekter og knapper, skrivepapir og blyanter, munnspill, små smykker og annet bærbart. Bøker kunne forekomme. En kolportør er en omreisende ­selger. Betegnelsen er tradisjonelt brukt mest om en som driver med dørsalg av bøker. I overført betydning kan ordet også bety en person som viderebringer sladder og rykter. Ordet er dannet av franske col, "hals", og porter, "bære", og kan tolkes som "bære på halsen". I åra 1842-1869 var det forbudt for skreppe­karene å selge varer nærmere byen enn tre mil. Enkelte av disse var vel mer for fant å regne, og de kunne bli hjemsendt, hvis de oppførte seg sjenerende. Fanten solgte gjerne verktøy, briller og metallsløyd. Fra 1869 var det fritt fram for enhver å selge "luksusvarer" også på bygdene og landhandlerier ble etablert de fleste steder. Dette pressa prisene ned, og mange ga opp butikken etter kort tid. Men detaljhandelen flytta med dette fra byene og ut på landsbygda, for dem som bodde der, særlig fra 1890. Allerede fra 1875 ble det sendt ut reisende engros-selgere fra firma i Kristiansund som ville opprette kontakter innover på bygdene.

Butikkene var både privateide og etter hvert kooperative handelslag, gjerne kombinert med poståpneri, seinere med bensinpumpe. Skysstasjon og telefonstasjon kunne det også være. Det var en sosial møteplass. Kortspill var ikke uvanlig. Kundene handla "på bok", med månedlig betaling eller oppgjør i landbruksprodukter. Tilsvarende var det ordna i fiskeværsbutikkene. Kreditt­handel var også vanlig på kolonialforretningene i byen. Far Hovedforsørger betalte månedlig, på lønningsdagen, det kona hadde kjøpt. Det sikret handelsmannen faste og lojale kunder, men betydde selvsagt en risiko for at oppgjør aldri ville finne sted. Flere av museumsavdelingene på Nordmøre viser slike tradisjonelle landhandler, du finner dem både på Tingvoll, Kvernes, Rindal, Smøla og Straumsnes. Tuskhandel er småhandel mellom fastboende naboer; gjerne bytte, for eksempel treboller mot korn. Husmannsgutten Ingebrigt A. Grimsmo fra Kroken i Surnadal drev i 1850-åra handel med slike varer som loven av 1842 tillot for dem som ikke hadde handelsbrev: jern, stål, tobakk og lokalprodusert gods. Han reiste til Kristiansund med havremel og sopelimer. Han prøvde seg på å selge kaffe, men ble anmeldt av handelsmann ­Wimpelmann på Sunndalsøra og måtte sone tre dager i fengsel på Tingvoll. Den samme Ingebrigt A. Grimsmo starta sagbruket og emballasjefabrikken Rena Bruk i Omsundet i Kristiansund i 1886, med sagbruk i Torjulvågen; i 1898 også Tingvoll Ullvarefabrikk. Det var etterhvert ca 110 ansatte på Rena og 170 i Tingvoll. Peder O. Holten fra Eidet i Surnadal var driftsbestyrer på Rena Bruk, og var Grimsmos likeverdige.

Surnadalingen Olaus Berntsen Gulla (1866-1926) bygde fra år 1900 opp Kristiansunds største herre- og gutteekviperingsforretning, med dresser, sko og reiseutstyr. Butikken var ledende i sin bransje i tre generasjoner. Han var først handelsbetjent i flere firma og startet i 1894 først opp med egen kolonial- og manufakturforretning. Å ekvipere betyr å forsyne eller utstyre, med klær eller andre fornødenheter, særlig til reise, og kan også brukes om å utstyre og klargjøre et skip til tokt.

Klippfisk, reklame og tobakk

Verdens største klippfiskeksportør var en Nordmøring; Nicolay Heinrich Knudtzon III fra Kristiansund. Han levde 1816-1895. Det siste stedet han rakk å være "trainee" før han måtte reise hjem og overta sin fars forretninger, var Hamburg. Her fikk han innsikt i markedsføring og de mest moderne grafiske teknikker. Siden ble Kristiansund aldri den samme. Fra nå av fikk folk smaken på flott og fargerike logoer, stilige plakater og dristig typografi på reklameplakater og brevhoder. Knudtzon var også tidlig ute med andre typer markedsføring: på sine kramboder kunne han sette fram en dunk tobakk ved inngangsdøra, med invitasjon til å ta en prøvesmak. Hans gode konkurrent Christian Johnsen var i 1880-åra først ute med å tilby skinn- og beinfri ferdig oppskåren (røyta) klippfisk i fargerike blikkbokser. Dette var de første forbruker­pakningene.

Knudtzons kjøpmannstid var ennå preget av varebytte. Handelshusets krambuer førte sukker, tobakk, kaffe, mel, korn samt tauverk, hamp, seilduk, angler og torskegarnstråd. Dette var hovedsakelig kredittsalg til folk fra husets egne fiskevær på Grip og rundt på Averøya: Sveggen, Røeggen, Øksenvågen, Honningsøya, Strømsholmen, Årsbogen og Ekkilsøya.

Fiskerne kom gjerne til byen i sine åpne geitbåter, og la til ved kjøpmannens trapp for å hente sine nødvendige varer. Selvsagt mente folk at prisene var for høye, da som nå. Fra krambua i "Hjemmebrygga" som lå ved konsulens bolighus, og som så omtrent likedan ut i hele Knudtzons levetid, ble det også solgt tobakk engros til byens forretninger, seilduk, proviant og tauverk til andres fartøyer, og bønder fikk bytte kjøtt og smør som ble brukt til skipsproviant samt trelast, mot korn.

Johan Larsen (f. 1819) fortalte at "N.H. Knudtzon var nemlig snild mot fiskerne og sagde aldrig nei naar fiskerne hans bad om varer, selv om de var skyldige paa forhaand. Han var svært imøtekommende mot dem." "Handels­magnaten tok like avmålt høflig hatten av for den fattigste arbeider som for Hans ­Majestet Kongen," skriver Caspari. Ved Knudtzons død ble all gjeld hans ­fiskere hadde opparbeidet, strøket og leilendingsgods utenom fiskeværene ble solgt til oppsitterne til "meget rimelige priser".

Niels Rosing Parelius forteller om kundebehandlingen på ei krambu i Kristian­sund på 1860-tallet: Fiskerne hadde med seg tomflasker for å få dem fylt med sirup. Sirupen var kald og seig. Opptil 30 flasker ble stilt opp med hver sin trakt oppi. Sirupen ble øst fra tønna over i et spann med ei speie, som så ble satt oppi trakta for å renne av seg. Det tok flere døgn å fylle ei flaske. Fiskerne kunne bli utålmodige, og la falle en bemerkning om sendrektighet og at det ikke bare var sirupen som var treg. Da kunne det hende at det rant over for diskenspringeren, og det forekom at speia med sirup ble klasket til fiskeren rett i ansiktet. Særlig hvis fiskeren var litt påseilet; hadde tatt noen drammer for å drøye ventetida. Fiskeren visste også av erfaring at når dette skjedde, så fikk han en dram til, etterpå, for å skvære opp og de aller fleste hadde ingenting imot den røffe omgangstonen på brygga.

Emballasjemangel

Klippfiskeksport i trekasser, med og uten blikkforing, i stedet for i bunter ­eller i strie eller i løs vekt, ga støtet til en stor regional emballasjeindustri, med surnadalingen Ingebrigt A. Grimsmos nevnte "Rena Bruk" som den store aktør fra 1896. At klippfiskeksportørene selv ansatte kasse-snekkere, møtte i en årrekke sterk motstand fra de uavhengige snekkerfirmaene i byen, og ble i en periode dømt for å være ulovlig virksomhet. Tallet på snekkere i Kristian­sund steg fra 1845 fra 23 til 44 på ti år. De selvstendige snekkerne greide imidlertid ikke å finansiere nødvendige innkjøp av den store mengde trematerialer som måtte til for å møte den enorme etterspørselen etter emballasje. 22. mars 1858 kjøpte Knudtzon gården Venås i Tingvoll, for tømmerproduksjon. Prisen var 2000 spd. Produksjonsmålet var 1500 tylfter plank totalt. Nils E. Husby (1822-1908) fra Todalen fikk ved kontrakt 24.3.1858 gården mot 15 års nedbetaling ved tømmerleveranser til markedspris. Han skulle årlig levere minst 100 tylfter 3x9 toms plank av 12 fots lengde. Allerede etter 11 år hadde han på denne måten betalt Knudtzon for gården, og fikk 12.12. 1869 skjøtet. Oppgangssaga ble ombygd til sirkelsag 1891. Ingebrigt A. Grimsmo nevner at han i 1890 solgte fiskekasser for tusen kroner, til Knudtzon; i 2017-verdi ca. 73.000 kr. Dette må ha vært anselige mengder, og var altså bare fra én eller noen få lokale produsenter (av riktig mange). Aktiviteten blant bygdesnekkerne var altså meget stor. L. Løseth i Rindal var "plankeannammar" for Knudtzon, og leide folk til å fløte planken ned elva Surna. Planken ble skåret på de mange saktegående oppgangssagene som fantes i mange bekker eller med handsag. Innovasjonen sirkelsag kom i 1870-åra.

Hans O. Neeraas (1825-1891)

Hans Olsen Neeraas fra husmannsplassen Teigen ved Eikesdalsvatnet kom til Kristiansund i 1843, og var innom mange arbeidsplasser før han begynte for seg selv. Han gikk på skole på søndagene og lærte å skrive og regne. Han arbeidet som tømrer og fløttmann; transport av folk og varer med robåt. Han var timelønnet bryggearbeider og krambugutt hos tørrfisk- og klippfiskeksportør Hans Herlof Dahl på Nordlandet; byens første ordfører, før han ble vintapper hos Joh. P. Clausen. Han ble så kjøpsvenn for Oluf Herlofsen, som drev med kolonial, isenkram og manufaktur. Mens han arbeidet for Herlofsen begynte han en liten bokhandel og drev også som bokbinder på fritida, til han i 1855 tok handelsborgerskap. Han hadde fra 1855 kolonialbutikk ("bondehandel") i sitt bolighus i Storgata 24, der han også solgte vin og brennevin (han var selv avholdsmann, men solgte altervin til sin hjembygds kirke) og mel som grossist og drev bakeriet som konditormester William Lossius hadde startet på andre siden av Storgata.

Handelsskoler

Hilmar Laurentz Bakken (1866-1940) opprettet en Språk- og Handelsskole i hjembyen Kristiansund i 1894. Bakken hadde to 4-måneders kurs i året, seinere også 2-måneders kurs. Studentene lærte både språk og kontorhold og ble forberedt for en karriere innen eksport og import, hjemme og i klippfisk-kjøperlandene i Sør-Europa og Sør-Amerika. Bakken hadde mange tilreisende studenter fra langt utenfor Fylkets grenser, i tillegg til lokalmarkedet. ­Skolen fortsatte også under 2. verdenskrig, til den ble videreført av Birger ­Laders handels­skole fra 1946. Lader var opprinnelig sjømann fra Haugesund og ­hadde undervist hos Bakken fra 1938. Lader hadde halvårlige heltidsstudier. Fra 1946 organiserte Kristiansund Håndverkerforening kurs i kalkulasjon som ble videreført i Økonomisk gymnas fra 1959. Studieretning for Handel og Kontor som linje på St. Hanshaugen videregående skole kom først i 1971. Den ble delt i Handel og Kontor i 1974, i 1980 kom treårig regnskapsut­danning. I årene 1987-2003 hadde vi også Handelshøyskolen BI i Kristiansund, med stor satsing på bedriftsintern etterutdanning, men der det også var en del langveisfarende studenter.

Organisering

Kristiansunds eksportører, konsuler og storkjøpmenn etablerte alt i 1789 et Klubselselskab, som fortsatt består. Her diskuterte de fiskepriser og la de store strategier i klippfisk-klusteret.

Kristiansund Handelsstands Forening, opprettet 1846 og som lånte staten 80 000 spesidaler i 1858, noe Knudtzon la ut for, ble etter hvert en ren klippfisk-eksportør-forening. Rundt 1870 ble derfor Handelsborgernes Forening opprettet, som en yrkessammenslutning for middelklassens kjøpmenn. Fra 1916 var navnet igjen KHF.

Kristiansund Kjøbmannsforening ble stiftet under høykonjunkturen i 1913, som en påbygging av den tidligere Detaljistforeningen. I den gamle ­foreningen ble man ekskludert hvis man ga kundene rabatter! Dette prinsippet så man nå ingen framtid for, og ville heller kjempe imot den nyoppfundne kooperasjonen og omførselshandelen (skreppekarer og høkere), som særlig var aktiv under storsildfisket, da byen flommet over av pengesterke fiskere. ­Uskikkene "attpågiving" og julegaver til kunder og ansatte skulle det også kjempes imot. Forretninger som beregnet seg mindre enn 10 % fortjeneste på margarin ­skulle boikottes. Goma fabrikker ble presset til å slutte å levere margarin direkte til hoteller og kafeer. Foreningen kjempet også imot å stenge butikkene 1. mai og imot å gi gevinster til basarer. I februar 1934 var det et fellesmøte med Nordmøre Kjøpmannsforening. Et slikt "kjøpmannsstevne" ble holdt igjen under den store varemessen samme høst.

Arbeiderflertallet i Kristiansund Bystyre vedtok i 1935 lukningsvedtekter: ­Butikkene skulle stenge kl. 18 om sommeren, kl. 11 på 1. mai og kl. 17 påske- og pinseaften. Dette ble sett på som et alvorlig inngrep i eiendomsretten og næringsfriheten.

Fra Dyre Halses barndomserindringer fra Kristiansund på 1860-tallet: Klippfisk og bryggehandel

Kristiansund var en utpræget kjøpmands- og sjøfartsby. Eksport av klipfisk og sild var da som maaske ogsaa nu grundlaget for byens eksistens. Den tids kjøpmænd ca. et dusin i tallet, var høit kultiverte mennesker, rene patriciere med konsul Nicolay Knudtzon i spissen. De stod i livlig forretningsfor­bindelse saavel med de viktigste handelscentra i Europa som ogsaa med oversøiske ­markeder. Naar man undtar embedsverket var praktisk talt hele den øvrige befolkning direkte eller indirekte avhængig av disse mænd. Det forstaaes jo ogsaa let naar man vet at der ingen (anden) eksportindustri fandtes, og vet at al frisk mynt til byen saaledes kom ind gjennem dem ved deres handel med utlandet.

Til sin bedrift hadde de en fast stok av arbeidere, som saa at si hørte kjøp­mændene til og hvis ve og vel avhang av dem. Og det maa sies at disse mænd i det store og hele som patriarker var sig sit ansvar bevist. Selv husenes fruer var som mor for husets arbeideres hjem - noget iveien der, sykdom eller andet - var konerne sikker paa at finde raad og støtte hos arbeidsherrens madame. Fruer var der nemlig utenom embedsstanden dengang ikke.

Jeg kan ikke mindes andet end fred og tilfredshet med disse forholde, som maaske i vore dage synes primitive og ihvertfald ikke demokratiske.

Disse kjøpmænd drev foruten sin eksportforretning ogsaa handel engros med alle slags kolonialvarer og hadde hver sin butik og bryggeforretning i hvilken de førte alle grovere artikler. Alle husets arbeidere sognet da ogsaa til disse og fik sin ukeløn utbetalt hovedsagelig med husholdningsartikler og kun litt penge. Dette var maaske ikke et ideelt fritt forhold. Allikevel man var vant hertil og tilfreds dermed.

En anden klasse handeIsmænd var bondehandlerne, som formidlet bøndernes produkter, oftest paa basis av saa og saa meget i kontanter og resten i varer. Maaske heller ikke absolut ideelt.

I de dage var brændevinshandelen praktisk talt fri, idet enhver mand med handeIsborgerskap kunde sælge brændevin, som da var billig i ankervis d.v.s. i partier a 40 potter eller liter. Jeg kan ikke mindes at ha set nogen særlig uorden av den grund.

Saa har vi høkerhandlerne som forhandlet alm. husholdningsvarer. Disse var hovedsagelig rekruttert av indflyttere fra omliggende distrikter. Især tror jeg Surendalen var godt repræsentert.

Manufakturhandlerne var saa at si en klasse for sig. Det var 2 a 3 ­forretninger som syntes at ha monopol herpaa. Maaske fordi indehaverne var fuldt ut­dannede i den branche og fik sine varer direkte hjem fra England, Tyskland etc. De mest kjendte var Morten Helsing, Oluf Herlofsen og Md. Irgens. Disse familier syntes at staa vel op paa den sociale stige og omgikkes tildels de store kjøpmænds familier. Ellers holdt de forskjellige stænder sig noksaa skarpt adskilt fra hverandre i omgang.

Jødeauksjoner og hardingfrukt

En anden slags handel foregik paa de saakaldte jødeauktioner. Jeg tror det var ­firmaet Samson i Kristiania som regelmæssig hvert aar og paa nogenlunde ­samme tid sendte store partier av manufaktur, mest lerret, op til Kristiansund og lot var­erne offentlig bortauktioneres. Da var det vel tilstrømning av byens madamer.

De sat der som i et teater og bød og bød, mest tror jeg for at by uten egentlig at ønske tilslaget. 3 skilling alen 3 1/4 skilling alen o.s.v. i munden paa hverandre.

Der var mange scener og lensmand Greiff som auktionarius hadde sin fulde hyre med hvem som endelig skulde ha tilslaget. Det var nemlig ofte saa at den som ga det høieste bud ikke egentlig ønsket varen og nektet at ha git bud. Ugreie i hønseflokken - opstramning av lensmanden - og paa’n igjen paa ny frisk.

Noget lignende foregik ogsaa under de regelmessige auktioner over indført finsk smør i dunker, men ikke fuldt saa broget. Det var jo da som regel hus­herren som optraadte som kjøper. Jeg tænker paa den tids priser med 7 a 8 skilling pr. mark - ca. 1/4 kg.

Til forannevnte handel kan føies saisonsalg av frukt og gatesalg. Ingen fruktbutikker, men aarvist før jul kom hardangerne paa sine smaa skøiter indredet med binger og hylder, lastet med aarets frukt, paa sin vei langs kysten ogsaa til Kristiansund.

Frukten solgtes fra fartøier, som laa betøiet med landgang ombord, og det var vel fest for os gutter at faa ligge paa maven i dækket rundt luken og nyte den liflige duft av den friske frukt. Kun faa av os hadde en skilling at kjøpe et par æpler for.

En anden frisk frukt var appelsinen. Disse kom hjem som kapteinernes negotie naar skibene kom med saltlast fra Spanien eller Portugal. Hver fører hadde sikkert nogen kasser med.

Frukten blev da solgt av sælgerkoner, som solgte fra sine kurver paa sin vandring gjennem gaten, altid ledsaget av en sværm gutter. Vanlig pris 2 skill. pr. stk.

Av andre artikler som solgtes fra fartøi og i saison kan nevnes søndmørskjøt og indherredspoteter, begge artikler utpaa vinteren og først paa vaaren.

Brød d.e. skillingskake og kringler, solgtes ogsaa ofte paa gaten av vandrende kurvkoner, helst om lørdagene - det skulde jo være litt bakerbrød til søndag - men især i fastelavenstiden.

Naar gamle Beate kom med sin tunge kurv, fuld av løper og hvetebrød, hjalp vi hende saa gjerne at bære. Stakkels gamle krok - blid og venlig var hun altid og glad i barn.

Av og til naar forretningen var gaat godt kunde det jo hænde hun ga hjælperen en kringle ogsaa av sin beskedne indtekt. De andre i følget maatte nøie sig med anisduften.

Bønder på Fosnareis

Tilførselen paa landmandsprodukter foregik med baat. Bønderne i ­omliggende fjorddistrikter hadde paa enhver større gaard, som regel en speciel større baat til dette bruk.

Denne kaldtes "Fosnabaaten" efter det gamle ladested Fosna, i Holmasundet, og navnet er gaat igjen nesten op til vore dage. Det var en ren begivenhet lik en utenlandsreise naar bønderne var paa bytur, og mange var de historier de kunde fortelle om at ha oplevet paa disse reiser. Især var det nu Fosnagutten som maatte holde for.

De var nu ogsaa slemme. Forholdet bonde - bymand var altid meget spændt som bekjendt. Bymanden syntes at bønderne forlangte for meget for sine produkter, mens bonden syntes han fik forlite. Maaske er vi ikke ganske fri for samme foreteelse nu heller. Krangel og kritik, men især var Fosnagutten slem naar de kaldte bonden for "landsskjæg" - formentlig efter de gamle ­øyskjæggjar. Dette var nu for meget og ofte blev der slagsmaal og pryl av den grund.

De vanlige produkter var:

1. Tykmelk og rømme. Ferskmelk kom kun av og til fra de nærmeste gaarde og da under navn av "sila-dall", fordi melken om morgenen før avreisen var isilet en dall. Der var altid anbragt en frisk enerkvist ovenpaa i dallen for at dæmpe skvulpningen underveis.

2. Smør og gammelost eller gjetost.

3. Birk og furuved. Prisen omkring 5 og 6 ort pr, favn for 12 tommers ved.

4. Kjøt og flesk. Især var der sterk tilførsel av kjøt i slakttiden - det var naar nysneen kom i fjellet. Slaktene deltes ikke. Man forsynte sig for vinteren (ferskt kjøt bruktes kun leilighetsvis, der var ingen slakterbutik i byen) og saltet ned til dækning av sansynlig behov.

Prisen var i denne saison ganske lav. For faarekjøt ca. 3 skilling marken = 3 ort bismerpundet = 9 ort vaagen.

Det som bonden ikke fik solgt rundt i husene blev solgt til kjøpmændene som saltet ned til skibsproviant til litt billigere pris. Det bedste kjøt var imidlertid som forstaaes ikke gjemt til sidst. Det er derfra man har den betegnende ­vending "kjøtt litt bedærvet, passende til skibsbruk".

Denne forbindelse mellem by og land blev nu i længden litt besværlig og utidsmessig.

Nogen av byens fædre blandt kjøpmændene foretok derfor i 1859 indkjøp av en Newcastle-slæpedamper - hjulbaat selvfølgelig - og satte den i rute vekselvis til Sundalsøren og Surendalsøren. Den var indredet med beskeden plass for passagerer under dæk, men intet til lasterum. For varernes skyld var der anskaffet en føringsbaat som altid haddes med paa slæp. Damperens navn var "Nordmøre", og gik et par aars tid indtil den skar sig ned i isen inde i Surendalsfjorden og sank.

Der blev saa leiet en lignende baat fra Bergen ved navn "Bjørgvin", som gik i ruten indtil Nicolay H. Knudtzon lot bygge sin damper "Kristiansund" ved Akers Mek. Verksted omkring 1863.

Dette var en tidsmessig baat som fyldte sin plads næsten op til vore dage.

Tre av medinteressenterne i "Nordmøre" vilde ogsaa være med i ruten, nemlig herr Niels R. Parelius, Parelius & Lossius og Chr. Johnsen, og anskaffet "Mørejarlen", bygget paa "Nyland".

Disse 2 dampere underholdt da ruten i fellesskap i mange aar.

Byens haandverkerstand var godt økonomisk situert og meget fagbevist, med skarpe grænser mellem svende og lærlinge, som vistnok hadde 7 hverdage i uken, men allikevel vel tilfreds.

Kilder:

Dyre Halses erindringer. Kildeskrift nr. 4 fra Nordmøres historie, trykt som Årbok for Nordmøre museum 2015

Daae, Ludvig: Bidrag til Christianssunds Historie indtil 1814, 1892. Faksimile 2012. Kildeskrift
nr. 2 Nordmøre museum

Johnsen, Arne Odd (red): Kristiansunds Historie I-VI

Thue, Friderich W.: Om Christiansunds Kjøbstæd, 1776. Faksimile 2012. Kildeskrift nr. 1
Nordmøre museum

Tvinnereim, Jon: Grotid i grenseland. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal 1835-1920 (bd 2)

Årbok 2017