Grip fyr

De der er sat til at styre andre forbi farlige Skjær, burde helst søge at undgaa saadanne Sammenstød, der lettlig kan rokke Tilliden til den Aarevaagenhed og Orden som paakreves ved et Fyr."

Denne notisen stod å lese i "Romsdalsposten" den 6. november 1888, kun tre uker etter at Grip fyr ble tent for første gang. Opptrinnet ble referert i flere av landets største aviser, og den noe uklare ­beskrivelsen ga grobunn for spekulasjoner om hva som egentlig hadde hendt. I ettertid har hendelsen ledsaget ulike historier og skrøner om Grip fyr.

Vi skal komme tilbake til hva som utspilte seg under den første turnusen på Grip fyrstasjon, og hvordan det kan ha fortonet seg å leve og arbeide på en isolert holme i havgapet. Hvem var disse menneskene, hvilken bakgrunn ­hadde de som søkte seg til slike (ut)poster og hvordan ­taklet de det? Før vi kan besvare dette, må vi imidlertid undersøke hvorfor man i det hele tatt valgte Bratthårs­kollen utenfor øysamfunnet Grip, som fyrplass. For å belyse disse problem­stillingene, er det på sin plass å innledningsvis gi et kortfattet historisk bakteppe for noen av milepælene i fyrvesenets utvikling gjennom 1800-tallet.

Fyr og vesen – historisk bakteppe

I 1814 fikk Norge sin egen Grunnlov, og unionen med Danmark opphørte. Riktignok gikk vi nokså umiddelbart inn i en ny union med Sverige, men vi oppnådde likevel å ha stor grad av selvråderett over innenrikspolitikken her i landet. Kystsonen, og den maritime infrastrukturen ble betraktet som et innenrikspolitisk anliggende, og følgelig stod Norge fritt til å bygge sine egne ferdselsårer, med det nødvendige omfang og tilgjengelige teknologi som man fant det hensiktsmessig. På dette tidspunktet fantes det kun 10 fyrstasjoner og omtrent det samme antall offisielle sjømerker i Norge.

Et lite blikk på kartet forteller oss en del om hvilke utfordringer og muligheter den ferske og selvstendighetssøkende nasjonalstaten stod overfor. Et langstrakt og smalt landområde med en enorm kystlinje, hvor trange fjorder og lunefulle skjærgårder omkranset landet i syd, vest og nord. Når vi vet at brorparten av befolkningen bodde og hadde sitt arbeide i tilknytning til kysten, og at kystveien i mange tilfeller var den eneste reelle ferdselsåren, var det åpenbart at den beskjedne infrastrukturen langs kysten måtte forbedres. De få sjøkart som ­fantes på denne tiden, var mer imponerende som estetiske fremstillinger, enn de var som hjelpemiddel for fremkommelighet og sikkerhet. Videre, så var de 10 fyra som allerede fantes i dårlig forfatning, og med gammeldags teknologi, noe som gjorde at fyrlysene hadde begrenset rekkevidde og presisjon. Det beste navigasjonshjelpemiddelet som var tilgjengelig for de sjøfarende, var kanskje tegninger av landskapsformasjoner, som den dansk-norske sjøkart­sjefen Paul Løwenørn hadde tegnet på slutten av "dansketida", men disse var selvsagt vanskelige å bruke i nattemørket.

Fyrkommisjon med langtidsplanlegging

Eidsvollsmennene og de første Stortingsforsamlingene bestod kanskje ikke av folk med så mye maritim bakgrunn eller nautisk forståelse. Imidlertid var ­landets ledere klar over at en velfungerende nasjon var avhengig av en ­smidig logistikk og et pålitelig transportnettverk; både for å binde gods og folk i sammen innad i det langstrakte landet, så vel som for å ha en ­effektiv og forutsigbar handelskontakt med utlandet. Likevel gikk det noen år før man fikk satt i gang effektive tiltak for å forbedre fremkommeligheten. På den ­maritime ­siden startet det med bygging av en ny fyrstasjon i Oslofjorden, Fulehuk (1821), og man fulgt opp med å forbedre og oppgradere de mest ­strategiske fyrene som allerede eksisterte. Dette gjaldt Lindesnes og Markøy (1822 og 1829), Runde (1826), Færder (1828) og Kvitsøy (1829).

Fra 1820 ble fyrvesenets anliggender organisert sammen med los-, havne- og kanalsakene, under ledelse av en "inspecteur". Samtidig som man gikk i gang med å forbedre de eksisterende fyrinstallasjoner, ble det fremmet en rekke krav og ønsker til Stortingsforsamlingene (i 1824 og 1827), om å etablere flere nye fyrsteder og andre navigasjonshjelpemidler. For å behandle disse spørsmålene på en grundig og helhetlig måte, ble det 25. april 1828 nedsatt en fagkyndig kommisjon for: "at tage under Overveielse og afgive Forslag om, hvorvidt det ansees fornødent, at der paa Rigets Kyster oprettes flere Fyre end de, som nu haves, paa hvilke Puncter i saa Tilfælde bør Anbringes …". Kommi­sjonen bestod av, foruten nevnte inspektør; to offiserer fra Marinen, samt to los­oldermenn. Disse allierte seg med lokal ekspertise, og avla etter et drøyt års befaring og "betenkning" en gjennomarbeidet rapport, som ikke overraskende konkluderte med at det var et stort behov for å etablere fyr og sjømerker langs hele norskekysten. De var nokså nøkterne når de presenterte tiltakene, men lot det skinne igjennom at dette var kun en start på noe som nær sagt hadde et uendelig behov.

Konkret presenterte kommisjonen forslag til 16 nye fyrstasjoner, og så for seg at disse skulle realiseres i perioden fra 1830 til 1848. Klokelig hadde ­kommisjonen inndelt arbeidene i epoker tilsvarende de påfølgende Stortingsperioder. Den Stortingsforsamling som trådte sammen i 1830 sluttet seg fullt og helt til forslaget for perioden 1830-1833. Den første fyrkommisjonens arbeid var det viktigste konkrete grunnlaget man hadde for fyrvesenets så vel som ­samferdselssektorens utvikling, og ble i stor grad gjennomført suksessivt i tråd med planene som fyrkommisjonen fra 1828 hadde skissert. I 1840 hadde ­tallet på fyrstasjoner i Norge steget til 27. Gjennom denne systematiske utbyggingen, ble det åpenbart at dette var et såpass stort fagfelt og betydelig samfunnsoppgave, at det ikke var hensiktsmessig å administrere det under en inspektør, som samtidig skulle ta seg av los-virksomhet, så vel som havne- og kanalbygging. Derfor ble det i 1841 opprettet et eget Fyrdirektorat og et Havne- og kanaldirektorat. Dette var for øvrig de to første direktoratene i norsk statsforvaltning, og disse institusjonene ble på en måte et mønster for hvordan man ønsket å organisere den sivile offentlige sektor i Norge. Med landets geografiske og demografiske utfordringer, var det neppe tilfeldig at det var innen samferdselssektoren at man først delegerte fullmakter og ansvar ut fra departementet til fagkyndig spesialister. I årene som fulgte gjorde man tilsvarende grep med blant annet telegraf-, jernbane- og veivesenet. Dette var bevisste og tydelige grep for å profesjonalisere og utvikle de respektive virksomhetsområdene. Det innebar en reell utøvelse av faglig myndighet, som var delegert fra de politiske myndighetene og embetsverket, til et faglig teknokrati. De toneangivende strategene og arkitektene bak denne massive utviklingen av kommunikasjon- og samferdselsfeltet, så vel som utviklingen av "det moderne Norge", var Martin Schweigaard og Fredrik Stang.

Fyr på Hustadvika

Tilbake til fyrene og vår region. Helt fra 1767 har man hatt en fyrstasjon på Runde, men det fantes ingen andre fyr mellom Bergen og Trondheim. Derfor er det er ikke så vanskelig å forstå at den tidligere nevnte fyrkommisjonen av 1828, konkluderte med at det måtte prioriteres å bygge flere fyrstasjoner i Møre og Romsdalsområdet. De pekte på Tyrhaug (som ble oppført i 1833), samt Kvitholmen og Stavnes (som begge ble tent i 1842). Det overrasker nok ingen som har kjennskap til sjøverts ferdsel over Hustadvika at disse tre fyrene ble prioritert, men vi skal ikke i denne sammenheng bruke mye tid på de ­andre fyrstasjonene i fylket. Før vi ser nærmere på hvordan fyret på Grip kom i stand, skal vi ta med et par teknologiske utviklingstrekk som har hatt stor betydning i fyrhistorien generelt og i etableringen av Grip fyr spesielt.

1800-tallet var i Norge så vel som i resten av den vestlige verden, preget av en fremtidsoptimisme, hvor man arbeidet målrettet for å strukturere sitt styre­sett, utvikle et folkestyre og skape et bedre samfunn for alle innbyggerne.

Etter ­inspirasjon fra den franske revolusjonen, kan vi si at også i Norge hadde tanken om å etablere en selvstendig nasjonalstat, under prinsippene "frihet, likhet og brorskap" slått rot. Mye av denne humanistiske optimismen, må ses i sammenheng med teknologiske og naturvitenskapelige fremskritt. Innenfor vårt tema, så man dette gjennom innovasjoner i fyrteknologien. Argands utvikling av oljelampen, ble tidlig på 1800-tallet tatt i bruk som fyrbelysning, og når oljelampen ble supplert med Fresnells oppfinnelse av den optiske glasslinse (1823), stod vi overfor en revolusjon innen fyrteknologien. Norge var raske til å fange opp nye løsninger, og var den tredje nasjon i verden som tok i bruk fyrlinse-apparat, allerede i 1832. Slik ble de gamle og ustabile kullbaserte fyrene gradvis erstattet med sikrere og mer presis fyrbelysning. De eldste fyrtårnene var bygget stein eller treverk, men fra 1854 ble støpejern introdusert som materiale for fyrtårn her i landet. Tidlig i 1870-årene tok man også i bruk betong i byggingen av fyrstasjoner.

Teknologiske gjennombrudd i fyrbelysningen

Man var kontinuerlig opptatt å forbedre både kvaliteten og utbredelsen av fyrene. Teknologien ble mer avansert og treffsikker for skipstrafikken. Likevel var man klar over at selv om fyrtettheten økte, var det utopisk å bygge nok bemannede fyrstasjoner, til at man kunne ha nattseilas i de ureine og indre farledene. Derfor var både norsk og internasjonal fyrforskning rettet mot å finne en løsning som kunne bøte på denne utfordringen. Gjennombruddet i den sammenheng kom i 1882, og ble en suksess i det norske fyrvesenet ­allerede året etter. Et svensk eksperiment hadde lykkes med å etablere en fyrlykt som kunne brenne åtte dager, uten tilsyn. Den såkalte gassoljebrenneren var rimelig å etablere og billig og drifte. Det gjorde at lykta kunne settes opp langs nær sagt hele kysten, og fikk en enorm utbredelse, sammenlignet med de ­tradisjonelle bemannede fyrstasjonene. Mens det aldri har vært mer enn 154 fyrstasjoner i drift samtidig, nådde gassoljebrenneren et omfang på ca. 500, før år 1900. Opprettelsen av disse lyktene gjorde det mulig med døgnkonti­nuerlig rutetrafikk langs store deler av norskekysten. Etableringen av Hurtigruta kan ses i sammenheng med denne utviklingen.

Smidige fyrer – lunefull skjærgård

Det er noe usikkert når man første gang tenkte seg en fyrstasjon utenfor Grip. Hverken fyrkommisjonen av 1828, eller de påfølgende kommisjonene i 1851 og 1855 nevnte Grip ved navn. Imidlertid vet vi at fyrdirektøren i sitt budsjettforslag for perioden 1866-1869, viser til en henvendelse fra Trondhjems Sømandsforening, som anmodet om "… at et Kystfyr opprettes paa Ona, at Kvitholmens fyr bliver at bibeholde som indseilingsfyr, og at der tillige ­anlegges et saadant paa Grip".Dette var i en fase med økonomisk høykonjunktur i Norge, og et tidspunkt hvor fyrvesenets anseelse og omdømme stod meget sterkt. Etaten kom godt ut av det når statsbudsjettene skulle fordeles. I 1860-årene ble det bygget mange fyrstasjoner, og det var tilsynelatende "lett" for maritime autoriteter i sjøfartsnæringene å argumentere for hvor fyr og naviga­sjonsinnretninger ville gjøre nytte for seg. Man skulle derfor tro at også skipsredere og skipsfører i Kristiansund ville erklære seg enige i initiativet fra Trondheim. Det var de riktignok når det gjaldt kystfyret på Ona, samt å beholde Kvitholmen som et innseilingsfyr, men ironisk nok hadde de ikke tenkt seg et fyr i sin nærmeste skjærgård. Dette til tross for at Griphøla var kjent som et vanskelig farvann å navigere i, og som hadde forårsaket en rekke havari og forlis. Med en slik uenighet ble det enkelt for fyrdirektøren å se bort ifra Grip som fyrsted i denne omgang, og han konkluderte med at: "Spørgsmaalet om et Fyrs Anbringelse paa Grip, antages ikke at burde komme i Betraktning til kommende Budgettermin, da Fyres Oprettelse paa flere andre Steder ansees af større Vigtighed".

1860- og 70-årene har blitt beskrevet som en tid da "assosiasjonsånda" bredte seg rundt om i landet. En lang rekke foreninger og lag ble etablert innen ulike interessefellesskap. Dette var før de ordinære fagforeningene så dagens lys, men organisasjonene som ble stiftet i denne første fasen av "forenings-tida", hadde som regel konkrete kampsaker, som ofte var knyttet til yrkes- og næringslivet. I dette klimaet slo skipsredere og skipsførere på Nordmøre seg sammen og etablerte i 1875 "Kristiansund Skipperforening". Foreningens formål var å knytte medlemmer av sjømannsstanden sammen "… til å bistå hverandre med råd og dåd, og til å virke for alt, som kan tjene til skipsfartens fremme og sjømandstandens utvikling". Av de viktigste konkrete tiltakene som foreningen engasjerte seg i, beskriver de selv at det bestod i å være ­pådriver for utbygging av fyr og sjømerker i Norge. Kanskje lå det her en erkjennelse av å ha skuslet bort en unik mulighet da diskusjonen om Grip fyr hadde vært diskutert ti år forut for stiftelsen.

Det gikk ikke lang tid før Kristiansunds Skipperforening viste at de mente alvor med sin formålsparagraf. Allerede i månedene før det formelle stiftelses­vedtaket, ble de første henvendelsene fra Kristiansund sendt til fyrvesenet, for blant annet å overbevise om behovet for et fyr på Hestskjæret. Dette ble ­realisert i 1879, og den nyetablerte skipperforeningen fikk i den sammenheng ros fra fyrdirektørens assistent for god medvirkning. Dette viste med all tydelighet at det nyttet å kjempe, og det gikk ikke lenge før Kristiansund Skipperforening siktet mot nye lyspunkt, nemlig et kystfyr på Grip. Den helt konkrete foranledningen var at skipet "Fosna" i 1880 – med kurs for Kristiansund – hadde blitt hindret av et kraftig uvær, og drevet helt til Lofoten, før det igjen kunne sette kursen mot klippfiskhovedstaden. Hendelsen hadde sågar inntruffet etter at man hadde tatt los om bord ved Kvitholmen. Selv om ikke menneskeliv gikk tapt, hadde ulykken skadet både lasten og skipet, samt ­sørget for tre ukers forsinkelse på strekningen fra Kvitholmen til Kristiansund!

Gode lobbyister i trange økonomiske tider

Kristiansunds Skipperforening allierte seg med både sine kollegaer i Trondheim – som nevnt allerede hadde fremmet forslag om Grip som fyrplass – samt en del skipsførere fra andre steder som jevnlig seilte på Kristiansund. Dessuten "vervet" skipperforeningen den lokale amtmannen i Romsdal og ikke minst hadde de Stortingsrepresentant Ole Jullum, fra Kristiansund, som ambassadører for Grip-saken. Det hører med til situasjonen at mens man i 1860- og 70-årene opplevde økonomisk høykonjunktur i landet, og kunne vise til den mest fremgangsrike utbyggingsperioden av fyr i Norge, var 1880-årene den rake motsetning. Det var nedgangstider i økonomien generelt, og det kom også til utrykk i fyrvesenets budsjetter, særlig når det gjaldt de store nye ut­viklingsprosjektene. Bunnpunktet ble nådd i 1882.

Det var denne virkeligheten Kristiansunds Skipperforening nå stod overfor, når de hadde bestemt seg for å realisere et fyrtårn på Grip. De tok direkte kontakt med fyrdirektøren, både skriftlig og muntlig. Han tillot seg overfor departementet å argumentere for viktigheten og nytten av et fyranlegg på Grip, uten at han øremerket ressurser til formålet i sitt budsjettforslag for perioden 1883-4. Grunnen til fyrdirektørens forsiktighet på dette stadiet i saken, var foruten den generelt vanskelige budsjettsituasjonen, også at fyrvesenet ikke hadde rukket å gjøre nødvendige forundersøkelser knyttet til hvor et eventuelt fyr på Grip burde bygges, og at man derfor ikke hadde noen kostnads­kalkyle på prosjektet. Parallelt skrev Skipperne fra Kristiansund til Stortinget, og ­argumenterte med:

"… at grundet paa de mange Forlis og Tab af Menneskeliv, der især i de ­senere Aar har fundet Sted paa Smølens farlige Kyststrækning i Forbindelse med den hurtig og betydelig tiltagende Trafik i Skibsfarten paa Trondhjem og Christians­sund og Lastepladsene i disses Distrikter grundet paa Merakerbanens Tilblivelse, har man troet sig stærkt opfordret og berettiget at tilstille det ærede Storthing et Andragende om Anbringelse af et 1.ste Ordens Fyr paa Grip."

I håp om å skape en mer troverdig og "objektiv" fremstilling av saken, mobil­iserte skipperforeningen gjestende skippere, som befant seg i Kristiansund, til å bekrefte og synliggjøre behovet for et fyr på Grip. Bare en drøy måned etter foreningens henvendelse til Stortinget, kom en ny anmodning fra andre ­adressater, til den samme riksforsamlingen. Tonen virket både tryglende og truende fra åtte skippere som vinteren 1883 gjestet Kristiansund:

"… fortiden ligge her i Christianssund, dels fordrevne med vore Skibe, og dels indkomme her for kontrarig Vind, paa Reise til Udlandet … Vi have paa denne vor Reise erfaret, at Grip er et Sted, hvor Kystfyr maa opføres … vi maa rentud udtale os, at vi senere hen vægre os for at slutte Fragt fra disse Steder, saalænge dette Farvand er saa utilstrekkelig belyst som nu … som Fremmede paa dette Farvand og ulokaliserede med samme tilstaa, at vi ved egen Hjælp, i stormende Veir, ikke kan klare oss - paa dette Strøg, medmindre Farvandet bliver tilstrekkelig oplyst med Fyre."

Ja til Grip

Spørsmålet om å etablere et kystfyr på Grip førte etter dette til en viss diskusjon i Stortinget, men tidspunktet viste seg å ikke være det beste. Konklu­sjonen fra den behandlede komiteen var at det: "… paa det sterkeste Fraraades. [Men dog ikke uten håp] Et Kystfyr paa Grip vil sikkerligen være fuldt berettiget og vil forhaabentligvis i en nær Fremtid komme til Udførelse …". Det kan se ut som flertallet av stortingsrepresentantene i denne sammenheng var redd for at Grip som fyrsted skulle true realiseringen av Skomvær fyr, utenfor Lofoten. Dette hadde lenge vært under planlegging, men gjentatte ganger måttet vike i til fordel for andre tiltak. Dessuten, som nevnt tidligere var 1883 året da de ny-patenterte gassoljefyrene, som kunne brenne uten fast bemanning, ble introdusert. Det var både forventninger og usikkerhet knyttet til disse, både hos fyrdirektøren og ikke minst i Stortinget, som uttrykte at: "… man maa kunne gaa ud fra, at man ved Anvendelse af det nye svenske System i vore Skjærgaarde herefter vil anvende mere til vore Kystfyre, end der i den seneste Tid har været Tilfælde".

De første erfaringene med gassoljelyktene viste seg, som vi altså så innledningsvis, å være gode. Dette gjorde det lettere for fyrdirektøren å fremme konkrete nye tiltak om bemannede kystfyr, der dette var nødvendig. Når det gjaldt spørsmålet om Grip fyr, var han åpenbart ikke i tvil om berettigelsen selve tiltaket, men usikker knyttet til fyrets eksakte plassering og hvilke kostnader det ville medføre: "Spørgesmaalet er, om det af maritime Hensyn vilde være tilstrækkeligt at placere Fyret paa de forholdsvis let tilgjængelige og for Søen mindre udsatte "Flad-Horsskaller", eller om det maatte ansees nødvendigt at anbringe det ude paa "Braathorskallen". Fyrdirektøren så åpenbart fordelene med det førstnevnte stedet, hvor kostnadene og den praktisk gjennomførelsen ville gjøre saken mye enklere, i lys av den krevende økonomiske situasjonen både landet og fyrvesenet stod i. Imidlertid valgte fyrdirektøren å lytte til at: "Saavel Distriktets Lodser som Christianssunds Sømandsforening og andre lokalkjendte Mænd have bestemt udtalt sig for "Brathorsskallen", for at man med Tryghed kan søge paa Griphølen". På bakgrunn av den lokale ekspertise så vel som fra sine egne assistenter og ingeniører lot fyrdirektøren seg ­overbevise om at Bratthårskollen var rette sted å anlegge Grip fyr på. Samtidig var han klar over at dette prosjektet var det mest krevende som fyrvesenet noen gang hadde vært stilt overfor. Dette unnlater han ikke å berette for departementet, når han gjentar forslaget om å etablere et kystfyr på Grip i budsjettforslaget for 1884-85. Det stipuleres en foreløpig kalkyle på 210.000 kroner for hele anlegget, men på grunn av de store usikkerhetene som var knyttet til å skulle bygge på en 6-7 meter høy holme med et begrenset areal, og som dessuten ­ligger svært værutsatt til, nøyde han seg med å foreslå 15.000 kroner for å gjøre de nødvendige forarbeidene.

Stortinget ga i statsbudsjettet for 1884-85 sin tilslutning til forarbeidene ved Grip fyrstasjon.Våren 1885 ankom et arbeidslag fra Sunnmøre på Bratthårskollen. Forarbeidene gikk ut på å anlegge en provisorisk kai med kran, for å håndtere det nødvendige utstyret og materialene som trengtes. Dessuten rakk man å planere fundamentet for fyrstedet, men den første arbeids­sesongen endte med at både kaien, kranen og en del av materialene blåste på havet. Dette skapte ny usikkerhet i fyrvesenet; om man hadde begitt seg inn på et prosjekt som var mer komplisert enn hva man kunne håndtere. Imidlertid fikk man full finansiering på plass, og arbeidene fortsatte i de påfølgende tre sommer­sesongene, uten store uhell. Selve byggingen er mer utførlig dokumentert av Jostein Nerbøvik, samt hos Birger Bjørkhaug & Sven Poulsson.I denne undersøkelsen, kan vi nøye oss med å konstatere; at selv om det gjenstod noe arbeide på Bratthårskollen høsten 1888, kunne fyrdirektøren gjøre følgende bekjentgjørelse: "Fyre ved Grip og (…) tændes 15de Oktober 1888. Grip Fyr er af 1.ste Orden, anbragt paa Skjæret Brathaarskollen ved Grip, N. Br. 63°› 14›, L 0. f. Gr. 7° 37› i et 44 m, høit Taarn, underste Del Sten, graat, øverste Del Jern, rødmalet. Fyret viser okkulterende Lys (2 paa hinanden ­følgende Formørkelser hvert ½ Minut)".

Full tenning på fyret …

Fyrvesenet hadde for lengst sørget for bemanning til den nye fyrstasjonen. Allerede tidlig på våren 1888, ble postene som fyrvokter og assistent utlyst. Stillingene ble besatt 24. mai, av henholdsvis Richard Alexander Kock (53 år) og Oluf Erland (49 år). På Bratthårskollen var det ­verken plass eller forholdsmessig forsvarlig å bygge ­boliger, slik regelen var ved alle andre f­yrstasjoner. Derfor ble fyr­tårnet ­innredet slik at i 9. ­etasje – rett under ­vaktrommet – hadde ­fyrvokteren sitt ­værelse, og i etasjene under bodde den øvrige betjeningen (Se plantegningen av tårnet). Som kompen­sasjon for manglende tjenestebolig, ønsket fyrvesenet å tilby et tillegg på 400 kroner, utover den årlige lønnen som var 2.200,- til fyrvokterposten og 1.200,- for assistenten. Boligtillegget ble akseptert når det gjaldt assistent Erland, men Stortinget satte i første omgang ned foten for Kock. Han ble isteden tilbudt boligen som hadde tilhørt Leirvik fyr, utenfor Sørsundet i Kristiansund, som ble nedlagt samtidig med at Grip ble etablert. Kock hadde egen bolig i Kristiansund, hvor hans familie bodde, imidlertid fikk han etter hvert innvilget det årlige boligtillegget på 400 kroner.

For å sikre at det til enhver tid var to betjenter tilstede på stasjonen i ­fyrets brenningstid (oktober-april), ble det dessuten hyret inn en såkalt reserve­assistent, en post som ble tildelt I. Wetlesen (30 år). Reserveassistenten var arbeids- og lønnsmessig sidestilt med den ordinære assistenten, men jobbet altså kun i vinterhalvåret. For seks måneders tjeneste skulle Wetlesen få 600,- kroner, men hadde ikke krav på bo-godtgjørelse. Selv om Grip fyrstasjon var moderne og velutrustet da den ble tent, er det ikke så vanskelig å forestille seg at det kunne bli en noe trykket stemning, når tre herrer skulle bo og jobbe tett på hverandre – døgnet rundt – i et 44 meter høyt tårn til havs. Som for­fatteren Terje Stigen uttrykte det, etter et besøk på Grip fyr: "Jeg forstår nå bedre hvorfor de virkelige farlige forbrytere, før i tiden ble oppbevart i fangetårn (…) å være innesperret i høyde med de frie fuglers flukt, må ha virket dobbelt nedbrytende". Det gikk da heller ikke lang tid før det oppstod gnisninger på Grip. I et udatert notat fra fyrvesenet, går det frem at både Kock, Erland og Wetlesen var involvert i opptrinnet vi refererte til innledningsvis.

Nødflagg fra fyret

Befolkningen på det lille øysamfunnet Grip, oppdaget en dag (primo ­november 1888) at nødflagget på Grip fyr var heist. En av stedets loser brakte havne­fogden ut til fyret, hvor han ble møtt av assistent Erland, som ba losen tilkalle politi, fordi han fryktet "voldsomheder" fra fyrvokteren, som han mente var bevæpnet. Derfor gikk Erland også selv med kniv. Reserveassistent Wetlesen opplevde ikke at fyrvokteren var truende mot seg selv, men hevdet likevel at han ikke hadde noe ønske om å være alene med Kock på skjæret. Kock selv, som ikke hadde fått med seg at nødflagget var heist, ble med losen og havnefogden tilbake til Grip-samfunnet og avdramatiserte det hele som oppspinn. Han valgte sågar å rose sine kolleger. Dramatikken var imidlertid ikke over med dette, for nødflagget ble heist på nytt. Da Kock kom tilbake til Bratthårskollen ble han låst ute fra fyret. Erland nektet å være på fyret sammen med Kock. Situasjonen var så kritisk at andre autoriteter ble koblet inn i saken. Foruten fyrdirektøren, ble distriktslegen tilkalt for å undersøke Erlands sinnstilstand, samt at Kock og Wetlesen måtte forklare seg for politiet. Da kom sannheten frem. Det viste seg at det var en person til som skulte seg i fyrtårnet på Grip – en kvinne som ble omtalt som "kokkepigen". Wetlesen medga i forhør at fyrvokteren kunne være "… noe raa og brutal i sin tale…", og at det var kokkepigen som hadde vært utsatt for Kocks truende adferd. Hendelsen ble tatt alvorlig i fyrvesenet, og de involverte fikk sine straffer. Kock fikk en skriftlig irettesettelse fra fyrdirektøren, hvor det blant annet het seg at "kvindelig tyende ikke var tillat på fyrstasjonen" og en mulkt på 50 kroner. Erland ble straffet med 25 kroner, mens Wetlesen kun fikk en advarsel.

Hvem var de egentlig – fyrbetjentene?

I dag, 130 år etter opptrinnet, er det lett å se humoristisk på hendelsen og kanskje tenker man at folk som søkte seg til slike utposter, var enkle sjeler som kom fra dårlige kår, hvor den beskrevne dramatikken var noe man kunne forvente. En liten studie av de tre fyrbetjentene tegner et mer sammensatt bilde. Fyrvokter Kock var sønn av en av Bodøs mest mektige og innflytelsesrike forretningsmann på midten av 1800-tallet – nemlig Melchior Kock.I ligningen for 1839 står faren oppført med byens nest høyeste inntekt, og i en periode var han dessuten varaordfører i Bodø. Foretaket ble drevet videre av noen av brødrene, men Richard Alexander Kock gikk en annen retning. Han reiste til sjøs, og seilte som styrmann noen år. I 1878 gikk han i land, og lot seg hyre som assistent ved Hellisøy fyr. Han avanserte i gradene, og ble fyrvokter ved Flatøy fyr i 1882, før han altså i 1888 fikk tilsvarende rolle på Grip. De skjebnesvangre novemberdagene og etterspillet som fulgte, gjorde nok noe med Kocks motivasjon på Bratthårskollen, men fyrvokter ville han fortsatt være. Han søkte en rekke fyrvokterstillinger i tiden som fulgte, men han stod forståelig nok ikke så høyt i kurs hos fyrdirektøren, for gjentatte ganger ble han forbigått av søkere som ikke nødvendigvis var bedre kvalifisert. Men i 1894 lyktes han, og kunne vende tilbake til Hellisøy fyr, som fyrvokter. Kock lengtet trolig etter sitt egentlige hjemsted, for da fyrvokterposten ved Bodø fyr ble ledig i 1900, tok han over denne. Her levde han med sin kone og to barn, til han døde i 1906 – 71 år gammel. Hans enke – Olea – var bare 36 år, fungerte midlertidig som fyrvokter i et drøyt år, før fyret ble nedlagt. Hun ble innvilget enkepensjon for seg selv og de to barna de hadde sammen, og det fremkom i pensjonsbehandlingen at hun: "… er uformuende. Hun er midlertidig tilstaaet en pension, stor kr. 200,00 aarlig, saalænge hun forbliver ugift og trængende, og kr. 50,00 for hvert af hendes 2 børn til deres fyldte 18de aar".Det yngste barnet var kun to år, så Kock ble altså far i en alder av 69 år.

Assistent Erland var også tidligere skipsfører og en av pionere i Kristiansunds Skipperforening, som hadde vært med på å kjempe frem beslutningen om å etablere Grip fyr. Dessuten var han (skips)megler og drev med ulik forretningsvirksomhet i Møre og Romsdal. Man får inntrykk av en velstående mann, når man ser Erland annonserer sitt hus med 9 rom til leie. Det er mye som kan tyde på at det ensomme livet på fyr, ikke var bra for Erlands helse. Han kom aldri tilbake til Grip etter opptrinnet. Tre dager etter den famøse hendelsen, ble en ekstra reserveassistent (Johan Melhus) rekruttert til Grip. Når Erland vendte tilbake til fyrarbeidet, fikk han byttet stilling med Christian Gärtner ved Gjeslingene fyr. Men heller ikke ved dette fyret så det ut til at han fant seg til rette, for allerede etter et års tjeneste ved Gjeslingene, søkte han avskjed i fyrvesenet. Mens han i 1880-årene var en fremtredende person i dagspresse og Kristiansunds forretningsliv, er han lite å se til i 1890-årene. Riktig nok ble han presentert som nyvalgt formann i Kristiansunds Skipperforening i 1893. Valget synes nokså umiddelbart å ha blitt underkjent, da historiebøkene for­teller om en annen formann.Han ble nemlig tiltalt for grov ærekrenkelse og falske anklager mot offentlig tjenestemann, kort tid etter valget. Han forsøkte trolig å ta opp igjen virksomheten skipsmegler, men det er få spor av han frem til han døde i 1907. Da søkte hans enke om pensjon fra det offentlige. Det fremgår i pensjonssaken at ektemannen i tidligere år hadde opparbeidet seg en formue, men denne var gått med i tiden frem til hans dødsfall. Enken fikk imidlertid likevel avslag på søknaden om pensjon fra det offentlige, med begrunnelse om at de snaue to årene som assistent i fyrvesenet ikke ga grunnlag for slik støtte.

Reserveassistent Wetlesen kom ut av dramatikken på Grip på en hederlig måte. Han ble ikke bøtelagt, men hadde som vi har sett, et anstrengt forhold til Kock. Wetlesen fullførte sin seks måneders kontrakt på fyret frem til april. Deretter tok han på seg midlertidige fyroppdrag ved både Hestskjæret, Kvitholmen og Stavnes fyr, før han vendte tilbake til Grip. I fyrvesenet ble han lenge kun betegnet som "I. Wetlesen". Det er først etter at han fikk fyrvokterposten ved Sletringen fyr i 1899, at fyrvesenets indentifiserer han nærmere. Hans fulle navn var nemlig, Ingvar Adolph Christian Wetlesen. Navnet indikerte en sammenheng: Han var nemlig sønn av Stortingsmann, Adolph Christian Wetlesen. Wetlesen (senior), som etter sin periode i rikspolitikken fikk retrettstilling som fyrvokter ved Reine og senere Hekkingen fyr, før han fra 1880 tok over som fyrvokter ved Kvitnes, på Nordlandet i Kristiansund. Sønnen Ingvar hadde altså hatt hele sin oppvekst på fyr, og han var sågar lønnet "fyrkarl" hos sin far på Kvitnes, frem til han tiltrådte som reserveassisten på Grip.

Det hører også med til historien at han også på Sletringen opplevde en svært dramatisk hendelse etter bare to uker i tjenesten. Titran-ulykken. 29 fiskebåter forliste. 140 mennesker mistet livet. Rett utenfor det nyetablerte fyret, under en voldsom høststorm. Ingvar Wetlesen levde hele sitt liv som fyr-mann, med unntak av en periode som sjømann i ungdomsårene. Etter fire år på Sletringen, tok han over fyrvokterposten på Geita fyr; hvor han ble til han gikk av med pensjon i 1928.

Fyrlivet – for dem med sterke nerver

På bakgrunn av denne lille undersøkelsen, er det selvsagt begrenset hva som kan trekkes ut og sies om det å være fyrbetjent generelt. Det er imidlertid grunn til å anta at det hadde en viss status og appellerte til folk som hadde vært i skipsfart og eller arbeidet i sjøfartsnæringen. Fysisk var nok fyrarbeidet tryggere enn å seile på havet og kysten i siste halvdel av 1800-tallet. Det ga en fast og stabil inntekt fra det offentlige, og lønnen var langt bedre enn i mange andre praktiske yrker, særlig om man var leder på fyret (fyrvokter/fyrforvalter). På Grip fyr, som var en 1. ordens fyrstasjon som lå avstedsliggende, ble ­lønnen satt på høyeste nivå i fyrvesenet, og i tillegg fulgte det med et boligtillegg. Det var nok de mentale utfordringene ved fyrlivet som var mest krevende. Kombinasjonen av å være ensom og "forlatt", samtidig som man gikk tett på kolleger man kanskje ikke hadde så mye til overs for. Dette ble trolig satt ekstra på prøve på et sted som Bratthårskollen. To av dem vi har studert her, levde brorparten av sine liv på fyr (Kock og Wetlesen). Begge kom fra ressurssterke ­familier. Erland bygde seg opp som en holden mann, og forlot et tilsyne­latende vellykket forretningsliv, for å bli fyrbetjent. Han hadde trolig ikke de mentale forutsetningen for et fyrliv.. Fyrvesenet ble etter hver klar over at det å vie sitt liv til å tjenestegjøre på et fyr, var et "enten - eller" forhold, som mange ikke var egnet til. I etatens egen beskrivelse av Grip fyr, som ble lagt til grunn ved ansettelser, stod det det at: "sterke nerver kræves".