Gatenavn i gjenreisningsbyen Kristiansund

Det første gatenavnutvalget etter krigen ble ­oppnevnt av formannskapet 6. juni 1946, etter forslag fra Gjenreisnings­instituttet. Medlemmene var Leif Bang fra byhistorie­komiteen; hobby-historiker og Venstre-­politiker Peder Todal; bygningssjef R. Kiel; Kristian ­Ekholm fra Kristiansunds museum og lektor, seinere ordfører Worm Eide fra Arbeiderpartiet. De to politikerne satt også samtidig i formannskapet, men var ikke alltid lojale mot sin egen innstilling. Alle var forresten politisk engasjerte, sosialsjef Bang satt i Bystyret for Arbeiderpartiet og Ekholm var kommunist fra Losse- og kailaget. Todal hadde en fortid i krigstidens Byting, så den ideologiske bredden var godt ivaretatt.

Oppfarten ble Kaibakken, ikke Rådhusgata

Etter en måneds arbeid ut i ferietida la "nemnda" fram sin første innstilling. Det var Kirklandet det hastet mest med. Det første prinsippet som ble knesatt var at det heretter skulle hete "-gata" og ikke som før "-gaten". Kaibakken ble nå lansert som navn på det planleggerne hadde kalt Oppfarten, i kon­kurranse med Rådhusgata og Kong Haakon VIIs gate. Ordfører Ottar ­Guttelvik foretrakk Rådhusgata, Peder Todal lanserte Kaigata. Rådhusgata fikk flertall i denne første runden! Men i endelig behandling i Bystyre­møtet på ­Allanengen skole 11. oktober fikk Peder Todal stort flertall for navnet Kaibakken. Arbeider­partiet fikk samtidig flyttet Knut Siems gate til den tidlig­ere Torggata. ­Komiteen hadde foreslått å gi ham den tidligere Apotekergata. ­Andre ville heller ha kalt Torggata for Dronningens gate, men Siem seira over hoffet. Fagforeningspioneren Siem har alltid vært kontroversiell, slik også arbeidsgiver Knudtzon kan frambringe reaksjoner. De sto på hver sin side i klassekampen i den gamle klippfiskbyen. Jeg har hørt hevdet at Siem-navnet kunne ødelegge markedsprisen på leiligheter der. Jeg ble som medlem i gatenavnkomiteen ­faktisk utskjelt av en som hadde kjøpt leilighet i det nye Amfi-senteret og som trodde han skulle få adresse Arnulf Øverlands gate, som han oppfattet som beste­borgerlig, men endte opp med "kommunist Siem". Leiligheten ligger rett opp for det gamle Penglenshjørnet (i dag Kaibakken 1), og jeg hadde lyst til å foreslå det som et mulig alternativ.

Komiteen fikk så tilslutning til at Langveien ble betydelig lengre, helt ned til Vestre Allmenning, og at Storgata skulle gå helt ut til Slakteriet, og erstatte navnet Knudtzons gate lengst mot vest. Dette ble forresten nylig endret tilbake, da Storgata seinere ble fysisk delt ved Politistasjonen. Den gamle Øvregaten ble Knudtzons gate. Tittelen konsul var opprinnelig ikke med, nemnda ønsket bare å bruke etternavn, bortsett fra på Ivar Aasen og Wilhelm Dall!

Komiteen foreslo så Sykehusbakken, men ordføreren fikk et enstemmig formannskap med seg på Sykehusgata. Han syntes visst at navn med -bakke var noe negativt. Fra bakke til bekk: Kristiansunds byingeniør, byarkitekt og brannsjef Carl Gustaf Bäckström (1852-1936) som betydde så mye for modern­iseringen av byen, fikk aldri noen gate i Kristiansund – bare en minnestein i Vanndamman. Komiteen lanserte hans navn, men Bremsnesveien vant. Hans navn tapte mange år seinere også imot Omveien og Vestervei.

Navnet Kongens plass var det mye strid om. Gatenavnkomiteen mente at "Kongens plass" bare kunne brukes i hovedstaden, der Kongen bor, og foreslo Haakon VIIs plass, mens ordføreren i formannskapet fikk flertall for Fest­plassen, slik det også heter i Bergen. I bystyrebehandlingen fikk Hans Rode Herlofsen flertall for Kongens plass. Jeg synes navnet er genialt; plassen er tilegnet den til enhver tid regjerende konge, og som en oppfølging av dette er Kristiansund den eneste by i landet som pynter festplassen sin med ­kongens personlige monogram 17.mai. Vi fikk dispensasjon fra Utenriksdeparte­mentets protokollavdeling til å lage nye monogramskilt som følge av kongeskiftet like før byjubileet 1992, parallelt med at vi fikk lov til å fortsette med flaggheising og salutt kl 7 om morgenen, mot forskriftens kl 8.

Guttormsens gate ble flyttet nordover. Ole Vig fikk en bakke i Vågen, inntil videre. Ole Vig gjenoppstår til slutt på Nordlandet i 1967, som navn på gata opp mot Ungdomsskolen. Nye navn i 1946 ble Batteriveien, Smølaveien, Gripveien, Tempoveien og Dalabrekka.

Omkamp om Kongens plass

Det ble omkamp om Kongens plass i 1948. Nye politikere ble valgt, og ­Thorleif Naess lanserte igjen komiteens forslag om "Kong Haakons Plass". Forslaget falt. På Goma fikk Milnveien 30 stemmer, mot Milnbergveiens 18. Begge disse navnesakene var krevd gjenopptatt av Fylkesmannen, fordi det tidligere ikke var oppnådd kvalifisert flertall. Nye navn i 1948 var Dalaveien og Storeng­gata. På Innlandet ble komiteens forslag Tverrgata (i Hønebukta) enstemmig rettet til Naustgata. Gata ble regulert bort 17 år seinere, og navnet ble da gjenbrukt på Dale, som Naustveien. - Gatenavnkomiteen ville skrive veg med -g til slutt. Men det ble avvist av formannskapet. Komiteens forslag Tustnaveien ble i bystyret endret til Teistholmveien. I dag heter biten på gravstedsida av Gomabakken: Gomaenga.

Fra 1952 er lokalavisene godt representert i gatenavnkomiteen. Lokal­historikeren Torbjørn Furset er trykker i Tidens Krav og Paul Ohrvik er redaktør i Romsdalsposten. Ohrvik er en poet av format, og burde selv ha fått ei gate oppkalt etter seg. Leder i komiteen er nå Worm Eide, og "Fosnakallen" som han kalte seg, Kristian Ekholm, er fortsatt med. Bygningssjefen holder komiteen med sekretær, men deltar ikke lenger personlig på møtene.

I 1955 var det strid om navnet Plassaveien, fra Bentnesveien til Teistholm­veien. Den sletta veien går over, ble kalt Plassa. Den gamle Plassastua ved sundbåtkaia på Goma hadde havnevesenet revet, så det skulle ikke bli forvekslinger, mente komiteen. Formannskapet endret navnet litt, til Plassveien, men tok inn genitivs-a’en igjen i neste møte. Seinere mener formannskapet at ­navnet kan utgå, og at veien kan være forlengelse av en annen. Dette ­protesterer så bygningssjefen imot. Fysisk oppdelte gater med samme navn er forvirrende, mente han, men slik ble det.

Norrøn hedenskap

Gatenavnkomiteen tok dette året i bruk navn fra norrøn mytologi i ­området ved Knudtzondalen. Her kom Tors, Balders og Odins vei. Det likte ikke ­Kristelig Folkeparti. Sydvest for Tempoveien foreslo komiteen Svartholsveien. Da kom det lang protest fra Telefonpersonalets Borettslag, som mente det er et mindre pent navn som dessuten er nærmest umulig å uttale. Det kan forveksles med Svarthårsveien, skriver de. De vil heller ha Wergelandsveien forlenget, alternativt foreslås Stavnesveien eller Vesterveien. Protesten ble ­støttet av et enstemmig bystyre. Komiteen fikk saken i retur og foreslo derfor motstrebende alternativet Stavnesveien. Konklusjonen på trefningene i 1955 ble at et enstemmig bystyre samlet seg om Stavnesveien og om at Plassaveien kunne utgå som eget navn, men være en forlengelse av Bentnesveien. Striden kan minne om en debatt i moderne tid, om å ta i bruk det gamle bydelsnavnet Håla på gata under Sørsundbrua. Det er heller ikke fint nok.

I 1958 ville gatenavnkomiteen ledet av Torbjørn Furset blåse liv i det morsomme gamle sentrumsgatenavnet Massastredet. Før krigen var dette en vei mellom dagens Burger King (Dressmagasinet) og starten på gågata i Nedre Enggate (Svaneapoteket i Løvoldgården, nå kafé). De ville hedre den gamle og glemte Hr. Madsen med å sette navnet Massastredet på passasjen fra Knut Siems gate til konsul Knudtzons gate, dvs. trappene mellom Norges Bank (nå Biblioteket) og ned foran Kinohallen. Det ville ikke Finansutvalget, nå ledet av Worm Eide, ha noe av. De ville heller ikke ha noe navn på trappa bak Rådhuset. Heller ikke kunne de godta Nummedals vei, Styrmannsbakken og Kjøkkenveien rundt om på Yrkesskolens område. Men Øvre John Allans gate skulle nå hete Tennisveien. Grungbakken kom på plass som navn bak Rådhuset. Siden folket som bodde der heller ville ha Øvre Fostervolds gate, skulle de slippe å endre til Svabergan. Det var vel et navn som kunne skru ned salgsprisene? Dette avstedkom noen år seinere et revynummer om at fostervold var det samme som abort, og kanskje like skadelig navn for eiendomsprisene (I samme sang var det forresten også et vers om den nye Nordlandet Ungdomsskole, som ikke kunne hete noe med Melkvika, fordi det kunne bli beklemmende for jenter som fikk navnet trykt over brystet på skolegenseren) - I endelig bystyrebehandling i oktober 1958 fikk Paul Ohrvik likevel vedtatt Nummedals vei. Tennisveien ble satt på vent.

Heller Omvei enn Bäckström

I året 1959 kom det til nye diskusjoner om Omveien, som komiteen heller ville kalle Bäckströms vei og om den delte John Allans gate. Komiteen ville la øvre del beholde navnet. Og at gata foran porten på Allanengen skole heller kunne hete Løkkegata, siden den går fra Haugan til Løkka. Svabergan kunne heller hete Grenseveien eller Grensen, siden bygrensa fortsatt gikk her (ved ­Esso-stasjonen/Rema1000). I Bystyret argumenterte Paul Ohrvik for Bäckström og Løkkegata, men ble nedstemt. Navnene Omveien og Øvre/Nedre John Allans gate ble vedtatt. Det siste får en omkamp i 1966, da gatenavn­komiteen foreslår Solveien på den seinere Tennisveien, som da lanseres av bygnings­sjef Erling Vold. Ny omkamp kom i 1974, da Tennisveien kommer på plass som navn, etter forslag fra gatenavnkomiteen. Denne gangen helt uten motforslag!

I 1960 var det bare Tante Liseveien som skapte uenighet. Kristelig Folkeparti protesterte i formannskapet, men Bystyret vedtok navnet enstemmig. ­Politikerne kjente neppe til historien om guvernante Elisabeth Greiff, men ga ­navnet fordi gata går mot Tante Lise-skjærene.

I 1964 ser vi at Tidens Kravs redaktør Per Chr. Haugen sitter i gatenavnkomiteen. Nå er altså begge byens avisredaktører med, sammen med historie-lektor Egil Husby. Nå kommer de nordiske vennskapsbyene til med egne gater i Brunsvika, og eventyrnavnene kommer til på Stortua. Komiteen – og ­Asbjørn Jordahl i formannskapet - ville ha Jappeveien på innlandet, mens Alv J. ­Fostervoll lanserte Jappe Ippes vei, slik det seinere ble, om enn på en litt annen veibit. Torbjørn Furset satt nå i formannskapet og lanserte der Tordenskjolds vei, og Thorleif Naess foreslo det igjen i Bystyret, men gatenavnkomiteen fikk her flertall for Flakaveien.

I 1965 er formannskapet misfornøyd med forslagene Gløsvågveien, som blir kortet ned, og vil heller ikke ha Vinkelgata (vest for Fostervolds gate). ­Komiteen endrer det siste til Melkeveien. Formannskapet vedtok heller ­Ingvard Sverdrups forslag Melkvikenga. Dalegata skulle forlenges mot Dale. Et seinere bystyremøte velger Seljeveien framfor Symreveien og Furuveien framfor Furudalen i Grautbyen.

Formannskapet, under ledelse av ordfører Asbjørn Jordahl, liker i 1968 ikke forslaget Margrethes Fryd. Komiteen argumenterer med at dette er et gammelt lystgårdnavn og at både 17.mai og arbeiderorganisering først ble feiret her. Og fikk tilslutning. Noen ganger hjelper det altså å begrunne bedre. Allerede den første komiteen etter krigen bebudet at det skulle komme ei liste over folk som burde hedres med oppkalling. Den kom i ettertid, først i 2010, med boka "Kæm va dæm?".

Egil Husby var med støtte fra Venstres Olga Strand igjen frampå med forslag om Bäckströms vei i 1970, men tapte for Vestervei. I 1971 kom skytterlagsnavnene på plass i Myra, men Ingar Gjøstøl fikk formannskapet med seg på å omdøpe Sikte­punktet til Markørveien. Dette fikk Ingard Sverdrup endret tilbake i ­Bystyret.

I 1974 foreslo gatenavnkomiteen navn på nye veier på Løkkemyra, herunder Næringsveien. Det kunne ikke formannskapet akseptere. Humor og tvetydigheter skulle ikke kommunen befatte seg med. Så det ble Verkstedveien. Men navnet kom i bruk noe seinere, et annet sted i bydelen. En del år seinere var formannskapet i overkant humoristisk etter min smak, da de ga en veibit på Freiøya navnet Bedringens vei, etter forslag fra Dagfinn Ripnes. Ingen god adresse for kronisk syke.

Dermed har vi gått runden gjennom gjenreisningsbyens nye gater, som kom på plass over en 25-års periode. Mange gatenavn vi i dag nærmest anser for satt av overjordiske krefter, kunne altså fort ha blitt hetende noe helt annet. Vi kunne ha feiret 17. mai på Festplassen øverst i Rådhusgata, noen kan ha bodd i Tordenskjolds vei, Bäckströms vei eller Dronningens gate og vi kunne ha hatt Svartholsveien og Håla som adresser. Førkrigsbyen kunne ha vært hedret med å videreføre navnet Massastredet, som en kuriositet.