Fosnakulturen i Sunndalsfjella

”Ad den her værende flintplass: Gårdens hus ligger meget høit, barometer­målt til ca 134 m.o.h. Fra husene skråner den dyrkede innjord jevnt nedover i sydlig retning til en liten løe ca 75 m.o.h. Flint er funnet sporadisk helt ned til denne løe. Størst mengde er de dog forekommet i et belte mellem 89-99 m, som ved konservators besøk på stedet juli 1938 var nepeåker. Her synes å være boplassens centrum. En del flinter kan herfra være ført videre nedover under pløiing og harving. Fra løen faller terrenget meget bratt ned mot fjorden. Bosetning nedenfor løen er av terrengmessige grunner utelukket.. Flintfunn er således meget høitliggende og flintens kara­kter taler også for betydelig elde. Fundområdet danner 2 sammenhengende lokaliteter ”Rønningen” og Fåtjønnbakken”.

I avisa Nordmøringen står det at Pettersen regner med en alder på 5-6000 år før Kristus på funnene. Nye funn fra 1939, 1946, 1949, 1951, 1952, 1957, 1961, 1962, 1968 og 1977 gjorde at man etter hvert kom opp i over 1000 gjenstander bare ved tilfeldige funn i mark­overflaten. Langt fra alle var av typisk fosna­type og revurdering av landhevningen viser at Innvik har vært brukt sporadisk over hele steinalderen fram til og med bronsealderen, tidligst for 10 000 år siden.

Det aller meste av arkeologisk materiale er løsfunn. Oppover Sunndalen har elva vasket fram og tilbake så mange ganger at de fleste boflatene fra steinalderen er borte. Det finnes enkelte høye hjeller som er rester etter den opprinnelige steinalderdalbunnen, men det er ikke foretatt registreringer der. Andre steder i kommunen er situasjonen noe bedre med hensyn til sjansen for å finne noe, men heller ikke her er det foretatt noen grundige utgravinger. Sunndal kommune er ikke full­stendig økoregistrert, men det ble foretatt en begynnelse på dette i 2006 og steder med kjente steinalderfunn i de områdene som ble gått over ble kartfestet.

Havnivået i Sunndal spiller også mye inn. Det er store forskjeller i hvordan Sunndalen så ut for 12 000 år siden og ned til i dag. I det meste av nedre del av sunndalsdalføret kan man ikke vente seg funn fra de tidligste periodene av mesolitikum siden de rett og slett var under vann

Tidligere regnet mange med at fosnafolket stort sett holdt seg ute ved kysten og Innviklokaliteten ble regnet som et unntak. Funn av fosna­karakter enda lengre inn i landet, i Storlidalen, gjorde at man måtte gå bort fra dette synet. Fosnafolket hadde nok relativt jamt, antagelig sesong­vis, reist innover i landet. Antagelig for å komme inn til reinen. Boplassen på Innvik ble slik bedre forklart. Med den senere tidens mange funn i Sunndalsfjella har dette blitt bekreftet. Boplassen på Innvik var skjermet fra de høyeste bølgene av to tanger, i tillegg kommer det ned en bekk her. Hvis den hadde tilnærmet samme løp den gangen, var det altså tilgang til ferskvann like i nærheten. Antagelig har Innvika vært stoppe­sted for steinalder­menneskene på vei vid­ere innover i landet på reinsjakt.

En annen faktor som kan ha dradd fosnafolket innover var laksefisket som også gjentok seg sesongvis. Det er mulig å komme rett opp på fjellet herfra, men det er også et greit sted å stoppe før man fortsetter padleturen innover Sunndalen.

Det er sannsynlig at Innvik-lokaliteten var stoppested for jegere på vei opp til reinen. At fosnafolket brukte fjellene i Sunndal til reinsfangst har tidligere vært antatt, men få funn av fosnakarakter har blitt funnet fram til 2006.

”R1” - en tidligmesolitisk boplass i fjellet

I 2006 skulle den store Aursjødammen repareres og Aursjøen ble tappet ned til opprinnelig nivå. Det ble da satt i gang utgravinger både på Opplandssiden og Møre og Romsdal-siden av vannet. Til tross for høye forventninger og mange funn ble det funnet lite som indikerte at folk fra Fosnakulturen hadde vært der. Bekreftelsen på det kom i stedet lengre inne på Sunndalssida, ved Reinsvatnet.

Reinsvatnet ligger ca 20 km fra Sunndalsøra, men med den bratte stigningen fra Lilledalen er det nok like sannsynlig at jegere fra kysten har kommet opp fra Eikesdalen eller Øksendalen. Spesielt fra Øksendal er det god tilgang og med en høyere vannstand i begynnelsen av mesolitikum, var turen til fots innover dalen langt kortere enn i dag. Det er også godt mulig å komme opp på fjellet fra Innvik og følge dette innover til Reinsvatnet.

Fjelloppsynsmann Dag Ringstad hadde vært med som frivillig under Aursjøutgravingene og hadde erfaring fra arkeologiske registreringer, han visste derfor hva som måtte gjøres når han på en fjelltur sammen med familien fant en pilspiss. Reinsvatnet var tappet ned til tilnærmet opprinnelig nivå for reparasjoner i likhet med Aursjøen, og familien bestemte seg for å raste ved en stor stein ute på et nes ved ett av innløpene til vannet som nå var fri for vann. Unge Eirik Fagerslett bøyde seg ned og plukket opp enn merkelig liten stein, en enegget tangespiss fra eldre steinalder. Ringstad så snart at det var noe og familien samlet inn flere biter på boplassflaten, fotograferte funn og funnsted. Deretter ble arkeologene tilkalt.

I løpet av noen timers undersøkelser ble det gravd et prøvestikk som viste seg å inneholde godt med funn og det ble funnet mer flint på hele flaten rundt steinen. Det som vannet hadde vasket fram var etter prøvestikket å dømme langt fra de eneste på flaten. Det måtte en mer grundig undersøkelse til og arkeologen Martin Callanan fra Vitenskapsmuseet dro opp sammen med en gjeng frivillige og undersøkte boplassen ytterligere. Funnstedet ble kalt R1. 385 steingjenstander ble funnet i 2006, hvorav flere pilspisser, kniver, skrapere, kjerner og en mengde avslag. Fra prøvestikket som ble gravd tidligere på året ble det tatt ut en kullprøve for om mulig å få en mer nøyaktig datering. Ut fra gjenstandsmaterialet anslo man en datering på 9500-8500 f.Kr, en svært tidlig datering som senere ble bekreftet av kullprøven som viste en datering på mellom 8900 og 8430 f.Kr. R1 var slik en av de eldste lokalitetene i høyfjellet på landsbasis og den eldste fjellokaliteten i Midt-Norge. Den bekreftet også til fulle at fosnafolket var i fjellet like tidlig som de var ved kysten. På denne undersøkelsen ble det også funnet enda tre nye steinalderboplasser rundt Reinsvatnet. Spesielt interessant var Storsteinen sørøst for de første funnene, kalt R2. Så langt opp har ikke vannet vært oppdemt, så eventuelle bevarte rester etter steinaldermennesker ville ligge på sin opprinnelige plass. Et prøvestikk her viste funn og kullag som viste en bruk av samme sted til leirsted i flere tusen år fra mesolittisk tid ut i bronsealderen og moderne tid.

Ved å granske reinsvatnet i dets opprinnelige form og topografi kunne man danne seg teorier om bruken av vannet og hvordan man har plassert seg i forhold til reinens trekkruter. Ved utløpet av vannet har det vært en naturlig passasje for reinsdyrtrekkene og med det i tankene ble det lett spesielt etter funn her. Teorien stemte med funn av noen få gjenstander. Kanskje hadde man hatt leir lengre vest ved vannet for ikke å forstyrre trekkrutene og så plassert seg klar til å ta dyrene ved utløpet av vannet? Siden Reinsvatnet er regulert beveger det seg opp og ned og vasker slik jevnlig på flaten der ikke bare R1 men også andre lokaliteter rundt Reinsvannet er plassert. På grunn av den høye alderen og faren for tap av informasjon ble det i 2007 bevilget penger til en nødutgraving for å berge mest mulig informasjon fra Reinsvatnet R1

Utgraving på Reinsvatnet i 2009

Etter flere år med høy vannstand og dårlige graveforhold måtte de bevilgede pengene brukes for ikke å falle bort. Under en periode på litt over en uke med til dels vanskelige værforhold ble R1 utgravd i den grad man hadde tid til det. Man fryktet at vannet ville ha gravd bort ytterligere deler av boplassen, men dette var ikke tilfelle. Bare en gang i 2007 hadde boplassen vært over vann. De bevarte torvlagene lå derfor intakte også våren 2009. 25m2 ble nitidig utgravd og 3000 flintavslag, redskapsrester, kjerner og annet flintmateriale kom for dagen. Dette er ikke spesielt stort i forhold til de store boplassene ved kysten og tyder på bruk av færre folk over en kortere periode enn kystboplassene. Funnene fordelte seg i hovedsak på to områder, ett rett nord for steinen der det også var rester av et bål og ett øst for steinen. Det var i nord det var det flest og tettest med funn. Funnene der fordelte seg over to konsentrasjoner som igjen med god fantasi kan representere steder der man har sittet og arbeidet.

Den østlige flaten hadde mer spredte funn fordelt over mindre konsen­trasjoner. Her var det flere verktøy og mindre steinavfall enn i knakkeområdet i nord. Det kan tyde på at man hadde et område i nord med bearbeiding av flinten og et område i øst der man drev med annen aktivitet og brukte redskapene.

Det kanskje mest spesielle med fordelingen av antallet av de forskjellige kategoriene av redskapene er det store antallet pilspisser hvis man ser på den tilsvarende fordelingen på kystboplasser. Det viser tydelig hva de som hadde leiren sin her var interessert i. Det var pil og bue for reinsjakt som var sentralt. Det ble bare funnet en mulig skiveøks, en ellers vanlig type artefakt i kystfunn. Ellers var det skrapere og andre redskaper en kan forvente seg å finne på en fangsplass. Som ved de fleste boplasser som er gravd ut var hoveddelen av flinten avfall fra redskapsproduksjonen. Mengden gjenstander tyder på at boplassen bare ble brukt en sesong. Kanskje hadde man så store fjellområder å boltre seg i uten særlig konkurranse, at man fant seg nye steder for hver sesong i denne delen av steinalderen? Underveis i utgravingene ble det i alle fall også funnet ytterligere 3 boplasser rund Reinsvatnet, minst en av dem var noe nyere ut fra redskapsmaterialet å dømme (kvartsitt). Dette gjør at det til nå er registrert 8 boplasser fra steinalderen rundt Reinsvatnet i tillegg til et par steder med løsfunn.

Potensialet for videre kunnskap om fosnafolket som reinsjegere er stort inne ved reinsvatnet og det blir spennende i årene som kommer om det også dukker opp ytterligere boplasser her. Reinsvatnet er imidlertid ikke den eneste boplassen fra steinalderen som har dukket opp de senere årene.

Steinalder i Torbudalen

Funnene i 2006 gjorde fjelloppsynet og enkelte andre interesserte oppmerksomme på mulighetene på funn. Slik har det blitt til at enkelte reinsjegere har mer nesen i marka etter flint enn etter reinsdyr. Det har ført til funn av flere nye steinalderlokaliteter hvorav en del av dem er Fosna. Disse ligger for det meste ved neddemte vann, slik at den varierende vannstanden har vasket bort torvlagene slik at flinten enkelte steder ligger oppe i dagen. Jegere og andre interesserte, spesielt fjelloppsynsmann Per Skotvedt og steinalderentusiasten Trond Kårvand har lært seg å gjenkjenne når vannene i Torbudalen har rett nivå, i tillegg har de etter hvert et øye for flint like skarpt som de fleste arkeologer. Dette har ført til flere funn langs hele Torbudalen.

Ved Holbuvannet er det to lokaliteter som kan tilskrives mesolitisk tid. Dette er et oppdemt vann og her har det blitt funnet flere artefakter og boplasser også fra yngre steinalder nesten årlig når vannet er lavt. Det er da spesielt boplasser som har ligget i dagens strandkant som er vasket fram. På flere er det bare gjenstandene igjen, da de er helt utvasket. Ved Osvatnet er det ytterligere to. Ved Sandvatnet enda en, og en ved Torbuvatnet. I tillegg er det flere boplasser med yngre funn.

Spesielt boplassen ved Sandvatnet er av interesse her da den sannsynligvis, etter redskapene å dømme, skriver seg fra samme periode som R1. Lokaliteten befinner seg normalt et par meter under høyeste vannstand på en liten tange. Selv om lokaliteten ved Sandvatnet er ganske utvasket finnes det fremdeles en del informasjon å hente. Blant annet kunne man i 2009 se rester av to strukturer, steinringer i sanden, som sannsynligvis en gang har inneholdt ildsteder. På grunn av at erosjonen er kommet såpass langt er dette sannsynligvis den neste boplassen som blir utgravd i Sunndalsfjella, hvis det skulle komme en anledning til det. For øvrig ble også boplassen ved Sandvatnet oppdaget av fjellfolk og ikke av arkeologer, Stig England fra Sunndal.

Godt grunnlag for videre kunnskap om fosnafolket som reinsjegere

Med et så stort antall boplasser og stor sannsynlighet for funn av flere, ligger det godt til rette for fremtidig forskning på fosnafolket i fjellet. Det er samtidig stor fare for at kunnskap skal gå tapt. Vannene vasker stadig på boflatene, spesielt ved lav vannstand og fjerner torva slik at bare stein og sand blir igjen. Steinredskapene blir vasket hit og dit. Dette gjør at man mister kunnskapen om plasseringen på flaten. Som vi så ved tilfellet R1 er denne viktig for å si noe om bruken av leiren. Vannrulling kan også ødelegge gjenstandene.

Det er spesielt de boplassene som ligger ved dagens øvre strandlinje som er mest sårbare. Her er det vasking av bølger store deler av året slik at de boplassene som blir funnet her er helt utvasket. Boplassen ved Sandvatnet er ikke kommet så langt enda siden den ligger lavere, men det er også her bare et tidsspørsmål. En annen trussel er at ikke alle fjellfolk er like samvittighetsfulle som Skotvedt, Engdal og Kårvand, men i stedet tar med seg gjenstander uten å melde fra. Slik går kunnskap tapt for etterslekten minst like effektivt som ved vannets vasking. Hvis finnere tar foto av funnsted og en GPS posisjon derimot, ligger det an til mye ny kunnskap om steinalderen i fjellet. Hvis man i tillegg leverer inn funn til sitt lokale museum kan man kanskje få se gjenstandene utstilt før de blir levert videre til rette instans for katalogisering.

Kilder:

Callanan, M. 2006: Reinsvatnet. Upublisert arkeologisk rapport. SAK. Vitenskapsmuseet. Trondheim

Callanan, M. 2008: ”Reinsvatnet 1 – Midt-Norges eldste fjellboplass”, i Leikvin, Årsskrift for Sunndal Museumslag 2008

Callanan, M. 2009: ”Utgravningen på Reinsvatnet 2009”, i Leikvin, årsskrift for Sunndal Museumslag 2009

Callanan, M. 2010 Muntlige overleveringer om Reinsvatnutgravingene 2009.

Lokalavisa Nordmøringen, 14/7- 1938

Pettersen, Theodor 1937: Upublisert beskrivelse av flintplassen Innvikan.

I tillegg: NTNU vitenskapsmuseets registreringskort for Innvik gnr 61

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2012