Fjorddamperens første begyndelse paa Nordmøre

Av Dyre Halse

Fjorddamperens første begyndelse paa Nordmøre
Dampskipet D/S Christiansund til kai i Kristiansund. Nordmøre museums fotosamling

Her presenterer vi et av kapitlene fra Dyre Halses erindringer, Nordmøre museums årbok 2015 (Vi nettpubliserer også to andre kapitler fra hans erindringer: Nordlandsjekta og bondebryllup på Halsa. For øvrige kapitler viser vi til bokutgivelsen. På nett har vi også publisert de supplerende tekstene av Lars Skarpnes og Emil Smith).

Under nærvær paa Molde i paasken 1932 avla jeg en visit paa Møre Fylkes Ruteselskaps kontor for at hilse paa den adm. direktør hr. Kapt. Samuel Stenmarck. I samtalens løp kom talen ind paa Ruteselskapets oprindelse hvad Nordmørefjordene angaar. Direktøren fandt mine anførsler efter erindringen som Kristiansunder og fra mine mange aars tjeneste som fører av D/S "Statsraad Riddervold" at være av interesse og henstillede til mig at nedtegne mine erindringer herom - hvilket herved sker - adressert til Møre Fylkes Ruteselskaps adm. direktør, herr Kapt. Stenmarck.

Trondhjem i juni 1932.

Dyre Halse

----

Før midten av 1850-aarene formidledes al samferdsel mellem Kristiansund og dens opland kun ved aapne baate, større eller mindre efter omstendigheterne og godsets beskaffenhet.

I sidste halvdel av dette decennium fandt imidlertid nogen av byens og bygdernes ledende mænd tiden at være inde til at anskaffe den tids nye befordringsmiddel - dampskib.

Disse fremsynte mænd dannet et interessentskap til indkjøp av passende skib og kjøpte omkring I858 en ældre klinkerbygget hjuldamper i Newcastle. Den var bygget til - og tidligere anvendt som slæpedamper paa Tyne - saaledes ikke særlig skikket til at føre hverken passagerer eller gods i en rute. Men det var jo dampskib - mere eller mindre uavhengig av vind og veir, og det var hovedsaken. Bekvemmeligheterne og andre mangler fik komme i anden række.

Båten fik navnet «Nordmøre» og blev den første damper i rute mellem Kr.sund og dens opland Sundalsfjorden og Surendalsfjorden, vekselvis en tur paa hver fjord om uken.

Det var ikke rare greiene, men folk var nøisomme i sine fordringer paa bekvemmeligheter ombord den gang. For godsets vedkommende erstattedes den totale mangel paa lasterum ved en ca. 20 tons aapen føringsbaat som hængtes med paa slæp. Dermed var alt saare godt.

Jeg mindes min første og eneste reise med dette vidunder fra 1859 da jeg 5 aar gammel fulgte min mor til Surendalen hvor min far var sergeant ved det Hevneske kompani som hadde sin ekserserplads paa Skjeismoen i de dage. Øinene stod stive i beundring av alt det nye jeg saa fra første stund vi kom over rækken. Billedet staar for mine øine endnu efter mere end 70 aars forløp. Der stod maskinist Iversen paa dækket over det aapne maskinrum med en hændel i hver hand og regulerte gangsætning og fulgte sleiderne i deres bevægelser indtil alt var i sving. Jeg hørte fyrbøteren, gamle Schjeldrup brøle op fra maskinrummet hvorfra dampen strømmet op over dækket - formentlig fra cylinderens eller cylindernes avblaasningskraner. Jeg husker jeg holdt mig godt fast i min mors skjørter under dette for almindelige mennesker saa ubegripelige mysterium.

Paa broen - det vil si et par planker med en enkelt jernstang som rækværk tvers over skibet fra hjulkasse til hjulkasse - stod gamle kapt. Møller stor og mæktig og vinket styrbord og bakbord til baadsmanden Jørgen Ohrvik, som stod akterut og holdt trofast i en lang krum rorpinde. Styrmanden Racklew - en gammel skibsfører - gik med værdig mine rundt blandt de 5 - 6 passagerer og solgte biletter. Dette var noget som satte minder for en 5-aars gut.

Skibets fart vet jeg ikke, maaske 5 - 6 knob. Det var god tid for passagerene mellem stoppestederne til at tænke paa nistekurvene. I disse fandtes der ogsaa landsens gode saker som vaffelkaker og andet nylavet godt, bestemt for skibets besætning. Det var jo høitid. Intet var for godt naar det gjaldt saa høie herrer som dampskibsfolk. Jeg syntes nok at kaptein Møller forsynte sig litt for meget av mors vafler - var bange for der intet blev tilbake for mig av saadan delikatesse, men da restauratrisen, madam Wihlberg, trakterte mor med kaffe og mig med aniskringle istedet, var der ingen grund for mig til at være slem. -

"Nordmøre" gik i rute til 1861, da den forliste og sank mellem Brøske og Surendalsøren under et forsøk paa at agere isbryter.

Ruten paa fjorden blev nu indstillet et aars tid, indtil man fik leiet en anden baat - ogsaa en gammel Newcastle slæpedamper med navnet "Bjørgvin" fra Bergen til at indta ruten igjen.

"Nordmøre" blev senere tat op og fra dampskib paa fjorden omgjort til seiler paa kysten. Jeg har selv været kok med denne rare skonner paa en Finmarkstur i 1871. Føringsbaaten blev oprigget til skonner og fik navnet "Tilfældet", gjorde en tur til Spanien med klipfisk, og blev senere solgt til Danmark.

"Bjørgvin" gik nu i ruten indtil konsul Nicolay H. Knudtzon i 1863 eller 64 lar bygge en propeldamper ved Akers Mek. Værksted til avløsning. Denne baat gaes navnet "Kristiansund" og førtes av kapt. Marstrand. Dette var en tidsmæssig baat. Den har fyldt sin plads næsten op til vore dage.

Tre andre av medinteressenterne i "Nordmøre" vilde imidlertid ogsaa være med i fjordruten - nemlig hrr. Niels R. Parelius, Chr. Johnsen og Parelius og Lossius. Men da konsulen ikke ønsket medeiere, lot disse tre firmaer aaret efter bygge den litt mindre baat "Mørejarlen" som konkurent eller til samarbeide - hvilket sidste blev den endelige ordning.

Disse to dampere underholdt nu den gamle rute - 2 turer om uken paa hver fjord - vekselvis - i mange aar.

Kapt. Marstrand forlot snart "Kristiansund" og efterfulgtes av kapt. Wærdahl, medens "Nordmøres" gamle styrmand kapt. Racklew blev fører av den nye "Mørejarlen". Begge førerne veltjente erfarne seilskibskapteiner av den gamle gode skole.

Den makelige rute med 4 dages gang og 3 dages liggetid i Kr.sund varet ved indtil kapt. Racklew, som var en gammel mand gik av i begyndelsen av 1870-aarene, og efterfulgtes av kapt. Chr. Thorsen fra Trondhjem - en mand i sin bedste alder.

Kapt. Thorsen hadde fart med en av N.F.D.S.'s skibe paa Hamburg som baatsmand og var særlig anbefalt av sin kaptein herr Kielland som en særdeles virkelysten mand. Han tok da ogsaa straks fat for alvor og spilte siden en betydelig rolle i utviklingen av fjordfarten paa Nordmøre.

Det første han begyndte med var at finde arbeide for "Mørejarlen" i de tre liggedage, og det var ikke vanskelig.

Der var nok at gjøre med slæpning av tømmer til sagbrukene bl.a., som indtil den tid var blit slept av robaate og støttet av smaabaatseil paa flaatene naar vinden var gunstig.

"Mørejarlen" tjente mange penge paa disse slæp, som betaltes pr. time eller pr. tylvt, av hvilket fører og mandskap fik sine prosenter naar de tjenestegjorde utenfor ruten. Ikke mange aar gik hen inden kapt. Thorsen fandt der maatte være bruk for nok en damper, som da maatte være noget større end "Mørejarlen".

Trafikken pr. robaat tok ogsaa av efterhvert som bønderne fikk smak paa at komme til byen uten at slite i aarene. Utviklingen syntes at ta fart. Det blev derfor ikke vanskelig for kapt. Thorsen at faa sit fremskritsvenlige rederi til at gaa med paa hans ønsker og planer.

Allerede i 1876 byggedes en ny damper ved Bergens Mek. Værksted. Den fik navnet "Gangerolf" og sattes umiddelbart efter at den var færdig ind i "Mørejarlens" rute, medens denne damper med kapt. Olaus Kvande som fører blev sat ind i en nyoprettet rute paa Vinjefjorden og Kornstad vekselvis.

D/S. "Kristiansund" vedblev at ta sin del i Sundals og Surendalsruten saalænge kapt. Wærdahl, som var litt sykelig, var fører. Da han imidlertid gik over til at bli skibets ekspeditør i Kr.sund og kapt. Anthon Bothner overtok førerposten, vilde denne med en gang være med paa at dele al rutetrafikken. Han syntes nok at trønderen kapt. Thorsen trængte sig vel meget frem på D/S. "Kristiansunds" og dets reder herr Nic. H. Knudtzons bekostning - og kjæmpet som en løve for at den "nye tid" ikke skulde tillate sig at overse hans høiaktede reders interesse.

Imidlertid blev "Gangerolf" til at begynde med noget stor i ruten. Overgangen fra den beskedne "Mørejarlen" trængte litt tid til fordøielse. For allikevel at utnytte baaten bedst mulig fandt den virkelystne kapt. Thorsen at det maatte være formaalstjenlig baade for distriktet og selskapet at "GangeroIf" utførte en tur til Trondhjem indenskjærs om Aure i fortsættelse med Sundals- og Surendalsruterne vekselvis hver anden uke.

Tanken var selvfølgelig god, og ruten blev gaat op uten at den dog foreløbig blev satt igang.

D/S "STATSRAAD RIDDERVOLD" OG LIVET I TRONDHJEMSRUTEN[1]

Paa denne tid blev kaptein Nic. Heyerdahl som følge en uoverensstemmelse med sit rederi Det nordenfjeldske d/s.- selskap, entlediget som fører av d/s "Trondhjem". Han reiste saa til sit hjem, Stangviken, og fulgte d/s. "Gangerolf" indover fjorden fra Kristiansund. Hvad hjertet er fuldt av flyter munden over med. Kaptein Thorsen bragte samtalen med den mere nedtrykte kaptein Heyerdahl straks ind paa Trondhjemsruten og mente her var en opgave for kaptein Heyerdahl, saa meget mere som "Gangerolf" efterhvert ikke kunde undværes for nogen del i fjordruten. Tanken var fremsat og modnedes efterhvert i det stille i Stangviken, og paatryk av kaptein Thorsen ved hver anledning. Efter et par ukers hvile fulgte saa kaptein Heyerdahl med "Gangerolf" til Kristiansund, hvor han søkte sin nære slektning herr Alb. Heyerdahl, som var Niels Parelius's svigersøn. Denne arrangerte saa et møte hos sin svigerfar hvor de øvrige 2 redere var tilstede. Kaptein Thorsen som alle nu saa op til som experten blev ogsaa tilkaldt. Planerne blev utviklet og inden man skiltes var et nyt rederi dannet, med "Gangerolfs" og "Mørejarlens" redere som hovedeiere og endel venner som medeiere. Blandt disse kan nevnes Nic. H. Knudtzon, o.r.sakfører Ole Furu, dr. Rasmus Brodtkorb foruten skibets fører kapt. Heyerdahl og flere. Der var kommet liv i andedammen takket være den unge energiske kaptein Thorsen.

Dampskib blev snarest mulig kontrahert med Bergens mek. Verksted 120 fot langt 18½ fot bredt. Aapent dæk, midtskibsoverbyg, halvdæk akter med 2den pl. under dæk forut og salonen under halvdækket. Som man ser ganske enkle greier. Maskinen skulde indicere ca. 350 h.k. (60 nominelle) hvorved skibet forutsattes at ville gjøre en fart av regelmessig 11 mil - en voldsom fart i de dage for et saa litet skib. Prisen ca. 120.000.- kroner.

Bestyrelsen var selvsagt de samme mænd som for "Gangerolf" og "Mørejarlen" - man fandt valg overflødig i en saadan sak i de dage -. Forresten var der ingen gager eller tantiemer forbunden med direktørstillingen. Denslags bisaker er opfundet senere. Kontorholdet utførtes av Niels R. Parelius's eneste kontorbetjent herr P.W. Petersen, delvis som biarbeider mot en ubetydelig paaskjønnelse. En meget billig administration.

Efter fogd i Surendalen, herr Elsters ønske og anmodning blev miraklet med det aapne dæk kaldt "Str.Riddervold[2]" , og begyndte sin rute 2 gange ukentlig om Aure til Trondhjem den 1ste januar 1878.

Som før nevnt hadde herr Parelius i brev til Havana forespurt kaptein Ohlsen om mine egenskaper. Svaret kjendte jeg jo ikke. Følgen var dog at styrmandsstillingen paa "Riddervold" blev holdt aapen for mig til vi engang kom hjem, Der blev til den tid ansat en gammel styrmand fra Trondhjem, en av kaptein Heyerdahls gamle kammerater, midlertidig - og hvem jeg da avløste i slutten av november.

Mandskapet blev nu bestaaende av kaptein, styrmand, en bedstemand - hvis titel var lods - en matros og en gut. I maskinen: 1 maskinist og 2 fyrbøtere, i alt 8 mand, som da alle maatte hænge i, nat som dag om der skulde være haap for selskapets økonomiske balance. Heldigvis var der ingen utidig statskontrol som blandet sig op i bemandingsskala og arbeidstid. Alle hyrer var smaa. Som styrmand hadde jeg kr. 52.- pr. mnd. med halvpart i expeditionsgebyrer ombord, indtekt ved frimerkesalg og gebyr for medsendte frankerte breve 10 øre pr. styk. Der var nemlig ingen postmester eller postkasse ombord til at begynde med. Ialt blev mine Indtekter ca. kr.70.- pr.mnd. som svarte saa omtrent til min hyre paa "Gyda”, hvilket var forutsetningen.

Det første aar hadde skibet intet postbidrag, men efterhvert som publikum blev opmerksom paa dets præcision, kom kravet om at Kristianiaposten over Trondhjem likesom al anden post fra Trondhjem skulde sendes med "Statsraad Riddervold", hvis rute var sat i direkte forbindelse med jernbanen. Kravet blev indvilget, og skibet bevilget et bidrag av kr. 60.- pr. hel tur op og ned. Dette støttet noget, men ikke nok i den lange endnu magre rute. Det første aar bragte derfor et tap paa driften av ca. kr. 8.000.-. "Aller Anfang ist schwer." Utviklingen gik dog, ved maalbevist arbeide og streng økonomi, den rette vei, en ellers ukjendt foreteelse.

Ruten var lagt om Aure, utenom eller indenfor Tustna som veiret faldt, med anløp av Lurviken, Storø i Aarvaagsfjorden, Magerø og Hevnskjel i Hevne, Kongensvold i Værnes, Beian paa Ørlandet og Røberg i Stadsbygden. En lang og tyndt befolket rute, som tok ca. 11 timer fra by til by. Denne gik vi 2 gange ukentlig om vinteren. Ukens øvrige 3 dage laa vi stille i Kristiansund eller Trondhjem.

Det blev et nyt liv for mig dette at gaa i dagsfart paa Trondhjemsleden, kun tre mand at arbeide med og uvant som jeg var med den slags trafik. Det blev da ogsaa litt knubs at faa fra kapteinen av og til til at begynde med, klodset som jeg vistnok var. Han fordret at alt skulde gaa efter en snor og kom aldeles ut av balance naar der blev en liten diviation i hans anlæg baade i manøvre og arbeide. Vort tillæg i Kristiansund var Herlofsens brygge med baugen vestover. Han hadde sat sig i hodet at han vilde gaa igang forover med en gang naar klokken slog. Det blev da til at vi maatte sætte av med en baatshake for at faa baugen vist ut nødvendig. Dette var godt og vel i stille og uten paalandstrøm. Den første overhaling jeg fik var da fordi vi, 2 mand, paa forskibet ikke maktet dette. Jeg glemmer aldrig hvor uforskyldt jeg fandt dette, men svarte selvfølgelig intet. Om han hadde manøvrert fra bryggen med maskinen - noget jeg ved nærmere bekjendtskap fik ham til at gjøre - hadde vi begge været spart for at faa blodet i kok. Saadanne grin var imidlertid rene bagateller for mig imot den lykke at kunne være hjemme omtrent andenhver aften. Efterhvert blev vi dog fortrolig med hinanden. Kaptein Heyerdahl blev en bra mand at fare med, især efter at det begyndte at gaa fremad med selskapets økonomi.

En god støtte hadde vi en tid i førsel av transitgods fra Hamburg til Trondhjem. Den altid vaakne herr Chr. Johnsen hadde netop begyndt en forsøksrute Kr.sund - Hamburg, med sine to godsdampere "Meta" og "Forsøk”, i hensyn paa øversøisk klipfiskexport i korrespondance med Nord-Deutsche Lloyds dampere i Hamburg. Dette vistnok fordi han som de andre exportører fandt at de regulære B.& N.s dampere efter hans mening beregnet for høi frakt. Ruten gik godt en tid og dermed større varepartier i transit med "Str.Riddervold" fra Kr. sund til Trondhjem. Samhold mellom klipfiskexportørene varte desværre ikke længer end til B. & N. satte frakterne ned forat konkurrere den nye linie ut. Herr Chr. Johnsen fik skam til tak for sine ofre, og maatte slutte ruten. Det er desværre oftest saa mellem konkurrerende kjøpmænd. De benytter sig da av en øieblikkelig fordel og glemmer de lange løp.

Kaipromenade, personlig innkjøper og anstand

"Str.Riddervold" blev snart en meget populær damper baade i Kr .sund og paa leden. Den dannet jo ogsaa hovedforbindelsen med ytterverdenen, og præcis var den, altid i rute. Enkelte sa at kirkeklokken blev sat efter den. Ja, endog i Stortinget var dens driftssikkerhet, av Norges første arbeidsminister Str. Astrup, brukt som argument i debatten om Bergensbanens mulige endepunkt paa Lærdalsøren med fortsettelse pr. dampferge til Bergen. Han dokumenterte at Trondhjemstoget i det forløpne aar hadde været mere uregelmessig i sin gang end d/s "Str.Riddervold". Vi hjalp nu allikevel litt til med precissionen ved at regulere farten den sidste time eller lot den dype sterke dampfløite lyde precis paa slaget 6, som var ankomsttid efter ruten, selv om skibet endnu var nord i Dalasundet. Den hørtes allikevel godt over hele byen. De promenerende møtte like sikkert op paa kaien ved dens ankomst, især efter at tillægspladsen blev overført den netop paa den tid under bygning værende dampskibskaie ut fra Helsingalmenningen. Man møttes dels for at se det stolte skib, men maaske mest for at se hvem som hadde været saa heldig at ha gjort en reise til stiftsstaden eller endog med jernbanen til hovedstaden. En saadan reise ansaaes den gang for en stor begivenhet. Ja, like stor som en Amerikareise nu. Trondhjem var da i den almindelige bevisthet like saa langt borte og høit oppe som Kjøbenhavn og Paris nu. Skulde det være noget riktig fint saa maatte det minst komme fra Trondhjem, enda man vistnok kunde faa de samme ting i Kr.sund til vel saa rimelig pris. Naar derfor de gode fruer skulde ha en ny kjole, figurkaape eller hat efter le dernier cri', var tanken straks paa Jacob Matheson som i den forbindelse stod i klasse med "Magazin du Nord" i Kjøbenhavn eller "Printemps" i Paris, enda Morten Helsing eller Billiglarsen sikkert kunde skaffet de samme moderne saker paa stedet. Profeten i eget land - eller over bækken efter vand, gik igjen da som altid. At reise ditop ved hver anledning gik dog ikke an. Ulike lettere var det at gaa til styrmanden paa "Str. Riddervold" med sin bredde og længde, sit belte og sit høidemaal, med anmodning om at faa med nedover prøver efter ønske. Det gjorde jeg saa gjerne. Min opgave som styrmand blev derfor efterhvert noksaa alsidig. Min fritid under henliggen i Trondhjem var vel optat med utførelsen av alskens kommisioner. Dette var nu ikke bare av det onde. Direkte fik jeg insikt i de forskjellige forholde og kom i kontakt med mange dannede og elskverdige mennesker, som til gjengjæld for disse smaa tjenester ret ofte glædet mig med sin opmerksomhet ved givne anledninger. Indirekte bandt denne min ubetalte kommitionsforretning publikum til skibet, saaledes at naar den ene eller anden skulde til Trondhjem var det en selvfølge at reisen maatte gaa med "Riddervold" enda avgangstiden kl. 7 morgen ikke var særlig beleilig og bekvemmeligheten ombord heller ikke netop overdaadig.

En anden gren av min kommitionsforretning var at føre byens "bakfiske"[3] paa deres første trin bort fra hjemmet. Da som nu skulde jo de unge damer bort i pensionater eller til slektninge i Trondhjem, Kristiania eller videre sydover. De sidste var dog de færreste. Dørstokken til "Str.Riddervold" hvis styrmand av ængstelige fædre og mødre blev betrod at hjelpe de troskyldige lam tilrette, enten i tigerstaden Trondhjem eller paase at de uerfarne kom vel og vakkert med toget, som dengang avgik fra Trondhjem kl. 11 aften. Det var en morsom opgave, som selvfølgelig blev utført samvittighetsfuldt. For dem som havnet i Trondhjem blev "Riddervold" fremdeles det sikre mellemled mellem forældre og barn, og mange var de pakker og breve som veksledes paategnet "ved leilighet" uten at passere postvæsen eller fraktexpedition. Paa denne maate blev "Str.Riddervold" Kristiansundernes eget dampskib, som alle skulde benytte ved enhver anledning. Rederiet tapte intet derved.

Lurvika i Aure

Det første anløpssted paa nordgaaende var altsaa Lurviken, som vi da kaldte Laurvigen, i Aure. Peter Thams Buschmann eiet stedet, og drev en betydelig forretning der baade som landhandler og storkjøpmand. Det var nesten ingen gren av forretning han ikke befattet sig med. Han var en vel utdannet og storstilet mand, men mere sangvinsk end han mange gange burde være, og var derfor ofte uheldig i sine spekulationer. Landhandleriet hadde stor omsetning og gik sikkert meget godt. Gangen i hans store spekulation og kjøpmandsforretning var som følgende vilde vise mere hazardious. Paa den tid paagik et rikt sommersildfiske aarvist i hele Aure prestegjeld. Især var Kallandsvaagen, Foldfjorden og Aarvaagsfjorden sikre sildefjorde, hvor den fine fete sild fangedes med nøter i maanederne juli, august og september. Det var saa sikkert og indbringende at bønderne, som alle var delaktig i det ene aller andet notbruk, glemte alt som het gaardsbruk og lot det skjøtte sig som bedst det kunde ved kvinder og børn, som ikke var paa sildverking. Selv laa de "paa vaie" dag som lyse sommernat saalenge fisket varte. Søvn blev det ikke stort av. En liten blund, sittende i baaten, en gang imellem. Kun i kirken under prædikenen kunde de sove mere trygt, hvis da ikke den nidkjære prest Thormodsæther ga dem en vækker. Aurgjeldingerne likte iøvrig ikke denne prestens nidkjærhet.

Det er klart at den energiske Buschmann deltok i dette fiskeri med liv og lyst. Ikke saa at han personlig drev fiske, men han eiet flere notbruk, som paa hans vegne blev drevet av gode notbaser. Dertil kjøpte han i konkurance med tilstrømmende kjøpefartøier, hvad andres notlag fanget. Silden blev saa ganet, saltet og sat i utskibningsstand, for efterpaa at bli skibet til Danmark eller Tyskland, til at begynde med i leiede fartøier. Hans planer gik snart videre.

Med egne fartøier kunde der sikkert spares eller tjenes paa transporten. Han hadde før indkaldt bødkere fra Haugesundskanten i hensyn paa sit massebehov av tomtønder. Nu indkaldte han fartøibyggere fra Hardanger, gode træmaterialer var det nok av i Aure, og anla et skibsbyggeri paa Rotøen. Samtidig anla han et møllebruk ved elven paa prestegaardens grund i Theviken. Derved var kjeden komplet. Først fangedes silden hovedsagelig med egne notbruk. Dernest saltedes silden i tønder fra eget bødkerverksted, videre skibedes varen i egne fartøier og solgtes ved medsendt supercargo, som kjøpte korn for salgssummen. Dette førtes saa hjem til egen mølle hvorfra det færdige mel destribuertes paa kjøpmandsvis. Som man ser et stort projekt sat ut i livet. Desværre gaar ikke alt efter en snor i dette liv. Kommer der en knute paa et eller andet sted gaar det hele i staa. Saa ogsaa for herr Buschmann. Sildfisket mislyktes just som han hadde sat alt i sving. Det har senere heller ikke blit noget riktig greie paa sommersildfisket i Aure. Med Buschmann gik det hurtig nedad bakke i forretningerne. Det herlige landhandlersted, som var anlagt av hans far Johan Buschmann, som igjen var søn av provst Buschmann i Aure, blev solgt til fremmede. Han selv med familje utvandret til Oregon U.S.A. i mitten av ottiaarene, for der at søke sin lykke.

Paa den anden side av Aursundet laa kirken og prestegaarden, hvor som før nevnt presten Thormodsæther residerte og regjerte som en værdig og respektindgydende prælat. Han var elev av prof. Gisle Johnson og fulgte dennes teologiske retning til punkt og prikke, god kirketukt og ingen slinger i valsen. Det var derfor rimelig at han ikke taalte at fiskerne sov under prækenen. Paa den tid, altsaa i beg. av 80-aarene, blev der drevet en noksaa livlig propaganda for baptisme og metodisme med børsemaker Tande i spidsen, i og fra Kristiansund. Aurepresten var den mest ivrige til at bekjæmpe "vildfarelsen". Bevegelsen døde forresten av sig selv. Presten hadde sin motsetning i teologisk syn i sin klokker, den gamle rationalist Mogstad, som var nabo og bodde paa klokkergaarden Thevik. De to representerte hver sit teologiske tidsavsnit og tørnet ret ofte sammen om spidsfindigheter. Jeg husker blandt andet en gang da Mogstad under messefald midt paa blanke søndagen selv hentet nogen baller hø fra dampskibet og fik opstramning av presten derfor. Mogstad blev ikke svar skyldig og citerte Pontoppidan om hans tilladelse til at redde naboens okse om den var faldt i brønden paa en sabat. Mogstad var ellers en mæktig skikkelse og meget selvbevist. Det var ikke stort at gjøre for presten med ham. Han regnet iøvrig sine ahner fra Erik Blodøkse og Gunhild. Til bekreftelse herpaa reiste den gamle mand med egen haand en bauta i Foldalen i Troldheimen med inskription: "Reist av Gunhildsønnernes ætlinge til minde." (Gunhilds sønner mentes nemlig at være fordrevet og søkt sin tilflugt der.) Dette var klokkeren.

Doktor Hans Chr. Parelius hadde sin bolig "Solnær" rent idyllisk paa den andre (nordre) side av prestegaarden. Det var et voldsomt stort lægedistrikt han hadde at betjene, likefra den ytterste ugjestmilde Smølen til den venlige Valsøfjord. Dr. Parelius var en hædersmand i alle henseender. Han hadde kun en feil nemlig den at være snarsint. Naar til den kommer at han stammet og ikke fik et ord frem saalenge han var sint, forstaaes let at der kunde bli morsomme scener naar han trodde sig at være hentet i utide. Der fortaltes da han engang kom hjem fra en 2 dages anstrengende reise rundt Smølen, sulten og træt og glædet sig til hvile, allerede ved baatstøen blev møtt av en skydsbaat fra Valsøfjorden hvor en kone i barselnød trængte øieblikkelig hjelp. Doktoren blev saa sint med en gang at han bare begyndte med grimaser og ikke fik et ord over tungen. Og heldig var vel det. Det var sikkert ikke bare velsignelse han vilde ha sagt. Skydskaren som kjendte svakheten stod rolig og ventet nogen minutter intil bygen var over saa doktoren fik fremstammet: "Hensynsløst. Kona di kan vel vente til jeg faar spist litt." Balancen var der igjen og han var villig og venlig som ellers. Det er sikkert prøvsomt mange gange for en læge i et stort sjø- og landdistrikt og ingen bebreidet da dr. Parelius heller for hans smaa anfald. Han var med rette avholdt.

Det neste anløpssted var Storøen i Aarvaagsfjorden. Her residerte den gamle skikkelige Aarvaag alene med sin familje, uforstyrret av sine naboer. Han hadde bare en anfektelse, nemlig den at dampskibet skulde expederes paa søndag. Presten hadde dog trøstet ham med at St. Peter i sin tid ikke vilde gjøre nogen anmerkning paa hans rulleblad av den grund. Storøen i sig selv bragte som det vil forstaaes ikke stort i "Riddervolds" kasse, men som den laa, dannet den centrum for det noksaa folkerike, Torsetsundet, Dromnessundet, Stemshaug og Aarvaagsfjorden med bakenforliggende dele av Hevne.

Forretningen på Vikhals

Like ved Storøen paa den større Skarø ligger gaarden Vighals. Eieren, den gamle vinskibelige Paal hadde kun et barn - en datter, og som jordtaus var hun et attraaverdig gifte. Hun blev snappet av den spreke Hans Vaag fra Aursundet, som altsaa med hende fik den veldrevne, gjeldfrie gaard, mens de gamle tok undav et brukbart kaar. Hans tilhørte en slekt som av sambygdinger blev kaldt "storslage", fordi en prestedatter i længst forsvunden tid hadde nedlatt sig til at gifte sig med en bondegut og blit kone paa gaarden Vaag. Det var likesom adelsblod i familjen. Vaagslekten var ellers ansette i bygden paa grund av sin store dyktighet. Da den kraftige virkelystne Hans kom til Vighals fandt han snart at den lille gaard ikke var arbeidsfelt nok for ham. Sildfisket hadde han som alle Aurgjeldinger i blodet. Han satte derfor straks igang med notbruk. Dernest begyndte han med landhandel i litt større stil, med varekredit hos herr A. Ervik i Kr.sund. Han fik saa med dennes hjelp flyttet "Riddervolds" anløpssted fra Storøen til Vighals, og bygde kai for tillæg der. Det var den første i hele ruten. Ellers expedertes fra baat. Alt syntes saaledes at bare godt ivei, men Hans var desværre alt for godtroende og godhjertet til at bli en klok handelsmand. Han borget ut til alle som vilde ha kredit uten hensyn, i den gode tro at kunderne var like saa retskafne som han selv. Advaret mot denne handelsmetode svarte Hans: "Æ kain da it nekt dem naa lit kredit. Det e da bra folk." Saaledes blev omsetningen stor, men butik og kasse tok. Nye varer hos Ervik indtil denne maatte se litt paa saken og holde an. Han strevet som en slave fra morgen til aften, men fandt omsider ut at det ikke er saa let at være handelsmand som det for uindviede ofte ser ut. Forretningen døde efterhvert hen. De høitflyvende planer ogsaa og Hans faldt tilbake paa sit jordbruk. Jeg er ikke sikker paa om den gamle gudfryktige Aarvaag paa Storøen var litt skadefro over et saadant utfald. Den gamle Paal hadde altid set skeptisk paa det livlige forretningsliv paa Vighalsen og rystet paa hodet dertil. Dette var vel grunden til at han ikke hadde git Hans skjøte paa gaarden. Hvorledes det gik herr Ervik vet jeg ikke. Han var ellers en naadig kreditor, som vistnok tok den ærlige vilje hos Hans i betalingsevnens sted ved endelig opgjør. Hans tok saa for alvor fat med arbeide paa gaarden og dyrket ved eget arbeide hver tomme av den jord som hittil hadde ligget brak. Han var nødtvungen kommen til det resultat som mange før ham og efter ham, at det sikreste fundament for økonomisk velvære blir moder jord trods alt.

Op i klakken høit oppe i fjeldene paa fastlandet hadde Vighals sin sæterstøl. Det var en herlighet efter en streng opmarch at finde tilhold i Hans's velstelte sæterhus oppe mot den blaa himel. Min hustru og jeg var der flere gange og nød godt av vertens gjestfrihet, likesaa vore barn i sommerferiene.

Især barna har glade minder og taler ofte den dag i dag med velbehag om smaa pudsige episoder deroppe hos de hjertensgode snille folk.

Paa "Riddervolds" vei videre nordover passertes Kjørsvigbogen paa styrbord ved foten av den høie Ledalsfonna. Her bodde herr Just Wessel, en ætling av vor Tordenskjold. Litt skogbruk var hans næringsvei i al beskedenhet. Som bekjendt bodde flere av denne slekt i Hevne, Just Wessel paa Kirksæterøren, hvor han en tid drev stort skibsbyggeri, og Mogens Wessel paa Vinjeøren, med deres efterkommere, uten at nogen av dem gjorde tilsprang til at følge i sjøheltens fotspor.

Magerøen i ytre Hevne var det 3die anløpssted i rekken. Her regjerte Hans J. Strøm som en konge, og høvdingtype var han. En dyktig kar, som hverken sparte sig selv eller sine kvindelige og mandlige tjenere. Øen er ikke særlig stor, men danner allikevel god beskyttelse, mot vestlige vinde, til en god havn for mindre fartøier og baate i sundet mellem øen og fastlandet. Til herr Strøms eiendom hørte den noget større vestenforliggende Røstøen. Denne var og er godt skogbevokset, med træfang nok til husbruk, og ga ellers god støtte i foravling til den ganske respektable kreaturstand. Østersavl var ogsaa en herlighet ved sundene paa indsiden av øen, som bragte eieren pent utbytte. Røstøøsters var vel kjendt i Trondhjem for sin gode kvalitet. Herr Strøm vidste at ta sig godt betalt for den. Idet hele var Magerøen med Røstøen i den gamle Strøms hænder en herlig eiendom, som efterhvert bragte ham større og større velstand.

Foruten sit jordbruk drev herr Strøm, likesom herr Buschmann i Lurviken, sit landhandleri og ikke ubetydelige spekulationsforretninger i fisk og sild, men paa en anden forsiktigere maate. Han drev selv sine notbruk og var ofte heldig. Socialt ansaa han sig paa et noget høiere trin end sine medbygdinger - dels fordi han drev stor forretning og hadde en økonomisk sterk position, men maaske mest fordi han og hans hustru var fjerne eller nære slektninge av forlengst avdøde kaptein Lossius paa den tidligere nedlagte chefsgaard Lian i Hevne. Hans Strøm var ogsaa politiker. Paa et større folkemøte i Kristiansund, det var i vetostridens skarpeste dage i 1883, hvor hovedtalerne paa venstre side var Erik Wullum, Albert Jacobsen (skindfeld), Lindbo og flere, paa høire Rygh, prof. Ludv. L. Daae, Middelfart og andre, fandt Strøm ogsaa at maatte optræ. Efter at ha hørt paa de drevne folketaleres varme overbevisende utredning var han blit enig med begge parter - bad saa om ordet og endte sin tale med det forslag at kongen og stortinget skulde ha veto hver sin gang. Forslaget faldt uten votering desverre. Tænk om man hadde fulgt herr Strøms vise og "praktiske” raad. Hvor meget vilde ikke da ha set anderledes ut? Vi vilde været spart for riksret, parlamentarisme og al anden styggedom, som senere har fulgt i disses kjølvand. Herr Strøm blev selv saa skuffet at han senere, mig bekjendt, ikke optraadte paa den politiske arena blandt saa store mænd oftere.

Magerøen var ikke netop noget særlig indbringende anløpssted for "Riddervold", men her mentes det at man efterhvert kunde trekke nogen trafik til stedet over Hellandsjøen fra Indre Hevne med sin dengang daarlige kommununikationsforbindelse. Det har senere vist sig ikke at slaa til.

Fornemme jegere og direkterute Hitra-Hamburg

Vore anløpssteder laa alle paa indre side av leden. Paa den ytre side ligger Hitteren, Norges 2den største ø, med fjeld og skog i kupert terræng mot en skjæromkranset kyst. Paa indsiden vis a vis Magerøen ligger Indhitterens største og ledende gaardsbruk Havn, som da var anløpssted for Hamburger- ruten 1 gang ukentlig. Eieren, Kristoffer Strøm, var en bror av fru Strøm, Magerøen, og derfor, som bønderne sa: "Av storslaget". Hitteren er av fremmede bedst kjendt for sin hjortebestand og hjortejakt, som bringer jordeierne store indtækter i bortleie til sportsjægere. Først i 80-aarene hadde eierne av Akset, Havn, Balsnes og Balsnesaune, alle med tilnavnet Strøm, i fellesskap bortleiet sine jaktrettigheter til et dansk-norsk selskap med de danske grever Frijs Frijsenborg, brødr. Ahlfeldt Langeland, Wedel Wedelsborg, Daneskjold, Samsø, Kaptein Castenskjold samt kammerherre, senere hofjægermester Treschow Fritzøhus og godseier Løwenskjold, Fossum, som deltagere. Deres hovedstation var Havn, hvor herr Kristoffer Strøm overlot til dem hele sin store hovedbygning selvfølgelig mot god betaling. Her levte de et frit jægerliv. Jagten blev drevet som virkelig sport uten hensyn til antal av de lunefulde dyr de kunde feide. De skydde ingen strabads og var gode jægere. Især syntes hitterværingerne at grev Frijs var en god skytte. Naar jeg nevner denne hjortejagt i forbindelse med "Riddervold" er det fordi vi hadde den ære aar efter aar at føre jagtselskapet til og fra Havn som extraanløp, likesom jeg hadde den funktion at ordne med proviant til dem fra Trondhjem. Det var ikke forbud paa noget i de dage. Vi regnet det som en begivenhet naar det store jagtselskap, efter forutgaaende telegrafisk besked, med et dusin hunde, hundepassere og tjenere, samt bagage som fyldte halve dækket kom ombord i Trondhjem.

Det blev en god liten indtekt for skibet, men ogsaa mandskapet blev tilgodeset med gode drikkepenge. Det var ikke rart at de store herrer var velkommen. For mit vedkommende blev jeg godt belønnet for mine tjenester bl.a. efter endt jagt hvert aar med en hel hjorteskrott, selvfølgelig uten det mangetakkede jagttrofæ. Ved forpaktningstidens utløp forlangte eierne saa meget høiere avgift for fornyelse at dette selskap trak sig tilbake. De herrer Strøm ansaaes iøvrig at være noksaa grisk i sine forlangender. Hjortejagten blev nu bortleiet til et engelsk selskap. Det var sagt at de herrer Strøm maatte reducere avgiften. Leieren var den bekjendte Norgesven Seaton Carr. Den samme som omkom ved "Empress of Irelands" kollision med den norske damper "Storstad" i St. Lawrensbukten omkring 1920. Dette selskaps jagtkontrakt utløp saavidt vites efter at jeg hadde forlatt "Riddervold" i 1890.

Efter Magerøen kom Hevnskjel som 4de anløpssted. Øen er ganske stor og ligger ved mundingen av den lange Hevnefjord med sine sidegrene Snilfjorden og Aastfjorden og en vestlig gren til Kirksæterøren, som danner centrum for den store godt befolkede bygd Hevne. Eftersom det paa den tid ingen dampskibsfart var dertil skulde man kunde tro at Hevnskjel skulde bli et godt anløpssted, saa meget mere som Indhitteren laa nær indpaa med sit gode hjemmefiske. Dette slog ogsaa til og "Str.Riddervold" hadde megen hygge av denne station, som laa i ly for alt veir paa øens østside.

Nix og metermål

Den regjerende expeditør og handelsmand paa stedet var en herr O. Nikstad. Han var nylig kommen dertil og hadde ingen jordvei. Hans eiendom bestod av et beskedent hus, en ditto liten sjøbod og en brøstfældig expeditionsbaat. Av jordisk mammon hadde han svært litet, hvis man da ikke skal regne en sykelig hustru, som for det meste laa tilsengs, og et utal av unger, som aktivum. Herr Nikstad - han gik iøvrig over til at skrive navnet med X i første stavelse, vistnok for at imponere sine kunder - var en meget strevsom mand, som arbeidet sent og tidlig for at underholde sin store familje, og for at gjøre hver mand ret og skjel, retskaffen og ærlig som han var. Efter at "Str.Riddervold" optok anløpssted der begyndte det at bli lettere for ham. Fiskerne bragte sin hjemmefisk dertil i fersk tilstand, i motsetning til tidligere da de saltet sin fangst og solgte den som saltfisk. Herr Nikstad kjøpte al slags fisk av dem, og betalte mest mulig med varer og mindst mulig kontant. Han sendte fisken videre paa markedet i Trondhjem, hvor skibets expeditør, herr Jens Brodtkorb, enten omsatte den paa stedet eller solgte den videre langs Rørosbanen. Herr Brodtkorb oprettet ogsaa selv et ferskfiskutsalg over disk og efter vekt i Bratørgaten i det nu nedrevne sprøitehus. Herr Nikstad og herr Brodtkorb blev saaledes begge pionerer i den branche. Fisk var en billig artikkel i de dage - 20 øre stk for en stor guldflyndre, 20 øre pr. kilo for kveite, 25 øre for en storsei, og anden fisk i forhold, var den pris fiskerne fik og var tilfreds med. Om forhandlerne beregnet sig god avance blev det endnu meget billig mat for konsumenterne. Det er blit litt anderledes senere.

Herr Nikstad hadde ellers meget at kjempe med. Det nys indførte metriske system var endnu ikke gaat ind i folks bevisthet. Det var et svare arbeid for ham at gi hver enkelt besked om de nye værdier i forhold til de gamle ved hver liten forretning. Det hendte man vilde kjøpe 1 meter sirup eller: "Ei alen vendty - æ veit it ka det bli i kilo" osv. Nikstad var allikevel taalmodig, tok frem sin reduktionstabel, og for 99de gang gjorde sine primitive kunder opmerksom paa det rette forhold. Jeg gik iland en dag og blev over mens skibet gjorde sin tur til Trondhjem. Det var en sand fornøielse at se med hvilken verdighet han administrerte sin butik som ogsaa var hans kontor. Ved et bord sat hans betjent med en dryppende penn bak øret, en liten skaal med blæk i og en protokol foran sig. Chefen spaserte eftertenksomt frem og tilbake paa gulvet. Fiskeren foran disken skulde ha opgjør. Betjenten, som i parentes sagt var en stor skøier, fik ordre at læse op av konto, og det gjorde han med an og pr., debet og kredit, kanske uforstaaelige begreper for den troskyldige mand, saalenge at denne kun svarte: "Ja, det blir vel ret det da", og det blev det. Heldigvis var herr Nikstad en ærlig mand. Færdig med sin inspektion blev jeg invitert op i stuen. Det slog mig hvorledes den arme mand forsøkte at holde orden ogsaa der. Hans hustru laa som vanlig syk, hende saa jeg ikke. En slektning av hende styrte huset og med det store antal unger i de smaa bekvemmeligheter. For at lette hende i at holde orden hadde Nikstad forfattet et reglement, som var opslaat paa væggen og betitlet "hustavle". Der var en hel del detaljerte paragrafer av hvilke jeg kun husker en, nemlig den: "Fruen er fritaget for alt legemlig arbeide.” En bra ægtemand tænkte jeg og skammet mig selv. Herr Nikstad var ellers litt av en snob - maaske for at gjøre indtryk paa sine omgivelser. Jeg mindes ham en vintersøndag i Trondhjem - han spaserte rent majestætisk mitt i gaten under musikparaden, iført hvit straahat, stor graa ulster, litt for korte bukser, hvite strømper med sorte hælbøter paa i lavsko. Det virket litt komisk, men det forstod ikke herr Nikstad som sikkert trodde han var comme il faut i sit antrek. Men tilbake til mit besøk paa Hevnskjel. Opfordret til at bo under hustavlens strenge paragrafer over natten sa jeg: "Nei tak", og undskyldte mig med at jeg vilde hilse paa den staute gaardbruker Otto Cold som hadde sin velstelte gaard Sunnan, paa den anden side av sundet altsaa paa fastlandet. Herr Cold var av Trondhjems slekt. Hans bedstefar var skibsfører omkring aar 1800 og var med blandt de mange norske sjømænd som var holdt i prisongen (the prison) i England under Napoleonskrigene.

Jeg tilbragte en meget hyggelig aften hos den gamle hædersmand. Der maatte jo snakkes om noget. Han hadde især forkjærlighet for at fortelle om hjorten som søkte ned til hugene naar det var smaat for den om føde i marken om vinteren. Herr Cold var overhode naturelsker. En gang hadde han hat en stor kronhjort gaaende hele vinteren saa at si ind paa tunet, hvor Cold med egen haand foret den med hø av sin skralle beholdning. Dyret var blit nesten tamt til megen glæde for værten. Ut paa vaaren blev den mindre rolig, var ofte borte i dagevis, den kunde høres brøle ute i marken. Herr Cold, som vidste at det ædle dyr hadde andre interesser end mat fryktet for at den helt vilde forlate sit hospitz paa Sunnan og svømme over til Hitteren som saa mange hadde gjort før den, og fattet da den beslutning at legge den stolte hjort ned heller end at la den falde for en andens kule. Herr Cold sørget over hjortens utaknemlighet, men det var intet at gjøre derved. Naturen har sine uforanderlige love.

Paa den anden side av leden, som her er noksaa smal ligger den idylliske Aunøen, skilt fra Hitteren ved den gode smaafartøihavn Dypsundet. Aunøen eiedes av den gamle Søren Buschmann, en bror av gamle Johan Buschmann i Lurviken, Aure. Han drev eller hadde i allefald drevet en større handels og expeditionsforretning paa stedet. Herr Buschmann var imidlertid nu blit for gammel til at kunne følge med tiden. Forresten - naar har vel de gamle kunnet forsone sig med den nye tid og dens ideer? Den nye tid og de nye forholde har aldrig og vil vel aldrig bli rigtig forstaat av de gamle. Søren Buschmann var særlig bitter paa al den uretfærdighet som nu efterhvert tok fart under utviklingen. Han kunde blandt andet ikke forstaa at et brev til Kristiansund kostet det samme i porto som til Kristiania. Han hadde levet i sonetariffens tid da portoen til Finmark var en ort, til Kristiania 8 skill. Og for korteste distancer 4 skill., og glemte at taksten 3 skill. - 10 øre, trods alt var mindre end 4 skill. tidligere. Det gik raskt ute med hans forretning desværre og det prektige sted kom i andre hender, som aldrig formaadde at gi det dets gamle verdighet tilbake.

Hevnskjel blev som nevnt efterhvert et indbringende anløpssted takket være det store opland baade fra sjø og landsiden. Ret mange aar kunde det dog ikke gaa med Kirksæterøren som interessesfære. Det var jo en liten by. Her var kirken med den strenge prest Schelderup, som straffet de uheldige piker med tugthus. Her var herredets læge bosittende. Her var tingsted og sætet for den lokale administration, flere handelsmænd, nogen industriel virksomhet, blandt andre Tomassens garveri, og ikke at forglemme en god sparebank. Det kunde nok gaa an uten tidsmæssige kommunikationsmidler saalænge de gamle, som var vandt til at hjelpe sig selv, fik være upaavirket av nye mænd med nye ideer. Embedsmændene hadde sine egne bekvemme skydsbaate og fast baatmandskap, som ikke skulde ofres paa den nye tids alter. Handelsmændene med sine egne smaa fartøier til at føre sine varer med, bønderne som patriarker paa sine veldrevne gaarde, billig arbeidshjelp lønnet med litt penge og ellers klær, sko etc. og med 14 dages fritid til en marketstur midtsommers. Det var ro og tilfredshet over hele linjen paa gammel vis. Dette tok en ende.

I den første halvdel av 80-aarene fik bygden en ny virkelysten lensmand og med ham den nye tids krav, endda lensmand Hassel var politisk meget konservativ. Hans første opgave var at skaffe fast dampskibsforbindelse med Trondhjem.

Jeg vet ikke om bygdens folk netop vilde bli lykkeligere derved. Det har to sider at komme i nær forbindelse med en stor by. Han forsøkte først at faa "Str.Riddervold" til at anløpe der. Vi gjorde en prøvetur, men fandt at det vilde ta saa lang tid at vi med denne avstikker ingen passagerer kunde vente at faa mellem byerne, og maatte derfor opgi en saadan tanke som umulig. Lensmand Hassel gik saa igang med dannelse av et nyt selskap og det faldt noksaa let at samle aktier til en brukt og billig baat, som skulde forbinde distriktets lokalere dele indbyrdes, og med Trondhjem og Kirksæterøren som endepunkter. En ældre liten baat "Helene" blev kjøpt fra Bergen og sat i denne rute til bekvemmelighet for distrikterne, men til forargelse for os, som ansaa det som indgrep i vore rettigheter i det farvand. Den nye tid med konkurrance og brødnid var arrivert -, hvorved baade herr Nikstads og "Riddervolds" indtekter blev noget redusert paa det feldt.

Det 5te anløpssted var Kongensvold i Værnes, annex til Ørlandet. Gamle ærværdige skipper Wilgohs var til at begynde med eier av stedet og expeditør for "Riddervold". Herr Wilgohs var en gammel mand og overdrog omkring 1880 stedet til sin svigersøn, en skipper Reier Halvorsen, som derefter altsaa skulde være vor mand. Under lensmand Hassels aktion for nyt dampskibsselskap gjorde herr Halvorsen imidlertid felles sak med lensmanden, maaske mest for derved at kunne anbringe sin brorsøn som fører av selsk. event. damper. "Str. Riddervold" skiftet da sit anløp til Moltuen, som for os vilde gjøre samme tjeneste. Begge steder laa nemlig like ved hinanden ved mundingen av Imsterfjorden og Værafjorden. Moltuen er en stor og da meget veldrevet bondegaard med tilliggende herlighet av et aarvist rikt laksefiske. Stedet eiedes av den driftige intelligente enkefru Elena Berg, som drev sin eiendom saa godt at den tjente til mønster for sine omgivelser. Han var en søster av Hans Strøm paa Magerøen, og altsaa av storslaget. En av døtrene blev gift med vor i Trondhjem kjendte og høiaktede overlærer Benj. Lie, som til at begynde med var lærer i en skolekreds der. Baade Kongensvold og Moltuen var magre anløpssteder. Bygderne bak var fattige og jordveierne smaa. Kun naar sommersildfisket slog til kunde der være litt mere liv. Litt skogsdrift var der en periode inde i bunden av Værafjorden. Specielt husker jeg selbyggen Oll Persa Sesaasin[4] drev ut slipers[5] til Merakerbaneanlægget derfra. Mandskap og haardføre smaa selbuhingster fraktedes fra Trondhjem og tilbake med "Riddervold". Jeg glemmer ikke hvor resolut selbyggen behandlet sine heste. Dampskibets dæk var ikke særlig høit over føringsbaaten, men dog for høit for en hest til at spasere over. "Sesaasin" vidste raad. Han plaserte sig bak med en bjerkekvist og ga hest efter hest et litet rap paa et ømt sted saa de sprat over som gummibolde. Det gik hurtig og fornøielig om det end var litt grusomt.

Fra Moltuen gik turen skraa over fjorden til Beian paa Ørlandets vestpynt, og hvorfra den egentlige Trondhjemsfjord begynder. Stedet blev ved sin beliggenhet likesom terskelen for Trondhjem, knyttepunktet og anløpssted for alle ind- og utgaaende ruteskibe, som i begyndelsen av 1880-aarene foruten kystskibene nordfra og sydfra var følgende dampere i lokalruter: I Namsosruten "Namsen" (Kalæschevogna) kaptein Øien (Tjukmelka), og "Trio" kaptein Otto Sverdrup - den senere polarfarer. I Hitteren og Frøiruten "Nidaros" skipper B. Arnet. Dertil kom altsaa "Str.Riddervold" i rute Trondhjem - Kristiansund. Vi var som det sees, ikke svært mange, men mange nok til at Beian burde være et indbringende sted for expeditøren, om han skjøttet sine saker. Stedet som tidligere hadde tilhørt Østraats eier herr Holtermann, vistnok ogsaa en stakket tid herr sakfører Schultz i Trondhjem, eiedes paa omhandlede tid av to brødre Johan og Julius Iversen. Av den ene eller anden grund gik det snart ute med dem, og blev Beian i 1882 kjøpt og overtat av en ældre skibsfører herr Chr. Frost fra Trondhjem. Han beholdt Julius Iversen som handelskyndig da han jo selv ingen øvelse hadde i butik og vareomsetning. Selv tok han overledelsen som en riktig chieften, kjøpte gaarden Bakken til at forebygge konkurrance og forat faa litt jordvei til stedet, anskaffet notbruk etc. Han arbeidet ved klokskap og energi stedet op fra at være i forfald til at bli et blomstrende handelssted, og kunde ved sin død mange aar senere efterlate sig en ganske betydelig formue. - Sæt en dyktig skipperkaptein hvor de vil. Han greier braserne. Efter kaptein Frost’s død faldt stedet tilbake i forfald igjen. De forandrede trafik - og forretningsforholde gjorde ogsaa maaske sit dertil.

Som anløpssted for "Riddervold" var stedet ikke særlig betydelig. Der var formange at dele paa, og kapt. Frost var svært flink, eneraadende som han var, til at ta sine procenter for expeditionen.

Fersk fisk til Ravnkloa

Det strømfulde farvand omkring Beian var meget rikt paa alskens fisk. Flere av Trondhjems byfiskere fandt da paa at tilnyttegjøre sig "Riddervolds" regelmæssige og præcise anløp av stedet, og forla sin virksomhet dertil. Der var gamle Strand, hans to sønner Oluf og Carl, Chr. Ytterdahl og flere, som tok saa at si fast bopæl derute paa Garten og Beian, hvorfra de sendte sin nogenlunde ferske fisk med "Riddervold" til byen. Der tok deres koner imot, solgte fangsten fra Ravnklobakken, og sendte proviant, hvoriblandt den nødvendige lerke, regelmessig tilbake i tombrettene til sine mænd. Systemet virket godt. Trondhjem blev tilgodeset med fersk fisk, mens fiskerne blev velbergede folk.

Jeg nevner disse fiskere og deres koner, Lina Strand, Julie Strand, Marja Ytterdahl, Hanna Herstad, Lina Pettersen, som blandt flere, saavidt jeg vet var av de første som hadde fast plads paa Ravnklobakken, hvor de stod og frøs vinter efter vinter i kamp for tilværelsen - og mener at deres navne ikke maa glemmes naar Trondhjems ferskfisktilførsels historie en gang skal skrives. De var med rette blandt pionererne. "Str.Riddervold" maa ogsaa selvfølgelig være med.

Fra Beian østover ligger halvøen Ørlandet meer-umschlungen (omflødd). Grandviken med Bjugnfjorden paa sin nordre og leden med begyndelsen av Skjørnfjorden paa sydlige, indre side. Det ligger som en barrier, til beskyttelse for Trondhjemsfjordens indløp ved Agdanes, skapt av alverdens store bygmester i de mange og lange geologiske perioders forløp ved hjelp av den sterke strøm ut fjordmunningen møtt av sterke vinde fra havet. Halvøens jordsmon, skjelsand, bekrefter dette.

Til at begynde med er landtungen meget smal, flat og lav. Saa smal at de middelstore gaardsbruk skjærer over hele tangen fra hav til hav, og saa lav at den lange husrekke Grande og andre gaarde, paa litt avstand ser ut som var de bygget paa vandet. Landet blir efterhvert bredere østefter, og hæver sig noget en halvmils vei fra Beian, men er fremdeles flatt som Jæren. Her begynder jordbrukene og gaardene at ta større dimensioner - som fogedgaarden Brækstad og prestegaarden Viklem, hvor den ærværdige middelalderlige stenkirke staar - og dermed er vi paa historisk grund.

Længere øst har vi skrivergaarden under det lave avrundede fjeld Larbern, lensmandsgaarden, doktorboligen etc. med ridderborgen Austraat under Røstafjeldet, som avslutning.

Her regjerte som bekjendt fru Inger Ottarsdatter Rømer - Olaf Engelbregtsøns erkefiende, med makt og velde i det 14de eller 15de aarhundrede. Stedet var allerede i Olaf Trygvesøns dage et hærresæte, og tilhørte Finn Arnessøn paa Magnus den Godes tid. Her er ellers ikke stedet til at gaa videre ind paa Austraats interessante historie fra middelalderen.

Først i ottiaarene eiedes stedet av den driftige Ole Riise, oprindelig fra Riise i Opdal, som omkring 1885 solgte den klassiske eiendom til cand. Johs. Tommassøn Heftye.

Det fremgaar av forannevnte at Ørlandet var sæte for fogderiets (Fosens) øvrighet. Den gamle skriver Carl Paaske og den gamle lensmand Buaas (pappa Buaas) var der i hele sit liv og blev likesom bygdens fædre - avholdt av alle. Fogderne Jørstad, Kraby og Floer, likesom provsterne Hansen og Moe, samt lægerne Heiberg og Smith, løste hverandre av i hver sit tørn i deres embeder.

Ørlandet var en ganske godt befolket bygd. Ørlændingerne var og er dyktige, haardføre men stridbare folk, sannsynligvis en følge av de haardføre klimatiske forholde derute, utsat som landet er for alle vinde, og nesten uten busk eller træf naar Austraatskogen - en liten top furu - undtaes.

Deres levevei var sjøbruk og jordbruk. Lofotfiske om vinteren og sildfiske og sommeren. Skjørn og Bjugnfjordene var saa at si aarvisse i de dage. Johan Bojer har sikkert tat sin model til "Den sidste viking" fra Rissen, hans eget hjemsted, men han kunde like godt tat den fra Ørlandet, hvor de var lofotvikinger alle tilhope, indtil de efterhvert ga ævret op og la sine kræfter i jordbruket som mere lønsomt og mindre vovsomt. De arbeidsomme ørlændinger har siden den tid mangedoblet sin jords avkastning og derved dannet et sikrere grundlag for bygdens økonomi end det vilkaarlige fiskeri kan gi.

Ørlandets meieri – melk til Kristiansund

I denne forbindelse skal en meget entrepenent gaardbruker, herr Arnt Haarberg, nevnes. Paa den tid - omkring 1880 - var meieridriften i sin barndom. Jeg vet ikke om der idetheletat fandtes noget virkelig bygde - eller handelsmeieri nordenfjelds. Efter konferance med Selskapet for Norges Vels konsulent, den gamle stipendiat Bruseth, reiste herr Haarberg en aktion til at gjøre et forsøk paa Ørlandet. Det lyktes ham efter meget arbeide at faa en flerhet av bønderne med paa eksperimentet med det resultat at et litet avkjølingsmeieri blev anlagt ved Brækstadsjøen til et famlende forsøk. Det var ikke stor stasen. Bestyrerinden, Brit Haugens hele arbeidshjelp var siger og skriver kun en pike. Herr Riise paa Austraat var ikke deltager. Han anla tvertimot et lignende meieri paa sin eiendoms for sig selv og sine nermeste naboer. Det er ikke let at gaa foran i en alvorsdyst, men herr Arnt Haarberg blir dog pioneren, grundlæggeren for Ørlandets Meieri, som har utviklet sig til at bli Statens Meieriskole med et kvart hundrede elever idag.

Et tiltak som blev gjort noget tidligere for at skaffe Ørlandets møllebruk mislyktes desverre. Paa det flate Ørland findes der naturligvis ingen elv eller foss til at skaffe kraft. Derimot er der vind nok. Paa denne omstendighet besluttet nogen foretaksomme mænd at anlægge en vindmølle for derved at bli selvhjulpen i mølleveien. Indtil da, vel ogsaa senere, maatte de fare til nabobygderne for at male sit korn. Selskapet dannet, satte man sig i forbindelse med en kyndig bygmester i Trondhjem, hvorefter man besluttet at bygge en tidsmæssig veirmølle paa gaarden Vik. Møllen blev bygget, men vilde desværre ikke gaa efter forutsetningen og blev nesten med en gang nedlagt som uanvendelig. Den samme bygmester bygget ogsaa i sin tid en bro over Nidelven, der hvor den nuværende bybro ligger. Her var ogsaa bygmesteren uheldig. Broen blev revet ned av strøm og Is. Disse to bygverkers uheldige skjæbne ga anledning til den hjerteløse folkevits: "Han Olsen han bygd broer som gik og møller som stod."

Bygdens forbindelse med yterverdenen - naar det langt ute liggende Beian undtas - var og er Brækstadsjøen eller som det siden heter Brækstad. D/S. "Nidaros" i Hitter- og Frøyruten hadde anløp der ind og ut to gange i uken paa sin vei rundt Skjørna og videre med en tid av 5 a 6 timer til Trondhjem. En saadan kommunikation kunde jo ikke tilfredsstille den utviklingskraftige bygd i lengden. Baade var "Nidaros" liten og utidsmæssig - anløpene for sjeldne og reisetiden for lang. Det var da kun rimelig at folket - til og med herredsstyre, indgik med høflige men indtrængende anmodninger til "Str.Riddervold"s rederi og fører om at forlænge det "aristokratiske" skibs rute til Brækstad. Det gik lit trægt at faa kaptein Heyerdahl med herpaa av 2 grunde. Den ene var at vor rute derved blev mindst ½ time længere. Den anden var at Brækstad var et utsat sted at expedere paa naar landvindstormen blaaste som værst, og det var jo ofte. Embedsmændene stillet sig kjølig til en saadan konkurance med deres ven kaptein Arnet paa "Nidaros". De hadde jo desuten sin store paalidelige tingbaat med dens skydskarer at ta hensyn til. Alle disse vanskeligheter overvandtes efter et par aars tid, og "Riddervold" optok endelig Brækstad som fast anløpssted i 1880.

Var vor kaptein lidt engstelig for expeditionsforholdene saa var ikke det saa ganske ugrundet. Et mere utsat sted fandtes neppe paa den ganske norske kyst. Utgrundt lang vei, landvindstorm uten ende om vinteren. Forbindelsen maatte altid ske i baat, men her kom Ørlændingens haardførhet til hjelp - baade mænd og kvindelige passagerer, som meget ofte maatte lempes i baaten hver gang den var jevnhøi med skibets række paa sjøerne. Det gjorde ingen forskjel om aristokratiets damer var iblandt. De maatte gaa samme vei og fandt sig igjen som en bylt blandt kasser og melsække i baaten, for senere ved landingen i den flaa fjære mange favne fra land at maatte bli baaret til det tørre paa kraftige mænds rygge gjennem rullende bølger. Dette var de passive - men de aktive da - de mænd som skulde bringe folk og fæ levende, og alt gods i behold til og fra borde. Bedre sjøfolk findes ikke paa Guds grønne jord eller vaate hav. Jeg taler av erfaring.

Alt er imidlertid relativt og tidsbundet i dette liv. Man blir vant til alt. Disse forholde var uomgaaelig for 40 - 50 aar siden. Jeg tror neppe man vilde faat mange passagerer paa de vilkaar nu om stunder.

Expeditørene Haftor Svee og Joh. Brækstad maa i denne forbindelse ikke glemmes.

Brekstad blev et godt indbringende anløpssted. "Str.Riddervold"s bedste. Ikke bare Ørlandet, men ogsaa nabobygden Bjugn tilnyttegjørde sig efterhvert den raskere forbindelse over Brekstad med "Str. Riddervold" til Trondhjem.

Den fornemste forretningsdrivende der var L. Hegstad paa Erviknesset. Han var en foretaksom mand og drev ganske stort med notbruk, lofotexpeditioner, landhandel, og var sterkt interessert i al bygdens fremgang. Naar bygdernes honoratiores tilfældigvis gjorde byreise sammen, plaserte de sig straks hvis veiret tillot det paa kommandobroen, hvor konversationen om distriktets ve og vel snart blev livlig ved et glas god vin. Herr Hegstad var mistenkt for at ta munden vel fuld - ikke av vin - men naar han fortalte sine venner fra Ørlandet hvilken utvikling jordens avkastning og hvad dermed staar i forbindelse, hadde tat i Bjugn. Engang fortalte han at han paa et aar hadde skibet 20,000 tylvter egg. Da foged Krabye og Ola Riise hørte dette saa de paa hinanden og smilte. Herr Hegstad, som misforstod, trodde de gode herrer ikke fandt dette var noget at snakke om, la resolutt "tønder" til. Men da blev det for meget. "Skaal Hegstad, for hønsene i Bjugn som verper 20 tusen tylvter tønder egg paa et aar. Herr restauratør, et ekstra glas vin paa den."

For ørlændingerne blev forbindelsen med Kristiansund snart uundværlig om ikke for andet saa for at føre meieriets melk dertil. Ørlandets meieris melkutsalg i Kr.sund blev det første, faste utsalg av melk i denne by. Saaledes gaar de forskjellige faktorer haand i haand paa utviklingens bane.

Fra Brekstad gik turen forbi Agdenes og Rissen med Reinskloster, til Røberg i Stadsbygden som sidste anløpssted. Om dette anløp er der ikke mere at si end at staværingen var "Fjølg" og med "pargas" som fyldte hele fordekket, uten at gi stort i kassen. 45 øre pr. billet monner nu ikke stort, men ga mig som styrmand nok at bestille den timen det tok til vi laa betøiet i elven.

Vort ankomstklokkeslet efter ruten var 6.0 eftm. mens vor ankomst til Kristiansund med like mange gangtimer, nemlig 11, var sat til 5.50. Det var lokal tid i Norge paa den tid. Tidsforskjellen Kr. sund og Trondhjem var 10 min. Egentlig burde vel da ankomsttiden været 20 min. forskjellig pro og kontra, men i betraktning av at strømmen ut fjorden, fra de store elve bak, var sterkere end flodstrømmen ind, nivillertes forholdet med de 10 min. Og præcise var vi, som en gang før nevnt, saa det blev et ordsprog: "Præcis som "Riddervold"."

Efter disse indgaaende - hvis man vil – subjektive bemerkninger om "Str.Riddervold"s tilblivelse og dens rutefart mellem Kristiansund og Trondhjem fra 1ste januar 1878 med kapt. Nic. Heyerdahl som fører og undertegnede som enestyrmand fra 1ste november samme aar, gaar jeg over til lokalrutefartens videre utvikling paa Nordmøre med Kristiansund som centrum.

Stillingen var da den at der var 3 forskjellige men samarbeidende selskaper, praktisk talt tilhørende samme parteiere, om end i forskjellig forhold indbyrdes.

Der var D/S. "Kristiansund" med konsul Knudtzon som eneeier, "Gangerolf" og "Mørejarlen" med Niels R. Parelius, Parelius & Lossius og Chr. Johnsen som eiere. Det 3die selskap i rækken blev nu D/S. "Str.Riddervold". I dette selskap var samtlige forannevnte firmaer ledende interessenter. Men da kapitalen kr. 120.000.- ansaaes ganske stor paa den tid, tok de likesaa godt nogen andre utvalgte samfundsstøtter med.

Blandt disse skal nevnes herr o.r.sakf. Ole Furu[6], senere statsraad og tilslut amtmand i Akershus . Foruten ham doktor Rasmus Brodtkorb, senere statsfysikus i Kr.sund og skibets fører kapt. Nicolay Heyerdahl. Den sidste med en part av kr. 12.000.-.

Som Kristiansunds 4de lokale rederi dannedes i begyndelsen av 1880-aarene (83?) et interessentskap under navn "Møre Skjærgaard Dampskibsselskap" med formaal at befare kyststrekningen med anløp av alle fiskevær fra Smølen i nord til Bud i syd med Molde og Romsdalen bak, og derved legge disse gode bygder til byens opland.

Den ledende ved selskapets dannelse var kjøpmand Arne Arnesen, født bergenser[7] , godt støttet av skomaker Søren Næss, en indflyttet Romsdaling. At skaffe fornøden kapital for den nye tids mænd var ikke saa let. Hele forsøket hadde vistnok ogsaa strandet hvis ikke tilfeldet var kommen tilhjelp. Den mektige konsul Knudtzon hadde en fætter, kapt Stuhr gaaende ledig. Den kloke Arnesen fandt da paa at foreslaa for herr Knudtzon at kapt Stuhr skulde bli fører om konsulen vilde tegne den manglende kapital.

Det lykkedes. Et nogenlunde passende skib ved navn "Louis Palander," som gik i rute mellem Kalmar og Øland blev indkjøpt og sat ind i de første lokalruter, Kristiansund - Romsdalen, Kristiansund - Smølen vekselvis. Damperen fik navnet "Nicolay H. Knudtzon" til ære for konsulen. Ruten syntes vel begrundet i de dages ikke særdeles behagelige komunikationer. Specielt var det av stor virkning at ruten blev lagt og reklamerte med at gaa indenskjærs paa den saa meget frygtede Huatadviken. Indenfor forbi Stemshesten blev det nu vel ikke. Stykket mellem Svartoksen og Hoppelen er aapen nok, omend betydelig kortere end veien utenom Kolbeinsflua. Saavidt jeg husker blev ruten til at begynde med opsat med en to dages tur paa Veblungsnes eller Aandalsnes hvor en av direktørerne hadde teglværk, og en todages tur paa Erisfjorden. Den 3die tur i uken jordes paa dagen rundt Smølen med anløp av Tusteren paa retur. Om sommeren blev en av turene om Molde opsat med avgang fra Kristiansund lørdag aften og retur mandag morgen, i hensyn paa de mange landliggere fra Kr.sund som hadde sommerophold paa Fanestranden. Det var nemlig blitt mote i Kr.sund den tid at de mest eksklusive lot bygge sine villaer paa den skjønne Fanestrand. Jeg nevner Hans Lossius paa Elsaas, Rasmus Parelius paa Lergrovik, statsraad Astrup paa Kviltorp, Chr. Johnsen paa Retiro og Niels Parelius paa Lubbenes - alle vidunderlig vakre steder med front mot Romsdalens storslagne Alpepanorama.

Under en noksaa alvorlig handelskrise i ottiaarene maatte ret mange av kystens fiskevær som hadde tilhørt Kr.sundske firmaer i generationer skifte eiere. Især var værene nord for Frøya paa flyttefot. Et av de betydeligste "Sulen" blev saaledes kjøpt av kjøpmand Arne Arnesen, som var den ledende i "Møre Skjærgaards Dampskibsselskap" for Kr.sund, og en meget formuende mand. Fiskerbefolkningen i værene og omliggende distrikter var sterkt misfornøiet med sin livegne stilling til væreierne - et forhold som bekjendt nu er ordnet ved væreierloven - og søkte derfor gjerne sine forbindelser utenom disse i Trondhjem og Trondhjemsbygderne, hvilket støttedes godt av at deres eneste dampskibsforbindelse gik ind byfjorden. Skulde derfor Kristiansund beholde sit tak i Frøya, maatte der en dampskibsforbindelse til. Det blev herr Arnesens opgave paa væreiernes og Kristiansunds Handelstands vegne at faa dette istand. Som direktør for "Møre Skjærgaards Dampskibsselskap" i forbindelse med sin indflydelsesrike stilling som stortingsmand faldt ordningen ham ganske let, saa meget mere som D/S. "Nic.H. Knudtzon"s Romsdalsrute godt taalte en indskrænkning til fordel for Smølarutens forlængelse utenom Hitra til Frøya.

Jeg tror ruten paa Frøya sattes op i 1886 og var begyndelsen til den av Møre fylke nu underholdte rute paa Frøya.

Frøyværinger og befolkningen i de ytre Fosenbygder lot omtrent samtidig bygge sin egen damper som fik navnet "Rein" og som avløste gamle damper "Nidaros" i dens rute mellem Frøya, Hitra, Byfjorden paa Trondhjem og blev saaledes Fosen Dampskibsselskaps første dampskib.

I decenniet 1880 - 90 gik utviklingen raskt for sig, i alle henseender, baade politisk, komercielt og postalt. Sammenhengende jernbaneforbindelse Kristiania - Trondhjem blev aapnet i 1880. Efter den tid gik praktisk talt all post fra utlandet og Kristiania den vei over Trondhjem til Kristiansund og Aalesund. Ved at "Str.Riddervold" avgik umiddelbart efter togets ankomst til Trondhjem var posten kl. 6 aften i Kr.sund - 24 timer fra Kristiania. Men her blev det foreløbig stands for Aalesundspostens vedkommende. Denne sendtes videre i en landposts langsommere tempo til Aalesund. Dette var selvfølgelig litet tilfredsstillende for Aalesund. De driftige Søndmøringer kunde jo ikke i længden finde sig i dette misforhold.

Efter aarelange underhandlinger og forslag paa forskjellige maater at rette herpaa, bl.a. ved at sende Aalesundspost fra Trondhjem med lastebaatene "Bjørgvin" og "Fiskeren" i deres efter omstendigheterne ganske regelmsssige rute langs kysten - blev den nuværende Battenfjordsrute det endelige resultat. Dette aapnedes i 1890 av "Str.Riddervold" som undertegnede hadde den ære at være fører av paa den tid.

Der var ogsaa et andet alternativ til at begynde med, nemlig over Isingvaagen og Frena. Distancen til Molde vilde blit den samme. Statsraad Astrup bl.a. foretrak dette i hensyn paa den masse dyrkbare jord paa den vei. Battenfjorden blev dog endelig valgt. Det var forresten ymtet om at der var gaat politik i denne sak som i alt andet i de dage, ja nu ogsaa. Herr Ole Furu, "Riddervolds" ledende direktør, var nemlig Astrups argeste motstander i politikken. Det skulde maaske ikke mere til. De var iøvrig begge udmerkede mænd og stærkt samfundsinteresserte. Statsraad Astrup har som bekjendt ofret store summer sikkert helt uegennyttig, i Svanviken paa sin ide – jorddyrkning.

Fra Battenfjorden kjørtes posten med hesteskyds over Furseteidet først til Strande - senere til Hjelseth, hvor Søndmørsdamper paa sin vei fra Veblungsnes via Molde til Aalesund korresponderte. Det var ofte haardbart om vinteren for hest og postfører at komme frem i rette tid over eidet. Nu er jo veien omlagt, og lukkede biler helt frem til Molde erstatter hest og kar. Ved denne ordning fik imidlertid Aalesund sin Kristianiapost paa kontoret om morgenen paa samme tid som Kristiansund, og alt blev saaledes saare godt.

Paa Nordmørsfjordene hadde utviklingen bragt det derhen at "Gangerolf" fik sig tildelt Sundaleruten alene. "Gangerolf" var jo den bedste baat, og det var derfor kun rimelig at den blev sat i det distrikt som gav den største trafik.

Rute til Surnadalsøra?

Surendalingerne som maatte nøie sig med "Mørejarlen" og "Kristiansund" var ikke særlig fornøiet med at skulle være stedbarn, hvilket om ikke netop rimelig, var dog forstaaelig. Der ulmet misfornøielse i dypet av disse bygdestolte folk. Der ymtedes stadig om at "Vi anskaffer et dampskib for os selv". Der var imidlertid blit med ønsker og snak indtil føreren av "Mørejarlen" misfornøiet med at finde sig tilsidesat da jeg i 1897 fik D/S. "Riddervold" at føre. Han mente nemlig at han som eldre funktionær i selskapet burde hatt fortrinnet og faat denne hædersfulde og meget eftertraktede stilling. Han sa helt aapent og ærlig at "Mørejarlen" kunde være god nok for mig. Heri hadde han maaske ret. Jeg vilde i allefald takket ogsaa for en saadan forfremmelse fra styrmand paa "Riddervold" til fører av "Mørejarlen".

Alt har imidlertid sin aarsak. Kapt. Olaus Kvande ansaaes for at være en dyktig nok mand, men hadde, værst for ham selv, den uheldige egenskap at være mere egenraadig - ofte arrogant likeoverfor sin direktion end godt var. Dertil mere lunefuld likeoverfor publikum end passende var for en passagerbaatfører. Denne omstendighet var vistnok den egentlige aarsak til at han blev forbigaat den gang.

Tilfeldigheterne leder saa ofte i livets forholde. Forannevnte omstendigheter førte til at kapt. Olaus Kvande, uten at forlate sin stilling i selskapet, tok ledelsen i Surendalsbøndernes hær i deres planer om at anskaffe en bedre baat i deres fjord, altsaa i konkurrance med hans eget selskap. Han hadde tegnet ganske mange aktier, men der hadde allikevel neppe blit noget av det hele den gang hvis ikke herr Chr. Johnsen, Kristiansund, hvis protege Kvande var, hadde kommet til hjelp.

Der bestiltes imidlertid dampskib ved Kristiansands Mek. Verksted. Dette var litt større end "Gangerolf", og vilde ha tilfredsstillet Surendalsfjordens bønders ønsker. Men apetitten kommer ofte med spisningen som bekjendt. Endnu før kjølen var strukket kom en ny plan op, sandsynligvis utkastet av herr Chr. Johnsen som paa den tid var formand i de netop sammensluttede rederier: "Kristiansund", "Mørejarlen", "Gangerolf" og "Str. Riddervold" under navnet "Kristiansunds Dampskibsselskap". Denne plan gik ut paa at gjøre den nye damper noget større og sette den ind i Trondhjemsruten ved siden av "Riddervold", hvorved der blev 6 daglige ruter paa Trondhjem, hvilket jo var idealet i postal henseende inden baade Aalesunds og Kristiansund forretningsstand.

Dette skedde, men dermed var Surendalingerne ikke fornøet. Tiden var imidlertid med disse manøvre blit moden til at ta rutefarten paa Nordmøre op til indgaaende behandling i stort fellesmøte, som avholdtes i Kristiansund i aaret 1900 eller maaske i 1901, hvor bygderne var vel representert. Det endelige resultat av dette møte efter behørig diskution, underhandlinger og kommitearbeide, som vanlig under slike omstendigheter, blev et aktieselskap ved navn "Nordmøre Dampskibsselskap" med aktionærer paa bygderne og i Kristiansund, og med en direktion som representerte begge elementer.

Da den nye damper var færdigbygget i Kristiansand, fik den navnet "Nordmøre" og blev sat i rute delvis paa fjorden og til at begynde en tur ukentlig paa Trondhjem - den ene uke som fortsættelse av Surndalsruten, den anden av Sundalsruten. Altsaa Kapt. Chr. Thorsens plan for "Gangerolf" fra 1877.

Det var hengaat 13 aar, men kapt. Kvande hadde naaet sit maal, at føre dampskib paa Trondhjem.

Rivaliseringen fortsatte nu paa en litt anden maate. Nu gjaldt det kun hvem av os kunde opdrive det bedste resultat av skibets drift, og det var jo bare prisværdig.

Jeg blev imidlertid ikke længe paa arenaen. Livet paa fjorden blev mig, ung som jeg endnu var, litt for tamt og uten muligheter for personlig utvikling. Tilskyndet dertil av mine velyndere Statsraad Astrup, konsulerne Nic. H. Knudtzon og Ant. Jenssen med andre formaaende mænd som i aarenes løp hadde været mine passagerer, gik jeg i sommeren 1891 igang med at danne rederi for et større seilskib som skulde anbetroes mig som fører. Kapitalen kr 1500 blev ganske hurtig fuldtegnet og bygning av skib kontrahert med hrr. Russel & Co., Greenock. Det blev færdig midtsommers 1892. Med dette herlige skib tumlet jeg saa rundt i verden i hele syv aar inden jeg kom hjem til Norge igjen.

Under den lange tid jeg var borte og efter den tid har dampskibsfarten paa Møre utviklet sig med rivende fart indtil nu da samtlige lokale dampskibsselskaper mellem Stat og Trondhjem er sammensluttet til et eneste stort selskap under navnet "Møre Fylkes Ruteselskap" med hovedsæte i Molde, hvor direktør Stenmarck er administrerende med avdelingskontor i Kristiansund og Aalesund.

Denne utviklingsgang har jeg ikke hat anledning at følge i detaljer. Det synes mig dog at tiden nu maatte være inde til at skrive Møre Fylkes sjøværtskommunikationers historie inden alle gamle er døde.

For Nordmøre vil nok direktør Wærdahl være den bedste kilde. I Molde og Aalesund kjender jeg ingen. Der findes vel gamle mænd med god erindring ogsaa der.

 

Trondhjem juni 1932.

 

Noter:

[1] Se Thor Holtens artikkel om DS Str Riddervolds forlis i Årbok for Nordmøre museum 2014

[2] Skipet ble oppkalt etter den nylig avdøde konservative stortingspresident, minister og Nidaros-biskop Hans Riddervold (1795-1876).

[3] Backfisch; ung pike i tenårene. Tysk for «steikefisk», fisk som er for liten til å kokes, jfr. smårips.

[4] Setsaas er ei slekt fra Selbu i Sør-Trøndelag, med navn etter gården Setsås på Selbustrand

[5] Av engelsk «sleepers»: sviller av furu, underlag for jernbaneskinner.

[6] Se Kildeskrift nr. 3 om Ole A. Furu

[7] Arnesen var født 28.7.1847 i Uskedal i Kvinnherad

Scroll til toppen