Festiviteten

Tilblivelseshistorien er omtrent like lang som KRIFAST sin, og i et slikt perspektiv er det heller ingen grunn til å gi opp tanken om at byen snart kan få reist et større opera- og kulturhus, kanskje også med museum, slik at ærverdige Festiviteten kan få en ny rolle som avlastnings-kulturhus.

35 år tok det å få reist bygningen. Tomta kom tidlig på plass, men ble mest brukt til naboenes klestørk. Kvartalene rundt ble nemlig bygd ut først. Etter 26 års bruk ble Festi­viteten så sterkt skadd av brann­bomber i 1940, og særlig gikk det ut over taket og festsalen – og det avanserte varm­luft­systemet. Ved gjen­oppbyggingen ble det brukt krisematerialer og enkl­ere løsn­inger. Sceneåpning og dekor ble mye mer hverdagslig. Men i foajeen – eller foyern som gutta boys sa – kan vi fortsatt nyte synet av på­fugler, kenguruer og ekorn i gips­ornamentikken. ”Enestående antikk ut­smykn­ing,” brukte restauratør Westerheim å skrive i sine annon­ser på 1980-tallet. Her var Kafé Kristiansund under krigen. På ytterveggene finner vi relieffer av byens segl og Grip fyr. Bygget ligger høyt og staselig, i utkanten av park­området med Bræinlunden og Kunstforen­ingen (tidligere Museet). Det er et riktig stort hus, fra det en gang så rekvisittspekkede mørkeloftet til den gamle vaktmesterleiligheten i potetkjeller er det fem høye etasjer. Publikumsareal­ene er vakre og oser av fordums storhet og stolthet, mens det inntil årets gjen­åpning var skum­lere og mer forfallent bakom scenen.

Smått og stort

• Å komma i billettluka”: Under krigen ble billettkontoret innafor luka ved siden av hoveddøra brukt som fyllearrest. Etter at Caroline kino­senter ble ombygd til Petrokonferansen i 1987, ble billettsalgboksen derfra flytta opp i Festiviteten, men forsvant heldigvis snart.
• I 1943 var det barneskole i Klubben.
• I perioden fra 1940 til Kinohallen ble bygd 1954, fortrengte kinodrifta annen aktivitet i Festiviteten, og ødela for forsøkene på å få i gang et amatørteater. Etter at ny-kinoen kom, var det fortsatt sporadisk kino i Festiviteten, til slutt var det bare husmorfilm; gratis formiddagskino med TV-kjendisen Knut ”vaske-Bjørnsen”, på lerret og scene samtidig.
• På 60-tallet var det skomakerstue i kjelleren der gutter fikk lære å reparere sko.
• Vevstuen Lovis, dvs. systua til Klara Larsen og gullsmed Unhjem var de siste småbedriftene med verksted i huset, i kjelleren og bak galleriet.
• En gang Einar Rose var her på revyturné og ”alle” hadde kjøpt billige ståplasser på sidegalleriene og håpet på å kunne rusje fram til dyrere usolgte plasser når teppet gikk opp, avlyste han like godt fore­stillingen!
• Innvielseskonserten ble arrangert av Røde Kors og Sanitetsforeningen, med nyskrevet musikk av unge Edvard Bræin.
• Arrangører averterte ofte i avisa uten å spørre først, så vaktmesteren måtte følge med på annonsene om det skulle settes på varme og for å unngå tobakk- og øldunst i utide.
• Vaktmesterens telefon var montert der han hadde mest arbeid, bak på scenen. Mange har opplevd at telefonen ringte midt under konserter - noen ville bestille huset.
• En sentral bruker i mange år var Musikkens Venner, som var lokal arrangør for Rikskonsertenes kveldskonserter. Huset fikk nytt flygel i 1940 (krigserstatning) og 1992 en Bösendorfer (fra Shell) med to ekstra toner i bassen, som også imponerte skuespillerlegenden Per Aabel.
• Det har ofte vært rift om huset, noen ganger svartebørspriser der arrangører bød over hverandre for å få leie der.
• I 1934 hadde vaktmesteren leilighet i kjelleren, og der fikk operaen ha garderobe for kor og orkester. For dette fikk han kr 25,- i julegave fra Symfoniorkesteret.
• Klubbselskapets første vertinner frk. Krokås og Berta Kornstad hadde leilighet i toppetasjen.
• De to kontorene som før var på hver side av hovedinngangen var opp­rinnelig biljardrom for Klubbselskapet. Medlemmene måtte brøyte seg vei gjennom publikums-garderoben. Seinere en periode leide Egges Mannskor det ene av disse rommene, før de flytta på loftet.
• Kristiansund Kunstforening hadde i mange år ”fast galleri” i Klubben.
• Operaballene var en gang årets sosietetsbegivenhet, seinere har de medvirkende i produksjonene overtatt mer. Høyst pikante tildragelser har foregått på det offisielt avlåste galleri, og å sovne i pissoar-renna var vel i en periode en slags manndomsprøve.
• I mange år var det tradisjon med Stjernefester. Da ble det montert stjernehimmel i taket i spisesalen og det gamle stjerneguttspillet ble framført. Dette hadde middelalderske røtter og ble opprinnelig framført omkring i folks hjem rundt jul; en slags katolsk julebukk. ”Ska di ha stjærna?” ropte guttene inn, og hvis de fikk ja, sang de om stall og krybbe, røkelse og myrra. Og de fikk kaker og betaling.
• Edvard Bræins operaoppsetninger i Festiviteten 1928-37 er skildret litterært i Anne Karin Elstads roman ”Som dine dager er” (1995).

Kongebesøk

Da Kong Haakon besøkte byen på sin kroningsferd i 1906, måtte fest­en holdes i folkeskolens gymna­stikksal, og dette satte fart i planleggingen av Festiviteten; det var flaut å ikke ha et representativt og tidsmessig for­samlingslokale.

Da Kong Olav som kronprins deltok i Kristiansund Seilforenings regatta 1927, var det middag i Festiviteten for 350 personer. Salen bugnet av blomster og medbrakt privat sølv­tøy.

Dagens kongepar overvar ved by­jubileet 1992 – på byens bursdag 29. juni – en kongelig varieté basert på ei akt fra Offenbachs operette ”Pariserliv” og ei akt Paraplyrevy. De satt i en sofa fra Hopen på Goma. 15. oktober samme år var det dansk statsbesøk, med lunsj i Festiviteten. Blant de opp­tredende var Lynni Treekrem i ny nordmørsbunad. Ordfører Stokke over­rakte Prinds Henrik ei lerke porsesnaps produsert i Margrethes Fryd.

Til statsbesøket ble et av toalettene i Klubben pusset opp, og det hette selvsagt etterpå bare Dronninge­doen. Det ble også rigget til ei kunst­ut­stilling og ei utstilling av arkeologiske funn fra bomstasjons­området på Bergsøya. Dronning Margrethe er jo selv arkeolog.

FAKTA

Festiviteten i Kristiansund stod ferdig i 1914. Arkitekt Kristen Rivertz. Fasader av huggen stein (råkopp) med preg av nasjonalromantisk ny­klassisisme og jugendstil. Tre arkitekter ble innbudt i lukket kon­kurranse.

Byggesteinen kom fra Klubbneset, fraktet på lektere og kjørt opp fra kaia med hest. Mye stein ble også hentet fra et lokalt steinbrudd rett borte i Bødtkers gate, mot Bendixens gate.

Flatt gulv i salen har gjort huset egnet til alle tenkelige formål, og det har alltid vært rift om å få leie seg inn.

Åpningen ble et halvt år forsinket på grunn av streik i byggebransjen, i likhet med Nordlandet kirke (ferdig samme år). Nybygget hadde 700 stoler, og før ombyggingen 2011 kunne det selges 417 plasser. 4 stolrader bak­erst på den opprinnelige balkongen gikk med til kinomaskinrommet.

Til Operafestukene 2012 legges det ut for salg 321 plasser i den nye innredningen, med universell utforming og forskriftsmessig brannsikring. Uten orkester kan man ha 388 stoler. De to siste, nye, radene på balkong har rabattert pris på grunn av redusert sikt. Første rad balkong er fore­løpig ikke i salg på grunn av det høye gjerdet.

Opprinnelig byggesum var kr 300 000, alt privatfinansiert. 6 bryggerier var blant investorene, med 5000 kr hver. Dette tilsvarer i dag kr 250.000 hver, og totalsummen tilsvarer i dag kr 15 mill.

Byggmester var Albert Iversen, som seinere flytta til Oslo.

Byggekomiteens formann var Herlof Herlofsen. Han var grunnlegger av Den private Musikkforening og habil pianist. Han var også blant solistene i Hartmanns opera ”Liden Kirsten” i 1898 og 1899.

Kommunen kjøpte bygningen i 1979, først 50%. Klubbselskapet fikk en fordelaktig ”kårkontrakt”. 

Jegerbruden 1931 på radio

Orkesterprøvene på Webers opera ”Jegerbruden” startet allerede 12. januar 1931, og til første fellesprøve 4. mai innløp det en anonym gave på 300 wienerbrød. Dette var det verste året i byens økonomiske historie. Ledigheten var 25 %. Men man solgte 6000 operabilletter. Premieren var 2. november. På Nordmørskvelden var det 200 som ikke fikk plass. Opera­produksjonen gikk i økonomisk balanse. Siden dette var en norges­premiere ble librettoen oversatt av lektor Johs Dahle ved den høyere skole og bearbeidet av Edvard Bræin. Regissør Kate Fasting, fru sorenskriveren, reiste for egen regning til Tyskland for å studere oppsetninger i München og Augsburg. Kostymene ble leid fra Berlin for 700 kr. John Neergaard var blant solistene, i de diametralt forskjellige rollene som Kaspar (djevelens assistent) og Eremitten (Guds ditto). Ingeniør Volckmar fikk æresrollen som fyrst Ottokar. Leif Rogeir Jordahl var den skumle Samiel. Fore­stillingen ble sendt direkte på riksdekkende radio, og for dette betalte NRK kr 500,-. Arbeider-Avisen skrev: ”Kristiansund har bestått ildprøven. Nu vet vi at byen vil og evner, og at den må få sitt eget kapitel i vårt lands musikkhistorie.” Dette utsagnet ble nok i innflytelsesrike kretser tillagt betydelig større vekt enn alle språkblomstene i ”borgerpressa”. I NRKs arkiver står det lakonisk: ”Det lå skjemmende vekselstrømdur fra senderen på Telegrafstasjonen under sangen og musikken hele tiden, men bortsett fra det gikk alt greit.”

Jegerbruden ble også spilt i Festiviteten under Peder A. Rensviks ledelse i 1976. Også da ble det en times sending på riksdekkende radio, riktignok redigert denne gang. Jeg husker at gamle programsekretær Kristian Lange prøvde å få sosial kontakt med orkesteret i Klubben i pausa, men vi fant det tryggest å ikke snakke med denne fremmede Oslo-mannen. Eyvind Solås laget samme år et langt TV-innslag, med operasolistene på Klubb­neset. Inne i Festiviteten slapp han ned et kamera og ødela en av orkester­ets kontrabasser, for øvrig en bragd TV Nordvest seinere har prøvd å kopiere. Ellers er vel Oddvar Grytlis lydopptak fra bakre galleri, også fra Jegerbruden, som ble brukt på Dagsrevyen, blant de NRK-innslag vi husk­er best, ved siden av episoden der noen stjal Kitty Eides strøm­aggregat midt under direktesending utenfor Festiviteten. Det sto rundt hushjørnet.

Arkitekt Kristen Tobias Rivertz (1862-1937) fra Hemnes i Nordland var elev ved Den kongelige tegneskole til 1883-1889. Seinere studier i Skott­land og Normandie. Han etablerte selvstendig praksis i Kristiania i 1891, og utførte fra begynnelsen en rekke villaleiegårder i sveitserstil og mange leiegårder i mur. Rivertz' leie- og forretningsgårder på 1890-tallet var gjerne påvirket av barokk og renessanse, ofte med fasader i kombi­nasjonen upusset og pusset tegl. Rivertz etablerte seg i Ålesund etter bybrannen der i 1904. Her samarbeidet han ved de fleste anledninger med en annen Kristiania-arkitekt;­ Heinrich Jürgensen. De leverte en rekke fine jugendarbeider i Ålesund; det mest iøynefallende er nok Arbeidersam­fundet (1906), som har en klassisistisk fasade med søyler. Dette er Festi­vitetens ”søsterbygg”, som det er mye å lære av også med hensyn til dagens bruk og vedlikehold. Ålesund har nemlig fredet sitt gamle teater og bruker det til mindre arrangementer, mens større evenementer har fått et nytt, slitesterkt kulturhus å boltre seg i.

I årene 1907-09 oppholdt Rivertz seg i Kristiansund, der hans øvrige større arbeider (Norges Bank, Badet, Grand Hotell) alle ble bombet under Den annen verdenskrig. Enkelte bolighus er bevart. Han var en tid byens eneste arkitekt, og håpet på å bli ansatt som bygningsinspektør i kommunen, men fikk ikke stillingen.

Ny-åpning 2011

Overlevering av bygget fra entreprenør til kommune og åpningen av den nyoppussede Festiviteten skjedde på arrangementet ”Den store prisdagen” fredag 9. september. Hele 8 priser ble delt ut og 3 NM-mestere i bryting ble hedret. Prisene som ble delt ut var: Byggeskikkprisen, Ungdommens pris, Seniorprisen, Frivillighetsprisen (ny), Nordeas kulturpris, Kristiansunds­prisen og Hedersprisen. Konferansier var Per Arne Westavik og Jan-Erik Larsen og Frode Alnæs delte ut prisene. Utover kvelden fikk publikum opp­leve Kristiansund Storband, Mads Belden, Jan-Erik Larsen, Frode Alnæs, Synnøve Stokke m/dansere, Ove Borøchstein, Kristiansund opera­kor og Paraplyrevyen.

Lørdag 10. september var det åpent hus og offisiell åpning. Ordfører Per Kristian Øyen klipte snora. Tempo sørget for tonefølge. Leder for bygge­komiteen, Asbjørn Jordahl, orienterte om Festivitetens historie. Det ble omvisning, noen kulturelle smakebiter fra scenen og aktiviteter for barn. Arrangør var kommunen sammen med Operaen i Kristiansund.

Noen av de utførte tiltakene i 2010/11:

• Første og andre etasje med sal, hall, salonger og klubblokaler er re­habilitert. Både scenen og balkongen i salen er blitt ny og større.
• Kjelleren er totalt ombygd med garderober, publikums­toaletter og øve- og møterom.
• Installert sjaktheis fra kjeller og opp til balkong med utgang i alle etasjer. Det er trinnfri adkomst til heisen fra sørsiden.
• Installert ventilasjonsanlegg og nytt elektrisk anlegg. Bygget er også oppgradert brannsikringsmessig.
• Betydelige utskiftinger av inventaret. Nye stoler i sal og på balkong.

Så gjenstår det å se om publikum og brukere blir fornøyd. Stolene er fort­satt små og trange, blank hvitmaling reflekterer scenelyset og mye er blitt nytt og fremmed. Operafestukene 2012 blir ildprøven.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2011