Fargerfaget - Gjenstandene fra fargeriet i en ny kontekst

Jeg har valgt å begrense arbeidet med å se på fargeritradisjonen på Indre Nordmøre, og spesielt fargermiljøet tilknyttet Schjølberggården som var plassert på torget i Trondheim. Schjølberggården ble senere flyttet og satt opp på Trønde­lag Folkemuseum Sverresborg. Jeg har vært opptatt av hvem som har skåret trykkblokkene, treskjærerne, og bruk av ulike mønstre. Jeg er opptatt av dette, også fordi jeg har fargere i tre generasjoner i min slekt. Og jeg har ofte hørt at min tippoldefar Even Olsen Qvam, f. i 1819, var en dyktig treskjærer. Han har skåret trykkblokken som blir presentert side 140. Men hvem komponerte mønstrene? Var det treskjærerne? Eller skar de etter mønstre fra andre kilder? Jeg vil kategorisere elementene jeg har sett nærmere på i forhold til hver­andre. Eksempeltrykte bordduker som i 1980-årene ble revitalisert til mønster påullsjal, stortørkleet til Rindalsbunaden. Kan håndverket og gjenstandene revitaliseres til andre produkter?

Trykkfargen som ble brukt var oljefarge og fargene sinoberrødt, blågrått eller blågrønt. De fleste mønster eri form av stempler/trykkblokker. Noen har også rapporter i uendelighetsmønstre. De kildene jeg har benyttet, i tillegg til litteratur fra litteraturlisten er: Gjenstander fra magasinet hos Trøndelag Folkemuseum Sverresborg, samtale med tekstilkonservator Anne Grete Sandstad, intervju og besøk hos Odd Rune Einmo, foto av trykte produkter som finns hos Rindal skimuseum, samtaler med eldre personer i egen slekt og brev som forteller om den tiden da det var fargeri i min slekt.

Hvem var fargerne

For å kunne vite mer om trykkblokkene, har jeg sett på hvem fargerne var, og hvordan arbeidet foregikk i fargeriene. De eldste fargerne som vi har kjennskap til her i landet er nevnt i Bergens borgerbok, hvor det i 1618 er en farger fra Tyskland.^[1] I samme artikkel er også nevnt at eldste trykk som er kjent i  Norge, er en alterduk fra Næss kirke fra omkring 650. Denne er å finne på Norsk Folkemuseum. Jorunn Fossberg^[2] skriver i sin artikkel om John Hansen Budalsplass, at rundt om i Europa startet foretakssomme forretningsfolk ”manufakturer”, som ble starten på en mekanisk tøytrykkindustri. På den andre siden var fargehåndtrykk basert på bestillingsarbeid i lokalmiljøet.

Fra annen fjerdedel av 1800-årene var det en nesten eksplosjonsartet økning av antall fargere i Norge. Rundt 1870 skriver Fossberg at det i Trondheim fantes seks-syv fargere. Fra ca. 1840 drev alle fargere også med trykking på tøy. Børset­fargerne fra Rindal og Soggefargerne i Surnadal er beskrevet av Ola Holst^[3]. I Børset i Rindal har det vært fargere i tre generasjoner; Even Olsen Qvam (f.1819) og sønnen Ole Evensen Børset (f. 1846), samt sønnesønnen Even Olsen Børset (f.1882). Even Olsen Børset var svenn hos Lars Einersen Børseth, fra Rindal. Lars Einersen Børset var fargermester i Schjølberggården i Trondhjem. Han hadde borgerskap i Trondheim fra 1890 til sin død i 1919. Ole Evenson Børset hadde også gått i lære hos fargerne i Schjølberggården i Trondheim.^[4] Da hjemmevevingen tok slutt, var også bygdefargerens saga ute. Tøytrykkindustrien var i frammarsj og overtok. I følge Jorunn Fossberg sin magisteravhandling^[5] hadde farger Even Olsen ­Børset i slutten av 1930-årene gitt utstyr fra fargeriet, hovedsakelig trykkblokkene og mønsterbøkene til sin kollega Olaf Sogge i Surnadal. Sogge fortsatte trykkingen av blant annet bunadsstoff helt fram til slutten av 1970 - begynnelsen av 1980-årene. 

I et intervju i avisa Driva^[6] sier Jon Einmo at i ”gammeltida” var det mest duker og fellåkle som mønsteret vart håndtrykt på. I 1980 sier Einmo at han fortsatt trykker veststoff til Selbubunaden. Trykkforma for vesten til Selbubunaden ble funnet i samlingen til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg på slutten av 1970-talllet. Jon Einmo fikk laget en kopi av denne trykkforma til Selbumønsteret. Ny form ble skåret hos en treskjærer på Oppdal. 

Schjølberggården, en trøndersk håndverksgård          

Håndverksgården var sentral i opplæringen og utføringen av farging. John Hansen Budalsplass^[7] etterlot seg 152 forskjellige tøytrykkmønstre i papiravtrykk. Disse er registrert og finnes i dag på Trøndelag Folke­museum Sverresborg. I følge Jorunn Fossberg spiller Budalsplass en rolle i en håndverksproduksjon som hadde motebetont oppsving på slutten av 1800-tallet.

I 1957 ble alle mønstre dokumentert av Jorunn Fossberg (1957). Flakne skriver i sin bok om John Hansen Budalsplass at fra 1931 var det fargeriet hos Schjølberg som kjøpte alle trykkeblokkene som ble skåret av treskjæreren John ­Hansen ­Budalsplass.

Alle formene/trykkblokkene fra Schjølberg som i dag fins i magasinet i museet på Sverresborg, ble i sin tid brukt til trykking av åklær, bordtepper, møbeltrekk, portierer, sofaputer, vester og sjal. De forskjellige trykkblokkene har mange forskjellige mønstre, bunnmønster, border, store og små, runde og firkantede ornamenter. I følge Ingrid Pedersen er de første formene/blokkene fra fargeriet i Schjølberggården skåret av treskjæreren Peder Johan Ludvigsen^[8]. Ludvigsen er den treskjæreren som har skåret svanen over Svaneapotekets portal i Trondheim. Ludvigsen er også kjent for å ha skåret formene til Norges Banks pengesedler.

Schjølberggården, som den kaltes etter sin eier fra 1833, er en av de eldste trebygningene i Trondhjem. Gård­en ble senere tatt ned, og står i dag på Trønde­lag Folkemuseum Sverresborg. Fargeribygningen ble bygd til i 1843.

Fargerommet lå i første etasje. Fargingen foregikk i trestamper. I følge ­Ingrid Pedersen (1938) var det en rumaskin, vaskemaksin, vrimaskin, klubbstampe og 3 kobberkjeler der inne. Dampkjelen og valkstampen hadde plass i et rom ved siden av. I et annet rom var flatpersen plassert. Videre var det et rom for damptørring, et rom for skjæremaskin og kostemaskin. Det var også et rom for damppersen. Her fantes små trekar med limfarge (appratur). Videre var det et eget rom med et apparat og et bord for damp­ing av frakker og kåper. I det siste rommet tilhørende fargeriet forgikk trykk­ingen. I trykkerommet sto et trykkebord, fargebord og hyller med treformer, trykkblokkene. Disse trykkblokkene ble senere gitt til Trøndelag Folkemuseum Sverresborg. I Ingrid Pedersens beskrivelse av trykkeprosessen, måtte det omhyggelighet til. Trykkblokken med sverten på skulle flyttes, og det var viktig at den ble satt nøyaktig på plass i mønsteret. Det kunne selvfølgelig ikke komme flekker av sverte på tøyet.

Pedersen nevner at i Schjølbergs fargeri hadde de trykking for staten av flaggmerkene til tollvesenet, postvesenet og f­iskerioppsynet. Trykkingen måtte foregå i like mange vendinger som mønsteret hadde farger. Kongekronen i merkene hadde fire farger. Først tok de formen med det sorte og trykket på. Når det var tørt kom gul ­farge, så rød og til slutt blå. Bokstav­ene var gule med sorte skygger. Da kom også den gule fargen på først, etterpå den sorte til skyggene. Før trykk­ingen startet, ble tøyet spent inn i en treramme. Etter trykkingen ble det rullet sammen og lagt i en sekk, denne ble satt inn i dampapparatet en times tid. Så ble det tatt ut av sekken og lagt utover til avkjøling og tørking. Da flagget var helt tørt, ble det vask­et i lunkent vann så løsfargen skulle gå av, før det ble hengt til tørk. Til slutt ble flaggmerkene perset i en flatperse, før de var klare for utlevering til kunden.

Trykkingen

Fargetrykket var på mote i det 19. århundret. Det har en lang historie i Europa. I lokalavisa Driva^[9], i et inter­vju i 1976 sier Einmo at tidene har skifta mye fra sist på 1800-tallet til moderne tid. Det ble slutt på hjemmespunnet garn og hjemmevevd vadmelstøy som måtte ha stamping og farging. I Nationens artikkel om tøytrykking i gammel og ny tid, står det at trykkformene/blokkene ble skåret av tidens betydeligste treskjær­ere fra perioden. De trykte tekstilene var erstatning for de rike italienske brokader og fløyelsstoffer, som fattigere deler av Europa ikke hadde råd til å anskaffe. Som det står i artikkelen, ble ikke tøytrykkingen en surrogatkunst. Den brøt nye baner i utformingen av komposisjonene. Fremtredende kunstnere leverte tegninger eller drev tøy­trykking. John Hansen Budalsplass, treskjærer fra Budal i Sør-Trøndelag, kopierte nøyaktig de mønstrene han fikk. Jorunn Fossberg sier at Budalsplass brukte lite av sine skapende evner på dette feltet. 

Produkter

På slutten av 1800-tallet ble garnet spunnet hjemme, og alt tøyet var hjemmevevd. Dette ga mye arbeid til fargeriene rundt omkring. Antall fargere økte kraftig i løpet av 1800-årene. Mønstrene etter­lignet damaskmønster med blomsterranker som dekket hele flaten, eller som border. Rutemønster med småblomster, eller bare ruter var populært. Bruksområdene var bukser, vester, kjoler, underskjørt, sjal med border og hjørnemotiv, tørklær, bordløpere og fellåkle. I et intervju med Jon O. Sogge i Norsk Husflid, uttaler Sogge^[10]:

”Eg har ikke tru på at nokon vil halde fram med å trykkje bunadsty på gamlemåten. Det blir nok til at fabrikkane overtek dette arbeidet og.”

Diskusjon

Sammenheng i materiale og teknikk. Funksjon? Pynt mer enn bruk? Var det vanlig å bruke trykkblokker til andre typer tekstiler i perioden jeg tar for meg? Jeg har avlagt tekstilkonservator Anne Grete Sandstad ved Trøndelag Folkemuseum et besøk. Hun nevnte at trykk med trykkblokker også ble brukt til dåpsluer. I forbindelse med en utstilling av moderne dåpsplagg hos Husfliden på Hamar, har Eli Nistov revitalisert trykk på dåpsluer. I denne utstillingen ser en at en må ha historisk bakgrunn for å gjenskape et produkt. I en forelesning under studiet ”gjenstander og kontekst” ga Anne Grete Sandstad et eksempel på dette, med å vise til en stoffprøvesamling i statsarkivet i Trondheim. Her finns en liste over 52 kjøpmenn i Trondheim i 1760, hvor også et godt bevart stoffstykke med trykk på flanell fra Selbu er bevart.

Kan trykking med gamle trykkblokker brukes i en ny kontekst?

Det er jo tydelig at det var mer pynt enn funksjon når de begynte å trykke mønster på de farga ullplaggene. Og inspirasjonen kom utenfra, den gang som nå. Jorunn Fossberg sier at fargerne reiste mye i Europa for å utvikle seg selv og faget. Fossberg sier at farger Schjølberg i Trondheim var den­ første som startet å trykke på ullstoff. Det eldste bevarte stoffstykket som finns fra Selbu er trykk på flanell. En ser at farger Schjølberg og håndverksgården som han drev, hadde stor betydning for fagets videre utvikling. Av de trykte ulltekstilene som finnes hos Rindal skimuseum er de eldste brukt til å sy bakpå fellåkle. Senere produkter er bordduker. Og her kan en vel si at funksjon for et fellåkle var pynt når senga var ”oppreidd”.

Det at de senere også fikk trykte bordduker har jo også med økonomi å gjøre. De laget først de tekstilene som skulle være til nytte som klær til gårdens folk. Når fargeriene kom med tilbud om både farging og trykking vil jeg tro at dette nye tilbudet (etter 1850) var med på at flere kunne ha dekorative tekstiler i hjemmet, som bordduker og portierer. Bøndene opplevde økonomiske oppgangs­tider og flittige kvinner spant og vevde. Tidligere var jo vevde åklær i forskjellige mønstre det som fantes av pyntetekstiler. Her vil jeg tro det var det samme også for brukstekstiler, mønstervevde vester kunne nå finnes i trykt variant.

Gamle mønster i ny kontekst?

Fra 1977 ble det gjort et stort arbeid i Rindal, hvor Rindal bunadsnemnd samlet inn tekstiler for å dokumentere arbeidet med å få Rindalsbunaden godkjent (godkjent i 1986). Her ble gamle trykte bordduker fra Børsetfargerne brukt som forelegg til det hånddtrykte stortørkleet. Farger Einmo i Surnadal håndtrykket tørkleet så lenge han levde. Senere er det produsert maskinelt.

Hvem kan håndtrykke på ull med trykkblokker i vår samtid?

Kunsthåndverker Ingvild Nystad fra Norddal viser i et intervju i ukebladet Hjemmet at hun sammen med sin svigermor Anne Marie Nystad driver trykk med gamle trykkblokker.^[11]Trykkblokkene som blir brukt er arv etter ”farger-Iver”. Farger-Iver var oldefar til Ingvild Nystads ektemann. Farger Iver drog til Christianiapåslutten av 1800-tallet forålære seg trykkekunsten. Han vendte først tilbake til bygda da han hadde lært seg håndverket. Farge- Iver utøvet fargeryrket samtidig som Børsetfargerne i Rindal og Sogge-fargerne i Surnadal.

Ingvild Nystad har studert folkekunst ved Raulandsakademiet og er kulturutdannet fra høgskolen i Bø. Ingvild er en av de som kan kontaktes for å få utført trykking med trykkblokker. I reportasjen i Hjemmet er det avbildet trykk på rød bunn med svart trykk. Her vises også at mønstrene ikke er ulike de som fantes hos Trøndelag Folkemuseum og hos Einmo på Sogge i Surnadal.

Jeg har også vært i kontakt med en annen kunsthåndverker, Anne Botten Stokke^[12] fra Valsøyfjord på Nordmøre. Stokke har også studert folkekunst og tekstil og har gjort studier og prøver på trykk på ull. Hun har brukt forelegg fra fargere fra Otnes i Valsøyfjord. Anne har revitalisert svart trykk med trykkblokker på røde portierer etter forelegg av gamle portierer utført i fargeri på Otnes i begynnelsen av 1900-tallet. Jeg har med dette funnet ut at det i dag finnes kunsthåndverkere som holder håndtrykking i hevd og som kan spørres for kurs og opplæring, spesielt i museumsformidlingen.

Moderne mønster, ny design hvor det skjæres som mønster i trykkblokker, tilpasset samtidsdesign?

De gamle blokkene kan være inspirasjon for å utvikle nye mønstre. Det var overraskende for meg å kunne se så mange blokker, godt bevart i magasinet til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg. Trykkblokkene som Odd Rune Einmo har i sitt eie var også godt bevart. Jeg har også undersøkt hvor en kan få skåret nye blokker. Handverksskolen Hjerleid på Dovre, Norges eneste ­videregående treskjærerutdanning, kan skjære trykkblokker på bestilling. Ellers finnes det flere bedrifter, blant annet på Gol, som kan frese ut mønster i treblokker, datastyrt. Her er det en pris- og kvalitetsforskjell. I intervjuet fortalte Odd Rune Einmo at bestefaren fikk skåret ny trykkblokk hos en tre­skjærer på Oppdal, da bestefaren gjenopptok trykking av stoff til Selbu­bunaden. Original blokk var i samlingen på Sverresborg.

Hvilket meningsinnhold har gjenstanden?

Etter å ha gått gjennom samlingen av trykkblokker på Trøndelag Folke­museum på Sverresborg, har jeg observert at blomster er et viktig motiv. Blomster er viktig som dekorativt element i folkekunsten. En ser fra Folk Art^[13]at det er kunst laget i hjemmet til eget bruk. Et dekorativt element/utsmykning. Den historien jeg vil formidle er først og fremst historien om et håndverk som har gått ut. Samtidig ønsker jeg å fokusere på at det var et fag som var utbredt i Midt-Norge, i følge Jorunn Fossberg fantes det flest fargere i midt-Norge. Noe jeg antar har sammenheng med faginstitusjonen Schjølberggården.

Hvordan skal jeg klare å videreføre de ulike historiske forelegg ved å ­vurdere en gjenstand fra en ”svunnen tid”, til å revitaliseres til en gjenstand som er aktuell i samtiden?

Med å fortelle historien om fargeriene og produktene tror jeg at et produkt trykt med blokker, som har samme mønster som de blokkene som ble brukt i distriktet på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet, er et troverdig produkt. Det har tradisjon og historien er ”fargerik”, noe som gjør at mønstrene i trykkblokkene kan framstå i ny design. De teoriene som finnes, og som jeg har brukt som kilder i oppgaven, er med på å gi trykte gjenstander mening og innhold. Kunnskapen jeg har klart å finne i arbeidet med denne oppgaven viser at det finnes historiske forelegg for å bruke trykkblokkene videre i ny kontekst. Estetisk verdi på produkter blir også stadig viktigere i vår samtid.

Strategier som kan bygge på dette? Aktiv bruk i museumsformidlingen?

Egne studieopplegg knyttet til kunnskapsløftet og andre læringsmål. Jeg vil, og har delvis gjennom arbeidet med denne oppgaven laget egne undervisningsopplegg for bruk i museumsformidlingen, med titler som ”Fargeren i fargeriet”, og ”Det var ikke bare å kaste gamle klær”.

Gjenstander, prosess og fargerne

Hvordan søke på aktuelle gjenstander på www.digitaltmuseum.no

“farging”
Gjenstand:
Kjel (hovedbetegnelse) Fargekjel av kobber (alt. betegn­else). Fargekjel (presisert betegnelse)

Historikk
Bruk: Farging av tøy 1850-1890 (Ca.) Tidligere bruker, sikker: Farger Børset
Fargekjelen ble brukt før dampfargeriene ble vanlig i siste halvdel av 1800-tallet. Fargeriet ble fyrt med ved, og tre kobberkjeler i ulik størrelse, i tillegg til jernkjele for indigo, var murt inn i en skorstein. Kobberkjeler ble brukt til vannoppløselige farger (ikke blåfarger).

Beskrivelse
Rund kobberkjele

Mål
Høyde: 63 cm, Dybde: 92 cm

Referanser
Gjenstandsarkiv 7235-7246 (Arkivreferanse) Sunniva Lønning: Arbeidsmåtar og oppskrifter for plantefarging, udat. (Litteraturreferanse) CD 2000-02 (Digitalt bilde) / CD Volund 2001 CD nr 2:2 (Digitalt bilde)

Klassifikasjon
Tekstilindustri (OU 288)

Emneord
Mekanisk teknologi, Farging, Tekstil, Tekstilfarging, Tøy, Tekstilbehandling. 

Even Olsen Børset d.y. var opptatt av at utstyr til fargerfaget, som var på vei ut, skulle bli tatt vare på for framtiden. Ved besøk hos etterkommerne til Olaf Sogge, og ved å gå inn på Digitalt museum http://digititaltmuseum.no/ i 2011, ser en at utstyret fortsatt er tatt godt vare på.

Trykkblokker

Trykkblokkene er vanligvis satt sam­men av tre lag løvtre, limt på hver­andre med et håndtak på baksiden, og ofte med merker etter klubbe­slagene.

John Hansen Budalsplass dokumenterte sine arbeider og nummererte det enkelte arbeid. Trykkblokkene var noe han gjorde i senere leveår og i følge Fossberg finns det her mindre data. På John Hansen Budalsplass sine mønsterark finns det også opplysninger om hva han fikk for arbeidet med å skjære trykkblokkene. I farger Schjølbergs ordrebøker^[14] går det fram at 1840-50-­år­ene var høydepunkter for trykking i hans kundekrets.

Beskrivelse av en fargeriprosess

Ingrid Pedersen beskriver fargeriprosessen i sin bok om Schjølberggården:

”Tøiet man tar imot i butikken blir innført i en protokoll og nummerert. Samme nummer syes fast i det tøiet som skal behandles. Når dette er gjort, blir tøiet båret bort i farveriet. Her blir tøiet først lagt dobbelt og sydd sammen både etter bredden og efter lengden (jaren). Så blir det stampet (valket) i en ­maskin hvor det er varmt vann tilsatt såpespon, soda etc. Når tøiet er passe tykt, kommer det op i klubbstampen for å bli glattet. Derefter blir det vasket i en vaskemaskin, efterpå skylles det og centrifugeres. Og så bæres det opp til tørking i damptørringsrummet. Tøiet henges på stenger oppe under taket. Når tøiet er tørt sorteres det. Det som bare skal stampes, er da ferdig og blir bragt inn i butikken, hvor det heftes et pappnummer på tøirullen, som da er ferdig og legges op i hyllen til utlevering. En del tøi blir bare farvet, ikke beredet. ­Beredningen faller dyrere, så av den grunn er det ikke alle som ­koster på det. Imidlertid må det tøi som både skal farves og beredes, først behandles på en rumaskin. Tøiet går op og ned utenpå en sylinder, hvorpå det er festet tett med ”karborrer”. Karborrer er en stor pigghåret plante av karborre-familien. Når tøiet er ”ruet” farves det i en stor trestamp. Kobberkarene som før ble benyttet, viser seg ikke åvære heldige med den farven de nu har, så de benyttes ikke så meget som før. Efterpå vaskes det i en vaskemaskin, tøiet går rundt gjennom to valser til det blir rent. Så blir det centrifugert. Derpå blir det ”taflet” op på en bukk og hengt til tørk i damtørringsrummet. Efter tørringen går det gjennom skjæremaskinen hvor loen blir kuttet av, så det blir kort og jevnt. Kostemaskinen, som det efterpå behandles av, tar bort all overflødig lo. Til slutt blir tøiet perset i damppersemaskinen, og fra persen rulles det inn på store valser og dampes. Så er behandlingen ferdig, og tøiet bringes inn i butikken til merking og utlevering. Ferdige kåper, frakker etc. som skal farves, blir etter at farvingen er utført, dampet på et eget apparat og tilslutt strøket. Tynne tøier blir etter farvingen dyppet i limvann som apperatur, derefter blir tøiet lagt på varme messingcylindre for å tørkes!”

Bjørn Austigard^[15] skriver i sin artikkel om vadmålsstamper i Romsdal, at det en oppnådde med å stampe en vev, var å tøve trådene sammen slik at stoffet ble tett, mykt og mer slitesterkt. Lå veven et år etter stampinga, så ble den enda fastere. Og veven skulle helst ligge et år. Fikk en unggutt ny bukse av vadmel, skulle den etter at skredderen var ferdig med den, helst stå av seg selv på gulvet.

Litt mer om fargerne

Fargersvenn Nils Hermundsen Schjølberg født på Smøla i 1809, startet i lære hos farger Elnan i Kristiansund. Elnan flyttet til Trondheim, Schølberg fulgte med som fargersvenn. Han ble fargermester i 1833. Schjølberg var utdannet i Stockholm, han reiste iflg. Ingrid Pedersen ofte til utlandet for å følge med i fagets utvikling. Schjølberg var den første i Norge som farget bomullsgarn, og han begynte med fargetrykking av tepper og stoffer.

I Ingrid Pedersens bok står det at Schjølberg 3. mars 1840 i en annonse i Adresseavisen averterte til salgs trykket gulvteppetøi av forskjellige mønstre og kulører. I 1871 kom 11-årige Anne Olsen i huset hos Schjølberg. Hun startet medåhjelpe til i butikken. Farger Lars Einersen Børseth fra Rindal startet i fargeriet hos Schjølberg i 1874. I 1899 kjøpte Anne Olsen Og Lars Børseth fargeriet av Schjølberg. Børseth sto for fargeriet mens Anne Olsen bestyrte butikken. Børseth døde i 1919, Anne Olsen fortsatte da driften alene. Firmaet opphørte i 1938, og hele den gamle innredningen i fargeriet, inkludert hundrevis av trykkformer og en rekke gamle ordrebøker, er bevart på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg i Trondheim.

I Surnadal var den første fargeren Ingebrigt Rolfsen Sogge på Ytre Einmoen i Surnadal (1802-1834). Hans far var lensmann Rolf Sogge i Surnadal, han var haugianer. Soggefargerne på Einmoen i Surnadal drev J. Sogges fargeri fra 1883. Det ble startet av en brorsønn av den haugianske legpredikanten Sivert Sogge eller Røe på Vullumsstranda (f. 1811).^[16] Peder Andersen Sogge fra Grytten som 14 år gammel kom i lære på Bragernes.

Jon O. Sogge drev fargeriet til 1905 da Olaf Sogge overtok. I en artikkel i lokalavisa Driva^[17], intervju med Sverre Einmo, sier Einmo at Jon O. Sogge farga det meste av tøyet med naturfarger. Det var ”indigo”, mørkblått som var ”kongen” mellom fargene. De fleste vadmelsbuksene til finbruk hadde denne fargen. Fargene kom fra de store handelshusene, det meste fra Tyskland. Olaf Sogge døde i 1955, da overtok Jon Einmo fargeriet. I 1964 overtok hans sønn Sverre Einmo, som da hadde gått over til å være et vaskeri/rens­eri. Som kollega Even Olsen Børset i Rindal, hadde Olaf Sogge eget kraftverk.

De første fagbøkene om farging fantes på fransk og tysk. Senere kunne man skaffe fagbøker om farging skrevet på svensk og dansk. I Norge utga W. Barkmann, H. Espelien og H.J. Myhrebøe fargebøker i hhv. 1855, 1867 og 1864. Se over om Ingrid ­Pedersens beskrivelse av en fargeriprosess.

Import av fargestoffet var av avgjørende betydning for farge­riene. Det mest vanlige var fargestoffer importert fra Tyskland. Viktigste importfarger var indigo, brissel og cochenille. Den blå indigofargen har vært mye brukt, ikke minst på slutten av 1800-tallet da farging av blått tøy var basis for mange fargerier. Som Ola Holst skriver; «Den som ikke forsto seg på blåfarging av vadmel kom ille ut."

Hvorfor gikk håndverket ut?

I siste halvdel av 1800-tallet og først på 1900-tallet vokser ullvarefabrikkene fram. Bjørn Austigard^[18] sier i årsskriftet for Romsdal Sogelag i 1978 at ull­varefabrikkene knyttet til seg agenter, kommisjonærer, på bygdene. Disse tok imot og sendte ull til fabrikkene. Austigard skriver videre at rundt 1900 var det mange annonser i lokal­avisene med oppfordring om å levere ulla til en ­ kommisjonær, da sparte de det strevsomme arbeidet med å ­spinne og veve hjemme. Fabrikkene både stampa, overskar og farga tøyet. Selv om det var en diskusjon om fabrikklaga vadmel var like sterkt som hjemme­vevd, tok fabrikk­ene mer og mer over.

I overgangen mellom 1850 og 1900 var det et brudd, det store hamskiftet. Da kom overgangen fra håndfarging til fabrikker. Urbaniseringen og utdanningsrevolusjonen hadde startet også i Norge. Det ble mer og mer vanlig å kjøpe gjenstander. Industrial­iseringen førte til at mange produkter ikke var hensikts­messig å produsere for hånd, det var ikke økonomi i den type produksjon.

I kildene hvor stofftrykk er beskrevet kommer jeg også over stoff om trykk på skinnfeller. I motsetning til det som er beskrev­et fra ­Indre Nordmøre, Rindal og Surnadal, hvor et trykt åkle i ull er sydd på glattsida av ­fellen. Har det også vært vanlig å trykke rett på glattsida av skinnfellen. I en artikkel i bladet Lev Landlig^[19] er skinnfellmaker Runar Foss på Gol intervjuet. Foss tar vare på en tusenårig tradisjon som skinnfellmaker. Foss sier i artikkelen at ”hele verden har sovet i skinn, men, det er bare i Norge det er funnet trykte mønster bakpå fellen. En særnorsk kulturskatt ifølge Runar Foss. Symbolikken i de mønstrene som ble brukt som trykk på skinnfell var til ettertanke og vern mot onde makter. Rundt 1900 døde skinnfellmakeryrket nesten ut, da moderne dyner erstattet det gamle soveteppet av saueskinn. Runar Foss har skjært ­mønstrene på sine rundt 300 trykkblokker selv. Det fargestoffet som opprinnelig ble brukt til trykking på skinnfeller var, ifølge Runar Foss antakelig blod og orebark som ble tørket og malt. I dag bruker de en tysk spesialfarge som tåler både sol, rens og vask. Runar Foss på Gol har revitalisert trykk på skinnfeller til å gjelde nye produkter som jakke, kåper, muffer, luer, tøfler, bokomslag, babyposer og puter.

Konklusjon

Gjennom arbeidet med denne oppgaven har jeg fått mye ny kunnskap. Jeg har fått dokumentert fargerhistorie med besøk hos Odd Rune Einmo i Surnadal. Jeg har sett på de ulike mønstrene som er brukt i Schjølberggården, bevart hos Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg, og fotografert de blokkene som finnes etter Børsetfargerne og Soggefargerne i Rindal og Surnadal. Jeg ser at de samme mønstrene går igjen i mange av de gamle trykte produktene som finnes. Men, med ulik sammensetning.

De mønsterblokker som er brukt til storsjalet i Rindalsbunaden er ikke unike Rindalmønstre. Men, den sammensetningen av mønstre og border er unik for det historiske forelegget som er brukt når stortørkleet ble revitalisert i slutten av 1970-tallet. Det at min ­private trykkblokk, se over, er skåret av Even Olsen Qvam stemmer antakelig. Mønsteret er ikke unikt, det fantes også i mønster­boka fra Schjølberg på Trøndelag Folkemuseum. Jeg antar at Qvam, i likhet med Jon Hansen Budalsplass ikke brukte sine kunstneriske evner til denne type arbeid. Even Olsen Qvam var en dyktig håndverker som skar i tre og utøvet fargeryrket.

Mønstrene fikk de fra leverandører av utstyr til fargeriet, fra Christiania og fra Tyskland. Det kan se ut til at det er innkjøpt ”proto­typer” av enkelte mønstre, og som Jorunn Fossberg sier, kan de være tegnet av kjente kunstnere. Lokale treskjærere skar nye eksemplarer etter behov. Det ser ikke ut til at mønstrene var noen ”forretningshemmelighet” på den tiden. Fossberg mener treskjæreren John Hansen Budalsplass fikk en rolle i en motebetont håndverksproduksjon. Dette ser ut til å stemme med min konklusjon.

Selv om bestefaren til Odd Rune Einmo uttalte at ”det tar 60 år å bli en god farger”, tror jeg at det å trykke på ull kan utføres og revitaliseres i flere produkt­er tilpasset samtiden. Jeg ønsker derfor å arbeide videre med det grunnlagsmaterialet jeg har fått i løpet av studiet ”Gjenstander og kontekst” ved NTNU. Jeg tror: At ved å ”velge fortid, skapes framtid”. Den estetiske verdien ved et produkt blir stadig viktigere. Skal et nytt design med forelegg i en gammel trykkblokk revitaliseres, må historien, den folkelige kulturarven være med som en stor del av produktet. Det må legges en salgsstrategi for et nydesignet produkt tuftet på historie og sann kunnskap!

Kilder:

Holst, Ola: Norske farvere: ORA 1994
Nationen ”Søndagssiden” Tøitrykning i gammel og ny tid. Osloteppene av Fredrikke Nicolaysen

Odden, Tone og Pedersen, Tove Wefald: Festskrift til Jorunn Fossberg, Det var en gang - kildene forteller. 2007
Pedersen, Ingrid: ”En trøndersk håndverkergård. Schjølberggården», Norske fortidsminnesmerkers bevaring. 1938
Private brev mellom Karen Martha Børset og slekt i Selbu i perioden 1909-1915
Fossberg, Jorunn: Tøytrykk og tøytrykkere, magisteravhandling i kunsthistorie. NTNU 1957
Amdahl, Paul: Selbu: Historisk beskrivelse, s. 96. Myklebust 1919
Driva, Om Soggefargerne av Magne Holten, artikkel 6. mars 1980
Besøk og intervju hos Odd Rune Einmo, barnebarn av Jon Einmo, 25. august 2011.
Flakne, O.B.: Treskjæreren John Hansen Budalsplass
Peder Johan Ludvigsen: Treskjærer i Trondhjem
Robert Kloster: Håndverksbygden og bygdehåndverkeren. Bergen 1947
Norsk Husflid nr 4- 1987.
Ukebladet Hjemmet 42/06, s. 135-136
Anne Botten Stokke, møte i Valsøyfjord juni 2011
Folk Art: Folkekunst omfatter kunst produsert fra en innfødt kultur eller av bønder eller andre arbeidende håndverkere
Austigard, Bjørn: Romsdal Sogelag Årsskrift 1978
Hyldbakk, Hans: ”Heimar i Surnadal” bind 1 s. 371. 1966
Lev Landlig: Intervju med Skinnfellmaker Runar Foss på Gol. Nr. 6, 2008
Nationen: Tøitrykning i gammel og ny tid

Noter:
^[2] Odden/Pedersen 2007:65
^[3] Holst 1996:22 og 64
^[4] Pedersen 1938
^[5] Fossberg 1957
^[6] Driva 1980
^[7] Flakne: Treskjæreren J.H. Budalsplass
^[8] Ludvigsen: Treskjærer i Trondhjem
^[9] Driva 1980
^[10] Norsk Husflid 1987
^[11] Hjemmet 2006
^[12] Stokke 2011
^[13] Folk Art: Folkekunst omfatter kunst produsert fra en innfødt kultur eller av bønder eller andre arbeidende håndverkere
^[14] Farger Schjølbergs ordrebøker er oppbevart i magasin hos Trøndelag Folkemuseum ­Sverresborg, Trondheim.
^[15] Austigard 1978
^[16] Hyldbakk 1966:371
^[17] Driva 1980
^[18] Austigard 1978
^[19] Lev Landlig 2008

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2014