Drikkekultur i gamle Kristiansund

Slagsmål i Storgata

Byhistoria forteller om mange episoder; fargerike fylleslagsmål i alle samfunnslag, kulturkollisjoner og et frodig uteliv. Helligtrekongersaften 1727 var det bruduljer i Iver Friis sitt vertshus som lå der vi i dag finner en herrefrisør i Storgata, ikke langt fra Kaibakken. Involverte var blant mange andre også kaptein George White fra London, med et mannskap på fem, forretningsmannen Robert Rennie, innvandret fra Skottland og den velhavende Trondheimskjøpmannen Humphry Hammond, også en brite. Rennie og Hammond eide forresten ei tid kirkene i Stangvik og Halsa sammen. Alle var godt påseilet. Skipskokken til White stjal et båtror fra kjøkkenet. Serveringsdama ville ha det igjen, og Rennie ville hjelpe henne. Kokken Marcus Stutts slo Rennie i gulvet. Hammond hugde da til Stutts med kården sin. Stutts kommer seg opp og kaster Rennie ut i snøen. Hammond slår til et par andre fra mannskapet, og båtsmann William Maudie blir banket med vedkubber av Hammonds folk, før herren selv hugg ham i hodet. Hammond såret også den engelske matrosen Philip Hutton og i farten sin egen ansatte Olle Strøm. Slagsmålet fikk utvikle seg fordi skjenkebestyrer Iver Friis var ”en svak og vanfør mann”. Hammond ble seinere dømt til å betale erstatning i sølv for hvert dokumenterte sår han hadde påført folk, og dessuten bartskjærlønn (legeregninga) og halvannen måneds kost og losji for de sårede under rekonvalesens. Kaptein White fikk også erstatning for tapt fortjeneste som følge av forhalet avreise.

Overklassen var faktisk ofte i offentlig slagsmål. Kanskje ikke så rart, i det ungkars- og innflyttersamfunn som gamle Kristiansund var. Henrik Mechelborg og Reinholdt Conders sloss i fylla hjemme hos John Ramsay i 1744, og kalte hverandre hhv. jøde og slyngel. Kraftlige bøter. I 1749 sloss John Moses med Jens Kaasbøl, hjemme hos Henrik Mechelborg. De knuste ruter. Snakk om Se og Hør-faktor!

St.Hans aften 1751 laget britiske sjøfolk et utrolig spetakkel hos Jesper Olsen på Kirkelandet. Olsen drev ulovlig salg av øl og brennevin, og kunne vanskelig klage. Olsen fikk bota sjøl.

Før jul 1806 angrep mannskapet på det prøyssiske skipet Irena et stort ball på Borgerskolen, etter at understyrmann Johannes Meyer først ble kastet ut for fyll. Tyskerne fikk sviende bøter.

Alkoholen influerte også på konsertlivet. 17. mai 1838 var selvoppnevnt ”consertmester” Braase var så full at han ikke klarte å spille fløyte slik det var annonsert. Han kasta opp i stedet, skriver Wilhelm Dunker i brev hjem til kona Conradine i Trondhjem. Etter denne skandaleopptredenen annonserer han trøstig 2. og 9. juni undervisning i piano, gitar, fløyte, blåse- og strykeinstrumenter, og tilbyr pianostemming og instrumentreparasjoner. 30. juni annonserer han en i tillegg "syngeskole", og planlegger et års opphold i byen. Så fyllekonserten ødela altså ikke markedet. Kristiansundere er tolerante og empatiske?

Blodig julekveld 1867

Julaften 1867 var det litt av et kulturmøte mellom overvintrende spanske katolske sjøfolk og lokale ølkonsumenter. Skonntertbriggen ”Pillar” hadde havarert og lå på verksted på Nerkrana i Vågen. Kaptein José Mendez fra Rivardero og 9 manns besetning måtte trø dekk her i byen fra september til over nyttår. Julaften arrangerte ”spanjoran”, som de ble kalt, et festlig opptog. Men Kristiansunderne ble redde. De hadde kostymer og ansiktsmaling og spilte gitar og munnspill og sang i gatene. Stedets ungdom sluttet seg til.

Følget møtte en baker og en skomaker, som smakte på juledrammen sammen. Disse to ga uttrykk for at slik julefeiring kunne de ikke akseptere. Etter første trefning sprang disse to opp til Gunhild Mathisens ølutsalg der de satte seg til å vente for å ”tærg spanjoran”. Dette var stampuben deres, og spanjolene fikk gå direkte inn i den indre salongen; ”privaten”. De to lokale fikk ikke adgang, og ble potte sure.

Spanjoran ville danse, og da måtte de over til ølhandler Østergaard. På vei forbi de fulle og sinte Kristiansunderne ble de angrepet. Og det ble slåsskamp, ute og inne. Politi Hansen kom til, forsterket med repslager Johan Sundt, som truet utlendingene med kniv. Hattemaker Sjøberg meldte seg også til tjeneste. Og gamle kobberslager Olsen, bergenser og brannmester stilte med jernstokk. Spanjolene forsvarte seg mot angrepene. De hadde kniver, og snart fikk de assistanse fra en annen spansk skute som lå i Vågen, ”Puerte Caballo” med 7 mann.

Handelsbetjent Peter Hessen kunne spansk og prøvde å megle. Han kunne også formidle ordren fra den spanske konsul, N H Knudtzon III, om at sjøfolkene straks skulle gå hjem. Det gjorde alle unntatt tre, som var fysisk skadde og redde for de uforutsigelige nordmennene. De kom rett fra krigen i Chile og var vant med kamp.

En skipper syntes situasjonen var uverdig. Tre små spanjoler holdt en stor folkemengde i sjakk med noen små kniver. Så han ildnet til kamp. Og kom selv i slåsskamp med båtsmann Domingo Mendez. Politi og folkemengde overmannet utlendingene. Konsul Knudtzon ventet ved arresten og beroliget folk. Det var en farlig lynsje-stemning. Scenen er som tatt fra en western-film. I rettssaken hevdet vitnene at det var umulig å se forskjell på spanjoler. Spanjolene sa at de ikke kunne vite at det var politi involvert, siden det var bekmørkt. Saken ble henlagt. Alle spanjolene reiste hjem straks over nyttår.

Småsupen

Ølklubben på Rica heter Småsupen. Dette var navnet på ett av de mange vertshusene i gamle Kristiansund, som nå er tatt fram igjen til heder og verdighet. På utskjenkingsstedene møttes arbeidsfolk, fiskere, håndverkere, tilreisende, fremmede sjøfolk og omreisende håndverkssvenner. Fiskerne fra Grip kom også regelmessig innom. Ved flåtebesøk og i vårsildfisket var det ekstra livlig. På søndagene var det storinnrykk på brennevinssjappe til Karlvig i Vågen, skriver baker Jorfald i sine erindringer fra 1870-tallet. Folk kom ofte beruset i kirka, og det hendte da at de sovnet, forteller Svend Strøm fra samme tid. Folk spiste gjerne spekekjøtt og salt pølse til drammen. Skjenkestedene ble stengt klokka ti om kvelden, og de som ikke gikk da, måtte jages på gata, fortsetter Strøm.

Skjenkestedene lå for det meste i byens sentrum. I Hauggata var det minst fire. Det mest kjente var ”Blix”, der en måtte passe seg for ikke å falle utfor den stupbratte Blixhammeren (fra Christiestøtta i dag). Stedet ble drevet av madam Beret Blix 1869-95. I Hauggata lå også Supen og Småsupen. Ikke langt unna, øverst i trappa bak Rådhuset i dag, lå ”Lich-Helvete”. Dansehuset ”Dunderhopp” lå på Haugan.

Sjursvika på Innlandet har navn etter husmann Peder Scheer som bodde der Sjursvikveien 40 er i dag, for 300 år siden. Han drev også skjenkested. Han var den første som bosatte seg her. Kundene måtte ro dit. På Innlandet bygde seinere Johan Bjørnæs ”Hotel de Helikon”.

God inntekt

Byens myndigheter vegret seg for å sette inn tiltak mot drukkenskapen, fordi bøtene ga nødvendige inntekter til kommunen. I 1860 hadde Kristiansund 12 brennevinshandlere og 18 vertshusholdere, dvs 30 utskjenkingssteder til 5000 innbyggere. Noen år seinere var antallet steget til 45. I 1870-årene ble det solgt 120 000 liter brennevin i byen.

Ved en lovendring i 1837 ble lovgivningen knyttet til salg og skjenking av brennevin skilt ut fra lovene knyttet til brennevinsproduksjon, og dette gjorde det lettere å gjennomføre en reform som mange lenge hadde ivret for: en egen avgift på småsalg av brennevin. En slik endring ville føre til at også forbruket, og ikke bare produksjonen av brennevin, ble beskattet. Avgiften ble i første omgang knyttet til salg i mindre kvanta enn 5 liter, og avgiften skulle i sin helhet tilfalle stedets fattigkasse. Dette var en lovendring som førte med seg en god del festlig samvær, fordi flere gikk sammen om å kjøpe et kvantum som oversteg reglene for småsalg, og slik unngikk å måtte betale salgsavgiften. Det er mulig den norske tradisjonen med en spleis for å skaffe seg brennevin har sitt utspring i denne bestemmelsen. Tradisjonen med spleising har blitt sett på som uheldig i mange sammenhenger, og i en resolusjon som Arbeiderpartiet vedtok på landsmøtet i 1903 ble arbeidet for avskaffelse av spleising og omgangsdrikkevaner og innføring av bedre selskapsskikker spesielt nevnt.

Fra 1877 opprettet kommunen Kristiansunds Brennevinssamlag, et lokalt pol-utsalg, der byens politikere faktisk selv var viktigste private eiere. Overskuddet gikk til skole og kultur. Fra 1884 fikk de ikke lov til å selge mer enn 80 000 liter brennevin pr. år. Samlaget ble nedlagt 1897. Brennevinsloven av 1894 bestemte nemlig at innbyggerne selv ved lokale folkeavstemninger skulle avgjøre hvorvidt skjenking og detaljsalg av brennevin skulle være tillatt. Det oppsiktsvekkende med denne loven var at alle voksne menn og kvinner fikk rett til å stemme. Det var første gang kvinner fikk avgi stemme her i landet. Forbudet åpnet for eventyrlige tilstander i smugling.

Allerede i 1923 ble forbudet mot hetvin opphevet etter handelspolitisk press fra Frankrike, Spania og Portugal. I 1926 skulle folk ta stilling til om de var for eller imot brennevinsforbudet også. På stemmesedlene sto det enten "For brennevinsforbud" eller "Mot brennevinsforbud". Dette skapte forvirring. Mange som var mot brennevinsomsetning og dermed skulle ha brukt stemmeseddelen "For brennevinsforbud" brukte stemmeseddelen der det sto "mot" på, og visa versa.

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2011