Dikteren Ole Chr. Bulls minnebok

  “Man Livet nyter dobbelt, Når
   Man mindes fro de svundne år.”
                 Jens Kaasbøl, 28. juni 1806

Ole Christian Bull (1762-1814) var jurist og fogd. Han var selv leilighetsdikter og hadde stor bekjentskapskrets. Født i Kristiansund som sønn av prost Jens Lemvig Bull (1727–99) og Anna ­Johanne Grøn (1731–96), Som student var han aktiv i Det ­Norske Selskap i København på slutten av unions­tida, fram til juridisk embetseksamen 1784. Fogd i Sunn­møre 1796-1810; med politi- og skattemyndighet. I et par av diktene nedenfor refereres han til som "kassereren", siden han var tollkasserer i Molde fra 1793. De siste 11 år av sin levetid, da han ble blind, skrev han sanger til flere hundre familiebegivenheter i fylket, helst på dialekt. Det er elskverdige og lettflytende vers, skriver W.P. Sommerfeldt. I Kristiansunds Historie bind 2 og 3 er det gjen­gitt en rekke av Bulls mer offentlige dikt, om kongehuset, krigen i Europa og vegbygging. Han må nødvendigvis ha hatt hjelp med nedskrivingen. Dette er i overgangen fra klippfiskens første gullalder til de harde krigsårene fram mot 1814. Bull bodde i Ålesund og omegn; de siste fire år i konas hjemby Molde. Han var gift med apotekerdatter Else Marie Bugge Bang Wingaard (1761-1821). Broren, prost Hans Grøn Bull (1758-1833), var også født i Kristiansund og virket hele sin tid i hjembyen og distriktet deromkring. Han var en av sin tids mest kunnskapsrike norske prester og ytte en verdifull innsats på mange felter: som botaniker, topograf, genealog og personalhistoriker – og som dyktig jordbruker og foregangsmann i distriktets landbruk. Broren ble også blind. En tredje bror, karrierejuristen Peter Ludvig Munthe Bull (1765-1843) er mest kjent som fogd flere steder. Som rakst etter stortingsvalgkampen 1815 var han involvert i en politisk diskusjon på vers i Adresseavisen i 1817. Han eide og bodde på Ytre Flatset på Frei fra 1805, mens han var konstituert sorenskriver for Nordmøre. Sammen med kona Dorothea Zeline ­Lindemann (1772-1862) fra Surnadal hadde han datteren Anna Johanne Grøn Bull (1812-1837). Hun ble bare 25 år gammel og omtales som "bergtatt". Hun ble etter muntlig tradisjon (nedtegnet av Edvard Langset) i 1826 "reddet fra trollskap" med intens kiming med kirkeklokkene da hun ble lokket inn i Skrubbhaugen, like ved Frei kirke. På samme dato hvert år flettet håret hennes seg av seg selv. Moderne psykologer forklarer gjerne "bergtatt" med feilerindring etter voldtekt.

Jens Kaasbøl (1762-1811) som fikk innlede over her, var Kristiansunds ­suverene storkjøpmann med tette forbindelser med Trondhjem, Christiania og København. Den fremste eksponent for byens høyt utviklede handelskultur; ­bereist, velstående og kunstinteressert. Han var selv en meget dyktig fiolinist. Han sto løpet ut under Napoleonskrigene, men gikk konkurs og døde like etter krigen. Dette banet vei for Knudtzonfamiliens overtakelse av tronen. Bull og Jens Kaasbøl var jevnaldrende. Bull skrev nekrolog over Kaasbøl i Adresseavisen 8. oktober 1811. Her framgår det at konkurs i overklassen rammer like hardt blant de ubemidlede; Kaasbøl hadde tenkt å opprette "en vernet bedrift".

Minneboka ("stambogen") som O.C. Bull hadde med seg rundt der han var på besøk hos venner, oppbevares på Nasjonalbiblioteket og er digitalisert. Vi har bedt pensjonist Elin Jacobsen (Statsarkivet i Trondheim) om å transkribere tekstene skrevet på Nordmøre. Vi får her et innblikk i nettverk og bekjent­skapskrets i intellektuelle og merkantile kretser på Nordmøre under Napoleons­krigene og i "oppkjøringa" mot 1814. Her viser kjendisene en annen side enn i formelle brev. Her er det også tysk og hebraisk innimellom. Det er altså ei minnebok der folk skrev en hilsen. Og det sier sitt om det intellektuelle nivå og omgangsformer i overklassen i Kristiansund den gangen. Familiene var sammenvevd: Ole Schare var gift med to av kjøpmann Wasmuths søstre, etter tur. Kjøpmann Daniel B Neumann, svigersønn til Henrik Mechelborg, hadde en søster som ble gift med Johan Gottlov Walther i Flensburg. To av deres barn kom til Kristiansund, mors fødeby. Neumann skrev på tysk:

Zu Wasser und zu Lande
Jn seinem edlen Stande
Wünsch ich Jhm tausend Glück
Al möglich Glück probiren
Doch nicht durch configuiren
          Mein Edler freund ist bessers Glückes werth, Christiansund d: 23d May 1793, Daniel B Neumann

(Til vands og til lands, I Deres edle stand ønsker jeg Dem tusenfold lykke. Prøv lykken der det er mulig, men styr unna billige knep. Min edle venn for­tjener den høyeste lykke!)

45-årige tollkasserer Jacob Lund (1748-1820) har nok den mest personlige hilsenen. Han eide "Gammel-Tollbua" (Herlofsenbrygga med bolighus) fra 1793 og var gift med sorenskriverenka Anna Holck Kaasbøl Lange (1755-1837) søster til Jens Kaasbøl jr. Lund kosta på eiendommen så den ble en av byens høyst takserte. Han hadde en stor hage som gikk opp til Storgata på oversida av husene, og som grenset til svoger Kaasbøls (seinere Knudtzons) hage. Major og krigskommisær Johan Christopher Wessel de Tordenskiold (1727-1793) som er representert i minneboka med enka Christine Brun Kaasbøl (1753-1832) ble svigersønn til Peder Kaasbøl (1728-1792) og Anna Brun (1728-1810). Bryllupsgaven var dagens Lossiusgård, påbegynt 1780. Han ble adlet under sin berømte avdøde onkels navn etter å ha forsvart Kong Fredrik Vs ære mot fulle utlendinger på ei kro i København, og selv gjort kongen oppmerksom på dette. Denne Tordenskiold junior duellerte med pistoler på byens tollbod mot en engelskmann som oppvartet majorens forlovede på et borgerball. Den gang var tollboden altså der Herlofsen seinere bygde forretningsgård. I årene 1754-1821 var følgelig tollboden der Amfi Storkaia brygge nå ligger. Enkene Anna Kaasbøl Lund og Christina Brun Kaasbøl var altså søstre.

Byfogd Ole Schares hilsen fra 1806 er nesten skummelt profetisk, for skribent­ens egen del. Han var en administrativ rotekopp og ble anklaget for underslag av statens penger. Men han var med på bygging av den seinere Christie/Johnsen-gården i Vågen (Børsen) og var aktiv i forsvaret av Kristiansund i 1808. Han var stortingsrepresentant 1815-16 og han var blant dem som hadde byens ledende musiker Jacob H. Lassen som fast middagsgjest. Han var en filantrop som hjalp andre i en slik grad at skatter og avgifter ikke ble inndrevet i nøden etter krigen. Han var gift med to av kjøpmann Wasmuths søstre, etter tur. Og han skriver 7. juli 1806, da han selv var 40 år:

Du i din Stilling er saa glad
og glæder andre
Gid alle maatte uden Had
ad Banen Vandre
saa godt og ædeltænkende som Du!
Kom mig ihu.

Her er selveste Margrethes Fryd, personlig:

Dit muntre Sind og Roelighed
følge Dig til Graven need
             er et varmt ønske af Margarethe C: L: Kaasbøl 1793

Margrethe Christine Louise Thiel Kaasbøl (1772-1842) fikk families lystgård i Myra oppkalt etter seg. Hun var bare 21 år gammel da hun skrev dette. Ole Chr Bull har selv skrevet et hyllestdikt på nordmørsdialekt til "Han Jens i Myra" sin fødselsdag i 1806. Der heter det: "Gji han me si Kjerring, som ee alti blie, Enno gjære godt til Væra ei lang Rie!". Dette er altså Margrethe og Jens Kaasbøl. Hun var født i Flensburg og bodde på landstedet etter sin manns død i 1811. Hun var en gavmild mesen inntil firmaet gikk fallitt under Napoleons­krigene; de fikk ikke betalt for klippfisken som var eksportert.

Konsul Knudtzon og frue skrev på tysk:

O mögte werthster Freund!
das beste Glück der Erden
Wie Du es in der That verdienst zu Deinem Lohne werden
Dies wünschet aufrichtig herr Cassierer Bulls
ergebene Freundin und Freund
            J. Knudtzon, Nicolay H. Knudtzon, Christiansund den 11. May 1793

(Høyst verdsatte venn! Du fortjener verdens beste lykke som lønn for ditt arbeid. Dette ønskes herr kasserer Bull oppriktig av sin hengivne venninne og venn). (Transkribert av Knut Johannessen, Riksarkivet). Dette er 36-årige Nicolay H. Knudtzon (nr. 1) og hans hustru Janniche (31 år). Nicolay ­Hinrich Knudtzon I (1757-1842) var lillebror til den store kjøpmann og politiker Hans Carl Knudtzon i Trondheim, og ble på brorens anbefaling ansatt som bestyrer eller forpakter for William Leslies eiendommer på Innlandet og Bremsnes. Han innvandret fra Bredstedt i Slesvig til Trondheim 1780 og flyttet tilbake dit etter tiden i Kristiansund 1787-1814. Han ble første danske konsul i Kristiansund og bodde først i Lesliegården på Innlandet. Ved siden av oppdraget for Leslie hadde han sin egen brygge og formannsbolig i Smedvika på Nordlandet. Han var skoleforstander og ledet pengeinnsamlingen til ny skole på Nordlandet 1798. Han ga selv 20 riksdaler. Samme år eide han tre skip og disse hadde han fortsatt i 1805. Hans skip «De 6 søskende» ble i 1798 oppbrakt i Frankrike, på vei til Barcelona med klippfisk verdt 30 000 riksdaler. Grunnlaget var manglende dokumenter for lasten, etter en lov vedtatt fire måneder etter at skipet hadde forlatt Norge. Etter en lang klageprosess fikk Knudtzon medhold. Han hadde for øvrig året før, i 1797, kjøpt det britiske skipet Concord på auksjon i Trondheim. Skipet var tatt i prise, krigsbytte. I 1809 sendte han briggen Magdalena & Benedicte (52 kl) til Bordeaux for å kjøpe salt, men skipet ble oppbrakt til England 1810.

I 1795 var han medstifter for Borgerskolen, der han ga 50 riksdaler og bidro til å få den danske lærer og operaorganisator Jens Chr. Purup (1771-1814) til byen. Han kjøpte 1807 Walter Milns eiendommer, unntatt Milnbrygga, men inkludert Tempeltårnet (observatoriet) med veggmalerier og Dalen gård, som han utvidet helt til Dunkarsundet. Han var medeier i Nerkrana verft fra 1809. Fra 1800 var han eligert mann, en slags «formannskapsmedlem» i fast borgerrepresentasjon, og han er med på å skrive under John Moses’ fullmakt som utsending til riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Han var samtidig forlikskommisær i en mengde tvistesaker. Eligert mann var han også i Trondheim, og samtidig agent for tyske forsikringsselskaper.

Han var gift med Janniche Fasting (1762-1848), søster til fru Hans Kaasbøl, som var bror til byens ledende mann fram til Napoleonskrigene, den rike Jens Kaasbøl. En tredje søster var fru sokneprest de Besche. Hans svoger var siste sokneprest byen hadde felles med Kvernes: Lorentz Angell. Da de flyttet tilbake til Trondheim var de fortsatt eiere av byens flotteste patrisiergård, taksert til 10.000 riksdaler og beliggende på den seinere Lyhsallmenningen. Huset brant 1852, og da bodde sønnen Søren Christian her. Søren drev sammen med broren William, som bodde rett over sundet på Innlandet, firmaet Nicolay H. Knudtzon & Sønner, var nederlandsk konsul og en av tre brødre på Stortinget.

Ole Chr. Bull skrev seinere et dikt «i anledning af Mad.me Janiche Knudtzons Nedkomst med en Søn den 2den April 1807», så dette var nær omgangskrets. Sønnen var deres 11. barn, det yngste; seinere militærlege i Trondheim Christian Frederik Knudtzon (1807-1859). I 1813 skrev Bull en bryllupssang til parets sønn N.H. Knudtzon II, til «den norske feiringen» av bryllupet med Catharina Stuhr i Holstein, og han skrev også for Knudtzon-slektninger i Trondheim.

Engelskspråklige hilsener forekommer også i minneboka:

Son of a Family to me forever dear!
Your Merits great; my Love for you sincere.
May every Happiness attend my Friend;
so prays your obligd Aunt to her last End
            Bremsness May 21st 1793, Sarah Leslie Grøns”

Fulgt opp av:

Alherre, som styrer, lad Handel florere!
Cassereren vil
Retskaffen Behandling hans Fordeel formere
som værdig dertil.
Vi ønske, det maatte vor Himmel behage
med Evigheds Passer at maale hans Dage;
saa glædes hans Ven og Veninde.
Beær dem med Venligste Minde.
            Wilhelmina Leslie Grøn. Hans Georg Grøn

William Leslie (1740-1814) var sønn til George Leslie (1713-51). Faren kom til Kristiansund 1744, og har sitt gravminne på Bremsnes. William ble byens ledende mann på 1770-80-tallet. Leslie var en prominent skotsk familie som hadde forretninger og slektskapsforbindelser med Ramsay, også i Skottland. William reiste mellom herregården Dunlugas og Kristiansund/Bremsnes. Han tilskrives æren for å ha innført poteten til Nordmøre, med åker på Bremsnes. Mens han var i Skottland, var N. H. Knudtzon I ansatt som bestyrer. ­Leslie drev fiskeværene Grip, Strøms­holmen, Røeggen, Ekkilsøy og Smørholmen. Han forlot Norge 1802, og kunne lovlig ta med seg en formue på 100 000 riksdaler. Søstersønnen Hans Georg (Grøn) Leslie (1786-1856) fra Averøya, arvet Dunlugas 1811.

Leslie har sitt familiegravsted ved Bremsnes kirke, anlagt 1801. Inne i kirka henger ei minne­tavle med slektsvåpenet og ­mottoet "Keep fast!" Leslie tillot "sine" fiskere å selge fisken til hvem de selv ville handle med. Leslie trodde på det frie markedets fordeler, og fikk i 1789 klage fra byens borgere om at han motarbeidet kjøpstadens interesser ved for ­aktiv ­direkte ­handel med fiskerne. Leslie drev sine forretninger fra Innlandet i ­Kristiansund, der vi fortsatt finner Lesliebryggene. Han bygde også naustet vi nå kaller "Rokstadnaustet". Alle bygningene har spesielle alderdommelige trekk i byggemåten. William ­Leslie opprettet etter farens død firmaet Wm. Leslie & Co, sammen med ­svogeren, prestesønnen Hans H. Grøn, gift med Sarah ­Leslie. Hans person­lige formue var ved salget i 1805 på over 100 000 riksdaler. Sønn til Hans og Sarah, Hans George Leslie (1786-1856), ble averøyingen som fikk overta onkelens gods Dunlugas i Skottland fra 1811. Han ble sendt over ­allerede som 10-åring, og gikk på Banff Academy. Han ble gift med Mary ­Ramsay. Sønnen Hans jr. solgte Dunlugas ut av slekta i 1877. Hans Grøn Bull, residerende ­kapellan til Kvernes og Grip utga i 1817 boka "Noget om Qvernæss og Grib paa Nordmøer".

Det er artig at også en kar fra Frei er med i selskapet:

Tak Gud! for Levebrød og Stand,
der I fremgaar som Hæders Mand.
Hand give Dennem mange Aar,
førend de ud fra Verden gaaer,
           til Erindring om deres gamle ungdoms ven paa Nordmør. J: Evensen

Flatsetholmen ved Frei kirke var et kjent gjestgiveri. Kirkeverge og privatlærer John Evensen fikk kongelig privilegium på drift her 12. august 1780. ­Evensen hadde fire hus der, to av dem har overlevd som stabbur på gårdene Indre Flatset og Hasselbakken. Evensen var ugift, velhavende og rikt belest; første forlikskommissær (konfliktmegler) i Frei/Gjemnes. Han var født på Treekrem i Straumsneset 1732, som bror og onkel til lensmennene der. Han ble lensmannsbetjent hos Jacob Messel Williamsen, etter først å ha vært privatlærer for ham, og han var også i fire år eier av Ytre Flatset, som han 1767 ­solgte til major og krigskommisær Johan Christopher Wessel de Tordenskiold fra Kristiansund. Men Evensen holdt unna denne holmen, som nå hører til ­Indre Flatset. Da Frei kirke brant 1766 og skulle gjenreises, lånte kirkevergen 299 riksdaler av presten Gudmund Sørøe, med pant i holmen, til finansiering av ­nybygget. Da sto det på holmen et bolighus med jernovn og påbygd seng­kammers, en tjenerbolig og ei brygge med steintak og naust. Evensen døde 1807, som losjerende husvenn hos to ugifte Williamsen-søstre på Indre ­Flatset; ­Riborg Isabella Williamsen (1737-1812) og Anne Cathrine Badenhaupt ­Williamsen (1738-1820).

Mest personlig er det nok 35-åringen Jens Chr. Purup som er:

Naar jeg til Deres muntre Qvad
Saa ofte stadig Øret bøjed;
Naar her jeg saae: Dem froe og glad,
Og alle trindt om Dem fornøyed
Da steg det Ønske fra mit Bryst:
I mange Aar De endnu være
Som nu hvert Wenne Selskabs Lyst
Som nu hver munter Sirkels Ære!
           5. july 1806

Purup ble så vidt nevnt under Knudtzon ovenfor. Jens Christian Purup (f. i Helsingør 1771, død av slag 1814) finner vi først som student på Blaagaards lærerskole i København 1794. Lærer, leilighetstaler, poet, aviskorrespon­dent, bokhandler, festarrangør, teaterinstruktør og musikklærer ved siden av ­organist Lassen: byens skjønnånd.

Friderich Wilhelm Thue var toller i Kristiansund 1790-92, toll- og konsumpsjonsinspektør samt skipsmåler til 1808. Han skriver:

“Gid snart omskiftelse, av Stand og Levebrød,
maa giøre Deres Kaar, og Levedage sød!
           ønsker oprigtig, F.W. Thue, Christiansund den 23 May 1793”

F.W. Thues bok "Om Christiansunds Kjøpbstæd 1796" ble i 2011 utgitt som nr. 1 i serien Kildeskrifter fra Nordmøres histore. Her skriver han:

“Den beliggenheten Kristiansund har ved sin ypperlige havn og tre innseilinger, gjør sjøfarten her mer levende enn på de fleste andre steder, ti de fleste skip, jekter og nordfarere som er bestemt til eller fra Trondheim og Bergen, passerer her igjennom, og ofte for motvind må søke havn her. Landveis kan man ei komme hit. De nøkne fjell er uunnværlige, dels til havnens sikkerhet, dels til fisketørkning.”

Thue priser den friske lufta i Kristiansund, som blåser bort skodde og skitt­lukt. Imidlertid kan det bli i overkant mye vind tidlig på året, og klimaet er jo rått, men folk lever like lenge her som ellers i landet, trøster han. Likevel kaller han byen "dette innknepne sted" hvor vi er mest opptatt av selskapelighet. Han ønsker seg flere hus i byen, og synes det er for mye jordbruksland her. Alle melkekyrne skulle jo ha gress. Frukt- og urtehagene liker han bedre. Det har han selv også. Selv bodde han ikke langt fra dagens Kongens plass, i et to etasjers hus med takstein, som var hvitt på ei side og ellers rødmalt. Han hadde to stuer i sin nordmørslån. Folk flest hadde torvtak, og dette synes Thue er stygt. De to bygatene er han fornøyd med, for i 1792 fikk man kjørbar vei over Haugan til Vågen. Tollbua må være på Kirkelandet, nærmest ankrings­plassene, skriver han. "Nord- og Innlandet er ei så meget bebodd av de handlende." Vi får høre om Rådstuenes oppgraderte arrest for de økonomisk kriminelle, "gjeldnerne", og at byen mangler håndverkermestre. Han etterlyser særlig ­bøkkere og savner for egen del en tobakksspinner, så han kunne slippe å tygge rå tobakksblader. De tre bakerne holder for høye brødpriser. Han drar opp grensa mellom Fosna gård og Dale gård, ved Grunden 15 på Nordlandet, og han forteller om Brodtkorbs nye fontene i 1794; byens første springvann.

To ganger i året kommer bøndene fra Sunndalen til byen for å selge lin- og strylerret, og fra Smøla og Aure kommer fett hjortekjøtt, harer og vingeklipte gjess. All slags fisk er å få kjøpt i byen, men han mener ferskfisk-utvalget var enda bedre før hans tid. Mange oppbevarte sin egen levende torsk i gjennom­hullete kister i sjøen, og Thue synes det er rart at ingen så fortjenestemuligheter i lokal fersk-fiskhandel. "Synderligt Opland har Stedet ikke," skriver Thue. Byen var orientert ut mot havet. Han forteller om fem hollandske handelsskip som er innom på vei fra Sri Lanka til Trondheim i 1795. De hadde last av te og porselen, sukker, kaffe og krydder.

Fra 1797 settes tollavgiftene radikalt ned, slik at smugling ikke lenger er særlig lønnsomt. Da fikk tolleren mer tid til å skrive. Han forteller i 1796 om klippfisk-kjerringene (arbeidsfolket på fiskbergene i byen), at dette industriarbeidet gjør dem så sosiale og selskapelige at de ellers ikke kan finne ro til stillesittende selvstendig arbeid som spinning, binding og veving. De er heller ikke til å stole på som hustjenere, fordi de ikke respekterer flyttedag og års­kontrakt, men plutselig tar seg daglønnet fiskarbeid når sjansen byr seg. Hans datter var med i forestillingen Jens Kaasbøl inviterte til på Kongens fødselsdag i 1806, i den seinere Knudtzongården, nå innlemmet i Alti Storkaia Brygge. Det var to komedier, den ene kalt "Menneskehat og Anger", og allsang. Skue­spillere var kjøpmann Nicolay Knudtzon II, Anna Brun Kaasbøl, apoteker Hendrik Christian Gottwaldt (dansk sportsinteressert kirurgsønn, i 1804 gift med prestedatter Margrethe Budde fra Tingvoll) og jomfru Thue (tollinspektørens datter). Over 100 tilskuere fikk plass. Dette var sesong 2 for Operaen i Kristiansund.

Søster Aussig i Stangvik

Joachim Fredrik Aussig (1744-1796) var prest i den gamle korskirka i Stangvik 1784-1797. Han var offiserssønn fra Åkvika i Halsa, og hadde vært skips­prest og kapellan i Stangvik fra 1768. Han var glad i å preke på gresk og latin, noe folk flest naturlig nok hadde problemer med å henge med på, så han overlot til den unge prestefrua å skrive i minneboka til Bull. Det var Anne ­Catharina Lemvig Aussig f. Bull (1759-1848), søster til vår dikter Bull. Hun siterer Claus Frimann (1746-1829) som var en populær dikterprest i Volda og Nord­fjord i samtida:

(av Frimann)
Før Du faar Huus; før du faar Gaard,
Tænk aldrig paa Wændinde!
Med begge Øjne see dig for!
See ej til røde Kinde!
Den Rose rød i skiære Hud,
Som paa din Pige springer ud,
Maaskee af den Du paa din Brud
Ej blad jgen skal finde.
             Stangvig d 10de Julii 1793. A C L Aussig

Her er det et tillegg på neste side i boka:

“foruden dette: at Dit Folk er mit Folk, giør jeg mig en Ære af at kalde Dig: min Jonathan!”
                 J: F: Aussig, Stangvigs Præstegaard, den 10de Julii 1793

Jonathan er en heroisk figur i Bibelens gamle testamente; en suksessrik soldat og nær venn av kong David. En bibelforsker har kalt ham en "lojalitets­modell for sannhet og vennskap". Vi vet om tre kirker i Stangvik. Den første - ei korsforma stavkirke - var bygd i 1407 og var "en af de mærkverdigste gamle ­Bygninger nordenfjelds" (Gerhard Schøning, 1773). Stavkirka var rikt utsmykka i katolsk tid og var etter muntlig tradisjon viet til St. Olav. Denne kirka brant ned etter lynnedslag i 1783, men Joachim Aussig rakk altså å være kapellan der. Ei mindre korskirke ble så bygd, og den sto fra 1784 til 1896. Om denne skriver lærer Lars Røslie: - Det var ei vanleg kyrkje, ganske stor, brun eller raudmåla. Ovafor koret attafor altartavla var ein stor lem for borna. Elles var det mange lemmer (galleri) rundt i kyrkja. Nede i kyrkja var det som vanleg før i tida særskilde stolar for kvar gard. Altertavla, prekestolen, kirke­skipet og et par andre ting fra denne kirke nr. 2 på stedet fins i den nåværende Stangvik kirke, skriver Bernt Bøe.

Litteratur:
Bull, Nils Rosing (1886): Stamtavle over Den trønderske slægt Bull, Cammermeyer, Kristiania
Bull, Ole Christian (1942): Leilighetsdikt. Utgitt av Didrik Arup Seip, Fabritius, Oslo