Barndom i Kristiansund

Det tidligste jeg husker var vel fra 1905-6-7 og utover. Og fra jeg var 10 år, så husker jeg jo svært godt alle ting. Helt til jeg gikk til sjøs i 1914-. 1914 ja, det var med jakter, og i 1915 da jeg gikk til sjøs for godt. Og senere har jeg jo ikke vært så forferdelig myei Kristiansund. Men det kan jo kanskje ha sin interesse for senere tider. Om 100 år så er allting glemt, så kan det kanskje likevel være husket at det var annerledes i Kristiansund. Men fra Smiths tid så var det vel omtrent som det var på min tid, og jeg ser det jo fra menigmanns-barns synspunkt, livet på havna og likeså livet i byen. Han var jo en sønn av en embedsmann, byfogden, og han opplevde det vel på en litt lettere måte. Han nevner også bl.a. den kolossale klasseforskjellen det var i Kr.sund- det kunne han som tilflytter- eller også fraflytter må ha lagt merke til at det var noe særegent her i by'n med de som senere ble kalt klippfiskbaroner. Klippfisken begynte jo så smått å få konkurranse fra fryseindustrien allerede i 30-årene, og det gikk jo stadig nedover med markedene. Men de er jo ikke døde, det lever jo enda en viss del selv om mesteparten av tyngdepunktet nå er flyttet til Ålesund. De var så heldige at de ikke hadde "værplikt" som det het, og de satt jo på disse privilegiene som de fikk på 1700-årene, i dansketiden.

HAVNA FULL AV BÅTER

Jeg er født i Kristiansund i 1899 og mitt navn er Lars J. Skarpnes. J. står for Johan og ikke noe annet. I dag har vi vel den 5.mai 1987. Jeg begynner altså å bli litt opp i åra. Så det jeg husker nå det ligger omtrent 80 år tilbake i tiden.

Den gang da jeg vokste opp, og var sånn en 7-8 år, jeg husker godt utover i hvert fall når jeg var 10 år, da var båter på havna nesten like alminnelig som - ja nesten som - biler i gata i dag. Ja, så mye var det jo naturligvis ikke da, folk er jo så og si overkjørt av biler, det gjorde jo ikke vi med båter da. Det var båter av alle slag, og båter til allslags bruk, fra noe de kalte jekter, det var store, breie båter, som de kunne bruke til mange folk som skulle til ett og samme sted, f.eks. ut til bryggene om morran når de skulle på arbeid og hjem igjen. De kunne vel rømme en 15-16 stk, sånn ei jekt som vi kalte det for. De var bygd som ei jakt for så vidt, var klinkerbygd, kunne være bortimot en 18 fot, og så va ho tverr i skotten og rett opp og ned i baugen, omtrent som en livbåt. Det var et artig navn det derre jekter, men det slo an, og typen ble kalt for jekter. Brukte den f.eks. dit vi skulle på fiskbergan viss de ikke lå på sånn plass at vi kunne gå landeveien, og flest mulig kunne få plass på en gang.

Men for å ta de mest alminnelige, og nå skal jeg ikke regne opp færinger og seksrøringer og åttringer og den slags. Fembøringen kan jeg ikke huske var brukt i Kristiansund, ordet altså, selv ikke fra den gang de dreiv skreifiske fra Kristiansund, både fra Skorpa og fra Yttervågen som det hette, som hørte til Vågen innafor. Men nå om dagen så tror jeg de kaller det for Knudtzondalen av en eller annen merkelig grunn. Og det var i Dunkarsundet, mellom Gomalandet og Skorpa. Der var det også båter og båtnaust og båttrafikk. Det var ikke bru den gangen, den kom ikke før jeg var en 10-11 år. Da kom det hengebru. Så vi måtte bruke båt hele tiden for å komme frem og tilbake. Likeså mellom landene var det mange som heller hadde en båt når de skulle over til andre land enn å gå og betale 5 øre billetten frem og tilbake på sundbåtene. Så båtbruk det var like alminnelig nesten som hesten på prærien, på pampasen. Og det var jo flere forskjellige typer etter både bruken og midlene da.

Den største av disse båtene som var brukt på havna var noe som har fått navnet jekt. Det vil si, det var vel sånn artignavn, som opprinnelig som var lagt på dem, for de så ut akkurat som ei jekt. Og de kunne være temmelig store, kunne være opptil en 17-18 fot, og der var plass til mange, og som oftest var det seter langs sidene. De var gjerne brukt for å frakte mange folk på en gang, f.eks. til fiskeberg som lå litt avsides, eller de var brukt nær sagt, over fra fastlandet; Offenbergkaia ja, og så over til Werringholmen eller Devoldholmen, som far min sa. Og likeså når mange sjøfolk skulle ombord i en båt for lossing og lasting. Losselaget f.eks. hadde jo to eller tre sånne jekter, for det var jo mange mann i laget. Det e' den største.

LETTBÅT (KUNTE)

Den neste da, det va' en som vanligvis ble kalt lettbåt, og den var skapt som en færing, men som oftest var det fire bord, og de kunne ha både keiper og tollepinner. Og så kom en som var litt mindre, den hadde som oftest to tofter den og, men den kunne også ha også bare ei, den kaltes for kunte. Navnet kunte på sånn en båt som det, den var kjent langs hele kysten. Her på Stord, hvor jeg bor, var det kjent av eldre folk. De vet om det, det het kunte også her den typen der. Og likeså oppi Nordland, der hette det også kunte. No e' det det å si at ordet kunte det betyr egentlig de kvinnelige kjønnsorganer, men det hadde absolutt ingen odiøs betydning, det falt aldri noen inn å forbinde det.

Kvinnfolk sa kunte, jenter sa kunte, mannfolk og gutter og alle sammen sa kunte. Det var båten som het kunte, og ingen tenkte på at vi samtidig brukte ordet kunte om det kvinnelige kjønnsorgan.

På østlandet, især i Østfolddistriktene og i Sverige for det meste, jeg har seilt sammen med masse svensker og jeg har også vært i en svensk båt, der hadde de det østlandske ordet på det, altså, for å si det rett fram så "fitte". Det va' en liten båt, men som oftest var det da en gigg, giggform altså, som både kunne vrikkes og roes. F.eks. styrmann kunne si: "Ta fitta og ro i land etter skippern, han står der inne og roper". Det var neste trinn i størrelsen av dem.

KOKSE

Så hadde vi den aller minste, den het kokse, den var som oftest flatbunna, spiss naturligvis forut, og så hadde den (tverr)skott akter. Kokse skal bety ause, og koksa ble bestandig vrikka. En måtte vri åra frem og tilbake som en slags skråplan i vannet, etter propellerprinsippet får en si, bare at det her var vrikka. Det var de tre båttypene som var mest brukt, men selvfølgelig var det en bråte færinger også i dagligbruk i fart på havna. Det var det jo og. Især utrangerte som ikke lenger dugde til fiske. Det pågikk jo fiske da jeg var guttunge.

SJØTRAPPER

Disse båtene lå, som sagt, ved alle kaier, og hver brygge hadde jo en kai, som oftest var de jo av stein, men det kunne være alminnelige tretrapper som gikk ned i sjøen. Men de sto seg jo aldri lenge, så det var som oftest korte trapper på omkring en par meter det breieste, noen var jo bare en meter eller så, tre-fire fot, det var nå vel det vanligste. Over alt var det sånne, alle brygger hadde sånt. Og med den hadde de også tilgang til gatene oppafør. Så alle kunne legge båter der, også fremmede folk. Det var ingen som sa noe om det. Og der hadde naturligvis vi unger god anledning til å tjyvlåne en båt om vi ville det.

Min far var tømmermann og arbeidde mye på havna. Han arbeidd’ nå på verven og, Nerverven eller Kranaverven som vi sa også, men det var tidligere da. Han arbeidd' mest for seg sjøl ut på havna, men han kunne også ha folk med seg så de kunne være en tre-fire stykker. Og da måtte vi ha båt når vi skulle med mat til dem. Da fikk vi beskjed, han hadde ordna med en eller annen da, så vi kunne få låne båt der og    der. Som oftest var det det stykket der, mellom Offenbergbrygga og bortimot Fostervoldbrygga og kanskje fra Kiellandtrappa. Og for å gå videre da med trapper mens jeg holder på med det, så hadde vi jo de tre store trappene.

Vi hadde Børstrappa. Der var det fast fergemann. Det var ei lita hytte der som fergemannen holdt til i, og de hadde jo plenty å gjøre den gangen, i gamle dager. Det var gjerne to eller tre fergemenn, og de båtene der hadde grønnmaling innvendig og så hadde dem merke: Fergemann nr. 1 eller 2 eller 3, i akterskotten, i akterplikten hadde de den. Den plata sto rett opp. Og så var der en benk kor dem kunne sitte, også på sidene, så de kunne ta en massevis av folk. Og det var alminnelige færinger, de var nokså store og, men det var ikke melfæringer.

Og så var det Fisktrappa. Der hadde havnevesenet og tollvesenet ei lita trapp for seg sjøl ved siden av den. Der lå de båtene som hørte til deres etater, de var svartmalt utvendig. De var vel nærmest av form som lettbåtene, men kanskje litt større og tyngre. Og de var gule innvendig. Svarte utvendig og gule innvendig.

Så kommer Arnesentrappa. Begge, både Arnesentrappa og Fisktrappa lå kloss an i Piren som gikk ut der. Dette her var altså før Ny-kaia var bygd, for de begynte ikke på Ny-kaia før i 1914. Så Arnesentrappa var jo der helt til jeg gikk til sjøs, den og den kjenner jeg jo best.

Så var der en liten skipshandel under utbygninga på Havnebygget som det het, her ble det et lite "smått", og i vinkel av det "småttet" gikk "Kato-småttet" opp. Og i den lengden der, ifra Piren og til enden av "Kato-småttet", der begynte Arnesenbrygga. Og derfor har den fått navnet Arnesen-trappa av en eller annen grunn. Kanskje det var for at det var den mest fremtredende forretningen der?

ÆRENDSGUTTER

Båtene ble brukt til alt mulig. Vi brukte dem mye til å gå med mat som vi sa. Vi kunne slå oss sammen en to-tre stykker, fikk beskjed om å være der og der til den og den trappa og ta den og den båten som så sånn og sånn ut og ro ut med mat. Vi kunne av og til også gjøre oss en liten skilling, en fem-øre, og i aller heldigste fall kanskje oppi en 10-øre, som var nok til en kinobillett, for å ro ut med en beskjed enten til et fartøy eller til andre steder. Vi kunne ro ut fra Børstrappa til ut forbi Astrupbrygga, rundt der med beskjeder fra ei forretning f.eks. Vi gikk jo ærend for disse forretningene og dermed så hadde vi jo muligheten til å levere ting på havna og. Det var nesten ingen guttunger som ikke hadde en ærendsguttjobb og de hadde da leveranser ute på skuter eller båter på havna.

JOBB PÅ HAVNA

En vanlig jobb var å buksere. Det var gjerne båter som hørte til selve fartøyet. Det var "storbåter" som de kalte dem før. De var skapt omtrent som jektene, men var mye penere bygd. Og så var de litt smalere og smekrere, og de kunne være temmelig store, oppi en 17 fot de aller største av dem, med også tollepinner på begge sider for tre par årer. Det var slike båter som gjerne ble rodd av to mann på hver tofte. Og der kunne vi guttunger være heldige, når vi kom oppi det som vi kalle for halvstyvinger, sånn i 14års alderen, så det var litt musk i musklene. Vi kunne få vite om at den og den skulle forhale, så kunne vi være snar å høre om vi ikke kunne få jobb der. Det kunne bli en 10-øring eller en 25- øring, etter kor langt det var og kor lang tid det tok.

Inne på havna ble det sjelden brukt lang sleper, slepetau eller bukserline, som de sa, enda det var ei trosse. Så da ble det satt fast i vaterstaget. Den var nå ikke lang, kunne toppen være 10 favner lang, så det kunne være lettere å snu inne på havna eller skifte retning. Og det var rart med det, når du først har fått i gang sånn ei jakt så var det utrolig kor det glei fremover. Det var å ta imot det, det var jo akkurat som å strekke på ei gummiline. Vi fikk aldri sleperen tight, men allikevel ble det jo kraft på skuta selv om du ikke fikk sleperen strekt, for det skulle jo adskillig kraft til, det måtte nå snart en vinsj til sånt no. Men sleperen var jo tung, så når vi stramma opp littegrann så blei det jo liksom i en halvbue, og når den sakk ned igjen, så var jo krafta der i tauet fremdeles. Og det var nå en tauing som jeg har vært med på, men været spilte svært mye inn ved tauing. Det hendte vi fikk beskjed om å komme da og da, og når vi kom da, så var det for mye vestavind eller vind på annen måte, så vi ikke kunne taue. Og det var ikke bare sånne skuter som ble taua, men alle de føringsbåtene som lå utafor hver brøgge, ja, ikke hver brøgge da, men ihvertfall en masse av brøggene, de hadde føringsskuter liggende.

FØRINGSBÅTER

Føringsskutene kunne f.eks. være avrigga jakter, men som oftest var det "spissgatta" bygd spesielt for føring, gjerne av klippfisk. De blei da taua av bryggas egne folk med ei sånn ei, det jeg kalte for jekt. Eller du kunne kalle den også for "storbåten" der. Og de måtte jo taues ut til Spanskelina når de lå og lasta utafor Astrup, på "Grunnen" som de kalte det for, der som Nordmørskaia ligger nå. Da kunne en taue helt fra Innlandet, ja fra Nordlandet og ja, helt utenfra de brøggene som lå uti Sørsundet og Sørholmen. De ble taua på den måten der.

No regna jeg før motoren kom, rundt 1910 var det jo ikke så mange motorbåter, men de begynte jo å komme da. Og før tok det altså sin tid å få frem sånn en føringsbåt på en 2-300 tonn, viss det var så mye de skulle levere, og det var jo naturligvis mange som måtte til da. Det kunne ligge en masse av disse føringsbåtene utenfor disse Spanskelinjebåtene og vente på tørn. Alle disse ble taua for hand. Og for å gi et eksempel på kor vanskelig det kunne være å taue når det blåste, så hendte det at når jeg hadde slutta ombord i "Grei" og sesongen var over (den første Kvernes), så var jeg en måneds tid på trelastlageret til Torstein Pedersen i Vågen, det hette Fosna gård. Der hadde han ei brøgge som hadde trelastlager, og der var det mye stuving og lossing av trelast fra skutene, som oftest var det jakter og til og med galeaser, men det var også jekter som kom dit med trelast, skåren last, ifra Valsøyfjorden og helt ifra Namsos og oppover der. Men der fikk jeg stuve og losse. Og skulle de med last til andre land, så hadde han sin føringsbåt som var nokså godt avpassa for det, for han var nokså brei og forholdsvis flat i bunnen. Men han var spissgatta.

ET HELT HUS

No var det ei huslast, dem skulle bygge hus på Gomalandet, og all materialen til det huset ble da lasta ombord i den føringsbåten som de hadde der. Vi kalte ho forresten for Bomma. Ho var brei og forholdsvis lav. Jeg og en gammel mann med skjegg, som jeg nå ikke husker navnet på, en veldig kjekk mann, han var en gammel sjømann forresten som hadde seilt sammen med min far. Og han og jeg (jeg var vel 17 år) og han var oppi en 60 kan jeg tenke meg, og det var jo en evindelig alder for meg den gangen.

Bortover til Gomalandet gikk det bra, det var stille vær og det var ganske bra, vi rodde bare ganske alminnelig lettbåt. Allikevel fikk vi nå fart på, og det gikk. Vi tok jo tia til hjelp den gangen. Da vi var kommen og hadde fått levert lasten, nokså nært bortmed Teistholmen, så tilbakeveien var jo i le da. Men så begynt'n å blåse opp til vestavind etter hvert som vi kom forbi holmen som ligger midt i sundet der, Nordholmen, kom forbi den, og der var det trangt, så da begynte det å bli tungt å ro etter hvert som vi avanserte innover havna og skulle tilbake igjen, så ble det verre og verre å ro og til slutt stoppa det helt opp. Vi begynte faktisk å drive tilbake. Og så ropte han til meg, han karen ved siden av: "Du som er ung, du får hoppe opp og sette fast så vi ikke driver av, her kommer vi ikke videre. Og jeg så gjorde. "Du som kan telefoner'", sa han, "du får gå opp og telefoner' til kontoret og si at vi kommer ikke lenger, dem får komme og hente oss med motorbåten sin". Dette var i 1917, så da var motorbåter blitt alminnelig. Så kom svigersønnen til Torstein Pedersen, og jeg tror han var fra Arendalskanten, i alle fall sørlending, og han hadde visst vært skipper. Tjukk og kraftig kar, og han var enten Veritasmann, eller så var han skipskontroll eller så var han oppsynsmann eller formann eller ett eller annet, og holdt øye med kontoret for redningsflåten som lå der opplagt om sommeren. Han hadde den jobben der og, han var slutta sjøen. Han var en bortimot 45 år eller så. Kraftig rusk av en kar. Han kom så kjørende med motorbåt for å hente oss, og da gikk det så det skumma med motorbåten, men da var den jo tom naturligvis. Og det vi ikke klarte å ro, det gikk som en fei med en motorbåt. Men allikevel så var det tungt å ro i motvind. Så det var en måte å bruke båter på.

BUKSERING

Og så husker jeg et ektepar ifra Innlandet. De hadde en nokså stor føringsbåt. Så når det var go'vær, så rodde de fra sjølve båten, men når det blåste litt, så taua de'n rett og slett, og da leide de en mann eller to til å være med å taue. Og mann og kone, de lossa. Var de med varer f.eks. fra grossistene på Kirkelandet over til Innlandet, og ting som skulle fra Innlandet til Kirkelandet, eller store varepartier som skulle leveres ute på havna, hadde de en spesiale de to der. For meg var jo de eldre folk, men de var neppe mer enn sånn opp i 50-åra kan jeg tenke meg. Og jeg syntes bestandig at den mannen der var kledd i vadmel som nå vi sa. Og kona var like kraftig som mannen. Det er sikkert mange som husker dem enda. Så det var tauing eller rettere sagt buksering, som vi sa hjemme da. Det var en måte også å bruke båter på.

SØNDAG

Og så var det, til fornøyelse for oss unger søndagen, når vi hadde finklærne på. Dette er som en pendant (motstykke) til Emil Smiths reise rundt Kirkelandet. Han fortalte at om søndagene når vi hadde finklærne på, så kunne vi ikke herje i vei og klyve i hamrer og berg eller opp i store trær, f. eks. i Tollåsenga, den store aska der. Var vanligvis hytteplass oppi der. Ja, nå er det nå borte antakeligvis i Nerenga, kloss i gjerdet til gartneriet som vi kalte det før. Det er nå forandra all ting. Det var i nærheten av det som heter Bendixens gate nå.

Vel, da var det ikke så lett å finne på hva en skulle gjøre, og da var det godt å ta til båt på havna for oss guttunger. Kunne slå oss sammen både fire og fem stykker i en båt som vi enten hadde fått lånt av noen eller som vi delvis tjyvlånte, eller vi kjente folk som vi kunne gå hjem og spørre om å få låne. Og som oftest fikk vi det og. Og da vart det regulære sjøslag da mot "Vågaværingan", guttan fra oppi Vågen. De var nå stadig ute og rodde, og likeså Gomatlendingan traff vi nå'. Det var nå å skvette da og slå åran borti den andre båten der, av og til kunne det gå temmelig hardt for seg, men ikke husker jeg at noen båt ble ødelagt noen gang av det. Og ditte der, det kunne vi nå trøy' oss med det, og av og til kunne vi gjøre lange odysseer langs med havna. Å ro kloss i land, bar såvidt vi ikke rakk borti og rundt hele havna, og da oppdaga vi mye rart langs med havna; kossen bryggene var bygd, og vi rodde heile havna rundt. Vi rakk mye på en søndags ettermiddag. Eller du kunne ro og klyve ombord i de jaktene som lå der og klyve litt opp i riggen. Hamsun skriver om han som la seg på masteknappen og kikka ned. Det må jeg innrømme, det har jeg aldri sett noen har gjort med disse svære jaktene vi hadde i Kristiansund. Vi vågde oss sjelden lenger opp enn til "godset". Så det var jo også litt å prøve seg på om søndagene.

RØMME OG SJYR I BOLGA

Å ro til Bolga tok en times tid eller kanskje litt mer. Det var tre gårder der inne, det var Øverbolga og Nerbolga og så en til som jeg ikke husker navnet på. På en av disse der hadde jeg slekt, så for min egen del, og når vi hadde noen med oss, så var det dit opp vi tok. Men alle gårdene der solgte rømm'bunke. Det var en fast søndagsutflukt for både voksne og unger den gang å ro inn i Bolga etter rømm’bunke. "Rinne", som det het den gangen, var 15 cm høye staver som ei tønne og tett naturligvis, med band rundt og kunne være en 14-15 tommer tvers over, som de satte opp melk i, i sommervarmen. Så blei det sjyr under der, det var som ei geleaktig melk som slett ikke var sur, men litt syrlig bare. Og oppå der var det rømme. Så ble vi bestandig bedt inn i bestestua, og så fikk vi ei skje hver naturligvis da og knust kavring og sukker, og så spiste vi fra hver vår bredd, som det het, hver vår kant, helt til vi kom inn til midta, alle fem visst vi var fem stk. f. eks. som satt rundt da, spiste fra samme bollen hele gjengen. Helt til vi kom inn til midta, da ble det bare en liten klatt der som sto av seg sjøl. Siden melka var litt stiv, var det om å gjøre å kapre den i en bråfart. Være første mann til å kapre den. Og det kunne bli artighet med alle skjeene sammen på en gang. Det va nå unger som gjorde det. Voksne folk spiste jo rømmebunken på skikkelig manér naturligvis. Det var slik at kjærestepar f.eks. de makta ikke en heil sånn, så noe måtte de vel løyve, som det het. Men vi gjorde det i hvert fall sånn. Og så var det å ro tilbake.

SEIL FOR DE FINE

Jeg under meg over at vi unger aldri brukte seil, antakelig så hadde folk stuva de unna, og til disse lettbåtene så var det jo ikke seil, det var jo bare årer. Men selv til færinger kan jeg ikke huske at unger til søndagsbruk brukte seil. Det tror jeg var mer forbeholdt den finere klassen som hadde egen lystbåt, så vi blei ikke noe flinke å seile der, det lærte jeg oppå Frøya, lærte det godt og grundig og når jeg var der på sommerferie. Og de hadde råseil med priar som jeg ble satt til å passe. Andre ganger fikk jeg sitte og passe på "halsen", seglstikka" som de kalte det før.

Jeg hadde en onkel der som het Dankert, han var en meget gammel mann, han var omkring 25 år når jeg var sånn en 10-12, og han likte å seile, kanskje for å skremme meg litt og. Vi seilte slik at båtripa faktisk lå under vann fordi det var krumma slik, så slo det vannet fra seg. Vannet var høyer' utafor enn båtripa var, likevel kom det ikke vann inn. Jeg lærte mye seiling der. Og mens jeg er inne på seiling på Frøya, så fikk jeg bli med en gang når de skulle seile en gavelbåt som vi kaller det her, men der kaller de det for en notbåt. Den var sånn en 30 fot lang tenker jeg, et- par- og- tredve fot, og så veldig brei. Da fikk jeg bli med å seile helt inn til Enge til et sagbruk der inne. Og der lasta vi ombord materiale fordi han skulle bygge seg naust. Jeg trur vi brukte godt og vel ett døgn innover fjorden der.

Vi kjørte først forbi Hitra, så tvers over Trondhjemsfjorden, og så smatt vi gjennom Aursundet, het det vel. Det var nordavind da vet du, så vi kunne seile tvers på vinden der og så inn til Enge. Jeg sovna nå forresten av, jeg. Og tilbake, da va'n jo tunglasta, så da tok det lenger tid. Og av og til måtte vi ro for det blei stilla midt på dagen, som det brukte å verra, og så begynte det å løye på igjen utover ettermiddagen, og det blei en liten kuling eller frisk bris utpå kvelden. Det var det vanlige. Vi kom nå til Frøya med lasten.

Så jeg fikk lære å seile der inne, men de hadde råseil, ikke sånn spisseil, ikke sånn ryggelseil eller hva de nå kaller det, geitseil, nesten som et engelsk-fransk loggseil, fransk logg, det ligna på det, spiss som gikk forover, akkurat som om stagfokka var sydd fast til storseilet da. Men mest var det var roing, og det var mye leven da. Det var mange båter, så det kunne jo bli artig det på «veien», med både voksne i båter og unger. Så det var mye artig på veien tilbake. Prat mellom de voksne over båtene. Vi rodde som oftest forholdsvis sakte når det var go'vær og tok det rolig innover sånn i 5-6 tida. Så det var sånn en rolig søndagsfornøyelse for folk den gang pengene var litt mer dryge enn no.

DROSJEROING

Og så var det en annen måte, også brukt på søndagen til sånne "pleasure-turer". Det var ungdommer på sånn en 15-16 år og oppi en 18 kanskje og. De lå gjerne i Arnesen-trappa og venta på tur, som de sa. Det var gjerne unge forlovede kjærestepar, men det kunne være gamle og, som kom dit og skulle ha skyss til Byskogen. Det tok vel en tre-kvarters tid å ro inn i Byskogen, og det trur jeg kosta 25 øre. Og det hendte at vi fikk beskjed at det skulle ros tilbake og. Man gikk jo ikke tilbake. Så var det altså 50 øre for det. Da måtte de oppholde seg der heile tida de og, men det hendte de rodde tilbake og tok et nytt par også med seg, og så hentet de andre - første paret- etterpå. Nå trur folk at det der var så billig, 25 øre, men når du tenker til at min far hadde 2 kroner dag som tømmermann den tiden der, det var jo nokså gode tider akkurat da, i 1910 og utover, ser en jo at 20 øre, det var jo lønna for 1/10 dels arbeidsdag, det var jo 10 timers dag. Det var jo en times arbeid det. 25 øre var slett ikke så lite som det folk innbiller seg, om det høres lite ut no. Det var jo bare det at pengene var så stabile. Og de rodde da som sagt innover der, og jenta satt som regel- det var nå unge folk som oftest da, i det som vi kalte "Rogna" akterut og slepte med fingrene i vannet eller ka hun nå gjorde. Og noen av dem var jo så fine at de hadde parasoll med, for det var nå i bruk den gangen der. Og de var fin i tøyet. Men de aller fleste, de gikk over land. Tok sundbåten over til Nordlandet og så gikk de innover, og da var det en hel strøm da, på gode søndager. Det kunne være aventert på forhånd i Romsdalingen (Romsdalsposten) at Bymusikken skulle spille inne i Byskogen. Bymusikken het det pga. at korpset hadde støtte av kommunen. De gikk foran i 17-mai togene og alle sånne opptog. Halvparten av byens befolkning var jo fra landet, og i byen var det jo lite skog, og de hadde lyst å se skog naturligvis, og vi som var derfra hadde jo enda mer lyst til å komme i en skog utenom parken i byen. Og da var det jo et helt tog, var helt svart langs veien sånn derre godværssøndager med Bymusikken i Byskogen og voksne folk og unger, hele familier, gutter og jenteflokker. Og når vi kom til "Rekkesteinan" som det hette, da visste vi at vi var halvveis. Lurer på om det ikke tok bortimot tre kvarter å gå den turen der. Det tok nå langt over halvtimen, men det er så lenge siden, jeg kan ikke huske det. Og når vi kom til Byskogen, så var det kiosk der. Vi kalte det ikke kiosk, vi kalte det brushus, og der solgte de altså brus. En flaske brus den gangen med sånn porselenskork, den kosta 15 øre, og det var jo en veldig formue å bruke på ei flaske brus. Men til gjengjeld nøt vi det kraftig, vi tok bare bittesmå slurker i gangen og fikk det til å gå opp i nesen. Vi kjente den merkelige smaken der når vi fikk kullsyra opp i nesen. Ja, det er barneminne, men la gå, det kan jo være artig å ta det med. Der hadde de sjokolade selvfølgelig, det var jo unge mennesker med penger i lomma. Det var lønning på lørdag den gangen. Kokte egg, de kostet 5 øre stykket. Hardkokte egg og honningkaker. Og så var det for anledningen bygd opp en danseplatt som de dansa på, med Bymusikken da, det var jo valser og reinlender og av og til kunne det være marsjer som de gikk. Og så var det slutt sånn i 7-tida om kvelden. Men mange var nå begynt å gå tilbake tidligere, for ungene skulle naturligvis spise og legge seg.

TATERE

Sånn vart det nå utover en god soldag, det var kolossalt mye folk der inne i Byskogen, det var jo ikke noen hus der inne som nå senere, som ble bygget under krigen, kanskje det var bygd før og. Men den gangen var det ikke andre hus der inne enn en taterkoloni, som vi kalte det før, tater som hadde slått seg til der i en klynge ikke riktig så langt ut som Byskogen, det var nede ved sjøen. De var vel de eneste som bodde der, tenker jeg, men ellers var det ingen hus i selve Byskogen som jeg kan huske annet enn Ada Bødkers Minde. Det var Ynglingeforeningen som hadde det. Jeg sto jo i Ynglingeforeningen jeg og pga. at vi kunne få utfarter sammen, og fordi at de hadde et veldig godt guttebibliotek. I våre dager heter det vel KFUM tenker jeg. Det er svært utbredt i England, men den gang het det Ynglingeforeningen. Formannen eller hva jeg nå skal kalle det, han het Lossius. Han var bankkasserer i Spareskillingsbanken på Fastinghjørnet.

På tilbakeveien da så var jo alle nokså trøtte, så da gikk det litt saktere, og så måtte vi ofte stå og vente på plass på sundbåten, for på tilbakeveien kom de alle på en gang, og da måtte vi ofte stå lenge på Nordlandskaia og vente på sundbåtene. Den gangen la sundbåten til på utsiden av Nordlandskaia, så hvis det blåste noe da, kunne det bli kaldt å stå og vente i kveldinga.

KLIPPFISKSTEVNE

Så vil jeg over til det aller største båtbesøket vil jeg kalle det for, i gamle Kristiansund. Det var sånn i juli/august og kanskje i juni. Jeg har det på at det var i juni. Da kom alle Hitraværingene eller Hitrakallene som de sa forresten og Freiværingan og Smølværingan, kom til byen med nokså store båter - seksringer og åttringer, til dels kunne det være notbåter, som jeg nevnte nylig nå, med farm av fisk midt i båten, altså lasta med klippfisk. Det var fisk de hadde fiska selv og tørka selv. Og det var gjerne den fineste fisken som tilvirkerne[3] fikk, for de kunne holde øye med været fra kjøkkenvinduet, som oftest nedpå sine egne private berg, og sende ungene ned om det skulle komme en liten uventa regnskvett, og snu fisken fort, så han fikk væta på "røsiden" som det het, skinnsida og ikke på kvitsida som de kalte den andre sida for av klippfisken. Så det var meget fin klippfisk.

Det var nesten som et slags stevne tror jeg. Med alle sammen var det blitt en slags enighet, og den tiden skulle alle levere fisken. Eller kanskje de aventerte, grossererne eller disse klippfiskmottakerne, Astrup og disse der, og da kjøpte de fisk. Men mange brukte jo megler, og mange hadde sine faste kunder som de leverte til, f.eks. Astrup eller Johnsen. Ja, det var jo så mange av disse der den gangen som tok imot klippfisk. Ohrset på Innlandet og brøggene borte på nesset, Eriksennesset på Nordlandet, og Parelius og Lossius på Innlandet, og så var det Santos på Innlandet, Lofotkompaniet tror jeg det het. Santos var portugiser og bygde seg et hus oppi Clausenenga, der som det senere ble sportsplass, der som banen gikk. Det var litt landlig der. Han var portugiser, men om han var gift med en norsk ei det er jeg ikke så sikker på. Paiva[4] var én mann, han var agent for han (Santos). Han ble visst gift med ei Kristiansundsdame. De reiste tilbake til Portugal og bosatte seg der.

Det var vel ikke noe bestemt avtalt marked her, men dem likte vel alle sammen å komme sammen på den tida, og fisken var som oftest tørr på den tida. Så det blei til at det blei sånn storsamling av båter som skulle levere fisk. Og da blir det lang tid å vente på levering, for det måtte jo gå etter tørn og for å komme til.

Mange kunne ligge i Børstrappa. Det var heile vifter av dem. Mesteparten av dem lå i Arnesentrappa, og det var så mye båt der at de lå fortøyd helt bort til Loennechenkaia. Det var Loennechenkaia som lå vegg i vegg med Arnesenkaia. Der kunne de ligge. Og Arnesentrappa, den var ved siden av brygga til Arnesen, og under Arnesenbrygga der blei tilholdssted for det du i dag kaller "lassis". Jon " Dreit" va' nå en av dem, og "Skeiv" var en av dem, og « Per Springar» var også en av disse byens kjente kumpaner. De satt gjerne inne der når de hadde fått seg en liten jobb som å leie ku til slakteriet eller slikt noe. Så satt de der og drakk ei flaske "ladd", laddevin. Hjemme het det jo "ladd". Det var massevis av laddforretninga. Det var nokså mye fyll, for det må jeg innrømme at det var altså, svært mye fyll. For der lå de tett i tett disse laddforretningene, "Laddbø" f.eks. nedpå Vågeveien. I gården som het Hotel Scandinavie , som var et av byens finere hotell den gangen, det var en som het Tønsberg som drev det.

De hadde med seg klær, de hadde med seg bolstera fra gården fylt med høy, og så lå de i skuten for- og akterut. Og de folket der de trengte jo en plass å koke, det gikk jo som oftest på graut, de hadde jo ikke råd å gå på kafe sånne folk som det, og ikke var det skikken deres heller. Så de gikk inn under Arnesentrappa og kokte borti kroken der med ved og bål, så det siva jo røyk ut der når de skulle koke seg graut. Det gikk mest på det eller fisk, om de hadde med seg sånne saker. De gjorde det, for de holdt seg helst i Arnesentrappa. For det første fordi en skipshandel lå tett oppfør hvor de kunne kjøpe noe, men den var ikke så stor. Det var mest fordi de aller fleste handla hos Hendseth, som lå på hjørnet av forlengelsen av kaia innover Piren, innover det som vi kalte Apothekerbakkan. Det var vel utløpet av Storgata. Hjørnet der, der var Hendseths kolonial, og han handla med alt mulig rart både i stort og smått. Og disse folkene der da, når de hadde solgt fisken, så kjøpte de hos han, nesten alle sammen det. Kaffe for vinteren, det var jo ubrent kaffe den gangen som de brente sjøl, og det var tøyer og det var melsekker, og det var jo det vanlige, å kjøpe mel, parafin i dunker, men som oftest kjøpte de fat på deling, naboer, så de fikk det helt. Og det var trefat den gangen på parafinfat, det var trefat, og de kom godt med til andre ting, parafinfatene. Og så alle handla der. Det fins vel etterkommere av Hendseth som kan fortelle mer om det. Det var så godt tillitsforhold mellom folket der. Det var sikkert mange som sto i gjeld fra år til år. Det vet jeg ikke riktig sikkert, men jeg kan tenke meg det. Det var ikke alle år som var like fruktbare på sjøen heller. Men der handla de, og der hadde de sikkert godt forhold til dem. Tøyer solgte de også, men mest kolonialvarer. Så som liner og tauverk og sånt det kjøpte de mest på skipshandleren, men de kunne nå skaffe det Hendseth og da. Derfor var det at mesteparten av folket samlet seg i Arnesentrappa. Så der var et yrende liv.

Men under Arnesenbrygga som jeg fortalte om, der var det og et yrende liv, og der var det lassissene som satt og tok seg en dram. Med så mye folk som det kom til by'n da, det måtte nå vel være bortimot en 5-6-700 mennesker på en gang, de trengte jo avtrede naturligvis. Det var jo en pissoar utafor Tollbodgjerdet, det var bare en sånn vegg der du ser både beina og haue på folket, men det var jo bare for mannfolk. Kvinnfolka de satte seg som oftest bare rett og slett på båtripa med ryggen til Piren når de tissa, de gjorde ikke noe vesen av det, for folk var jo vant med det, ja, mer vant til sånne ting den gangen der. Men når de skulle gjøre det som danskene kaller "Bummelum", da måtte de oppunder der (Arnesentrappa). Der ute kom nemlig byelva ut. Hvor byelva var, er det vel nå ingen som husker. Jeg har sett byelva sjøl, bare en eneste gang, og det var den gangen baker Pettersengården brant, det var vel omkring 1911 eller 10. Da lå bakeriet der som Marmorgården seinere kom. Og da så vi elva kom nedover med retninga fra Massastredet, så hvor den elva kom egentlig ifra, langsmed Langveien eller opp gjennom Nerparken. Så langt opp er jeg ikke sikker på, men jeg vet at ho, dengang de grov ledning til Gassverket, du vet Central Hotel, da sneia de såvidt borti Byelva. Og en mann som jeg seilte sammen med, en Karl Eriksen, jeg arbeidde forresten sammen med’n eller hos'n i 1921 som rigger, og han fortalte at da han var guttunge, det måtte være da han var ungdom, det måtte antakelig ha vært i 1880-årene, for han fortalte at gamlekirka enda sto der. Da var det lite bebyggelse der, en god del i Massastredet, men det var lite bebyggelse ellers. Elva lå naken eller åpen nedover Kaibakken, og der var det ei klopp, og det må ha vært der som senere Torggata kom ettersom jeg forstår, så det har måtta vært litt opparbeidd vei før Torvet var bygd, så må der ha vært en opparbeidd vei der opp til kirka. Det var noe som en kalte for "Kloppa", altså ei bru over der, ei trebru, og der brukte ungdommene å samles, ro over fra alle land. Kristiansundsungdommen brukte å samles om lørdagene og danse i friluft. Det er altså noe over 100 år siden.

Men for å følge det videre, så rant altså elva ut under Arnesenbrygga. Brygga, som alle andre brygger, var bygd opp på steinkar som var støpt opp av sement eller bygd opp på lausmur, og så var det lagt svære tømmerstokker tvers over dem, og på det da var selve brøgga (stokkene som gikk innover) festa på land og bolta fast der. Oppå der var da brøgga reist. De fleste brøgger var sånn.

Der var det altså et yrende liv. Det va' aldri tomt i byen de dagene der, når fiskerne, disse kallan kom med fisken sin. Ja, de kom helt ifra Bud der ute i ytre Romsdalen, med fisken sin til Kristiansund, og jeg har også hørt at de tok turen de som bodde på Ona, reiste helt til Kristiansund. De seilte da naturligvis. Jeg snakker hele tiden om den tiden da det enda var seil, før motorene kom, da jeg var en sånn 10-12 år, da motorbåtene enda var en sjeldenhet, og skøyter var nå enda sjeldnere.

En skulle jo tro at det måtte samles en bråte skitt inni der, og det gjorde det vel selvfølgelig, men når det kom ei rein sjøskvale da, så blei det jo fort vaska på sjøen. Det var lett å se det forresten der inne der, det var innerst i huken, det var ikke nå' Nykai.

Og alt det folket der brakte jo nokså mye liv i byen, og det var lett å se forskjell på disse folkene der og byens folk, de var jo kledd på bondens vis, men de fikk kanskje ikke lov av havnemyndighetene til å ligge i selve fisketrappa som var den største trappa ned i sjøen.

Det yrende livet tok jo brått ende når alle sammen hadd' fått lossa, så blei det liksom litt tomt etter dem da, når de var faren alle sammen med alle sine laster av vinterens fornødenheter. Og det er rart å tenke på at det var kommen av seg sjøl, og alle markeder er vel gjerne oppstått på den måten; av seg sjøl. At de gjerne ville komme sammen til fast tid. Her kom det naturligvis av at fisken var vel tørka omtrent samtidig på alle plasser rundt omkring i det som den gang hørte til Kristiansund distrikt. Det strakte seg jo helt opp til Sula utafor Frøya, og det hendte sågar at de kom heil fra Halten, men de for nå mest til Trondhjem, da.

SKOLE

Jeg var så heldig at jeg fikk begynne på middelskolen. Den gangen gikk vi ut av folkeskolen i femte klasse og begynte på middelskolen. Og der var det fire år, så det blei 9 år til sammen. Og lærer Grip, som var en gammel mann på 25 år, han fant ut det at jeg skulle prøve å komme inn på middelskolen. Så blei det opptagelsesprøve, det var i et klasserom i folkeskolen i 1. etg. husker jeg, for vi så over til Løvikgården derfra, det var en steinrabb imellom. Og der hadde vi da norsk og regning og en del andre ting som jeg nå ikke kan huske. Men jeg husker en ting, jeg satt ved siden av ei jente som het Gudrid. Og jeg besto prøven antageligvis med noenlunde tilfredsstillende resultat, for etter at det forelå, gikk Grip hjem og snakka med far og mor og forespeila dem det at det var mulig at jeg kunne få halv friplass på middelskolen, men de måtte holde bøker sjøl. Og nå viste det seg senere at det var bøkene som var det kostbareste av det. Skolepengene var vel ikke det riktig dyreste, men det gikk en god del skolebøker til i løpet av fire år. Og det viste seg at gubben kikka på det av og til etter hvert som årene gikk og "at det var nå synd alt det bøker de skal ha og". Han hadde 6 års skolegang han på Frøya når han var guttunge.

Middelskolen

Vi begynte med tysk i første klasse på middelskolen den gangen, og engelsk først i andre klasse. Jeg tror at det kom av at det meste av ingeniørutdannelsen den gang foregikk i Tyskland, så derfor mente de at det var mer nødvendig med 4 års tysk og bare 3 års engelsk. Og som tysklærer hadde vi en som het Hoel, og han var interessert i dialekter i Norge, og jeg ble bedt om å komme hjem te’n og så fikk jeg te hos han og kona. De hadde et "liteban," som de sa i Kristiansund. Jeg måtte snakke etter som han spurte. Så tegna han ned med lydtegn, da. Det som vi nå kan snakke inn på et band, det måtte han bruke besværlige lydtegn til, for å få det akkurat. Og en gang senere, når jeg traff Yderstad, han var min rektor den gangen, da nevnte han en historie som antagelig Hoel hadde fortalt på lærerværelset at bl.a. av alt det han spurte om for å få uttalen på, det var:" Sier de løv eller sier de lauv her i Kristiansund?". Og så hadde jeg sagt det: "Nei, vi sier nå blar, vi da". Vel, det var nå en liten digresjon for å vise hvordan det var på middelskolen.[5]

Det var meget interesserte lærere den gangen, og vi lærte faktisk mye der. Jeg tror den gamle læremåten var vel så god som alt det nye påfunn de har.

Av de lærerne jeg likte best, var det for det første overlærer Yderstad[6], det var virkelig en gentleman. Han gjorde ikke forskjell på oss arbeidsmannsunger og andre, disse finere. Det var jo et kastevesen i Kristiansund som ikke ligner på noe jeg har hørt i noen annen by av alle de folk jeg har seilt sammen med. Disse klippfiskbaronene var jo så og si ukjente for oss. Han gjorde ikke forskjell på det. En som gjorde forskjell på det, det var en som het frk. Pfefferkorn. Hun hadde vi i religion, og katekismen hadde vi naturligvis lært på folkeskolen, men vi hadde en repetisjon av det på middelskolen. Men så fikk vi noe som het "Forklaringa", det var'kje Pontoppidan - jeg vet ikke hvem som har skrevet denne, det var en bok på omtrent en 15-20 cm høy og 10 cm brei og fylt av totalt ubegripelige ting som jeg ikke forsto.

Sandemose skriver en plass om at han var på en slags lærerskole, og der var det en bestyrer som hadde delt inn saliggjørelsen i trappetrinn oppover, fra det alminnelige, fra evighetsstadiet, gjennom lærestadiet og så videre oppover, noe med herligheten om jeg ikke husker feil. Og til slutt det siste stadiet, det var saliggjørelsen. Noe lignende var den boka innretta på, og vi begrep ikke det plukk av heile boka noen av oss, men vi måtte pugge den.. Smith sier at vi måtte pugge alle lekser, det var slutt på det når jeg gikk på middelskolen. Men den derre greia der den måtte vi pugge. Men vi begrep ikke det minste ord av det, og vi har heller ikke hatt noen synlig nytte av den i tiden etterpå, hverken helliggjørelsen eller saliggjørelsen. Frk. Pfefferkorn var prippen, ho gjorde forskjell på folk. Bl.a. så sa hun det en gang: "Hvem er det som har den plebeiiske tjærelukten på skoene." Alminnelige folk kokte jo talg og tjære og hadde på skoene fordi at de skulle bli tette, og vi hadde faktisk tette sko i motsetning til finskit'n som gikk i bokskalvsko og blei våt ved første regnværet. Senere kunne jeg se Schankes skosmurning sto med store aventissementer i alle aviser, etter krigen tror jeg det var, da var det blitt moderne, da var det ikke plebeiisk lenger!

En annen som jeg må si var en elskelig mann, det var Bødker. Han hadde jeg som engelsklærer, og også som religionslærer i andre klasse. Bødker var gift med en dame som het Ada, og hun var engelsk. Min mor var sydame og hun hadde "lært sømmen" som hun kalte det for hun var fra Kornstad, kom til byen som jentunge da, 18-19 år og lærte sømmen og slo seg til der som sydame senere til hun ble gift med far da. Og hun sydde.

Den gangen ble de aller fleste klær sydd, ikke manufaktur men sydd, og hun hadde sydd for Ada Bødker og hun var ei elskelig dame, fortalte ho. Var så snill. Jeg har lest den boka "Goodbye Mr. Chips", slik at du kan få en klump i halsen, og jeg har bestandig forbundet den boka med Bødker. Sånn var han, jeg trenger ikke å gi noen større forklaring om det. Ada Bødker fikk tuberkulose, og den gang het det jo at en skulle ha mest mulig frisk luft, og han var jo bundet av sitt arbeid i byen, så de kunne jo ikke reise så mye vekk. Så det gjorde de som hadde bedre muligheter og god råd.

Søndagsrenn

Mor fortalte at når det var vinter og fint og tørt og klart vær og sne, så kledde de på Ada så hun var som en tykk bylt og så drog de ho på kjelke opp gjennom Langveien til en kom opp på toppen av Langveien den gangen, på Brinken som vi kalte det for, der sto det et brushus, omtrent tvers ovenfor der som branndammen er nå, og så rente de ned. Det var på søndager vi hadde lov å renne i Langveien, både på bann og på kjelke. Og det var ikke bare han av de voksne som rente der. Der rente voksne folk og kjærestepar og. Men ellers andre og rente på kjelke den gangen om søndagene

Og så de som rente langbann, som det kunne stå en 3-4 gutter på, gjerne sånn i 17-18 års alderen. Visst de var riktig heldig med det, så kunne de "sige over" som vi sa, torvet, og ned igjennom Apothekerbakkan og helt ned på kaia, men det var jo sjelden tilfelle, for de var jo 3-4 mann på disse banda. Bødker drog trofast opp og ned, og det må antakelig ha vært en fornøyelse, for ho følte seg frisk og lett når ho kom hjem etter en sånn tur hadde ho fortalt mor. Hun kunne litt gebrokkent norsk. Ho døde, og som fortalt, så var Bødker interessert i Ynglingeforeningen, og han hadde kjøpt en slags, ja, nærmest som en stor hytte eller jakthytte som sto der inne i Byskogen, og den ga han til Ynglingeforeningen, og nå er den visst overtatt av speiderguttene. Der sto det en bue over veien, det kan jeg huske enda, "Ada Bødkers Minde"

Bødker hadde en forunderlig rar måte å lære oss på. Han tok før seg pultrekke for pultrekke. Det var 5 pultrekker, og så var det visst 5 på hver rekke. Så vi var vel til sammen 25. Han begynte bestandig i den første pulten, og så gikk vi oppover. Og så fikk vi si bare en setning hver av det vi skulle kunne av f.eks. gjenfortelling i engelsk. Og når han hadde sagt sin setning, så var det neste mann, og det gikk uten at han behøvde å si noe. Så tok nestemann opp tråden videre og så oppover der. Og da visst’n aldri om 'n skulle springe over til den rekka eller den rekka, så på det viset så trua han alle sammen til å måtte lese leksene sine. Alle sammen måtte kunne leksene sine til Bødker på den måten der, selv om det var noen som kunne være litt usikre, så blei i hvert fall alle hørt på en dag, og ikke sånn som det ofte blir at lærerne hører en del favoritter og lar de andre seile sin sjø. Han hadde også en forunderlig liten ting som sikkert enda mange husker som gikk under Bødker. Han hadde noe som vi unger kalte for "lisjboka, men han kalte for ordbok eller glosebok eller hva det nå var. Vi kalte det for lisj-boka- det var en alminnelig notisbok, på en sånn en 20-25 cm. høy og en 15 cm. brei, som vi noterte alt mulig som ikke sto i lærebøkene, bl.a. fikk vi lære en masse latinske verb og latinske preposisjoner, f.eks. ko, kon, kol, kor, alle disse der, in, im, alle som hørte til den rekka, og dis og de som hørte til den rekka preposisjoner, og de som hørte til den rekka, alt preposisjoner av forskjellige typer og helt andre ting, f.eks. either-or, neither-nor, de hørte sammen. No heter det jo det både på nord-engelsk, irsk og amerikansk, men vi fikk lære det på den måten der, ble skrevet ned i boka, alt sånne derre ting: goose- geese, leaf- leaves. Og en hel masse andre ting som ikke sto. Og boka ble fullskrevet i løpet av de tre årene, ble nesten fullskrevet. Det kan jo hende noen på landet som kom til byen og gikk på middelskolen kan ha sånn ei, for det var ei interessant lærebok det. Og meg har den kommet til god nytte for mens jeg seilte i spanske-linja på Kanarifarta, som vi sa. Den gangen var det ikke turistsenter der. Da fikk vi beskjed fra rederiet at vi skulle prøve å lære oss mest mulig spansk for best mulig å passe på lastninga. Det var jo lett bedervelige varer; bananer, tomater, og i sær i vintersesongen var det ferske poteter til fine hotell i London. Så det kom godt med når jeg skulle begynne å studere spansk. Kjøpte Nyrups grammatikk, lesebok og glosebok og studerte det flittig og ble ganske flink i spansk den gang. Så det kom altså til nytte. Antagelig syntes Bødker det at han ikke kunne godt sleppe oss ut i verden uten at vi hadde en liten ballast. Og pussig nok, i norsktimene fikk vi også lære litt gammelnorsk. Det var jo på mote den gang å være mest mulig nasjonal, og gammelnorsk lærte vi jo egentlig i gymnaset, men vi fikk lære en del, og det har også kommet meg til litt nytte

SKYTETRENING

Så hadde vi en lærer til da som hette Lunder, han hadde vært kaptein i den belgiske hær i Kongo. Og det var en statelig mann, en kjekk mann. Han hadde vi i geografi, og den gangen, det var jo så kort etter 1905, og forsvarsviljen eller hva en nå skal kalle det, lå enda i, så vi hadde skyting. Det var noe som het skolekarabiner, Krag-Jørgensen, og når vi stilte opp nedpå plana, skoleplana som gikk i ett med folkeskoleplane den gangen, stilte opp der og marsjerte frem og tilbake, høyre om, venstre om, ved foten gevær, alt det der som jeg husker så godt, så var det virkelig flott. Og så marsjerte vi helt ut til skytebanen som lå der utafor - i et lite dalsøkk, i Myra, utafor gravstedet, men der var det satt opp blinker langt unna for Skytterlaget, og der fikk vi skyte, jeg tror vi hadde 30 skudd hver. Når vi marsjerte fra skolen, fra skoleplana og opp gjennom Langveien, taktfast, og når han gikk ved siden av, så var vi virkelig stolte.

SJØBAD

Om sommeren gikk vi også i bad i skolens regi, ut i Lisj-sanden som oftest, men det hendte at vi kunne gå ut i Nerlandsdalen, som var bukta ved siden av Smørviknesset, som var det første klippfiskarbeidet jeg var på. Det var på Smørviknesset hos Myrseth, som eide den gården vi bodde i, og som hadde disse bryggene på Innlandet. Da gikk vi også i marsjtakt utover, men da hadde vi naturligvis ikke noe utstyr eller noe slikt. Og når vi kom opp til oss opp i Tollåsenga, vi bodde jo ved siden av banen, så løste marsjeringa seg opp. Og så hadde vi ei lang bambusstang med oss, bestandig. Den var oppbevart i gymnastikksalen. Og på den var det en slags belte som de kunne ha rundt livet på unger som ikke kunne svømme, så fikk de svømme. Og så sto gymlæreren og holdt den derre der, eller en av ungene. Men de fleste av oss hadde nå lært seg å svømme på egen hånd uti Lisjsanden. Det måtte vært i 1910 eller-11 at et kompani slo seg sammen og bygde et badehus der i det som vi kalte Lisjfjæra uti Lisjsanden. Det var kuppelstein der ute. Det var ved siden av Lisjbukta. Jeg vet ikke om de har de navna der enda. Jeg tror det var en 8-10 båser der inne og tak over med tjærepapp oppå. Og det var bygd så langt frem at man kunne stupe derfra utafor marbakken.

Da jeg kom hjem og skulle begynne på styrmannskolen i 1921, da var det borte, men steinkarene sto igjen, eller sementkarene sto igjen enda, så antagelig så har det ikke lønt seg. Folk bader vel fritt som før. Det var aldri snakk om no'slags badedrakt i gamle dager. Vi bare holdt hendene for "det viktigste", nær så sagt. Jentene bada aldri der ute. De bada som oftest bortmed Svarthålsbukta. Det kalte vi for jentebukta enda det ikke var noen bukt der. Av og til så svømte vi bortover den veien der, og de hoja og skreik.

Noter:

[1] Lars Skarpnes: født i verftsarbeidermiljø i Kristiansund 1899. Styrmann 1921, telegrafist 1925, skipperskole 1932. Fyrvokter på Marsteinen og Leirvik (Stord). Seilskutemodellbygger.

[2] Lydbånd, innsendt til Nordmøre museum 1987, skrevet ut av Anita Paulsen.

[3] Retta fra «eksportørene»

[4] Arthuro Ribeiro de Paiva ble født 1884, og levde til 1968. Som 15-åring kom han i lære i et klippfiskimportfirma i Porto, og ble som 22-åring sendt til Kristiansund som deres innkjøper.   Han bodde her i byen fra 1908 til 1920, og ble gift her, med Ella Næssø som døde 1952. Paiva var utadvendt og aktiv i byens kulturliv. Han var med i Klubbselskapet, ga en pokal til fotballturneringer 1912-15 og likeledes til Seilforeningen. Han ga to gedigne, spesiallagete lysestaker som i nesten 50 år sto ved alteret i Kirkelandet kirke og ga dekoren med klippfiskmotiver på portugisiske fliser i Handelens hus, der også hans portrett henger. Paiva snakket  ”kav Kristiansunder” – også til østlendinger, som da kunne foretrekke engelsk. En kar forsøkte i 1949 å bomme Paiva for penger, mens denne spaserte bortover kaia sammen med kjøpmann Gunnar Rolfsen. Rolfsen irettesatte mannen for å tigge av en utlending. Da kom det: ”Hain Paiva e like mykkji Kristiansunder som du, mainn !” . Han besteg Snøhetta, gikk i Jotunheimen og var med på bjørnejakt. Gikk på ski og skøyter. I 1916 startet Paiva sammen med en annen portugiser, Carlos Santos, A/S Kristiansunds Havfiskeselskap. Han ble godt kjent langs hele norskekysten, og var også på reise til Island, i juli 1916. Før krigen hadde han kontor øverst i Stallbakken og leilighet på Haugan. Etter krigen bodde familien med stort hushold årlig to måneder i strekk på Grand Hotell.

[5] Klassisk vandrehistorie

[6] Rektor Olaf Yderstad (1877-1962).  Faglig leder for Kristiansunds museum 1907-1962. Adjunkt i Kristiansund fra 1903. Vitenskapsselskapets medalje. Kongens fortjenstmedalje i gull.