Barking av sjøbruk
Av Ingolf Nordvik og Ivar Olaf Halse
Før kunstfiberen kom var alt sjøbruk laget av naturfiber som hamp, lin og bomull. Garn, nøter, tau, line og duk ble impregnert for å beskytte mot råte og bevare redskapen. Dette ble kalt barking. En skilte mellom kaldbarking og varmbarking. Artikkelen forteller om hvordan dette ble utført på Tustna, fortalt av eldre folk som har opplevd dette som en del av hverdagen.
I andre kilder om emnet er det noen variasjoner, spesielt om tidsangivelsene for de forskjellige arbeidsprosessene. Egne brønner for barking har vi ikke funnet omtalt noen andre steder, og det var kanskje litt spesielt.
Impregneringsmidler
Arbeidet startet i skogen med løyping av bjørk. Sankthansuken var den beste tiden. Da løsnet barken lett fra stammen. Barken ble tørket før den ble lagret. Bark fra or ble også brukt. Den ga en rødere farge. Det er garvesyren i barken som virker konserverende.
I eldre tid ble det nok brukt bare bark, men i litt nyere tid ble det vanlig med forskjellige tilsettingsstoffer. Karbolineum, en olje utvunnet av steinkol, ble gjerne brukt til åleruser. Rusene fisket bedre med denne tilsettingen. Blåstein, et koppersulfat, ble brukt til forsyn på line. Det ga en blåfarge som gjorde forsynet mindre synlig. Kateku, eller kattego som var den lokale uttalen, er et inndampet utkok av kjerneveden til en busk som vokser i Østen. Den ga brunfarge til garn og nøter. Tretjære ble brukt i tillegg for å binde katekuen. Krystallsoda bidro til å trekke garvestoffene ut av barken.
Barkekar og brønner
Til varmbarking ble det brukt forskjellige typer kar for koking.
Det kunne være avskårne jernfat, malmgryter, kobberkar og avskårne fortøyningsbøyer. De siste var ganske vide og passet godt for redskap som ruser.
Til kaldbarking ble det vanligvis brukt en stor trestamp kalt barkså. Selv om de største kunne ta over 1000 liter, kunne det bli i det minste laget for ei not. Derfor ble det noen steder sprengt og gravd ut barkebrønner utendørs. Slike brønner var det i Indre Knarvika og på Indreseter. Brønnen ved notnaustet på Kråksundet sjøbruksmuseum har kanskje også vært brukt til kaldbarking, og det kan ha vært flere. Alle disse stedene lå på steder nær sjøen der det var lett å legge til med båt og ta nota på land.
Kaldbarking
Barkingen foregikk i sommerhalvåret. For nytt sjøbruk skulle en alltid bruke kaldbarking første gangen. Det ble regnet som bedre enn varmbarking. Barkelågen hadde blandingsforholdet 1 bøtte knust bark og 3 spiseskjeer krystallsoda til 3 bøtter ferskvann. Lågen måtte stå 3-4 dager for å løse opp barken og trekke ut garvestoffene. Barken lå i karet under hele arbeidsprosessen.
Når det som skulle barkes var lagt i karet eller brønnen, skulle det ligge i 3-4 døgn før det ble tatt opp og lagt på fjøler (trebord) over karet og breid over med en presenning. Der lå panken en 3-4 dager for avrenning og til den begynte å gjære og ble varm. En måtte passe at det ikke ble for varmt. Denne prosessen ble utført en 3-4 ganger. Til slutt ble det som var barket tatt opp, tørket, og var klart til bruk.
Varmbarking
Etter kaldbarking av nytt sjøbruk, ble det vanligvis brukt varmbarking ved senere impregnering. Det var raskere og kanskje mindre arbeidskrevende. Lågen hadde de samme ingrediensene og blandingsforhold som for kaldbarking. Den ble kokt et par timer, vanligvis utendørs ved naustet eller bryggen. Etter kokingen ble barken tatt ut av karet og det som skulle barkes ble lagt i karet. Der lå det en 4-5 timer mens lågen kjølnet. Deretter ble det tatt opp, tørket og var klart til bruk.
Skriftlige kilder:
Wikipedia
De viktigste muntlige kildene:
Torvall Tømmervåg, 1909-2002
Gerhard Enge, f. 1917
Anne Elisabet Gjøstøl, f. 1924
Gjermund Øvrevik, f. 1928
Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2016
