Åtte dagers bondebryllup på Halsa 1898

Av Dyre Halse

Åtte dagers bondebryllup på Halsa 1898
Brudekrone fra Aure. Nordmøre museums samling

Her presenterer vi et av kapitlene fra Dyre Halses erindringer, Nordmøre museums årbok 2015

(Vi nettpubliserer også to andre kapitler fra hans erindringer: Fjorddamperens første begyndelse på Nordmøre og Nordlandsjekta. For øvrige kapitler viser vi til bokutgivelsen. På nett har vi også publisert de supplerende tekstene av Lars Skarpnes og Emil Smith).

I september maaned det aar, altsaa i 1898, skulde Thore Halse, en ganske nær slektning og eier av slektsgaarden Halse paa Nordmøre, giftes med Elisabeth Wullum, datter paa en av Wullumsgaardene. Min kone og jeg var lndbudne og deltok gjerne. Vi vidste at bryllupsskikkene paa bygden og de store gaardene var mange hundrede aar gamle, og gledet os til at komme med paa en saadan fest.

En fast regel var det at bryllupet skulde staa paa brudgommens slektsgard hvortil han som oftest hadde hentet sin brud nogen tid før bryllupet skulde holdes. Bruden blev saa at si indstallert i sin nye værdighet litt paa forskud. Vielsen og selve bryllupet var mere at betrakte som en kroningsfest til bygdens bekreftelse herpaa.

Skulde ny odelsarving i sin tid komme uventet tidlig - det hændte jo - var det ikke noget at bemerke dertil andet end at kroningsfesten var avholdt forsent, og hadde ingen indflydelse paa odels- og arveret. Under disse omstendigheter var vel den forargelige skik at de nygifte ikke skulde faa anledning at komme til ro de 3 døgn den officielle fest varte uten særlig betydning.

Med de forrige aarhundreders primitive kommunikationer, ga disse fester en kjærkommen anledning baade for gamle og især de unge til at møtes og fornye eller gjøre bekjendtskaper. Deres eneste anledning ellers var kun den at møtes ved kirken paa prækensøndagen - mindre for at høre en tør præken end for at hilse paa hverandre paa kirkebakken - hvor da alt bygdenyt behandledes og bekjendtskap tildels for livet indgikkes.

I bryllupet gik det ganske frit til og flirten mellem de unge satte ogaaa liv i de gamle. Men man skulde være forsiktig med ikke at gaa over streken. Stabben - gapestokken - stod der til skræk og advarsel og spionerne var vaakne. At bli ført til stabben var en dydsiret møes største skræk - da som nu.

Et bryllup paa de større odelsgaarde var anset for en saa stor begivenhet at praktisk talt hele bygden deltok deri. Det artet sig derfor som en ren folkefest. Forberedelserne gjordes halve aaret i forveien. Der blev brygget, der blev bakt, som det heter i sangen om Gudmund Thorsen Storebingen - ikke alene i bryllupshuset, men ogsaa paa de andre storgaarde. Alle indbudne, og det var mange, skulde bringe sine "beininger" til brudehuset. Disse bestod av alskens kaker, større og mindre smørformer, lefser, vafler, gomme, pølser og alt andet landsens godt av forskjellig slags. Det var under dette opstyr ikke maate paa konkurance mellem de værdige bondekoner om hvem som bragte de bedste beininger til bryllupshuset - hvor der smaktes paa hvad hver især hadde bragt med. Bakefter kunde det gaa frasagn i bygden om hvem som hadde kokt den bedste gomme eller lavet det fineste smør og pølser o.s.v. Det var omtrent som efter en landboutstilling, dog uten autorisert bedømmelse. Til emballage under førsel av disse delikatesser hørte en rosemalt "beiningskurv". En saadan fandtes paa enhver velutstyrt gaard, og var den som regel paamalt gaardens herskerindes navn i snirklete bokstaver til pryd. Her var det atter konkurranse om hvem som kunde opvise den peneste - det vil si den mest fantastiske rosemaling.

Paa Nordmøre hadde man i midten av f. aarh. været saa heldig at ha hat besøk av en reisende kunstmaler ved navn Semondsen. Jeg tror han var dansk. Han var viden berømt for sine roser og især hvis der vanket litt skjenk var hans fantasi rent overdaadig baade i form og farver. Under hvilke himmelstrøk de sjeldne originaler var vokset vidste han vistnok neppe selv og sikkert ingen anden. Semondsen er navngjeten den dag idag for sin rosemaling.

Halse ligger to mil ind for Christiansund. Gerhard Schøning - i sine reiser 1773, kalder bygden "Halsyne" eller "Halsyniar". Den er kjendt fra "Snorre" i forbindelse med Gunhildsønnernes overfald av Haakon Adelstein paa Nordmøre. I denne kamp faldt Egil Ullserk som bekjendt og er hauglagt paa gaarden Bjerkestrand paa Fredø. I vor tids fanatiske trang til omdøpning har den ellers vise statsminister Jørgen Løvland fundet det formaalstjenlig at gi bygden navnet "Halsa" for derved at kunne gi et herred i sig eget fylke, nemlig "Halsaa" ved Mandal, det gode navn Halse. Men gaarden Halse er og blir Halse trods al baptisme.

Gaarden har været den ledende i bygden og git saavel denne som fjorden sit navn. Ogsaa jeg har mit familjenavn efter den, som fra umindelige tider har tilhørt vor slekt enten samlet eller delt i to mellem søskende - under særnavne Utestua og Bortestua. Min farfar var kommen fra Rakstang paa den anden side av fjorden og gift med Ingrid Odelstaus til Utestua[1]. Hendes yngre søster Daardi blev gift med Thore Ingebrigtsen i Bortestua. Ingebrigts oprindelse var Opdøl i Sundalsfjorden. Thore Ingebrigtsen var lensmand over hele Stangvik prestegjeld, til hvilket Halse var anex, og en høvding i ordets fuldeste betydning. Min farfar døde omkring 1825 og efterlot sig enken med 7-8 mindreaarige barn paa den store gaard. Det maa saavidt jeg forstaar ha faldt tungt for hende at greie med dette. Iallefald gik Utestua snart over i lensmandens eie, hvorved begge gaardene blev samlet igjen, og lensmand Thore Halse familjens overhode. Jeg husker ham saavidt og kaldte ham altid bedstefar naar jeg i 60aarene besøkte mine fædres hjem i skoleferien. Da han døde omkring 1870 ca. 90 aar gammel blev gaarden delt efter de gamle merker mellem sønnen Per og datteren Marit som var gift med Niels Larsen fra Wullum. Hun fik sig Utestuparten tildelt. Thore som nu skulde giftes var Pers eneste søn og derved den sidste mandlige decendent av den gren av familjen. Det var derfor ganske naturlig at hans bryllup ansaaes som meget betydningsfuldt i bygden og især inden slekten.

Til dette bryllup blev selvfølgelig de største forberedelser gjort i bryllupsgaarden. Der blev slaktet, bakt og brygget som det sig hør og bør naar bygens største gaard skulde faa ny herskerinde. Det var nu 40 - 50 aar siden sidste gang, da brudgommens far hentet Anne Halse - datter av lensmand Ole Halse, Linvaagen - hjem til kone paa Halse. I den store, høie, luftige og hvitkalkede kjelder under hovedgaarden var alle rekker og hylder fulde av mat og beiningskurver som var det i selveste Valhalla. Paa gulvet i den ene ende av kjelderen laa øltønderne oplagt i orden og rekke likesom i et bryggeri. Øllet blev forvaltet av kjøgemesteren "Lihl Per Indlægget", som hadde tjent paa gaarden i 40 aar, mens brudgommens søster, den faamælte ættestolte Daardi hadde det vanskelige hverv at forvalte alt ellers under bryllupet. Hendes bedste egenskaper kom her til sin fulde ret. Forvaltningen av spirituosa, aquavit og franzbrændevin, indkjøpt hos Joh.P. Clausen, Kr.sund blev anbetrodd mig. Det var intet hjemmebrændt i den fest. Halsebyggen var og er loyale borgere.

Saa oprandt bryllupsdagen. Gjestene var nu for de flestes vedkommende samlet. Den muntre kjøgemester "’Lihl Per" traadte i virksomhet med nogen indledende visdomsord ledsaget av en omgang kraftig øl i sølvkrus og gamle træboller - paamalt poesifulde rim til øllets pris. Paa en stod der de vise ord: "Øl fra bollen gir marg i bein - gir rus i skallen - gjør magen rein." Paa en anbefaltes: "Drik en pott, det gjør dig godt udi din skrott". Anbefalingen blev fulgt bokstavelig.

Efter at enhver hadde slukket tørsten tilstrekkelig til at komme i den rette stemning sattes brudetoget ibevægelse tilfods. Kirken ligger nemlig kun en kvart times gang fra bryllupsgaarden. Foran toget gik 2 violinspillere. Hvilken bryllupsmarch de spilte vet jeg ikke. Mendelssohns var det ikke. Efter disse kom brudeparret. Bruden med familjens tunge sølvkrone paa hodet, og saa resten av følget efter den rang og værdighet men mente sig at ha inden familjen eller inden bygden. Det var et muntert følge allerede fra begyndelsen av.

Vielsen i kirken forrettedes av den gamle hædersmand prost Hansen. Klokkeren sa amen og dermed var Bortestuas sidste mohikaner indtraadt i den hellige ektestand. Kirken hadde den gang intet orgel, hvorfor klokkeren maatte synge til ofring ganske solo uten denslags assistance. Han sang med stort alvor og mange vers. Følget var stort - jeg haaper han fandt paaskjønnelse derfor i tilsvarende offerpenge.

RØMMEGRAUT, SODD OG GOMME

Saa bar det hjemover i lystig tempo til det veldækkede bord, hvor deilig rømmegrøt og duftende kjøtsaadd var hovedretter, med gomme som avslutning. En rekke smørformer, div. slags ost, lefser, vafler og alskens pølser dannet en praktfuld dekoration paa det lange bord. Den 4-5 tom tykke bordplate formelig bugnet under dette luculliske matbjerg. Beiningerne var kommen paa sin plads, der maatte nu smakes paa alt. Var der mat nok, manglet der heller ikke paa opfordring til at ta til sig. Kjøgemesteren var utrettelig i saa maate og sparte saavist heller ikke paa øllet, som gik rundt uten stans. Rent utrolig var det hvilke kvanta som kunde fortæres i de 2-3 timer vi sat tilbords - under dette festmaaltid. Den stivkokte gomme spises gjerne med kniv. Jeg maa vistnok ha vist mig noget ubehjelpelig med dette redskap og da jeg saa mig om paa bordet efter andet verktøi, hvisket vertinden bak mig det ene bebreidende ordet "Bymand". Det var mig nok. Jeg tok kniven fat. Gommen smakte fortrinlig. Efter et saa kraftig maaltid og sterkt øl til at skylle ned med smakte det nu godt at faa en hvil, før man for alvor skulde begynde ture bryllup - og snart laa man og snorket hver paa sin kant.

Hvor mange indbudne der var det vet jeg ikke. Jeg vet bare at fine hvite skindfeller, som skindfeldmakeren Alv paa sin regelmessige aarlige tur fra gaard til gaard i bygden hadde lavet, og som efterhvert var blit ophængt paa stabbursloftet, nu var kommen ned i antal stort nok for mindst 50 senge fordelt paa den store bygnings mange værelser. Disse var reservert de gjester som hadde lang vei til sit hjem - min hustru og jeg f. eks. blev anvist et koselig kammers paa nystuloftet som fredelig asyl, med gode sanger og bløte dundyner, om vi skulde ønske at sove litt paa den ene eller anden tid av døgnet. De nærmest boende gik derimot til sine egne hjem og senge - naar de trengte hvile under det 8 dages lange bryllup, og kom saa tilbake til festen naar de hadde sovet ut. Efter en god hvile bruktes resten av den 1ste dag til at gjennemgaa bygdenyt. Enhver hadde noget at fortelle fra sin egen grænd. De unge som maaske møttes for 1ste gang brukte tiden til at lære hverandre at kjende, mens de ældre gjerne ogsaa saa litt paa buskapen og fjøset og ellers omkring paa gaarden. De skulde jo samle stof til de kom hjem igjen. Længe varte denne orientering dog ikke. Ungdommen, især pikerne (paa nordmørsk drekerne) begyndte at tiske sig imellem der de stod sammenklumpet ute paa gaardstunet. De skottet nedover mot trøskelaaven med forventningsfulde blikke. Her var ceremonimesteren - kjøgemester "Lihl Per" i travel virksomhet med at faa dansegulvet iorden, mens to spillemænd var ivrig optat med at klunke og stemme sine violiner efter alle kunstens regler, og det gjorde de baade vel og længe - efter pikernes mening unødig længe. Endelig var alt klart. En feiende hamburger fra violinerne, sekondert med kraftige forslag fra musikanterne gjorde ikke veien lang til kornlaaven.

Men saa blev det ogsaa dans. Ikke nutids blodløse - kraftløse figurering paa golvet – nei: Hamburger, skotsk, rundvals, sletvals, masurka med støit, reinlænder med sleng og polsdans, saa de tykke stakke (skjørter) fløi op til mitt paa runde tykleggen. At vise mere var uanstendig paa den tid. Ja, der var liv og lyst saa sveden haglet og luktet baade fra dansende og de utrettelige spillemænd. Og ølbollen gik rundt til husvalelse[2] uten stans. Jeg saa allikevel ingen perial[3] - kun var spesielt gammelkaran paa en god svei uten pust i bakken saalange brylluppet stod paa. Det var ordentlig bryllup. Terpsichore og Eros er og blir halvsøskende enten det er i balsalen eller paa trøskelaaven. Det er intet som setter den unge jomfru eller den friske draak i saa lykkeberuset stemning som naar en rask ung mand med kraftig arm, til taktfast musik, fører hende sikkert og bestemt i valsen.

Den unge mand med en yndig og let makker, som følger godt og neppe føles paa amen vil snart bringe dem begge ind paa Gud Amors enemerker - og ofte har unge mennesker danset sig sammen for livet uten at ane hvor det bar hen paa forhaand. Den unge mands kraft og kvindens ynde - det positive og det negative - det sterke og det svake - den røde pol og den blaa, vil ifølge Guds evige love tiltrekke hinanden og danne grundelementer til fuld harmoni baade paa dansegulvet og i livet. Manden vil uvilkaarlig som den skapningens herre han er, under de omstendigheter, ifølge sin natur, rent ubevist føle den fulde tyngde i sit ansvar som fører og beskytter for den dydsirede jomfru, som har betroet sig til ham. Hun vil paa sin side - ifølge sin natur - være kun kvinde og ofre alt, baade sin taabelige guttefrisure og sine knickers for at nyde den lykke at føle sig trygg og beskyttet ført av sin ridders kraftige arm.

Saa iallefald til at begynde med. Det hender jo som bekjendt at den fromme dydsirede senere, naar hun blir husvarm tar bukserne paa igjen - men det hører ikke herhen. Efter denne lille degression ser vi litt paa dansen igjen. Der er ingen slinger i den - saa længe musikken gaar dag og nat. Violinspillerne veksler i turn, danserne likesaa for at hvile i Morfei arme naar de blev trette.

Paa gaardspladsen foregik en anden lek eller om man vil kraftprøve. De spræke unge gutter fra de forskjellige dele av bygden skulde prøve styrke til de unge drekers beundring og forlystelse. Det var som middelalderens turnering uten hest. Enhver ungmø hadde sin egen helt, som hun skalv i knærne for i spændingen og forventningen naar han tok broktak - rygtak - slængtak - rævkrok eller i anden kraftprøve. Det at være seierherre og faa de unge pikers ord for at være den sterkeste unge mand i bygden var næsten det samme som at komne hjem fra Davos som Europamester paa skøiter. Hvilken løn seierherren fik vet jeg ikke.

Inde I bryllupshuset sat gammelkaran paa begge sider av langbordet og spilte kort. Trekort med beit - mange beiter[4] - notert med kritt paa bordplaten, mens lystige bemerkninger og latter haglet utover den elendige taper naar han klødde sig i hodet over det voksende antal kryss paa stamstreken. En omgang øl til beroligelse og saa paa'n igjen. De gamle koner sat hvor bedst det passet med sin binding eller andet i hænderne. De hadde jo meget at snakke om. Nogen hver fik da holde for. Der var jo smaat om andre aviser i bygden paa den tid. Personlig holdt jeg det gaaende mellem de forskjellige optrædende og moret mig dyrebart. Min kone som gik tilro i rette tid syntes nok at jeg kom tilsengs litt sent paa morgenen av og til, men det var jo bryllup.

Rent slemt var det da jeg en nat i firetiden i mørket skulde finde vei til vort kammers. I stuen foran, som jeg skulde gaa igjennem var der tre senger. Den gamle kapt. Stuhr[5] (gammel tysker) hans frue Bolette, født Walther, og en ældre enkefru Eriksen, laa i hver sin. Jeg tror forresten ikke de sov da jeg i glad stemning skulde manøvrere efter en tændt fyrstikke i det farlige farvand mellem sengene for at finde fram til havn. Med et sluktes fyrstikken - jeg tapte kursen - tok en overhaling og havnet i fru Bolettes seng. Men da brølte kapt. Stuhr: "Fænder av, Bolette,” mens damerne lo saa det klukket i dem indtil jeg kom paa rat kjøl igjen. Selv min kone, som nu kom i døren med tændt lys, fandt situationen saa komisk at hun rent glemte at bruke sin veltalenhet da vi kom paa kammerset. Efter at ha turet - eller som det heter paa nordmørsk - "drukket bryllup i tre dage" skulde festen være slut. De fleste forlot ogsaa bryllupshuset og reiste hjem til sit, men mange var det som holdt det gaaende uken ut. Det var jo mat og drikke nok igjen at leve paa. Min hustru og jeg var blandt dem som var tilbake fordi det passet os bedst med hensyn til dampskibsleilighet foruten at jeg gjerne vilde benytte anledningen til at hilse paa slekt og venner i bygden. Vi hadde desuten god tid. Det var uvist naar det kunde bli saa god leilighet senere.

Hjemreisen gik om Kr.sund. Her hadde vi begge nogen av vor famllje at hilse paa. Thore Halse fik ikke leve mange aar. Han døde i 1906 uten at efterlate sig livsarving. Elisabeth som hadde ektepakt med sin mand har siden som enke styrt den store gaard alene - og det har hun gjort med fuld honnør. Hun har representert godt og idetheletat været en værdig arvtager efter Anne og før hende Daardi Halse.

Noter:

[1] Peder Larsen (Fjærvik) Rakstang (1781-1841) og Ingrid Pedersdatter (Børset) Halse (1785-1865), gift 1816, iflg N.M. Vaagland: Halsaboka, bd 1, ny utg. red. N.T. Leivdal 1997, s. 292-95.

[2] Egentlig lindring, trøst

[3] Egentlig av «imperial»: lett rus (som hos keiseren)

[4] Beit  av fransk/ latin,  samme ord som beist, av det fransk uttrykket faire la bête 'tape spillet', egentlig 'oppføre seg som et dyr') i kortspill:  bot for tapt eller ukorrekt spill,  i uttrykket gå (i) b- ikke greie å ta så mange stikk som en har meldt;  mislykkes.

[5] N. H. Knudtzon IIIs bark "Catharina II» var bygd for Havanafart, utstyrt med reserver av samtlige stenger og klyverbom og med utvendige dekorasjoner i ekte forgylling. Kaptein Carl Herman Stuhr var Knudtzons morbror (onkel) og førte skuta i 6 år utelukkende på Havana, seinere overtok C. Musæus i 14 år, se stort skuteportrett på Kristiansund Bibliotek

Artikkelen er fra Nordmøre museums årbok 2015

Scroll til toppen